Denne samlinga omfatter de ti første novellene jeg fikk på trykk. ”Stormnatten” er eldst, skrevet i 1967 mens jeg studerte matematikk i Trondheim. Studielånet var magert, jeg sendte manuset til Norsk Ukeblad i håpet om napp – og lykkes.
Nå, femti år etter, tar jeg den med i samlinga som seilingsmerke for å vise hvor jeg starta. Novella røper i hvert fall bakgrunnen min, både litterært og erfaringsmessig. Lesinga mi som unggutt omfatta både fakta og fortellinger, de siste i stor grad ukebladnoveller.
På lærerskolen fikk vi helst oppgaver av typen sakstiler. Dessuten leste vi Litteratur med stor L, det meste fjernt fra min bakgrunn både i år og avstand (unntaket ”Den siste viking” er i hvert fall nærkulturell, sjøl om handlinga foregår på 1800-tallet).
Pr. 1967 hadde jeg i praksis aldri skrevet prosa og for det meste lest bare ”billig” litteratur. Mitt ”univers” var liv og levekår på den nordnorske kysten. Der henta jeg handling og rammer i ”Stormnatten”, forma lånte jeg fra ukebladnovellene, denne blandinga fortalte jeg på et vaklende riksmål:
Bussen stoppet på den gjørmete holdeplassen, og passasjerene steg hutrende ut i striregnet og vinden.
– Værmeldingen sa storm, ropte en gjennom kulingen.
– Godt at vi er i hus snart, svarte en annen.
Tone var en av de siste som forlot den varme bussen. Hun hadde ikke hastverk. Båten skulle ikke gå før om en time. Det så forresten ut til å bli en ganske frisk sjøreise, men hun hadde reist i styggere vær enn dette. Hun grudde seg litt for det åpne havstykket før de nådde i ly av Svartholmene.
Iskaldt regn pisket mot ansiktet hennes da hun kom ut av bussen. Vinden sto rett mot land, og hun kjente saltsmak fra sjørokket som drev inn over havnen og opp over bebyggelsen. Et øyeblikk lurte hun på om det var saltsmaken av tårer hun kjente, helst var det vel en blanding av begge deler.
Hun gikk ned til kaien hvor rutebåten skulle ligge. Lukten av barkede garn og fisk til tørk møtte henne der nede, og fikk henne til å rynke på nesen. Hun tråkket seg forsiktig vei mellom kasser og linestamper, og løftet den eksklusive kofferten høyt opp for ikke å få fiskeavfall på den.
Fiskebåter lå langs kaien og slet i trossene. Kulingen plystret gjennom riggene og bølgene presset båtene mot kaien. De fleste båtene hadde motoren i gang, antagelig skulle de gå ut og legge seg for anker på grunn av uværet.
Rutebåten var ikke kommet, og Tone syntes det var merkelig. Den hadde bunkring her og kom alltid i god tid. Hun ble ergerlig. Dette var det samme som forsinkelse, og hun ville gjerne komme hjem før det ble sen kveld.
To karer sto og stirret på henne en stund, og så kom den ene bortover. Han hadde oljehyre på seg.
– God kveld.
– God kveld, svarte Tone.
– Skal du med rutebåten?
– Ja. Kommer den ikke snart?
Karen stirret fra henne og utover sjøen og tilbake igjen. Han nikket ut mot havet.
– Du må nok vente lenge. Den har gått på grunn og står hårdt på.
– Hva? Men da kommer jeg ikke hjem ikveld …
– Og alle passasjerene er reddet, fortsatte han uforstyrrelig.
—
Sjølsagt happy ending på siste side. Alle ukebladnovellene blei illustrert, jeg regner med at tegninga til ”Stormnatten” blei plukka fra en bunke innkjøpte illustrasjoner. Tegneren kalles Jacono, trolig et pseudonym. Han hadde nok aldri lest novella …
—
De neste tre manusene kom i retur, heilt okei – jeg prøvde lage historier fra miljøer jeg ikke kjente godt nok, da blei det for overfladisk og klisjeprega. Interessa mi for novelleskriving dalte brått og lå lavt et drøyt tiår.
borgosblog 