Noveller eller hva?

Jeg har lurt på om tekstene mine forsvarer å bli kalt noveller. De ytre rammene holder mål: Handlinga foregår som oftest innafor et kort tidsrom, på begrensa plass og med få hovedpersoner og bipersoner, og spenningskurven stiger vanligvis mot et vendepunktet på slutten. Ytre sett skriver jeg altså noveller, men hva med innmaten?

I denne samlinga finnes indre monologer bare i jeg-novellene, ytre tankelesning mangler heilt, og personbeskrivelsene er få. Med andre ord, stort sett bare replikker og handling, ispedd små naturskildringer, som i starten på ”Villniss” (2005):

       Robert sakka stegene og leita etter stien med blikket. Den dukka opp igjen bak einerkratt noen meter lenger fram, tråkla videre langs rabbryggen og svinga bortom en bergknatt. Han småjogga dit, feide vekk rusk og seig ned på solvarma berg.
       Han myste nedover, lommetørkleet sveiva svettedråper av brilleglassene. Heimervatnet speila klarblå himmel, unger plaska og bada ved stranda. Vannsprut glitra i julisola, glade hyl sang over småbølgene som ringa ut fra baderne.
       Røyken fra bålet på badestranda steig rett til værs. Nå og da hoppa spretne kropper over glørne, røyksøyla vakla noen sekunder før den retta ut igjen. Høgt over bålplassen flata blågrå strimer ut til sidene og trevla bort.
       Lys jodling overdøvde badeskrålet et øyeblikk, sekundet etter svarte et ekko. Han skvatt rundt. Oppe ved kanten av bjørkeskogen løfta en rødkledt skikkelse hendene igjen, ekkoet sang fra bergveggen på andre sida av dalen. Han trakk fingrene gjennom håret og retta på kragen, jumpa ned og traska fort oppover, stien forsvant, han fortsatte rett fram.
       Fluer summa over lyngen, kvister nappa i buksebeina, frodig kratt subba opp til knærne. Pusten kvikna, han gløtta opp og økte stegene. En skotupp hekta i ei rot –
– Fanken!
       Han snubla et par steg og deisa på magen i et einerkratt, armene strak ut.
– Ooofff!
       Jodleren snudde i skogkanten, løfta en kikkert og gløtta nedover.
– Treng du hjelp?

villniss

Fortellinger passer sikkert bedre. Fortellinger om hva? Om ganske vanlige mennesker, ikke superhelter eller genier, heller ingen fra andre enden av skalaen. Jeg skriver ikke om ekstreme individer, jeg holder meg nær midten av gausskurven.

Jeg forteller heller ikke om ekstraordinære hendinger, det meste er jordnære opplevelser, som for eksempel å guide en buss som rygger ned en svinget og bratt vei i kuling og snøvær, slik Morten må gjøre i ”Heimtur” (2006):

       Døra knirka igjen, sjåføren sjekka speilene. Han rista på hodet og svinga føttene ut av setet.
– Vi har to problem. Før det første, bussen e lenger enn veien e brei, æ får ikkje snudd. I hvert fall ikkje her på fjellet. Det betyr å rygge tre-fire kilometer. Mot fokket. Og då kjem neste problem. Æ ser null i speilan på grunn av fokket. Det kjem rett bakfra.
       Alle stirra framover, ingen sa noe. Sjåføren kikka opp på klokka.
– Men vi må ner bakkan. E her en barsking som kan stå i døråpninga og vær los?
       Sjakk matt. Regn ikke med kvinnfolkene og ungene, hvem blei igjen? En gamling, en type som ikke tålte trekk, og så meg. Jeg rakte ei hand i været.
– Okei. Ka ska æ gjør?
– Diriger mæ. Hold mæ medt på veien. Og kauk vess det bær ut. Du treng meir klea. Æ har en ekstra jakke og ei skikkelig hua. Her.
       Jakken lukta diesel, lua varma godt. Døra sklei opp, jeg steppa ned og kikka ut. Fokket traff som en isdusj i trynet. Jeg skimta brøytekanten en god meter unna, brøytestikkene bøyde unna nordvesten. Blinklysene blussa opp.
– Klart farvann?
       Jeg nikka. Bussen seig bakover, brøytekanten kom nærmere.
– Stopp! Æ må ut og se.
       Fokket svei mindre foran bussen. Jeg kikka på andre sida av fronten. Tja, bussen sto vel omtrent midt på veien. En tommel i været til sjåføren, så landa jeg på første trinnet igjen. Hjulene pressa unna snø, jeg peika til høyre. Avstanden til brøytekanten krympa ikke lenger.
– Hold han sånn!
– Ser du skjæringa?
       Øverste svingen i Brattlia, et hakk i en smal åskam. Jeg glodde mot snødrevet.
– Ikkje ennu.
       Bussen seig langsomt videre. Lysna det? Nei, lysskinnet svinga.
– Stans! Bil.
       Bremselysene flamma opp gang etter gang. Hjulene stansa.
– Få han tel å snu.
       Jeg stansa ved bakenden og vifta med armene. Bilen stoppa en meter unna. Et vindu glei ned, et skjegget fjes gløtta ut.
– Uløkka?
– Brøytebilen har kjørt sæ fast og sperra veien. Vi må rygge ner. Sjåføren sei du må snu.
– Svarten. Neinei, ikkje anna å gjør.
       Bilen hakka att og fram på veien, baklysene dukka opp, sur eksos dreiv sammen med fokket. Siste vendinga, ryggelysene slokna og motoren rusa. Røde baklykter forsvant i en bue, frontlysene feide over ene veggen i skjæringa.

heumtur

Robert i ”Villniss” og Morten i ”Heimtur” dumper opp i situasjoner som er vanlige i utkantuniverset. Begge er på heimebane, men Robert mestrer dem ikke. Morten gjør det, som den fraskilte agronomen Sunniva i ”Nettkjenning” (2009). Hun drar fra Oslo til ei utbygd for å sjekke om en nettvenn bor der (hun er blitt lurt). Under leitinga kaller den stressa bonden Jørn henne en agronom fra Frognerparken. Hun får siste ordet et par timer seinere:

Jeg skreiv til eksen min, ”takk for at du avleda fyren så jeg fikk slått han i svime”. Nå spør han, ”hvor pokker er du?”. Den svarer jeg ikke – stans! Oksen stanger Jørn!
       Bilen bråstoppa, Sunniva reiv opp døra og hoppa ut.
– Sitt i bilen!
       Brynhild stirra oppover mot fjøset. Jørn lå framstups i molda med hodet skjult under armene, en ungokse dansa rundt og veiva hornene mot han. Sunniva løp oppover gårdsveien og vifta med armene
– Hohoi! Hohoi!
       Oksen svinga blikket mot henne, senka hornene og snøfta. Den grov et par ganger med klauvene, så trava den nedover, fortere og fortere, økte til galopp og brølte.
       Sunniva hoppa over grøfta, tverrvendte og stansa. Ungoksen bremsa og mista fart før den jumpa etter, så senka den hodet og bykste mot henne. Hun venta krumbøyd, steppa litt til side sekundet før oksen nådde henne, hukte hornene og vrei, hardt og kjapt. Oksen gaula av smerte og tumla på rygg, beina spant etter feste, Sunniva lå over halsen og tviholdt hornene.
       Jørn løp nedover marka i lange steg med tau i handa.
– Hold fast, æ kjem!
       Han surra bakbeina sammen, kasta tauet om en gjerdepåle og stramma til. Ungoksen kava hjelpeløst med framføttene. Jørn rakte ei hand til Sunniva og dro henne på beina.
– Kjempeknep! Kor i alle daga har du lært det?
– Frognerparken, sjølsagt.
       Han måpte et par sekunder, så skralla latteren, ekko slo tilbake fra veggene oppe på tunet. Han tørka mold fra fjeset og knakk sammen i ei ny latterkule.
– Hohohohoi, praktskåring, en-null tel dæ.
       Brynhild stansa andpusten på veikanten.
– Gikk det bra?
       Han vendte et latterrødt fjes mot henne.
– Har du sett maken tel jenta?
– Du har ikkje sett alt. Før en halvtime siden slo ho han Karl-David i svime med ei steikepanna.
       Latteren stilna, Jørn gapte stumt mot Sunniva, han bukka djupt.
– Bevares. Du må kom og førtell meir seinar. Nu må æ få oksen innafør gjerdet igjen og lag en meir solid port.

port

Jeg snekrer historiene med et bestemt program. Utkantsamfunnet er i de fleste tilfellene det egentlige hovedtemaet i historiene mine – personer og hendinger skal først og fremst synliggjøre livet, problemene og normaliteten der.

Målet mitt er altså ikke å lage ”stor litteratur”. Jeg skriver politiske tekster i den litterære forma som kalles noveller. Enkelt og greit!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s