Vendemøter

Jeg har aldri fridd til forlag for å få utgitt novellene mine, men i 1997 fridde Orkana forlag til meg. Jeg sendte inn fire tidligere trykte tekster, hadde like mange upubliserte på harddisken, og snekra sammen fire nye – det holdt i massevis (ei av novellene blei refusert).

Tittelen ”Vendemøter” fant jeg på sjøl. Den er en vri på vendepunkter, så kan man fabulere videre om hva jeg ville ha fram. Jeg fikk konsulenthjelp, eineste gang jeg har hatt det, men skulle gjerne visst hva som vippa ”Vendemøter” over streken hos Kulturrådet. Boka blei innkjøpt, fortsatt har jeg ingen aning om hvorfor det skjedde. Den blei uansett ikke noen bestselger, ingen rosende avisomtaler fremma salget, til slutt kjøpte jeg restopplaget. Greie gaver til tidligere elever!

I dag synes jeg boka er ujamn, men jeg prøvde i det minste å legge handlinga nærmere nåtida enn tidligere. I den siste novella jeg skreiv til samlinga (”Stormkast”), gikk jeg et steg videre og brukte dagens problemer for utkantsamfunnene – sårbar infrastruktur, nedbygging av private og offentlige tjenester, og sjølsagt fraflytting. Og så inneholder den ei kriminalgåte.

Så mange og innfløkte temaer krever plass. Novella er lang, fem ganger vanlig lengde hos meg, og jeg gjorde hastverkarbeid for å få den ferdig til boka. Derfor har jeg revidert teksten til nyutgivelsen som ebok, mest det språklige, handlinga er som før.

Styggvær er ofte en faktor i novellene mine, alltid som bakgrunn, men i ”Stormkast” også som aktør, sjølsagt uten plan og vilje. Poenget med den hyppige bruken av været er imidlertid dette: Styggvær er en del av normaliteten i livet på kysten, et rammevilkår folk kjenner og derfor veit hvordan de skal takle det som kommer. ”Stormkast” starter slik:

Stormkast

       Gråsvarte båreberg dundra mot betongfronten, slengte kaskader av kvitsmadra sjø opp i rokket og fossa videre på begge sider av moloen. Stormen røska sjødrefset med innover langs raden av betongblokker. Sundrevne strimer tang vifta adjø fra et rustent gelender.
En presenning flaksa til værs ved ferjelemmen, piska noen sekunder i enden av en tautamp lik en vrengt paraply, og klaska ned på betongen igjen. Ei ny rokksalving sleit ei lang rift i stoffet, den neste feide duken opp i uværet.
To menn krøkte stivbeint i ly bak skuret ovafor ferjeleiet. Grønt regnhyr piska mot avskalla maling.
– Moloen skjerma ingenting i dennan vindretninga, sjøen bryt rett inn.
– Æ sa då de laga den, dåkker må bøy den i vinkel ytterst, då skjerma den også mot sør, og sånn e han nu. Men nei.
– Æ sa det samme. Før en oppgang, han slår heilt opp i ferjelemmen – se!
Den ene snargløtta rundt hjørnet. Skinnlua røska i hakebandet.
– Ser du ferja?
– Nei, heilt umulig – der kjem ho Bett, ho har sekkert varmen på.

Bett er ei jente med tak i, sterk i kroppen og stri i kjeften. Hun er et handlingsmenneske, hun tar ofte sjanser, men har erfaring nok til å ta dem.

Stormkast3

       Bett bremsa øverst i Langbakken og slo vindusviskerne på dobbel hastighet. Nede på Støstranda fossa en lang bårerygg over veien og fylte grøfta på øversida. Svarte tangruker flekka grusen da sjøen trakk pusten igjen.
Hun slapp bilen langsomt nedover med kløtsjen inne. Stormen pressa ei kø av bølgerygger innover mot stranda, hun myste mot dem og mumla halvhøgt.
– Stor … lita … lita … stor …
Storbåra sklei utover marka, Bett tråkka gasspedalen. Hjulene slengte sjø og tang til side, vingla i laus grus og hamra over bar pukk. En ny bølge stansa nedafor veikanten, fokk fra den neste piska sidevinduene, bak den vokste en storskavl.
Bett skotta til side, leppene glei vekk fra sammenbitte tenner. Veien drukna bak henne, bilen og båra nådde svingen samtidig, grønn sjø spruta mot bakruta. Hun kikka i speilet og blåste ut.

Kommunikasjonene bryter sammen i stormen, samtidig blir en person på øya brutalt overfalt og rana. Bett prøver å oppklare overfallet før alle mistenker alle og samfunnet bryter sammen. Hun får en mistanke og legger ei felle – handlinga går mot klimaks:

       Bett venta i fjøsdøra til vinden løya litt, hun sprang kroket over gårdsplassen med Festus i armene. Bølger braut mot bergene, drønnene smelta inn i hylet fra vinden. Salt regn piska oppover markene, et lyn blaffa da hun nådde trappa. Hunden pistra og vrei seg.
– Rolig, Festus …
Rokket røska ytterdøra fra henne, dørstopperen knakk, bitene forsvant med vinden. Hun sleit døra igjen og vrei om nøkkelen. Et lyn lyste opp gangvinduet, tordenen drukna i bulderet fra stormen. Festus jumpa ut av armene hennes.
– Vi legg oss …
Hun gikk til loftsvinduet og stirra ut i mørket. Tårer pipla fram og rant nedover kinnene ei lang stund. Hun dro av genseren og tørka tårene med den, så kraup hun under dyna og pressa ansiktet mot puta.
Hun døste noen minutter. Festus knurra brått, Bett løfta dyna fra ansiktet.
– Hysj, det e berre uvéret.
Hunden knurra høyere, hun famla etter lommelykta. Lysstrålen strauk over golvet, Festus sto ved døra, rygghårene stritta til værs. Hun retta nakken.
– Hør du nåkka?
Greiner på storrogna piska mot veggen i hver rokksalving, regn piska mot rutene og spruta inn rundt dem. Knurringa gikk over i et bjeff, Bett svinga beina ut av senga og trakk på dongeribuksa.
– Æ ska se –
Glass singla utafor, et lysskinn feide over vinduet. Bett røska gardinet til side og stirra ned. Festus bjeffa iltert og pilte til døra, klørne krafsa oppover, gøyinga skar over i klynking. Bett sleit en genser over hodet.
– Kom …

Stormkast2

Bett oppklarer overfallet, men andre problemer ligger igjen etter at vinden spakner …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s