Ressurser og rådighet

En gård har flere betydninger. I bygdebøkene betyr det en matrikkelgård (eller et gårdsnummer). I dagligtale bruker man ofte ordet om en gårdpart (et bruk) eller til og med et bolighus (”borti gården”). Og i tettsteder har begrepet ingen betydning lenger, unntatt for teknisk etat i kommunen (”deling av gnr. 65/112”).

Alle gårder var opprinnelig en ressursbase for oppsitterne og blei ført i ei jordebok, også kalt matrikkel, derav navnet matrikkelgårder. På yttersida av Vesterålen – og kanskje langs det meste av kysten – omfatta disse ressursbasene tre områder:

  • innmarka
  • utmarka
  • havet

Innmarka besto opprinnelig av teiger. Dersom gården hadde bare ett oppsitterpar, bygsla de som regel alt. Når flere par delte gården, bygsla de hver sine teiger (teigblanding), ei rettferdig deling av innmarka, men ofte upraktisk.

På andre halvdel av 1800-tallet blei det foretatt utskifting av jorda – teigene blei samla i gårdparter eller bruk. Samtidig trakk man grenser mellom brukene og mot utmarka. Prosessen hang sammen med sterk folkeøkning og med overgangen til sjøleie – flere trengte en jordpart og skjøter blei verdifulle. Eiendomsretten styrte bruken av ressursene innafor utmarksgjerdet.

På gamle utskiftningskart er de gamle teigene avgrensa med svake streker og markert med små tall. De nye brukene blei merka med store bokstaver og fikk som regel rettlinja grenser tegna med kraftig strek.

sørsand.jordskiftekart utsnitt
Utsnitt av utskiftningskart fra 1873 for Sørsand

Omtrent samtidig med utskiftningene blei grensene mellom matrikkelgårder fastlagt. De gikk opprinnelig gjennom utmark, fulgte et høydedrag eller ei elv, men mange steder førte nydyrking til at innmarka på en matrikkelgård nærma seg grensa mot nabogården.

Til utmarka kom eiendomsretten seint, mange steder ennå ikke. Der blir ressursene i utmarka fortsatt kollektivt forvalta og høsta av oppsitterne på gården. Systemet styres av hevd – hver matrikkelgård har si utmark, uten interne bruksgrenser og med grenser utad mot andre gårdsnumre. Det gjaldt både beiter og bærmark.

Etter hvert blei det foretatt utskiftninger også i utmarka. To viktige ressurser førte til dette – torvteiger og utmarksslåtter, i tillegg førte ryddinga av husmannsplasser ofte til at innmarka blei utvida.

Mange ubebodde småøyer med slåttemark og torvmyrer er blitt skylddelt, der berører ikke de nye grensene sanking av egg og molter – de styres av andre sedvaner.

Hjellsandøya2
Utskiftningskart fra 1931 for Hjellsandøya

Havet er det tredje ressursområdet. Der går ingen grenser, verken mellom bruk eller matrikkelgårder, men ressursutnyttinga følger likevel visse regler. I bygdeboksammenheng er fisket først og fremst et av de viktige rammevilkårene, der gode og dårlige sesonger påvirker hvordan kystbefolkninga klarer seg.

Alt i alt er det fordelinga av innmarka som må forklares i et bygdebokkapittel. Det kan sjølsagt gjøres i tekst, men visuell framstilling er lettere å forstå.

Gnr33

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s