Jeg har en ringperm kalt ”Skraplåter”. Den inneholder nærmere tjue viser, de første jeg skreiv, alle fra tidlig på 1960-tallet. Nå er de støvsamlere som aldri skal publiseres. Enten råtten tekst, hjelpeløs melodi, eller begge deler samtidig. Men den gangen klimpra jeg videre på gitaren og klapra nye vers på skrivemaskinen i stolthet over å lage noe som ligna viser.
Av og til kom jeg nær noe brukbart, som melodien og første verset på denne:
Men så ødelegger andreverset visa:
Protester blir snille og tamme, et kjærlighetsdikt blir banalt – jeg innrømmer flott med det samme at kunstenes muser har talt: Han blir ingen lysende stjerne for mengdens beundrende blikk. Det lille han eier av hjerne bør brukes på matematikk!
Alle visesnekkere må vel gjennom denne fasen før sjølkritikken sier stopp eller krever ny kurs, eller at andre kommer med konstruktiv kritikk. Jeg havna i et revymiljø i 1968 og blei nødt til å skrive andre typer tekster og melodier. Både revyer og viser er muntlige media, der passer dialekt best.
Revy er underholdning, de neste visene mine bærer preg av det. Tekstene skulle helst være morsomme og melodiene sitte godt i øret. Noen satt ekstra godt. Rundt 1970 blei to av revyvisene mine utgitt på vinyl – ”Høstvise” som a-side og ”Buck Owens” som b. Ei dyktig jente sang dem, jeg har aldri hatt strupe til å bli artist. Ikke image heller.
På 1980-tallet laga to morokarer et cd-album med tittelen ”Utgitt på alvor”. Blant de uthengte låtene var ”Buck Owens” – morokarene forsto ikke at visa er en parodi på C&W-låter. De oppdaga heller ikke at opphavsmannen er medlem av TONO …
Det har vel dryppa inn noen småslanter fra TONO, men det er lenge siden. Jeg har aldri brydd meg om å markedsføre visene mine, har mangla både tid og talent til sånt. Men kanskje samle de beste i ei ebok?
For å repetere de fire gruppene:
1. mine egne viser (både tekst og melodi): omlag femti stykker
2. tonesetting av andres tekster: mellom ti og tjue et sted
3. min melodi, ennå uten tekst: minst tjue
4. tekster til andres melodier: to-tre hundre, kanskje
Flere melodier i gruppe 3 er ikke skrevet med tanke på tekst, blant dem en rondo som snubler avsted i 5/4-dels takt. Navnet ”Rondo berusa” viser at det ikke er meint som et seriøst verk. Det er lek med et klassisk format i uvant takt, laga med det første musikkprogrammet jeg kjøpte, eMagic MicroLogic. Hadde jeg vært yngre enn (den gang) 55 år, kunne jeg kalt melodien ”Rondo på gutterommet”. Her er de første taktene:
Min musikalske ballast er lærerskolen (ypperlig lærer der), dirigering av og arrangering for kor og korps, samt spilling i ulike sammenhenger, fra klassisk orkester (kontrabass) til trekkspillklubb og danseband (rytmegitar). Visesang også, sjølsagt.
Jeg har aldri hatt musikken som yrke, den har vært hobby nr. 1. Alt i alt har jeg brei, men nokså grunn erfaring med musikk, dessuten starta jeg så seint (nesten tjue) at jeg aldri kunne bli en god utøver. Ingen av delene plager meg, jeg har det gøy og kan være kreativ. Og jeg er medlem av TONO (Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå), i tilfelle musikken min skulle bli brukt …
En gang på 1990-tallet blei jeg bedt om å skaffe en juletone til en konsert. Javel, så skreiv jeg en juletone, og kalte den – ”Juletone”. Den er blitt brukt i tjue år nå i julesammenheng, har aldri fått noen tekst, det er heller ikke nødvendig. Her et arrangemang for trekkspill og komp:
Jeg har skrevet viser og visetekster i over femti år. De kan deles i fire grupper:
1. mine egne viser (både tekst og melodi): omlag nitti stykker
2. tonesetting av andres tekster: tjue, tror jeg
3. min melodi, ennå uten tekst: minst tjue
4. tekster til andres melodier: to-tre hundre, minst
Tekstene i gruppe to er skrevet av Christine Colban Aas (1791-1863), Hans O. Lind (1866-1935) og Bugge Baustad (1882-1953). Her er en tekst av Baustad – Juksarvisa, fra samlinga Frygdasnella:
Eg er ein fattig fiskar, ein armods juksarmann som sit i skarve båten ei mil og to frå land og nykkjer, nykkjer, nykkjer i austavind og frost og ventar på at ongelen skal bera i ein torsk.
På femti famn dernede du går’ og nok kan sjå ein pilk som stig og søkkjer med frynsut beite på. Bit i, så får eg kjenna eit godt, velsigna napp, så opp eg får deg berga for han som nylig slapp.
Det er’kje eg som får deg om lukka held så langt, for du skal gå til renter og avdrag i ein bank; det er’kje eg som flirer om kroken i deg smatt, det er ein annan herremann som går og krev inn skatt.
Eg er ein fattig fiskar i frå ein armods heim som bala heile livet med juksa og med stein, på tofta og med åra ein livsdag lang eg sat, og fekk i løn for strevet i knappast lage mat.
Ei sælebot du gjorde om riktig gildt du åt, så eg fekk ro til lands snart med mykje fisk i båt, så fekk dei litt dei mange som gjæter meg for løn med lov og tal og domar og skremsler, song og bøn!
Gruppe fire omfatter leilighetsviser, revyviser og lignende. Der er melodiene ”lånt” etter behov. Noen få gjendiktninger/oversettinger av andres viser finnes i denne gruppa. Her er min variant av Ulf Lundells ”Öppna landskap”:
Æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo nåkken måna utav året slik at sjela kan få ro. Æ trives best i åpne landskap der vinden bløs kvær dag og æ kan hør fra gry tel kveld et sus av båredrag. Der ror æ ut en ett’middag med båten og får nån bøtte sei, så byr æ naboan tel lag og ingen takka nei – æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo.
Æ trives best i fred og friheit, der æ kan slappe av fra alt som sperra sjela inn av regla, bud og krav. Æ trives best når hemmel’n klårna ette daga med sørvest, og når sola vekk mæ tidlig som en kjær og savna gjest. Då står æ opp og koka mæ en stor og gloheit kaffekopp, så går æ ner på stranda mi og bada sjel og kropp – æ trives best i fred og friheit, der æ kan slappe av.
Æ trives best når havet blenka i sol som snart går ner, og fjæra mi e fylt av rak fra siste styggever, når det går mot bedre tide, og ingen ropa blod, når et våpen ikkje brukes og ei urett gjøres god. Då rusla æ førnøyd og glad i fjæra og kasta flyndrestein som sprett i bue over sjø som lysna grønn og rein – æ trives best når havet blenka av ei sol som snart går ner. Æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo…
”Fralandsvind” ga flere erfaringer: 1) jeg kunne få publisert det jeg skreiv, 2) jeg hadde nok av temaer fra livet på kysten, og 3) jeg måtte gjøre mer med språket mitt. Men etter 1980 var ikke de rette rammevilkårene lenger på plass. Fulltidsjobb som lærer og rektor ved siden av studier, eksamener og hovedoppgave, og deretter bygdebokskriving pluss politiske verv – tiåret blei både travelt og slitende, tida måtte utnyttes godt.
Novelleskrivinga fikk fast årsrytme: Bladet Vesterålen ville ha ei fortelling til det årlige julebilaget, det betydde sommertenking og høstskriving (jeg skriver seint). Temaer fant jeg blant annet i gamle kilder. Rasjonelt opplegg for en travel historiestudent, men det ga små muligheter til å utvikle skriveferdighetene.
Språket måtte jeg legge om, det klemte om skuldrene. I mi tredje novelle, ”Dei namnlause” prøvde jeg nynorsk:
Knitringa i kakkelomnen døyvde nesten ei lett banking på forstuedøra.
– Kom inn!
Malena Kristoffersdatter stiltra seg inn og skauv døra varsamt att bakom ryggen. Ho neia og kneip auga saman mot lampelyset.
– Ja?
– Det va om presten kunn ha tid tel å snakk med en mann fra Vestbygda?
Mathias Bruun sette ein kvit fingertupp mot ei line i postillen og glytta opp.
– En mann fra Vestbygden – han har vel et navn?
Malena la handa mot halsgropa og lyfta blikket.
– Det e han Jens Andersa i Dyrøya – det har vesst vorre ei uløkka …
Presten myste ned på dei to linene han hadde skrive: «Prædiken 3die Søndag i Advent Ao. 1764. For Øxnæs Kirkes Menighed.» Han stakk arket inn i postillen og slo boka saman.
– Be ham om å komme inn hit. Men ikke med støvler på.
Novella er bygd over en notis presten førte inn i kirkeboka:
«Paa Søen ved Kuld=Segling forulykt d. 12te Decbr. Erich Monssen af Grødset meget stille og Gudfrygtig Mand – ligl. Anders Pedersen findræng i 20 Aar tienende hos Sander Pedersen Østring som selv var Høveds Mand og blev berget med sitt Liv af Niels Josephsens Qvinde Findvog, der med en Wanfør Datter udskuede en stoer Baad og roede efter Raabet i Mørket til hun fandt Hvælvett og ræddede Manden. Erich Monssen var 45 Aar gml.»
”Dei namnlause” er sjølsagt de to kvinnene som gjorde redningsdåden, men som ikke fikk navnet i kirkeboka. Med notisen som grunnlag skreiv jeg ei fortelling om hva som kunne ha skjedd. Seks år seinere brukte jeg notisen på nytt i et bygdebokmanus. Narrativet i kapitlet om Finnvågan forteller hva som måtte ha skjedd:
Det året faren døde, gifta Nils Josefsen seg med Synnøve Olsdtr (par 1735) fra Ramsvika på Tindsøya. Det var forholdsvis vanlig at neste generasjon gifta seg straks et dødsfall blant foreldrene gjorde bygselen ledig.
Nils og Synnøve satt med Finnvågan nesten førti år, inn i oppgangstida som starta rundt 1750. De slapp ingen andre brukere til på gården, bortsett fra nær slekt som husmenn i kortere perioder. Paret satt trygt i bygselen og skapte uten tvil stor velstand for si tid.
Synnøve gjorde i 1764 en dåd som presten Mathias Bruun skreiv om i kirkeboka, der han bare kaller henne «Niels Josefsens Quinde». Like før jul kvelva en båt i sundet utafor Finnvågan. Synnøve hørte nødrop i uværet, men mannfolkene var borte, og hun tok med seg ei datter og satte båt på sjøen. Jenta var vanfør, skriver Bruun, og det må ha vært Marta, Elsa var for ung da. De sleit seg ut i sundet og berga en mann, sjølveste Sander Pedersen på Austringen. De to andre i båten omkom.
Historia er dramatisk i seg sjøl, men viser dessuten at kvinnene var båtvante nok til å mestre svært vanskelige forhold på sjøen. De mangla heller ikke kroppskrefter, for Bruun skriver at båten var stor, og det betyr minst en færing.
—
Notisen i bygdeboka blei altså utgangspunkt for både ei novelle og et avsnitt i bygdeboka. Sannheta om dramaet ligger antakelig et sted mellom de to framstillingene. Kyrre Dahl laga ei visuell tolkning av det som skjedde:
Som nevnt, skrivinga av de tidlige novellene var ei leiting etter ei rettskriving jeg kunne bygge videre på, også etter at jeg la vekk riksmålet. I nynorsktida mi skreiv jeg ”Isfjell” (1984), ”Murane” (1984), ”Skiftet” (1985) og ”Tunnelen” (1987), men snubla i grammatikk og vakla i ordformer. Nynorsk var ikke hjertespråket mitt, jeg måtte leite videre.
Nytt valg blei et nokså radikalt bokmål. Jeg oversatte de to siste novellene og følte snart at ordene flaut lettere – gnisninga mellom replikker og øvrig tekst stilna mye, dessuten kunne jeg bruke dialektord uten at det skar i øynene. ”Skiftet” begynner slik i ny språkdrakt:
Åttringen glei i sørausten rundt sørspissen av Dyrøya. Ryggefjorden lå ennå gråsvart i morraskjømminga, men øverst i de østvendte fjellsidene bakom Nærøya gulna snøen mot bleik vesthimmel.
Tomas Mikkelsen spytta brunt over ripa. – Kanskje vi får sjå solauet i dag?
Ove Ellingsen gjespa langt og gnudde hendene varme mellom låra.
– Det vil ikkje vær en dag før tidlig, vi e snart i fasten.
Båten glei inn i vindstilla bak Dyrøyholmen, seglet seig slakt inntil mastra. Lensmann Friis gløtta framover sundet. Husa på Barkestad lå i bakkehellinga på andre sida av Dyrøyvågen, bakom dem skjerma et langt nes bukta.
Men jeg la fortsatt handlinga til gammel tid eller til 1950-tallet. Resultatet blei nokså ufarlig underholdningslesing, passelig for et julebilag.
Gode rammevilkår for novelleskriving er tid, overskudd og motivasjon (talent er ei forutsetning, nok om det). Etter 1968 mangla jeg alltid minst ett av rammevilkårene, men i 1978 måtte jeg bo noen stille dager på et sykehus som ledsager for ei datter. Jeg hadde penn og papir i veska, ferske inntrykk fra barndomsplassen i bakhodet, en idé til ei handling og en symbolrik tittel: Fralandsvind. Og jeg skreiv.
Årene siden forrige novelle hadde vært ganske produktive – fire revyer og en haug med viser. Arbeidet med stoff som skulle framføres muntlig, dytta meg bort fra et stivt riksmål, samtidig prøvde jeg å flette inn dialekt i tekstene mine, men sleit med måten å skrive den på.
”Fralandsvind” viser hvor jeg var sist på 1970-tallet: Fortsatt riksmål (ingen a-endinger), dialekt i replikkene, noen radikale ordformer i teksten – alt i alt ei sprikende blanding av ulike stilarter.
Historia spinner langs to akser med kjærlighet: gutten/jenta, paret/øya. Jeg laga den året før jeg fylte førti, men så ikke at rammene for handlinga egentlig var det samfunnet jeg forlot tjue år tidligere. I ettertid døpte jeg dette for ”1950-tallsfella”.
I 1981 fant jeg fram manuset og sendte det til Nordnorsk Magasin. Der kom det på trykk, illustrert av Dagfinn Bakke. Jeg regner det som min egentlige debut.
Stål skreik mot stein – – Helsike også! Han vippet opp ljåbladet. En skokk med hakk i den nyslipte eggen. Sigurd flirte over aksla:< – Træfte du en kjenning, Roald? – Har nån tid tel å dræg før mæ? – Snakk med kvinnfolkan! ropte han Elling borte ved kanalen. De ni andre karene slo seg breibent bortover mot Nausthauen. Utkvilte armer med kvasse ljåer trøsket løs på tørt og tungslådd gras. Han Elling holdt på gammelmåten. – Marka tål ikkje slåmaskin, sa han. De andre gårdene lå uslådd, men han Elling tok en dugnad hver sommer. Roald rotet nedi den korte skårgången sin, fant steinen og kylte den avgårde. Steinen traff berget og sang utover blankstilla. To måser stupte ned mot plasket. Roald svor igjen og slengte ljåen over aksla. Han banket på kjøkkenvinduet i forbifarten – – Nån må kom og snu slipsteinen litt!
—
Gryende følelser på høymarka. Tegning: Dagfinn Bakke.
Torill kom for å dra slipesteinen. De begynte å krangle, men noen timer seinere gikk de tett sammen opp fra fjæra etter en stri rotur – mot en like stri fralandsvind, sjølsagt.
Denne samlinga omfatter de ti første novellene jeg fikk på trykk. ”Stormnatten” er eldst, skrevet i 1967 mens jeg studerte matematikk i Trondheim. Studielånet var magert, jeg sendte manuset til Norsk Ukeblad i håpet om napp – og lykkes.
Nå, femti år etter, tar jeg den med i samlinga som seilingsmerke for å vise hvor jeg starta. Novella røper i hvert fall bakgrunnen min, både litterært og erfaringsmessig. Lesinga mi som unggutt omfatta både fakta og fortellinger, de siste i stor grad ukebladnoveller.
På lærerskolen fikk vi helst oppgaver av typen sakstiler. Dessuten leste vi Litteratur med stor L, det meste fjernt fra min bakgrunn både i år og avstand (unntaket ”Den siste viking” er i hvert fall nærkulturell, sjøl om handlinga foregår på 1800-tallet).
Pr. 1967 hadde jeg i praksis aldri skrevet prosa og for det meste lest bare ”billig” litteratur. Mitt ”univers” var liv og levekår på den nordnorske kysten. Der henta jeg handling og rammer i ”Stormnatten”, forma lånte jeg fra ukebladnovellene, denne blandinga fortalte jeg på et vaklende riksmål:
Bussen stoppet på den gjørmete holdeplassen, og passasjerene steg hutrende ut i striregnet og vinden. – Værmeldingen sa storm, ropte en gjennom kulingen. – Godt at vi er i hus snart, svarte en annen. Tone var en av de siste som forlot den varme bussen. Hun hadde ikke hastverk. Båten skulle ikke gå før om en time. Det så forresten ut til å bli en ganske frisk sjøreise, men hun hadde reist i styggere vær enn dette. Hun grudde seg litt for det åpne havstykket før de nådde i ly av Svartholmene. Iskaldt regn pisket mot ansiktet hennes da hun kom ut av bussen. Vinden sto rett mot land, og hun kjente saltsmak fra sjørokket som drev inn over havnen og opp over bebyggelsen. Et øyeblikk lurte hun på om det var saltsmaken av tårer hun kjente, helst var det vel en blanding av begge deler. Hun gikk ned til kaien hvor rutebåten skulle ligge. Lukten av barkede garn og fisk til tørk møtte henne der nede, og fikk henne til å rynke på nesen. Hun tråkket seg forsiktig vei mellom kasser og linestamper, og løftet den eksklusive kofferten høyt opp for ikke å få fiskeavfall på den. Fiskebåter lå langs kaien og slet i trossene. Kulingen plystret gjennom riggene og bølgene presset båtene mot kaien. De fleste båtene hadde motoren i gang, antagelig skulle de gå ut og legge seg for anker på grunn av uværet. Rutebåten var ikke kommet, og Tone syntes det var merkelig. Den hadde bunkring her og kom alltid i god tid. Hun ble ergerlig. Dette var det samme som forsinkelse, og hun ville gjerne komme hjem før det ble sen kveld. To karer sto og stirret på henne en stund, og så kom den ene bortover. Han hadde oljehyre på seg. – God kveld. – God kveld, svarte Tone. – Skal du med rutebåten? – Ja. Kommer den ikke snart? Karen stirret fra henne og utover sjøen og tilbake igjen. Han nikket ut mot havet. – Du må nok vente lenge. Den har gått på grunn og står hårdt på. – Hva? Men da kommer jeg ikke hjem ikveld … – Og alle passasjerene er reddet, fortsatte han uforstyrrelig.
—
Sjølsagt happy ending på siste side. Alle ukebladnovellene blei illustrert, jeg regner med at tegninga til ”Stormnatten” blei plukka fra en bunke innkjøpte illustrasjoner. Tegneren kalles Jacono, trolig et pseudonym. Han hadde nok aldri lest novella …
(Illustrasjonen skal forestille en situasjon i styrehuset på en fiskerbåt!)
—
De neste tre manusene kom i retur, heilt okei – jeg prøvde lage historier fra miljøer jeg ikke kjente godt nok, da blei det for overfladisk og klisjeprega. Interessa mi for novelleskriving dalte brått og lå lavt et drøyt tiår.
Jeg har pr. idag skrevet 55 noveller, den eldste fra 1967, den ferskeste fra 2017. Førti er publisert, femten har jeg ikke prøvd å få på trykk, men regner dem som noenlunde lesbare. De er skrevet etter 2012, da siste bygdeboka blei utgitt, og jeg brått fikk mange ledige timer ved tastaturet.
Elleve av novellene (merka med * i tabellen) står i samlinga ”Vendemøter”, utgitt av Orkana forlag i 1998. Jeg kjøpte restopplaget, derfor er boka i praksis umulig å få kjøpt. De fleste av de øvrige publiserte novellene har stått på trykk i avisbilag, noen få i Nordnorsk Magasin.
Med andre ord: Novellene mine er ikke lette å få lest. Vel, kanskje med ett unntak: ”Isfjell” (nummer fire på lista) fikk førsteprisen i en novellekonkurranse i 1983, og blei tittelnovelle i ei samling, utgitt på Tiden forlag i 1984. Boka kan være mulig å finne på et bibliotek. Og etter hvert skal jeg gi ut heile samlinga, fordelt på tre e-bøker. Mer om dem seinere.
Bakteppet for historiene mine er det samme i dag som da jeg starta for femti år siden. Mitt ”univers” har heile tida vært kysten og kystkulturen. Her er lista pr. 2017:
borgosblog 