Første novella etter ”Vendemøter” var den fjerde med historiske kilder som grunnlag. Jeg prøver å sannsynliggjøre hvordan presten Christen Jenssen Flye klarte å utelate alle fattige i ei skatteliste på 1760-tallet, uten å miste stillinga si (en annen prest blei avsatt).
”Signaturen” (1999) begynner slik:
En gråblå kovkjeft slukte Gåsøya. Sjøen svartna foran elingen, de første vindkastene nappa i seilet på færingen som kløyvde gamle kraftløse stormbølger. Mikkel Kristoffersen klemte styrvolen mot sida med albuen og snytte seg i sjøvotten.
– Han kjem med nordvesten nu. Hold aue med sjøen.
Ole Ellingsen nikka og kneip øynene sammen mot vinden. I le braut bølgene mot svarte skjær. Ei klynge gråbrune hus ovenfor stranda glei i skjul bak et nes, brun mark strødd med lyse steinblokker endte mot ei svart fjellside.
Mikkel greip styrvolen igjen. Han dulta den ledige neven mot skikkelsen som satt ihopkrøkt på neste tofta.
– Søv dåkker, Flye?
Presten rista svakt på hodet. Han retta nakken, døsige øyne leita etter land.
– Hvor langt er vi kommet?
– Våsstad.
Christen Jenssen Flye trakk skinnstakken tettere sammen om føttene. Seilet bulte stramt bak han.
Til tross for mange ”godbiter” på lager – det blei siste novella bygd på gamle kilder. Jeg skulle skrive ti bygdebøker de neste årene, med snekring av historiske noveller i tillegg kunne jeg stivne i en skjønnlitterær fortidsbås. Men jeg har enda en grunn til å skrive om andre tider.
Jeg kjenner landskap og historie i Vesterålen godt nok til å lage troverdige fortidige rammer. Replikkene går på dialekt fra nåtida, et nødvendig og tilgivelig ”juks”. Handlinga må imidlertid vise hvorfor folk i fortida gjorde det de gjorde og sa det de sa, ellers blir den anakronistisk – nåtidsmennesker omgitt av historiske kulisser. Den fella plaga meg.
Noen forfattere klarer å framstille fortida på fortidas premisser. ”Røde Orm” av Frans G. Bengtsson er blant de morsomste bøkene i nordisk litteratur, og handlinga er troverdig fortid: Aktørene handler ut fra sine erfaringer og kunnskaper, sine verdier og sitt verdensbilde. Boka er på mange måter tidløs – nåtida brukes aldri som referanse eller moralsk målestokk.
Etter ”Signaturen” skulle jeg de neste årene levere seks tusen sider bygdebokmanus, det innebar å være faglitterær forfatter på godt og vel heiltid til passert sytti. Den skjønnlitterære skrivinga havna på sparebluss, den blei ikke en gang viktigste hobby, musikken gikk foran.
Høsten 2000 leita jeg på nytt etter ideer til den årlige julenovella. Historisk tema kom ikke på tale, i tillegg ville jeg ut av 1950-tallsfella. Sjelegranskende noveller ligger utafor mine litterære evner, jeg valgte derfor den banen jeg kjenner best – utkantsamfunnet på godt og vondt, og den forma jeg har erfaring med – historier med overveiende ytre handling. Men denne gangen prøvde jeg å skrive om samtida.
”Kontakt” (2000) starter slik:
Kulingen pressa mørke sluddgardiner rundt hamrene, Hege kjørte kloss i bergveggen på venstresida av veien. Tunge bølger dundra jamt mot steinfyllinga til høyre, viskerne trakk gråblå saltbuer over frontruta. Frontlysene svinga gjennom kovet og møtte Svarthammaren, en ullenmørk skygge mot lysninga fra tettstedet bak fjellnakken. Ei brungjørma grusstripe orma forbi bukta og bleikna inn i elingen.
En refleks blinka i neste sving, hun bråbremsa, hjulene sklei i slapset. En liten skikkelse rygga mot veikanten, stoppa og grein mot lyset, hendene pressa ned i jakkelommene. Hege dytta opp døra.
– Kom hit!
Ungen subba bort til bilen og krabba inn. Under hettekanten klistra lyst hår regnvått til fjeset, mellom tjafsene stirra rødkanta øyne.
– Æ frys.
– Ka gjør du her så seint i detta været?
– Ser ætte han Boa. Broren min.
– Vet ho mamma og han pappa at du e her?
– Ho mamma e på arbeid. Han pappa kom ikkje heim. Han Boa sku å se ætte han. Æ frys.
Noe er nytt – et geografisk rom som jeg bygde ut i seinere noveller, ikke et faktisk område, men et ”typisk” landskap: Aksen utkanten (av og til ei øy, andre ganger kalt Ytterbygda), bygdesenteret (her Vågen, noen ganger Været), byen (alltid navnløs). De fleste av de nyere novellene mine foregår langs denne aksen, som jeg varierer etter behov.
Her er starten på ”Bytur” (2004):
Veien snirkla langs stranda, bøyde rundt bukter, svinga ut på nes. Tunge brunflekka bjørkekroner hang inn over innerste grøftekanten, her og der gnistra røde bærklaser på ranke rogner. Seljerenninger stakk opp fra begge veiskuldrene, som tettplanta veistikker.
Tre måser stirra utover sjøen fra en liten haug. Nebb virra sidelengs mot summinga fra en moped nede i bakken, så bikka fuglene framover og flaksa avgårde.
Mopeden tråkla spor mellom hullene i grusdekket, en skjerm skrangla hver gang forhjulet møtte humper av pukk. I neste dump kryssa en bekk veien, mopedisten løfta beina mens hjulene vispa gjennom høstkaldt vatn. Et kryss kom til syne bak en sving, mopeden slakka farta og svinga inn på skrukket asfalt.
Fylkesveien kryssa breie myrer, delte ei husklynge og nådde et nytt kryss. Mopeden blinka til venstre, skifta gir og økte farta. Avstanden vokste mellom veikantene, asfalten fikk gulstripe.
Riksveien klatra over en lav åsrygg og slynga nedover mot det gamle kommunesenteret. Ruter blinka høstsol fra de første husene, veien dreide mot sentrum og fikk fortau. Bolighus og hager tynna ut, butikker og parkering overtok.
Mopeden blinka inn på rutebilstasjonen og trilla til et skur. Motoren slokna, hender i grønne hansker løfta hjelmen av, Randi rista håret i høstbrisen. Hun lenka mopeden og stappa hjelmen i sidetaska.
Bussen venta med åpen dør. Sjåføren gløtta opp.
– Mårnings, frue. Bytur i dag?
– Æ e nødd. Hiv mæ av på rådhustrappa.
Randi prøver å skaffe penger til veien og ei kai, får tommel ned i rådhuset, men gir ikke opp. Hun er ikke den første motstrømjenta mi, Torill i ”Fralandsvind” (se tidligere post) tar den plassen. Begge har mange søstre på virkelige utkanter, de har enda flere i seinere noveller.
borgosblog 