To av mine viser – tekst og noter – er blitt publisert tidligere: ”Voggevise i november” i Nordnorsk Magasin nr. 5/1978, og ”God tur gjønna livet” i visesamlinga ”Sanga i søkk og kav” fra 1995. I tillegg kommer de to som er innspilt på plate (se forrige innlegg).
Nå går jeg gjennom bunken av viser for å se om noen egner seg for publisering, det er både lett og vanskelig – lett fordi jeg liker disse visene, vanskelig fordi jeg ikke aner om andre vil gjøre det.
Etter å ha skrella vekk gammelt skrap, nyere døgnfluer og de fleste revyvisene, teller bunken under tretti publiserbare produkter. Tre av dem har min melodi, teksten har andre skrevet. En tredjepart av resten kan samles under overskrifta ”Jinter je har møtt”, for å sitere Alf Prøysen, men jeg regner dem ikke som kjærlighetsviser. De er inspirert av jentene.
Noen viser er periferalia, ingen er urbane. Enkelte tekster er tidskapsler fra ei forholdsvis nær fortid, i andre prøver jeg å gløtte framover. Ingen av visene er spekulative, alle er ærlig meint. Kvaliteten til samlinga er ei heilt anna sak.
”Mor Falderheims kafé” er den siste visa jeg dytta ut av samlinga. Denne køntriaktige melodien med en litt sentimental tekst blei for mange år siden brukt i en revy som pusterom for publikum mellom to showprega numre. Den havna til slutt under streken og kan tjene som en peikepinn på hvor jeg trekker grensa mot de publiserbare.
l.
Når vi møtes om en time på Mor Falderheims kafe,
har æ fire lyserøde rose med –
ei før trua, ei før håpet, ei før evig kjærligheit,
og den aller største rosa før den finaste æ veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.
Når du kjæm inn, har æ ordan i min munn:
– Vær velkommen hit, du kan vel bli ei stund?
Og mens livet går som vanlig på Mor Falderheims kafe,
ska vi berre sett og prate i en krok i ro og fred,
og du skjønne kanskje ka æ vil ska skje …
2.
Æ har venta her en time på Mor Falderheims kafe,
fire lyserøde rose vesna ned –
der for trua, der gjekk håpet, der en drøm om kjærligheit,
og æ riv i stykkja bildet og de brevan som du veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.
Og mens stjernan blenka kaldt i hemmelrom,
går æ langsomt heim og føle mæ så tom.
Når du angra at du svekta og vil prøve en gång te’,
har æ kanskje funn’ ei anna dama som æ skrive med
om å møtes på Mor Falderheims kafe.
borgosblog 