Jeg har skrevet en haug bruksviser, for eksempel revyviser. Der må de viktigste poengene være så tydelige at publikum oppfatter dem der og da. Som ei motvekt har jeg prøvd å snekre noen ”åpnere” viser – det vil si: uten noe tydelig poeng i refrenget og/eller i siste verset. Så kan man tolke teksten hvorhen man vil.
I slike viser er melodien gjerne like viktig som teksten, minst. Jeg liker latinamerikanske rytmer og mollprega temaer, her er fire viser i denne stilen. ”Ta den varmen du treng” veksler mellom vers i sambarytme og refreng som en roligere slow. Verset starter slik:
Visa har en liten coda. Det samme gjelder ”Mella lenjen bakom tonan”, den har i tillegg en liten melodivariasjon i sistevendinga, et forsøk på å bygge opp under ei stigning i teksten. Men det heile starter rolig som en lett beguine:
Tittelen ”Samba på Sortlandsbrua” er ikke heilt korrekt. Melodien er mer en bossanova, eller en litt langsom samba. Ei lita nynnestrofe mellom versene utvides etter hvert og blir til en lang coda.
Også ”Aldri-aldri-landet” går i en bossalignende rytme, men mer synkopert. I likhet med de forrige tre tøyer avslutninga ut i en ritardando. Visene har nemlig et fellestrekk: Det er ikke noe sluttpoeng som skal hamres på plass, mer en tanke som skal henge der.
Vanligvis skriver jeg viser med rim. Et av unntakene er ”Ette en storm”, den har dessuten litt uregelmessige vers – et forsøk på å gjenskape uroa etter stormen.
Hør –
det tordna over fall,
det dundra tungt mot flu og fjell,
men stormen e førbi.
Kjenn
kor vi’inn ennu slit
og smaka salt og lukta tang,
men trua ikkje lenger liv og båt
når stormen e førbi.
Så to heimplass-viser. Jeg laga ”Drømmeøya” på 1980-tallet, da jeg sammen med andre prøvde å berge Skogsøya fra mer avfolkning. Motbakkene blei for bratte, men det bor ennå folk der, især i helgene. Visa (i rocke-takt) kan imidlertid brukes om andre øyer:
Når det blir tåka i tankan og tangentan går i spinn,
når de purra på fra bankan, og alt overskudd førsvinn –
då står det varsel på veggen at du møte snart en mur,
så fyll den minste bag’en og kom opp en liten tur –
i hengekøya på drømmeøya, langt unna mas og jag,
når nordavind’ har løya så vi kan ligg kvær dag
i liggestola tel midnattsola gjør verden varm og rød,
og plagen seila stilt sin eia sjø.
Sommeren 1967 flytta jeg til Sømna på Helgeland, om vinteren satt jeg i Trondheim og pugga matematikk og lengta nord. ”En sommernatt på Helgeland” fikk riksmålstekst – min egen dialekt passa ikke, og sømnadialekten kunne jeg for dårlig. Refrenget går sånn:
En sommernatt på Helgeland
når sjøen leker speil,
når vinden blåser lunt fra land
på leting etter seil,
og stryker om ditt kinn
en sommernatt på Helgeland.
En gang på sekstitallet laga jeg ei gladvise om en småkåt syttiåring – ”Nå er det endelig vår”. Seinere har jeg skrevet tekst og tittel om til dialekt (”Nu e det endelig vår”):
Lenge før at vekkarklokka kime, blir æ vækt –
dettan va’kje vintersol som skein!
Vi’ijn bløs gardinan vekk og sola lyse frækt
rett på gamle vinterkvite bein.
Æ kasta dyna, spreng ner trappa og gløm a’ alder og år –
alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!
Opp med døra, inn med vår’n! Æ gjer hund’ i vinter’n i går!
Alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!
En gang blei jeg bedt av en kjenning om å lage melodi til et dikt han hadde skrevet. Da jeg endelig fikk tid og inspirasjon til å gjøre det, hadde en annen gjort jobben. Seinere fikk jeg lyst å skrive ei vise om hvordan en vei blei til i gamle dager, da fikk melodien tekst – ”Der ska veien gå”. Her er første verset:
Over heia, gjønna løngen,
mella bjørken tråkla spor,
trødd av saue, gådd av geite,
tegna fint i karrig jord.
Her ska veien gå, her ska veien gå.
Og det siste:
Mella gårda, mella grende
går det mange slike band –
over fjerne himmelblåna,
gjønna alle grenseland,
der ska veien gå, der ska veien gå!
To voggeviser til slutt, men ingen av dem er egentlig ekte vare. ”Nu må littjepia sove” er ei lettbeint vise om en far som sliter med jobben. Slik starter den:
Nu må littjepia spise – et dæ orntlig god og mett!
Vær førsektig med serviset, det kan knuses nokså lett.
Spis opp grauten, littjegullet – vær nu gjæv og god og staut,
– vil du slutte med det tullet! – æ blir overklint med graut!
Og sånn ender den:
Du må ikkje bløyte klean, før æ lika ikj’ å bytt,
æ blir søkkevåt på knean – d’e sånt bal å ta på nytt –
å, du littje trolledokka! Det va nettopp ka du gjor!
Men det gjør vesst ikkje nåkka, før nu høre æ ho mor …
”Voggevise i november” er mer seriøs. Den forteller i tre korte vers om ei mor som trøster ungen like mye som seg sjøl. Her synger hun det første:
Lægg dæ i mak – vi’ijn e’ spak,
drøm ikkje kulingen,
gløm nu den fulingen.
Båten e’ stor – stødig motor,
nu e’ han pappa snart kommen på land.
Planen min er – med tid og stunder – å lage ei digital visebok av den godkjente bunken.
borgosblog 