Jeg har en ringperm kalt ”Skraplåter”. Den inneholder nærmere tjue viser, de første jeg skreiv, alle fra tidlig på 1960-tallet. Nå er de støvsamlere som aldri skal publiseres. Enten råtten tekst, hjelpeløs melodi, eller begge deler samtidig. Men den gangen klimpra jeg videre på gitaren og klapra nye vers på skrivemaskinen i stolthet over å lage noe som ligna viser.
Av og til kom jeg nær noe brukbart, som melodien og første verset på denne:
Men så ødelegger andreverset visa:
Protester blir snille og tamme,
et kjærlighetsdikt blir banalt –
jeg innrømmer flott med det samme
at kunstenes muser har talt:
Han blir ingen lysende stjerne
for mengdens beundrende blikk.
Det lille han eier av hjerne
bør brukes på matematikk!
Alle visesnekkere må vel gjennom denne fasen før sjølkritikken sier stopp eller krever ny kurs, eller at andre kommer med konstruktiv kritikk. Jeg havna i et revymiljø i 1968 og blei nødt til å skrive andre typer tekster og melodier. Både revyer og viser er muntlige media, der passer dialekt best.
Revy er underholdning, de neste visene mine bærer preg av det. Tekstene skulle helst være morsomme og melodiene sitte godt i øret. Noen satt ekstra godt. Rundt 1970 blei to av revyvisene mine utgitt på vinyl – ”Høstvise” som a-side og ”Buck Owens” som b. Ei dyktig jente sang dem, jeg har aldri hatt strupe til å bli artist. Ikke image heller.
På 1980-tallet laga to morokarer et cd-album med tittelen ”Utgitt på alvor”. Blant de uthengte låtene var ”Buck Owens” – morokarene forsto ikke at visa er en parodi på C&W-låter. De oppdaga heller ikke at opphavsmannen er medlem av TONO …
Det har vel dryppa inn noen småslanter fra TONO, men det er lenge siden. Jeg har aldri brydd meg om å markedsføre visene mine, har mangla både tid og talent til sånt. Men kanskje samle de beste i ei ebok?
borgosblog 