Bruk og kast

Bruksviser er tekster til bruk på en eller annen sosial sammenkomst, sjølsagt skrevet på kjente melodier så allsangen kan gå greit. I denne sjangeren gjelder Theodore Sturgeons lov om at nitti prosent av alt er bare søppel. Antakelig riktig, i hvert fall kan jeg i dag lese bare tjue til tretti av bruksvisene mine uten å rødme.

I løpet av et kvart århundre som lærer var jeg med på mange kurs, møter og stevner. Sist på 1960-tallet snekra jeg en tekst med en passe dose sjølironi og et skeivblikk på det vi holdt på med som lærere.

Halve juni, juli og august

(Mel.: Barndomshjemmet)

  1. La oss synge for de store idealer
    ­som har ført oss til vårt kall som pedagog –
    gitt oss daglig dont i skolehusets saler
    for å hugge i uvitenhetens skog.
    Hva var grunnen til at vi gikk lærerskolen?
    Hvorfor valgte vi nå dette yrket, just?
    Jo, det var den gamle deilige parolen,
    nemlig halve juni, juli og august.
     

  1. Vi går daglig rundt og herjer med elever,
    resultater ser vi knapt en sjelden gang,
    for de lærer ikke, samme hvor du strever,
    botanikk, kjemi, historie, norsk og sang.
    Men når friminuttet kommer langt om lenge
    høres flokkens sang igjennom støv og dust,
    og du drar vel sikkert kjensel på refrenget,
    nemlig halve juni, juli og august.
     
  1. Norge er et lite paradis på jorden
    kan man lese på enhver turistplakat:
    Midnattsola, Ole Bull, Hardangerfjorden –
    det er sannelig en brukbar lokkemat.
    Men de glemmer visst å nevne litt om været:
    Her i Norge kan det regne nokså flust –
    og vår regntid er den gode gamle kjære,
    nemlig halve juni, juli og august.
     
  1. Vi har alltid fulgt den rette samfunnslære,
    og vi må vel bare gi oss først som sist
    når det sies at vår arbeidstid bør være
    ni til fire som en vanlig kontorist.
    Men før slike ting blir gjennomført, så la oss
    protestere til vår aller siste pust:
    Det er en ting dere ikke må ta fra oss,
    nemlig halve juni, juli og august!

juli

På 1970-tallet blei et nytt emne hett stoff på kurs og konferanser – EDB. Jeg deltok på noen samlinger, og en gang – tror det var på Fauske – skreiv jeg denne kommentaren:

EDB
(Mel.: Yesterday)

EDB
e den tellitsvalgtes ABC
som ska pugges inn på en-to-tre –
å, gje æ va et anna sted.

Datastrid
e det nye kværdagssvineri
som vi stakkera e havna i –
å, gje æ levd ei anna tid.

Kvær en
vekkedag fra begynnelse tel slutt –
både
tima, fritid og alle friminutt
så hør man

dataprat
under frokost, kvelds og middagsmat
tel man skrike ut heilt desperat:
Å, gje æ va en undulat!

Men den
fæle tanken som skrem vekk søvnen min
e at
langt inni kvær en edb-maskin
der e æ

mata inn –
både nummer, liv og kropp og sinn
som en masse folk kan leit og finn –
å, gje æ va en sommarvind.
Mmmmmmmmm.

amstrad

Yesterday er et godt underlag for mange typer tekster. I en politisk periode var jeg involvert i planarbeid:

En støvat plan
(Mel.: Yesterday)

Her om da’n
la æ siste handa på en plan
som e blitt mett kjære hjerteban.
Den absolutt perfekte plan

e fullbrakt,
alle kartan vakkert fargelagt,
æ har fått med alt æ vil ha sagt,
nu ligg den der i all sin prakt.

Men dess-
verre e der et hinder å forsér,
den ska
ut på høring blant folk –
æ sei’kje mer.
Det gjekk tel …

Her om da’n
fekk æ vette ka det blei ut’an,
alle sa det va en tøvat plan,
så nu e den en støvat plan.
Mmmmmmmmmm.

plan

Politiske sanger blir som regel kampsanger uten sjølironi og distanse. Jeg har vel skrevet noen slike – de gulner i skuffa. Men en valgkampkommentar på nynorsk har overlevd, den var beregna på en revy som aldri blei oppført.

Valgkampvise
(Mel.: Oss hev gjort kva gjerast kunne)

Oss hev gjort kva gjerast kunne,
hatt eit veldig valgkampstrev,
oss hev brukt kvar tid og stunde,
gått på kurs og svara brev,
sett på skolepolitikken,
drøfta helsestell på spreng.
Gjelda veks på nærbutikken –
kven har tid å tena peng?

Oss hev tinga på Nationen,
gløtta i Arbeiderbla’,
lytta til opinionen,
freista tolka kva han sa.
Høyrd på radio, sett på tv,
der det heile foregår.
Eg har knapt hatt tid å leve,
enga blei’kje slått i år.

Oss hev trøytt oss ut i kampen,
gjeve alt for sigersval.
Slutt på stimen, slutt på dampen –
opna no kvar stemmesal.
Men no kjem me til det slemme,
det som er so leitt og trist:
Eg fekk ikkje gjett mi stemme –
eg forsov meg, no som sist.

snork

Forfatter: borgosblog

Retired historian

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: