Jeg meldte meg på historie grunnfag i 1979 av to grunner. Historie har for det første alltid interessert meg, og så mangla jeg et fag for å bli adjunkt (har matematikk fra før). Grunnfaget førte fram til hovedfag i 1987, den prosessen ga livet mitt ny retning.
Hovedfagsoppgaven min er ei økonomisk/sosial studie av Øksnes fra 1700 til 1820. Den er skrevet for historiekolleger, med fotnoter, tabeller og diagrammer. Til å lette arbeidet med den kjøpte jeg i 1985 en Amstrad pc og et databaseprogram, det ga meg muligheter til å laste inn alt i kildene og jobbe på personnivå.
Tanken dukka opp før jeg avla eksamen i 1987: Alle personer i Øksnes fra 1700 til 1820, det er et brukbart grunnlag for ei bygdebok. Jeg hadde lest en del bygdebøker av typen gårds- og slektshistorie som som ledd i slektsforskninga mi, så sjangeren var ikke ukjent.
Alle bøkene irriterer meg på hver sin måte, det skyldes nok mest at de behandler områder svært ulike yttersida av Vesterålen – Malvik, Stjørdal, Røros, Ulvik, Ullensvang, Sunndal med flere. Og de fleste er gamle (men i ettertid har jeg fått mer sans for dem …).
Jeg satte opp noen overordna retningslinjer for bygdeboka:
- alle skal være med
- mest mulig lik behandling av kvinner og menn, fattig og rik, same og bumann
- bruke narrativer i stedet for anekdoter og sitater
- historie og slekt adskilt i gårdkapitlene
- enkle grafiske framstillinger i stedet for talltunge tabeller
Ingen av disse punktene var nyskapninger, de er lånt fra andre bygdebøker. Men jeg lå langt fram på et annet felt da jeg starta opp i 1987: Alt arbeid blei gjort med datamaskin, alle manus innsendt i digital form.
Målet om at alle skal være med i slektshistoria, er sjølsagt ideelt – og umulig å oppnå. Kilder og lover setter grenser, det gjør også økonomiske rammer for sidetall og bind. Dette er et mer realistisk mål: Fleste mulig som stifta familie, fikk barn i eller utafor ekteskap, bosatte seg eller døde i kommunen – innerster, husmenn, leilendinger eller sjøleiere, skal være med.
Mange bygdebøker starter slektshistoria på den tida kirkebøkene i prestegjeldet begynner, vanligvis på 1700-tallet. Da kan fødsler, vigsler og dødsfall dokumenteres. Jeg la skattelistene fra 1600-tallet inn på data og tøyde slektshistoria bakover dit der det var mulig (gårdshistoria starter som regel ved 1600).
Bygdebøker har ulik praksis for hvor langt slektshistoria går opp mot vår tid. Tilgang på kilder, ønske om lik behandling samt loven om personvern førte til dette valget i mine bøker: Slektshistoria omfatter alle parforhold inngått før utgangen av 1950. Barn født etter 1950 av disse parene, tas med, mens barn født utafor ekteskap de siste åtti årene må utelates.
Heller ikke mellom disse to ytterpunktene er alle med. Maktpersoner på kort besøk har ingen plass i bygdeboka, noen fjerne jordeiere navngis – som jordeiere, sjølsagt. Ingen har protestert, derimot har jeg fått litt pepper for å nevne dødfødte i slektstabellene (åtti års sperrefrist, forresten).
Viktigste grunn for å ta med dødfødsler: De vitner om svangerskap minst like krevende som en levendefødsel, det gjør byrdene til mødrene tydeligere. En grunn til: Antall dødfødsler samt spebarndødelighet forteller mye om levekårene i eldre tider.
Resultatet blei at vel tjue tusen personer fikk plass i slektshistoria for Øksnes, fordelt på om omlag seks tusen par. Rundt fjerdeparten av både personer og par er omtalt flere steder i verket på grunn av flyttinger mellom gårdene. Slektstabellene utgjør over tilsammen tusen boksider i de fire bindene.
PAR 1873: HOVEDOMTALE. Varighet 1873‑1911.
Svend Borgos (1851‑1912).
Født i Brekken/ST, foreldre: Kristen Jørgensen Råen/Kirsti Klausdtr Sommer.
Karen Andrina Johansdtr (1837‑1911).
Født i Nesna/NO, foreldre: Johan Pedersen/Ingeborg Jørgensdtr.
Barn:
1. Ingeborg Sofie (1874‑1909). Til USA.
– g. m/Herman Klingenberg
2. Carl Johan (1875‑1875).
3. Johan Petter (1876‑1967).
‑ g. m/Jørgine Eriksen (se par 1904)
4. Karl Sverdrup (1878‑1878).
Så var det gårdshistoria …
borgosblog 