”Samer ved storhavet” er ikke en 540 siders roman med sammenhengende handling fra første til siste side. Den er ei historiebok om det samisk området vest for Tjeldsundet, laga slik at leserne kan gå inn i dette samfunnet fra tre ulike kanter. Og den første delen består av kapitler som forteller om samisk kultur.
Det finnes visstnok godt over hundre definisjoner på begrepet kultur. Mange forbinder ordet med kunst og underholdning, det hører absolutt med, men det er nyttigere å se på kulturen som et tilpasningssystem – levemåten til et samfunn: Alle praktiske løsninger, tradisjoner, verdier og ideer medlemmene av samfunnet deler. Kulturkapitlene forteller med andre ord om hvordan samene i denne regionen levde.
Kulturen overføres til nye generasjoner ved læring. Samtidig blir den endra ved at nye løsninger tas i bruk eller at løsninger som ikke lenger duger, blir forlatt. Slike endringer i levemåten skjer heile tida, ikke minst når rammevilkårene skifter, for eksempel ved klimaendringer eller ressurskriser, ved flyttinger (migrasjoner) og kontakt med andre kulturer eller kanskje konflikter med dem.
Kultur overføres ikke via gener, det har vært kjent siden midt på 1950-tallet. Genene er arveanlegg fra mor og far, fra ei eggcelle og ei sædcelle. Arveanleggene kombineres, det former kroppen vår og utseendet, og gir oss en rekke evner. Men ikke kultur. Heller ikke språk, som er en del av kulturen. Vi arver evnen til språk, men ikke språket til foreldrene våre. Det må læres i oppveksten.
Et hopp til den siste hoveddelen av boka. Der står de samiske parene vi veit om i regionen fram til 1820 – dette er den genetiske delen. En slekttabell kan se slik ut (alle koder og forkortinger er forklart i boka):
Par 1748/#659: g.{1748-?}
Bosted 10/A 1748-1762
M: Jon Amundsen (1714-?), f. 10/A – 2.es. Fra par 1704/#678 Amund Paulsen/Karen Paulsdtr.
K: Anne Nilsdtr (1725-?), f. 90/H. Fra par 1710/#627 Nils Anderssen/Berit Paulsdtr.
Barn:
1. Nils (1756-1838), f. 10/A. Til par 1778/#154.
2. Ellen (1761-?), f. 10/A. Til par 1783/#48.
3. Peder (1762-1812), f. 10/A. Til par 1789/#164.
4. Inger (1771-1850), f. 10/A. Til par 1791/#845.
Kort fortalt: Tabellen viser et par (M og K) og deres foreldre, samt ungene til paret og henvisning til deres tabeller.
Mellom kulturdelen og slektsdelen står fortellinga om de samiske grendelagene, altså der kulturen blei praktisert, utvikla og lært videre til nye slektledd. Et eksempel fra Kobbedalen på Andøya:
Amund og Karen har også en gift sønn i Kobbedalen. Jon Amundsen og Karen Tomasdtr [par 1735/#738] bor de første årene av ekteskapet i Sørvikmarka, og flytter til Kobbedalen i 1742. To år etter dør Karen.
Skiftet etter henne viser et bo nokså likt det søstra til Jon etterlater, andre kilder forteller at Jon har rein. Han har også båt, en såkalt bunkeromsbåt, dessuten ambolt og smieverktøy. Han har sikkert overtatt smia etter faren. Andre skifter viser at Jon Amundsen har til gode eller skylder penger der.
Jon gifter seg i 1746 med Anna Nilsdtr [par 1748/#659] fra Eidsfjorden. De får fire barn som alle vokser opp, ei av dem er mormor til Ole Johan Kristensen på Holmstad. Sønnen Nils flytter til Jørland på Langøya, kona hans er Bole Nilsdtr, også kalt Jørlandsdronninga. Paret bygger båter, til det kreves erfaring som snekker og smed, fag Nils har lært heime.
Jon og Anna får et langt liv sammen. Begge lever i 1792, men står ikke i 1801-tellinga. Kirkeboka nevner ikke dødsfall. En sønn fra første ekteskapet til Jon bosetter seg i Sørvikmarka.
Teksten nevner Ole Johan Kristensen, det gjør også et av kulturkapitlene, Folketru og fordommer:
Just Qvigstad ga ut fire samlinger med samiske sagn og eventyr. Bare tre av historiene er fra regionen, alle nedskrevet i 1889 med Ole Johan Kristensen (1829-1910) som kilde. Språket er samisk, Qvigstad oversatte dem seinere til norsk.
borgosblog 