Jeg har 25 års erfaring med å skrive bygdebøker, fjorten bind bygd over stort sett samme lest: Oppdelt i gårdkapitler, hvert med ei generell innledning, så ei fortelling om hvordan folket på gården levde, og til slutt ei slektshistorie. Denne modellen har gården, i praksis innmarka, som utgangspunkt. Den er derfor mer et uttrykk for norsk enn for samisk kultur.
Ei samisk historie må syes over en litt annen lest, eller kanskje flere lester. Spennvidda til de samiske levemåtene var større enn for de norske, i hvert fall i den tida og det området jeg arbeider med. Området er øyene vest for Tjeldsundet, det vil si Hinnøya, Langøya, Andøya, en del småøyer, samt den delen av Austvågøya som hører til Hadsel kommune:
Dette området har vært brukt av sjøsamer, markesamer og fjellsamer, for å bruke tre vanlige kategorinavn – mer om dem i en seinere post. Noen få par var leilendinger (hadde bygsel) allerede tidlig på 1600-tallet – det var unntaket, ikke regelen.
Sjøsamiske og markesamiske par bytta ofte bosted, men flytta sjelden særlig langt. Fjellsamene flytta mellom beiteområder, de hadde likevel faste tilholdssteder når de var på øyene. Alt dette gjør at den samiske historia lettest kan studeres ved å dele hver av de store øyene inn i samiske grendelag.
Slektshistoria og fortellinga om folket starter rundt 1600, lenger bak blir kildene for tynne og tilfeldige. Bygdebøkene mine går til 1950, jeg velger å avslutte den samiske historia tidlig på 1800-tallet (1820), av to grunner. Den første er at på den tida gjør økende assimilering og fornorsking at det blir stadig vanskeligere å trekke ei etnisk grense mellom samer og nordmenn. Den andre grunnen har med kildene å gjøre.
Kirkebøker er de viktigste kildene for alle som gransker slektshistoria si bakover i tid. 1820 danner et skille, da får prestene bøker med rubrikker og inndeling etter kirkelig handling. Det gjør lesbarheta langt større enn for de eldre hulter-til-bulter-bøkene med tettskrevne sider, knapt lesbar skrift og mange vanskelige ord og uttrykk.
Til gjengjeld gir kirkebøkene før 1820 flere og sikrere opplysninger om annen etnisitet enn den norske. Det samme gjør sesjonslister, skattelister, skifteprotokoller, folketellinger og manntall, med flere. Bare folketellinga for 1801 finnes i lettlest utgave.
Kapitlene om bosetning og slekt i boka er laga til hjelp for dem som vil finne ut mer om sine samiske røtter, men opplever at de eldste kildene gjør granskinga vanskelig.
borgosblog 