Romanen Røsslyngtid har ei parallellhandling som følges i egne avsnitt i de fleste kapitlene. Der skildres hva Marfus gjør – eller er programmert til å gjøre. Marfus er ikke en person, men et datasystem, et svært avansert stykke «kunstig intelligens», kort sagt – en supersnoker. Noen klipp fra beskrivelsen av Marfus (ikke bli skremt av symbolene, de er mest til pynt):
Datasystemet bygger på fire grunnsetninger. Den første, punktaksiomet, sier at ”enhver observert hending eller handling a kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet p større enn 0 og mindre eller lik 1”, med andre ord 0 < p ≤ 1. (Primærhendinger).
Den andre, kjedeaksiomet, sier at ”enhver observert hending a utløser nye hendinger bn som kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet pn”, i dette tilfellet fra og med 0 (de umulige følgene) til og med 1, med andre ord 0 ≤ p ≤ 1. (Sekundærhendinger).
Hver sekundærhending blir ei primærhending i neste trinn av analysen. Det fører til oppbygging av matriser med stadig flere ukjente dersom analysen går mange trinn. Prosessen kan lett ende i kaos, men den tredje grunnsetninga, rangaksiomet, forhindrer det: ”Bare én prognose er riktigst på et gitt punkt i framtida”.
Singularitet-aksiomet er den fjerde grunnsetninga i datasystemet: ”Singulariteter er hendinger med sannsynlighet ikke målbart større enn 0.” De skal behandles som falske observasjoner og/eller ekstreme målefeil, og forkastes.
Marfus påvirker handlinga og påvirkes av den. Kunstig intelligens er imidlertid ikke skarpere enn de som lager den. Systemet mangler ikke minst klokhet og mulighet for frie valg, og et uforutsett problem sender det i spinn. Dette er siste melding om Marfus, nesten på tampen av Røsslyngtid:
Fysiske forhold begynte å endre seg på en rekke sentrale servere som følge av overbelastninga: Temperaturen steig. Da sensorene tirsdag kveld registrerte temperaturer nær det som kunne skade systemet, blei en spesiell nødrutine aktivert for aller første gang.
Svært lite kode har overlevd fra den tida it-ingeniører begynte å bygge opp datasystemet. Unntaket er programsnutter som sjelden eller aldri blir brukt. En av disse kalles Doomsday eller Dommedag. Navnet er trolig en it-spøk fra den tida det verserte vitser om å reformatere nettet, men noen brukte faktisk noen ledige timer og laga programmet.
Dommedagrutinen blei glømt, er aldri blitt sletta eller endra, og kan fortsatt aktiveres. Programmet inneholder et ”bombeur” med 24 timers horisont, og tirsdag kveld nådde temperaturen på sentrale servere så høyt at rutinen blei utløst og nedtellinga starta.
Ved null aktiveres prosedyrene. Første trinn er tømming av internminner på alle servere, andre trinn reformatering av alle datalagere. Hva tredje trinn går ut på, husker ingen lenger.
—
Atter en gang: Hva kan ha skjedd i mellomtida?
borgosblog 