Tidlige noveller – 1980-tallet

”Fralandsvind” ga flere erfaringer: 1) jeg kunne få publisert det jeg skreiv, 2) jeg hadde nok av temaer fra livet på kysten, og 3) jeg måtte gjøre mer med språket mitt. Men etter 1980 var ikke de rette rammevilkårene lenger på plass. Fulltidsjobb som lærer og rektor ved siden av studier, eksamener og hovedoppgave, og deretter bygdebokskriving pluss politiske verv – tiåret blei både travelt og slitende, tida måtte utnyttes godt.

Novelleskrivinga fikk fast årsrytme: Bladet Vesterålen ville ha ei fortelling til det årlige julebilaget, det betydde sommertenking og høstskriving (jeg skriver seint). Temaer fant jeg blant annet i gamle kilder. Rasjonelt opplegg for en travel historiestudent, men det ga små muligheter til å utvikle skriveferdighetene.

Språket måtte jeg legge om, det klemte om skuldrene. I mi tredje novelle, ”Dei namnlause” prøvde jeg nynorsk:

       Knitringa i kakkelomnen døyvde nesten ei lett banking på forstuedøra.
– Kom inn!
Malena Kristoffersdatter stiltra seg inn og skauv døra varsamt att bakom ryggen. Ho neia og kneip auga saman mot lampelyset.
– Ja?
– Det va om presten kunn ha tid tel å snakk med en mann fra Vestbygda?
Mathias Bruun sette ein kvit fingertupp mot ei line i postillen og glytta opp.
– En mann fra Vestbygden – han har vel et navn?
Malena la handa mot halsgropa og lyfta blikket.
– Det e han Jens Andersa i Dyrøya – det har vesst vorre ei uløkka …
Presten myste ned på dei to linene han hadde skrive:
«Prædiken 3die Søndag i Advent Ao. 1764. For Øxnæs Kirkes Menighed.»
       Han stakk arket inn i postillen og slo boka saman.
– Be ham om å komme inn hit. Men ikke med støvler på.

Novella er bygd over en notis presten førte inn i kirkeboka:

       «Paa Søen ved Kuld=Segling forulykt d. 12te Decbr. Erich Monssen af Grødset meget stille og Gudfrygtig Mand – ligl. Anders Pedersen findræng i 20 Aar tienende hos Sander Pedersen Østring som selv var Høveds Mand og blev berget med sitt Liv af Niels Joseph­sens Qvinde Findvog, der med en Wanfør Datter udskuede en stoer Baad og roede efter Raabet i Mørket til hun fandt Hvælvett og ræddede Manden. Erich Monssen var 45 Aar gml.»

”Dei namnlause” er sjølsagt de to kvinnene som gjorde redningsdåden, men som ikke fikk navnet i kirkeboka. Med notisen som grunnlag skreiv jeg ei fortelling om hva som kunne ha skjedd. Seks år seinere brukte jeg notisen på nytt i et bygdebokmanus. Narrativet i kapitlet om Finnvågan forteller hva som måtte ha skjedd:

Det året faren døde, gifta Nils Josefsen seg med Synnøve Olsdtr (par 1735) fra Ramsvika på Tindsøya. Det var forholds­vis vanlig at neste gene­rasjon gifta seg straks et dødsfall blant foreldrene gjorde bygselen ledig.

       Nils og Synnøve satt med Finnvågan nesten førti år, inn i oppgangstida som starta rundt 1750. De slapp ingen andre bruk­ere til på gården, bortsett fra nær slekt som husmenn i kort­ere perioder. Paret satt trygt i bygselen og skapte uten tvil stor velstand for si tid.

Synnøve gjorde i 1764 en dåd som presten Mathias Bruun skreiv om i kirkeboka, der han bare kaller henne «Niels Josef­sens Quinde». Like før jul kvelva en båt i sundet uta­for Finn­vågan. Synnøve hørte nødrop i uværet, men mannfolkene var bor­te, og hun tok med seg ei datter og satte båt på sjø­en. Jenta var vanfør, skriver Bruun, og det må ha vært Mar­ta, Elsa var for ung da. De sleit seg ut i sundet og berga en mann, sjølv­este Sander Ped­er­sen på Austringen. De to andre i båten omkom.

Historia er dramatisk i seg sjøl, men viser dessuten at kvinnene var båtvante nok til å mestre svært vanskelige for­hold på sjø­en. De mangla heller ikke kroppskrefter, for Bruun skriver at båten var stor, og det betyr minst en færing.

Notisen i bygdeboka blei altså utgangspunkt for både ei novelle og et avsnitt i bygdeboka. Sannheta om dramaet ligger antakelig et sted mellom de to framstillingene. Kyrre Dahl laga ei visuell tolkning av det som skjedde:

dei namnlause
Synnøve Olsdtr sliter Sander Pedersen ombord. Tegning: Kyrre Dahl

Som nevnt, skrivinga av de tidlige novellene var ei leiting etter ei rettskriving jeg kunne bygge videre på, også etter at jeg la vekk riksmålet. I nynorsktida mi skreiv jeg ”Isfjell” (1984), ”Murane” (1984), ”Skiftet” (1985) og ”Tunnelen” (1987), men snubla i grammatikk og vakla i ordformer. Nynorsk var ikke hjertespråket mitt, jeg måtte leite videre.

Nytt valg blei et nokså radikalt bokmål. Jeg oversatte de to siste novellene og følte snart at ordene flaut lettere – gnisninga mellom replikker og øvrig tekst stilna mye, dessuten kunne jeg bruke dialektord uten at det skar i øynene. ”Skiftet” begynner slik i ny språkdrakt:

       Åttringen glei i sørausten rundt sørspissen av Dyrøya. Ryggefjorden lå ennå gråsvart i morraskjømminga, men øverst i de østvendte fjellsidene bakom Nærøya gulna snøen mot bleik vesthimmel.
Tomas Mikkelsen spytta brunt over ripa.
– Kanskje vi får sjå solauet i dag?
Ove Ellingsen gjespa langt og gnudde hendene varme mellom låra.
– Det vil ikkje vær en dag før tidlig, vi e snart i fasten.
Båten glei inn i vindstilla bak Dyrøyholmen, seglet seig slakt inntil mastra. Lensmann Friis gløtta framover sundet. Husa på Barkestad lå i bakkehellinga på andre sida av Dyrøyvågen, bakom dem skjerma et langt nes bukta.

Men jeg la fortsatt handlinga til gammel tid eller til 1950-tallet. Resultatet blei nokså ufarlig underholdningslesing, passelig for et julebilag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s