Bygdeboka skulle bli ei gårds- og slektshistorie. Det er et mangslungent begrep, alt fra oppramsing av økonomiske data til gjenfortelling av underholdende anekdoter, begge deler ispedd slektsopplysninger. Jeg valgte å samle slektstabellene i kronologisk orden bakerst i hvert gårdkapittel, og bruke de øvrige sidene til gårdshistoria. Hvordan utforme den?
Etter 25 år som lærer visste jeg hva elevene liker og ikke liker. Tabeller med masse tall er tungtfordøyelig stoff, det er bedre å gi samme informasjonen som grafiske framstillinger. Lange sitater, oppramsing av data og grunndige drøftinger er ”kjedelig”, fortellinger får derimot stoffet til ”å sitte”. Jeg bygde gårdshistoria på slike erfaringer.
I tillegg dreier jeg hovedfokus over fra økonomi og arealer til menneskene som levde på gården. Det passer meg best som historiker. Gårdshistoria blir dermed ei fortelling om hvordan brukerne av gården klarte seg under skiftende rammevilkår med de ressursene de rådde over. Ressursene til fiskerbondesamfunnet omfatta begge sider av flomålet.
Grei teori, men hvordan gjøre informasjonen i kildene om til en lesbar og informativ tekst? Hver bygdebokforfatter har antakelig sin måte å gjøre det på. Jeg fant etter hvert min.
Seks år før jeg kladda de første linjene av det første gårdkapitlet i det første bindet av bygdeboka, skreiv jeg en artikkel i ”Leddiken”, årboka til Øksnes historielag. Artikkelen heter ”Kjære Markor”, et brev til en person på 1600-tallet (se under Essay i hovedmenyen). Brevet er ei uhøytidelig fabulering (på dialekt!) basert på det kildene dokumenterer, men også om det som må ha skjedd og det som kan ha skjedd.
Brevet er på over 2500 ord, så mye kunne jeg ikke bruke på hver person. Neste steg blei å lage et sammendrag på noen få linjer, ei lita fortelling om historia til brukerparet – et narrativ. Det blei mitt valg.
Elleve bygdebøker seinere skildra jeg metoden i en essaykonkurranse (”Fingertupper og grafer”) og brukte narrativet om Jakob Robertsen Skott på Andenes som eksempel. Mellom tretti og førti poster i skattemanntallene og et par andre kilder danner grunnlaget for teksten:
Mange utlendinger bosatte seg på Andenes, og skottene var i flertall. Ti stykker fikk tilnavnet Skott, og det kan ha vært flere. Fornavnet og farsnavnet blei tilpassa norsk uttale og skrivemåte.
Jakob Robertsen Skott het kanskje Jacob eller James Robertson i heimlandet. Han og kona (par 1607) gifta seg trolig like før 1607, det året betalte de tre lobber i skatt og gressleie for ett kufôr. Vi veit ikke hva kona til Jakob het eller hvor hun kom fra, men hun kan godt ha vært fra Andenes.
Bergensborgeren Sander Robertsen bodde ei tid på Andenes samtidig med Jakob. Det er godt mulig at de to var brødre, og at Sander fikk høre om mulighetene på Andenes av broren. Sander dro antakelig sørover i 1618, og på samme tid økte skatten til Jakob mye.
Jakob og kona hans betalte tre lobber i leidang til og med 1613, og deretter fire lobber til i 1618. Da steig skatten deres til seks lobber. Bare to til på Andenes (Peder Nilssen Romsdal og Greger Olsen) samt jekteskipperen Ole Svendsen på Haugnes betalte enkelte år like mye i Andøy, men ingen mer.
Det er godt mulig at de tre store skattebetalerne på Andenes dreiv med mer enn fiske og jordbruk. Ingen av dem betalte skipper- eller styrmannsskatt, og skattelistene nevner ikke at de hadde verv av noe slag. Likevel betalte de like mye i skatt som jekteskipperen på Haugnes.
I 1616 blei Jakob Robertsen fra Skottland ført inn i Bergens borgerbok som ”kipper”, altså bødker. Andenes nevnes ikke, så det kan være en annen person.
Jakob døde først av de tre storkarene, trolig i 1623, og dødsfallet kom trolig brått. Skatten holdt seg høg til det siste. De to neste årene betalte enka hans skatten, så forsvinner også hun fra kildene. Vi veit ikke om paret hadde barn.
Dette handla om storkarer. Hva med småfolk? kvinner? samer?
borgosblog 