Tidlige noveller – 1978

Gode rammevilkår for novelleskriving er tid, overskudd og motivasjon (talent er ei forutsetning, nok om det). Etter 1968 mangla jeg alltid minst ett av rammevilkårene, men i 1978 måtte jeg bo noen stille dager på et sykehus som ledsager for ei datter. Jeg hadde penn og papir i veska, ferske inntrykk fra barndomsplassen i bakhodet, en idé til ei handling og en symbolrik tittel: Fralandsvind. Og jeg skreiv.

Årene siden forrige novelle hadde vært ganske produktive – fire revyer og en haug med viser. Arbeidet med stoff som skulle framføres muntlig, dytta meg bort fra et stivt riksmål, samtidig prøvde jeg å flette inn dialekt i tekstene mine, men sleit med måten å skrive den på.

”Fralandsvind” viser hvor jeg var sist på 1970-tallet: Fortsatt riksmål (ingen a-endinger), dialekt i replikkene, noen radikale ordformer i teksten – alt i alt ei sprikende blanding av ulike stilarter.

Historia spinner langs to akser med kjærlighet: gutten/jenta, paret/øya. Jeg laga den året før jeg fylte førti, men så ikke at rammene for handlinga egentlig var det samfunnet jeg forlot tjue år tidligere. I ettertid døpte jeg dette for ”1950-tallsfella”.

I 1981 fant jeg fram manuset og sendte det til Nordnorsk Magasin. Der kom det på trykk, illustrert av Dagfinn Bakke. Jeg regner det som min egentlige debut.

       Stål skreik mot stein –
– Helsike også!
       Han vippet opp ljåbladet. En skokk med hakk i den nyslipte eggen. Sigurd flirte over aksla:<
– Træfte du en kjenning, Roald?
– Har nån tid tel å dræg før mæ?
– Snakk med kvinnfolkan! ropte han Elling borte ved kanalen.
       De ni andre karene slo seg breibent bortover mot Nausthauen. Utkvilte armer med kvasse ljåer trøsket løs på tørt og tungslådd gras. Han Elling holdt på gammelmåten.  – Marka tål ikkje slåmaskin, sa han. De andre gårdene lå uslådd, men han Elling tok en dugnad hver sommer.
       Roald rotet nedi den korte skårgången sin, fant steinen og kylte den avgårde. Steinen traff berget og sang utover blankstilla. To måser stupte ned mot plasket. Roald svor igjen og slengte ljåen over aksla. Han banket på kjøkkenvinduet i forbifarten –
– Nån må kom og snu slipsteinen litt!

Fralandsvind
Gryende følelser på høymarka. Tegning: Dagfinn Bakke.

Torill kom for å dra slipesteinen. De begynte å krangle, men noen timer seinere gikk de tett sammen opp fra fjæra etter en stri rotur – mot en like stri fralandsvind, sjølsagt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s