Prøve alt – mestre lite

Jeg har vært plaga av begynnerflaks. Den aller første visa jeg skreiv, fikk førsteplass i en konkurranse, det må ha vært i 1961. Og den første novella mi blei altså trykt og honorert. Ikke rart at jeg lenge regna meg som langt på vei verdensmester. Men de neste visene slo ikke an, og nye noveller kom i retur.

I lang ettertid aner jeg de viktigste årsakene: For det første, jeg hadde lest alt for lite av den typen litteratur jeg prøvde å lage, og det lille jeg leste, holdt ikke det nivået jeg prøvde å nå. For det andre, jeg skreiv mer «med hjertet» og mindre «med hjernen», dermed sparka form og innhold ofte beina under hverandre. Og for det tredje, «universet mitt» blei regna som gammeldags, snevert og best egna som grunnlag for morotekster.

Dermed blei det mest morotekster de neste årene: Leilighetsviser, revyer, limericks, monologer – jeg har hundrevis i permer et sted. Etter hvert stivne nakkemusklene. Jeg hadde havna i en morobås og kverna ut bagateller, teknisk holdbare og ofte morsomme, men sa de noe ut over det? Morokverna ønska mer og mer å bli tatt alvorlig. Men hvordan ante jeg ikke.

I stedet begynte jeg å skrive faglitteratur, men sørga for skikkelig grunnlag. Jeg tok grunnfag, mellomfag og hovedfag (som det het da) i historie, og fokuserte på mitt gamle univers – naturen, kulturen og samfunnet på kysten. Og nå blei jeg tatt alvorlig. Fin følelse.

Historiefaget ga meg nye perspektiver  – og et spark i den skjønnlitterære baken. For første gang på mange år skreiv jeg ei novelle. «Fralandsvind» blei trykt i Nordnorsk Magasin, og et par år etter vant den neste, «Isfjell», en novellekonkurranse i magasinet og kom mellom to permer. Boka het til og med Isfjell, og mitt bidrag fikk et par rosende omtaler.

Men på nytt hadde jeg opplevd begynnerflaksen, i dobbel dose denne gangen. Jeg var like lite verdensmester som før. På den tida vakla jeg dessuten mellom ulike språkformer, først et stivt riksmål, deretter en hjelpeløs nynorsk, før jeg valgte et radikalt bokmål med flittig bruk av dialekt. Innholdet flaksa mellom fortid («Murane), samtid («Stevnemøte») og framtid («Isfjell»). Bare temaene lå fast: Mitt gamle univers – kystsamfunnet. Jeg kan vel ikke annet.

blogg04

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s