Kvinner og samer

Leiting i bygdebøker etter anene mine har gitt meg nyttige erfaringer for eget arbeid. I et verk fra 1960-tallet er en av mine oldefedre (født 1847) ikke nevnt og slekta videre bakover usynlig. Årsaken er lett å finne: Fødsler utafor ekteskap nevnes stort sett ikke i boka, og oldefaren min var fjerde generasjon født av ugifte foreldre.

I et annet verk, fra en annen landsdel og utgitt på 1990-tallet, mangler også slekta mi, til tross for at minst tre generasjoner bodde i kommunen, ifølge kirkebøkene. I dette tilfellet forklares tausheta i forordet: Bare husmenn og leilendinger er tatt med i boka. Anene mine levde som innerster (losjerende), dermed fikk de ikke plass mellom permene.

Jeg går ut fra at alle bygdebøker tar med kvinnene såframt kildene nevner dem. Men det er mange måter å omtale dem på. I slektstabellene følger jeg den vanlige konvensjonen – mannen før kona, men i gårdshistoria står alltid hun først hvis paret bosetter seg på hennes heimegård, eller hvis hun fører boet videre når han dør (da står hun for kontinuiteten).

Viktig er også hvordan kvinnene omtales. Et fiskerbondepar består av en fisker i bukse og en bonde i stakk. Dette paret bygsla jord eller festa plass, sjøl om bygselseddelen eller husmannskontrakten bare nevner navnet på mannen. Det offisielle bildet er misvisende, derfor prøver jeg å la teksten vise de faktiske forholdene, ikke minst arbeidsbyrda til kvinnene.

Erik Monssen og Elisabet Klausdtr (par 1752) overtok bygselen allerede mens Mads levde. Elisabet tjente mange år på Hjellsand og hadde passert førti før hun gifta seg. Hun og Erik fikk ikke barn sammen. Erik kom som enkemann til bygda, ukjent hvorfra, og hadde to barn med seg, Ingeborg og Mons.

Like før jul i 1764 omkom Erik da Sander Pedersen på Austringen forliste ved Finnvågan. Sander blei berga, og kanskje var det hans utsagn presten skreiv i kirkeboka: «Erich Monsen af Grødsed, meget stille og Gudfryktig Mand.»

Elisabet slapp å flytte, for barna til Erik gifta seg og bodde der så lenge hun levde. Mons Eriksen og Berit Mikkelsdtr (par 1765) overtok gården kort etter at Erik omkom. De klarte ikke å utnytte oppgangstida som kom. Kanskje var fattigdommen skyld i at de fem første ungene deres døde tidlig, en av dem i fødselen. I 1774 ga Mons og Berit opp og flytta til Holm.

Ingeborg Eriksdtr og Hans Jørgensen (par 1766) var husmenn på gården de få årene de bodde der. Hans kom som enkemann fra Ramsvika på Tindsøya, og hadde med seg to sønner som blei satt bort, trolig på grunn av fattigdom. I 1770 døde Ingeborg, og deretter forsvinner Hans, uvisst hvor.

Neste erfaring: Ei nordnorsk gårds- og slektshistorie fra en etnisk blanda kommune nevner i liten grad den samiske befokninga. Eventuelle omtaler står som regel i et avsnitt bakerst i gårdkapitlene, i den øvrige teksten er samisk etnisitet ofte unevnt. Dette er et gammelt verk, de nyere er stort sett bedre.

Slektstabellene mine oppgir ikke etnisitet, verken samisk eller norsk. Gårdshistoria og bildetekstene forteller derimot hvem som tilhører samiske slekter, altså har samer blant anene sine. 15% av befolkninga i Øksnes ved folketellinga i 1801 var etniske samer, da hadde fornorskninga allerede starta. En generasjon seinere begynte assimileringa, og i folketellinga fra 1900 er samene usynlige som etnisk gruppe.

Folketellingbildet av ei reint norsk-etnisk befolkning er imidertid misvisende. Under arbeidet med bygdeboka dukka det opp tallrike tegn på og utsagn om en ”privat” etnisitet som ikke kommer til syne i offentlige dokumenter. Vissheta om å stamme fra et annet folk har altså overlevd flere generasjoners assimilering. Det stiller krav til framstillinga i bygdeboka.

Jeg hadde skrevet om samene i Vesterålen flere år før jeg begynte på bygdebøkene, og deltatt i mange avisfeider. Begge deler ga nyttige erfaringer for hvordan den samiske historia måtte framstilles. Metoden bygger på to kjøreregler: For det første å dokumentere godt alt jeg skriver, og for det andre å omtale samene som en del av normaliteten i Vesterålen.

Hans Hanssen og Åshild Jonsdtr (par 1736) kom fra Hadsel til Skjerfjorden i 1751. De hadde bodd i Øksnes tidligere, på Jørland like etter de gifta. Paret er stamforeldre til svært mange øksnesfjerdinger av samisk slekt.

Hans og Åshild bygsla halve gården og slapp bygselavgiftene de første årene fordi husene var i elendig forfatning. Gården hadde altså hatt bosetning ikke lenge i forveien.

Åshild døde i 1758, og Hans gifta seg året etter med Berit Paulsdtr (par 1759). Fødselsåret hennes er ikke kjent, men paret fikk ikke barn, så hun kan ha vært eldre enn Hans.

Hans og Berit overlot etter hvert deler av gården til neste generasjon. Da Hans døde i 1781, hadde han bygsla jord der i tretti år. Berit døde etter 1783, men vi veit ikke hvor.

Flere av ungene fra første ekteskapet til Hans bosatte seg i Skjerfjorden. Da Jon Hanssen og Anna Larsdtr (par 1769) gifta seg i 1769, overtok de tredjeparten av bygselen. Anna hadde vært gift før, men det ser ikke ut til at noen av ungene hun fikk med første mannen levde opp.

Jon og Anna satt også med bygselen i tretti år. Jon døde i 1798, og boet var lite og fallitt. Gjelda besto av skyldige bygselavgifter, kjøpmannsgjeld finnes ikke. Paret dreiv antakelig næringer som verken ga formue eller skattbar inntekt.

Ingen av de tre ungene som levde opp, blei i Skjerfjorden. Amund fikk en uskjebne. Han blei anklaga for drap på en kamerat (se under par 1799) og dømt til livsvarig fengsel, men var neppe skyldig. Han døde i arresten på Tunstad i 1802, etter å ha levd nærmest som slave på utlån et par år.