Jeg var ikke alene om å grave i den samiske historia i Vesterålen. Historikeren Øystein Bottolfsen i Hadsel, navnegranskeren Finn Myrvang i Bø, folkeminnesamleren Kåre Glad i Sortland, museumsbestyreren Ivar Toften i Øksnes og ikke minst arkeologen Helge Guttormsen, som forfatta generell historie for Andøy og Sortland – alle leita etter samiske spor i sine områder.
Alta-konflikten var nettopp over, den kan ha forsterka en gammel interesse hos denne flokken, men var kanskje mer årsaken til at Lars Slettjord på Vesterålens Bygdemuseum tromma sammen til et seminar om temaet på Melbu høsten 1984. Det fikk stor deltaking, blant annet fra samiske miljøer og institusjoner.
En utsending fra Sameradioen kom med buss fra Lødingen til Melbu. Han kommenterte: ”Jeg visste ikke det var så mange samer i Vesterålen, men det kom samer på og gikk samer av heile tida.” Da skjønte jeg for første gang at samene i regionen fortsatt var synlige for dem som kjenner folket og kulturen. Det hadde ikke jeg lært.
Foredragene på seminaret blei utgitt som en trykksak – ”Viester-álas”:
Våren etter avla jeg eksamen i historie mellomfag, og begynte straks å arbeide med hovedfagsoppgaven, om ”Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820”, det vil si om det gamle Øksnes, altså heile befolkninga, både norske og samiske innbyggere.
Artiklene i ”Viester-álas” blei lagt merke til, blant annet på Sámi Instituhtta (Nordisk samisk institutt) i Kautokeino. To utsendinger kom på besøk, og Lars Slettjord på Vesterålsmuseet innkalte meg til et møte. Resultatet blei en søknad til NAVF (Norges Allmenvitenskapelige Forskningsråd) om tre års stipend for å kartlegge den sjøsamiske befolkninga, ikke bare i Øksnes, men i heile Vesterålen.
borgosblog 