Energia Borealis

Navnet er laga etter modell av aurora boralis – altså nordlys, eller mer korrekt nordlig polarlys. Energia Borealis var arbeidstittel, men blei varig. To grunner til det: Energi er trolig den viktigste «varen» i framtida, det betyr konflikt mellom «dem som har og dem som ikke har», slik et av premissene sier. Og Nordkalotten er godt egna for ulike typer energiproduksjon – hvis bare innbyggerne var vekk.

Sjølsagt finnes det ekko fra Alta-konflikten noen steder i romanen, kanskje har ideen til historia surra i bakhodet siden 1980-tallet. Dengang gjaldt det vasskraft, i Energia Borealis ramser ei samisk jente opp «Olje og gass ved kysten, bølgekraft og biokraft også, kjernekraft flere steder på vidda. Og vindkraft i øst.»

Konfliktene er mange: Mellom Skandi (som Nordkalotten er en del av) og kontinentet (som kjøper dyr kraft derfra), mellom KonDir (som driver firmaet Skandi) og AllSafe (som driver sitt eget spill), og sjølsagt mellom energiverkene (som er inntrengere) og befolkninga (de som blei igjen og tilpassa seg situasjonen på overraskende måter).

Det aller meste av handlinga utspilles på en scene som strekker seg fra Tromsø i vest til Kola i øst, fra Karesuando i sør til Finnmarkskysten i nord. Den begynner med en fangetrasport:

     Tunge skyer trakk inn fra fjorden og seig nedover fjellene på begge sider av Skibotndalen. Øverst i dalen strevde ei transportvogn oppover mot skydekket, elmotoren summa mørkere i bakkene. Viskerne feide av og til over rutene i førerhuset, regndråper tegna skrå striper nedover støvete sider på den vindusløse kassa bak.
     Bjørkeskogen glisna vekk, nakne bergnabber dukka fram og danna grå silhuetter mot en lysere himmel i øst. Bilen nådde siste bakketoppen, veien flata ut, motoren nynna høyere og hjulene rulla raskere. Vindusviskerne stilna etter hvert ved foten av frontruta.
     Kartet på konsollen i førerhuset glei ned et hakk, øverst dukka en grønn trekant fram. Sjåføren flytta et søvnig blikk fra konsollen og myste framover under tunge øyelokk. Han gjespa langt.

Og ender – sjølsagt – i Alta:

     Et veggur slo tolv slag. Kraftverksjef Josefsen sjangla mellom bordene i kantina, han vifta med begge armene.
– Kom igjen, til vinduene på nordsida.
     Bordbein skrapa, alle stimla sammen og stirra ut i sommernatta. SS ”Steinvikholm” seig ut fjorden, hekken krympa langsomt, ei flammerød midnattssol skein gjennom dampen fra skorsteinen. Falck og Molberg vifta med servietter og ulte som ulver, Bomholt og Bråsund laga indianerhyl.
     Biret gløtta mellom dem, hun blunka noen ganger.
– Vakkert.
     Et smil vokste fram.
– Midnattssola også.


Biret er same og siida-leder – hvorfor står hun sammen med en gjeng kraftverksjefer og feirer at en båt siger ut fjorden?

Ropinsalmi

Ropinsalmi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s