Jeg blei født i 1939. Det første jeg husker, er et sprøytestikk i armen to år etter. Koppevaksine, utført av jordmora Elfrida Grande, den første som så meg. Nåvel, skrivekløen kom nok lenge etter det.
Det var krig, jeg grøsser ennå ved lyden av propellfly og husker fortsatt synet av tyske soldater. Siste gang jeg så dem, var de nettopp blitt ufarlige – det var 8. mai 1945, og de kom en tur på land for å bomme proviant til turen sørover.
På land, ja. Barndommen er uløyselig knytta til Skogsøya i Vesterålen. Bildet som topper bloggen, er tatt fra heimplassen min i en storm. I bakgrunnen ruver pyramiden Tindstinden borte i Vestbygda, med varden på Pålskjæret som en silhuett i forgrunnen.
Mitt univers dengang besto av dette kystlandskapet, av vær fra blikkstille til orkan, av et lokalsamfunn der alle kjente alle, av næringer på land og hav – og av svært lite lesestoff. Stort sett omfatta tilgjengelig litteratur Bibelen (jeg leste bare Konge- og Krønikebøkene, de var spekka av handling!), «Livet i fjæra» (matnyttig lesning), avisene Lofotposten og Vesterålen, pluss almanakken. Omkring 1950 dukka «Teknikk for Alle» opp på butikken, bladet åpna en heilt ny verden – men ikke en skjønnlitterær.
Likevel, på den tida begynte jeg å dikte historier som jeg fortalte til kameratene (jeg antar de fortsatt tror jeg var sprø). På det verste laga jeg også ei handskreven avis (fikk tak i noen ark blåpapir og ei tidlig kulepenn som grisa mye). Historiene er forlengst glømt og ingen av «avisene» bevart. Pytt pytt.
Jeg blei ikke fisker, som faren min og de fleste mannfolkene i slekta. Min første arbeidsplass var bakom disken på samvirkelaget, da var jeg femten. Så fulgte fem strevsomme år, men etter avtjent militærplikt kom jeg inn på lærerskolen – 4-årig linje for ungdom uten realskole. Der møtte jeg for første gang litteratur i hyllemeter, og skjønte snart at dette var milevis unna «Livet i fjæra» og «Teknikk for Alle». Men jeg lærte i hvert fall å skrive stil, dessuten begynte jeg å skrive rim. Poesi? Langt i fra, kall det i høyden leilighetsdikt.
I 1967/68 studerte jeg matematikk i Trondheim og levde på et magert studielån. Jeg hadde en reiseskrivemaskin og blanke ark, dermed hakka jeg ned ei novelle som jeg håpa å selge. Den het «Stormnatten», handlinga var plassert i det universet jeg kjente fra oppveksten – kystmiljøet, men forøvrig var den typisk ukebladfortelling – og Norsk Ukeblad kjøpte den. 6. desember 1967 sto den på trykk, sjølsagt under pseudonym. For meg var det stort, honoraret middels, og kvaliteten lav. Uansett, en start på noe.
borgosblog 