Jeg tok eksamen i historie grunnfag våren 1981, og kasta meg straks over kildene for Øksnes, heimkommunen min, med tanke på en hovedfagsoppgave lenger fram. Området kjente jeg fra oppveksten, og noe av historia kjente jeg til kunne jeg, men mengda av samer i kildene overraska meg.
Sjølsagt hadde jeg hørt om ”finnan” i Romsetfjorden, men visste lite mer. Undringa økte etter hvert som jeg grov i kildene – det var mer enn bare Romsetfjorden, og jeg kunne følge samiske slekter flere generasjoner bakover i tida, like langt som mi norske slekt.
Hovedoppgaven skulle etter planen omfatte heile befolkninga, samene måtte foreløpig nøye seg med en artikkel i 1982-utgaven av ”Leddiken”, årsheftet til historielaget. Overskrifta var:
Da heftet var i salg, ringte en kjenning (vi blei konfirmert samtidig i 1954) og ga meg to stedsnavn – Halkahalle og Halleluokta, begge i Romsetfjorden. Jeg sjekka alle kart, de sto ikke noe sted, altså hadde de overlevd muntlig, pluss at språket uten tvil var samisk. Med andre ord: Heimkommunen min hadde vært to-etnisk i nær fortid. Svært nær.
Hadde jeg ”sovet i timen” eller var Vesterålen en kvit flekk på det historiske kartet? Uansett, samene fikk sjølsagt sin plass i disposisjonen for hovedoppgaven.
borgosblog 