Om og til jenter

Mange av visene mine er inspirert av jenter, faktisk aldri kjærester – det blir for nært. Bare et par stykker har i lang ettertid fått vite at visa handler om dem.

Jeg er en ”melodi først”- person. En gang hadde jeg laga en inka-aktig melodi, men mangla idé til tekst. Den dukka opp blant gamle bilder jeg skanna. En fireåring i graset blei utgangspunktet for ”Lita jenta”, som starter slik:

Lita jenta, leik i graset,
finn et strå og bløs nån tona,
sett dæ ner og bind en blomsterkrans.
Ennu e du langt fra maset,
dagen e ei solgul krona,
livet står og byr dæ opp tel dans.
Plukk en fin bukett,

blomster finn du lett,
der e prestekrage,
der e soleie og balderbrå.
Lukk øyan og kjenn det lukta godt
av den finaste sommarn du får,
når det e juli og du e berre fire år.

Lita jenta

”Spellmannslønn” har en annen type bakgrunn. Ingen bestemt jente har inspirert den, visa er mest ei fortelling om hva det vil si å være spillemann og bare se på, ei oppsummering av mange seige økter med rytmegitaren. Melodien er en urolig og spenningsfylt vals, og historia ender slik:

Stå der og spelle så folket får dans,
se på at andre tar drømman som fanns.
Natta va lummer og festen va slutt,
og tonan hång ennu igjen
i køa langs veian der folk vandra heim,
men ingenstad såg æ et svar på ei bønn –
æ klemte gitaren og spellmann’ si lønn.

Jeg skreiv ”Ei jenta slik som du” etter et samlivsbrudd. Den er takk-for-hjelpa til ei jente som trøsta og støtta, ingenting mer. Jeg glømte sjølsagt å takke der og da …

Glømte heilt å sei te dæ før æ fór
et budskap som e mykje meire enn ord,
men du ska ha det
i en liten ballade:
Så godt at det finnes jente slik som du

En av mine favoritter er Neil Youngs ”Hearth of gold”. Jeg har aldri prøvd å etterligne det mesterverket, men en gang ga ei jente meg en klem fordi hun så jeg var sliten og deppa. Og jeg forsto hva Neil Young meiner med et hjerte av gull. Jenta sa ikke navnet, jeg kalte visa ”Karianne”.

Enkelte jenter må ha ei vise fordi de imponerer meg, og jeg må spinne videre på det de kan og gjør. ”Katariina” handler om en tolk som ikke bare forvandla replikker på et fremmed språk til fortåelige budskap, men også tolka mennesker og landskap slik at jeg forsto.

To viser av typen ”goddag/adjø” hører med i denne bunken. De blei til etter møter eller samtaler med interessante jenter, det vil si jenter som var gode å snakke med, jenter jeg ikke glømmer så lett.

”God tur gjønna livet” begynner etter en lang prat utafor ei kirke på et sangerstevne:

Stå der ei stund med sola i håret –
la mæ få lov å minnes dæ slik
når sola blir bleikar seinar på året
og vi e blidd skjelt av meire enn mil –
la mæ få minnes solskjenn og smil.
God tur gjønna livet,
ta solskjennet med dæ,
men hør ka æ sei:
Det blir’kje bestandig en vals.

Den forrige visa har en valsemelodi, ”I overmårra” er en swing, men tekstene bygger på samme opplegg – ei oppfordring til jenta om ikke å gi seg over i møtet med vanskene som heilt sikkert vil komme lenger fram.

Enda ei fra bunken: ”Høstvise” stammer ikke fra møtet med ei bestemt jente. Den er rein diktning og følger i tre vers et nokså vanlig visemønster:

– hvor vi møttes i går
– hvor vi vandret i går
– hvor vi skiltes i går

Den er også den eldste av ”jente-visene” og skrevet på riksmål, det vil si at den blei laga en gang på 1960-tallet. Og den endte på plate.

høstvise
Høststorm på 1980-tallet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s