Måned: april 2020

I 1601 kommer fogdens menn til Gullesfjorden på skatteoppkreving. De skriver tre navn på lista – Tomas Paulsen, Ole Paulsen og Ole Einarsen, og føyer til at de er ”til havs”, det vil si på fiske. Alle tre har en bygsel, altså en gård, der kan vi regne med at kone og barn er heime og betaler skatten.

Skattelista sier ingenting om alderen på de tre samene, men det er rimelig å anta at de er minst tretti år gamle, altså født før 1570. Foreløpig er etterslekta til Ole Paulsen den eneste vi klarer å følge med en viss sikkerhet.

1. generasjon

Ole kan følges i skattelistene fram til 1628, da dør han trolig. Navnet på kona hans står aldri i kildene. Her er familietabellen hans, med parnr/datanr og varighet (n. betyr nevnt). Bostedet er nokså sikkert gnr. 19 i Kvæfjord, altså Våtvoll.

Par 1601/#1828: n.{1601–1628}
Bosted 19/K 1601–1628
M: Ole Paulsen n.(1601–1628), ukj. f.sted.
K: ukjent
Barn:
1. Paul (1610–?), f. 19/K. Til par 1636/#1835.

2. generasjon

Få år etter at Ole forsvinner fra kildene, dukker Paul Olsen i hans sted. Det er antakelig sønnen til Ole som gifter seg og overtar bygselen. Et manntall i 1666 viser at han og kona har to sønner (verken kona eller døtre nevnes i manntall). Året etter dør Paul.

Seinere sier skattelistene at enka Marit Tomasdtr betaler bygselavgiftene – hun må være enka etter Paul. Faren hennes heter altså Tomas, kanskje Tomas Paulsen (se første navnet i 1601) eller Tomas Larssen i Gambogen, vi mangler kilder til å avgjøre det. Familietabellen blir slik:

Par 1636/#1835: n.{1636–1667}
Bosted 19/K 1636–1667
M: Paul Olsen (1610–?), f. 19/K. Fra par 1601/#1828 Ole Paulsen/NN.
K: Marit Tomasdtr n.(1681–1687), ukj. f.sted.
Barn:
1. Gunder (1636–?), f. 19/K. Til par 1670/#663, par 1695/#2110.
2. Kristen (1648–?), f. 19/K. Til par 1680/#1849.

3. generasjon

Den eldste sønnen, Gunder,  gifter seg omlag 1670. Han flytter til vestsida av Hinnøya, til Sommerset ytterst i Ingelsfjorden. Der dør kona på 1690-tallet, og han gifter seg på nytt. Med ett unntak (Erland Nilssen i Lunkfjorden) er samiske par ikke tatt med i manntallet fra 1701 for Hadsel, men Gundersen/Gundersdtr er sjeldne navn, så vi kan anta rimelig sikkert at Peder Gundersen er en sønn fra første ekteskapet og Gjertrud Gundersdtr ei datter fra andre.

Par 1670/#663: n.{1670–1695}
Bosted 7/H 1670–1695
M: Gunder Paulsen (1636–?), f. 19/K. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Peder (n. 1697–1707). Til par 1697/#605.

Par 1695/#2110: n.{1695–1705}
Bosted 7/H 1695–1705
M: Gunder Paulsen (1636–?), f. 19/K – 2.es. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Gjertrud (n. 1705–1738). Til par 1705/#53.

Broren til Gunder, Kristen, overtar bygselen på Våtvoll. Han gifter seg omlag 1670, og manntallet fra 1701 viser at han og kona har fire sønner (døtre nevnes fortsatt ikke).

Par 1680/#1849: n.{1680–1710}
Bosted 19/K 1680–1710
M: Kristen Paulsen (1648–?), f. 19/K. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Kristen (1680–?), f. 19/K. Til par 1720/#2074.
2. Erik (1692–?), f. 19/K. Til par 1718/#1850.
3. Svend (1695–1747), f. 19/K. Til par 1727/#673.
4. Ole (1697–?), f. 19/K

4. generasjon

Kirkeboka for Hadsel begynner i 1693. I 1697 gifter Peder Gundersen og Ellen Pedersdtr seg i kirka der, og året etter døper de dattera Inger. Familien flytter i 1706 til Sørfjorden i Sortland, like etter dør Peder. Dattera vokser opp og fører slekta videre.

Par 1697/#605: g.{1697–?}
Bosted 7/H 1697–1706, 28/S 1706–1707
M: Peder Gundersen n.(1697–1707), ukj. f.sted. Fra par 1670/#663 Gunder Paulsen/NN.
K: Ellen Pedersdtr (1670–1763), ukj. f.sted.
Barn:
1. Inger (1698–?), f. 7/H. Til par 1730/#636.

Halvsøstra til Peder, Gjertrud Gundersdtr, gifter seg i 1905 med smeden Anders Jonsen. De neste årene flytter de mye, først i Hadsel og deretter i Øksnes, mest i Romsetfjorden. Gode kirkebøker viser at barneflokken til paret blir svært stor. Minst tre av barna vokser opp og fører slekta videre.

Par 1705/#53: g.{1705–?}
Bosted 7/H 1705–1713, 9/H 1713–1715, 7/H 1715–1717, 19/H 1717–1718, 53/Ø 1718–1720, 52/Ø 1720–1725, 53/Ø 1725–1726, 52/Ø 1726–1727, 53/Ø 1727–1729, 57/Ø 1729–1732
M: Anders Jonsen n.(1705–1732), ukj. f.sted.
K: Gjertrud Gundersdtr n.(1705–1738), ukj. f.sted. Fra par 1695/#2110 Gunder Paulsen/NN.
Barn:
     1. NN (1706–?), f. 7/H
     2. Berit (1708–?), f. 7/H. Til par 1729/#54.
     3. Anna (1709–1783), f. 7/H. Til par 1736/#142.
     4. Inger (1710–1798), f. 7/H. Til par 1739/#120, par 1768/#419.
     5. Gunnhild (1711–?), f. 7/H
     6. Paul (1712–1712), f. 7/H
     7. Jon (1713–1727), f. 9/HMikkel (1715–?), f. 7/H
8. Mikkel (1715–?), f. 7/H
     9. NN (1717–?), f. 19/H
   10. Gunder (1722–1727), f. 52/Ø
   11. Karen (1728–?), f. 53/Ø

Vi veit ikke hvor det blir av den yngste sønnen til Kristen Paulsen og kona på Våtvoll. Han overtar ikke heimegården, kanskje gjør ei datter av paret det. De tre andre sønnene flytter fra Gullesfjorden.

Erik Kristensen og kona bosetter seg i Salen innafor Kveøya. Tufta etter en dobbeltgamme ved Eriksletthaugen viser antakelig hvor de bodde. Fire barn fører slekta videre.

Par 1718/#1850: n.{1718–1758}
Bosted 42/K 1718–1758
M: Erik Kristensen (1692–?), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: ukjent
Barn:
1. Marit (1716–1786). Til par 1748/#658.
2. Kristen (1732–1815), f. 42/K. Til par 1759/#1794, par 1764/#1813.
3. Ole (1734–1818), f. 42/K. Til par 1761/#1797.
4. Ellen (n. 1752–?), f. 42/K. Til par 1752/#1781, par 1757/#1791.

Også Kristen Kristensen bor i Salen etter at han gifter seg, men han og kona blir kort etter borte fra kildene.

Par 1720/#2074: n.{1720–1723}
Bosted 26/K 1720–1721, 42/K 1721–1723
M: Kristen Kristensen (1680–?), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: ukjent
Barn ikke kjent.

Den siste av sønnene på Våtvoll, Svend Kristensen, gifter seg i Kobbedalen på Andøya med Berit Amundsdtr. De får seks barn –  to sønner og to døtre fører slekta videre.

Par 1727/#673: g.{1727–1747}
Bosted 10/A 1727–1747
M: Svend Kristensen (1695–1747), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: Berit Amundsdtr (1704–1751), f. 10/A. Fra par 1704/#678 Amund Paulsen/Karen Paulsdtr.
Barn:
1. Kristen (1727–?), f. 10/A. Til par 1756/#744.
2. Inger (1729–?), f. 10/A. Til par 1758/#1792, par 1770/#1934.
3. Tore (1739–1779), f. 10/A. Til par 1759/#1798.
4. Ingeborg (1747–1820), f. 10/A. Til par 1784/#796.
5. Svend (n. 1747–1747), f. 10/A
6. Paul (n. 1753–1753), f. 10/A

Utover 1700-tallet blir kildene stadig bedre, etter 1753 har vi kirkebøker for alle soknene i regionen. De gjør det lettere og sikrere å finne de neste generasjonene med etterkommere til Ole Paulsen. Etterslekta hans teller i dag trolig flere tusen personer.

Da folketellinga i 1801 blei holdt, hadde Hinnøya og Vesterålen vel ti tusen innbyggere. Omlag ti prosent av dem var etniske samer, de bodde spredt over heile regionen. I enkelte områder, som Gullesfjorden og Eidsfjorden, var andelen samer langt større.

Regionen sett under ett var det kort avstand mellom samer og nordmenn. De møttes ofte, for eksempel på kirkebakken, i fiskeværene, på leidangsberget, på havet, og ikke minst i handel og varebytte. Møtene og kontakten mellom samer og nordmenn førte uten tvil til konflikter, men også til gjensidig nytte.

Gamle stridigheter finnes fortsatt avleira som negative holdninger. De dukker ofte opp i kommentarfelter på internett, som for eksempel når striden dreier seg om det samiske flagget på 17. mai:

samene og alle andre nasjonaliteter må da kunne finne seg en annen dag og flagge på en 17 mai. rødt hvitt og blått skall vaie. inga andre farger skall opp. det er nokk samisk tull på tv og ellers sjilting av plasser og steds navn her i norge.

       Kulturkontakt mellom etniske grupper betyr som regel kulturpåvirkning, fra språk til næring, kanskje også til ei viss arbeidsdeling. Denne posten dreier seg mest om felter der samene var leverandører av varer og tjenester til nordmennene.

Samiske smeder: Artikkelen ”Et slagsmål i 1723” (se under Samisk historie på dette nettstedet) forteller om en konflikt. Den gjelder kvaliteten på noen jarsteiner (søkker av jern) som en samisk smed har levert til en norsk storkar. En annen nordmann klager på dem, det fører til slagsmål, saka ender i retten og protokollene – slik kjenner vi den.

Skiftematerialet viser mange samiske smeder over heile regionen (se kartet over). Noen eier verktøy, andre har komplette smier med ambolt, esse og belger. Samene dekte også det norske markedet – kildene nevner ikke norske smeder i området før 1800.

Bly og støpeskei nevnes i et par skifter, samene laga altså ammunisjon til børser. Men de fleste produktene deres var av jern, og hvor fikk de det fra? Regionen har forekomster av både jernmalm og myrmalm. Arkeologer har registrert to eller tre jernvinner i regionen (se kartet). Samiske smeder bodde i nærheta, kanskje var ikke naboskapet tilfeldig.

Samiske båtbyggere: Skiftene etter samiske smeder inneholder ofte snekkerverktøy, som regel store økser, det betyr nokså sikkert båtbygging. Det er neppe tilfeldig når kartet viser mange samiske smeder i tre områder kjent for båtbygging: Gullesfjorden, Eidsfjorden (med Jørnfjorden) og Risøysundet, mellom Hinnøya og Andøya.

Fiskerinæringa har alltid stått sterkt i regionen. De samiske båtbyggerne hadde derfor et stort marked både blant samer og nordmenn. Folkeminner tyder på at det var ei lønnsom næring, slik sagnet om Jørlandsdronninga forteller (fra Bø-boka av Rolv Straume):

For lenge sia levde det på Jørland ei kone som var så rik og mektig at dei kalla henne Jørlandsdronninga. Ho skulle elles heite Bole, og ho åtte ikkje berre heile Jørland, men også andre gardar. Når ho hadde ærend til prest eller lensmann, vart ho støtt beden inn i storstua, fekk det beste sete og vart traktert på beste måte.

Det samiske paret Bole Nilsdtr (1757–1836) og Nils Jonsen (1784–1828) bygde båter. De bodde på Jørland, derav tilnavnet på Bole, og folkeminnet har rett: Ifølge sesjonslistene først på 1800-tallet var de et av de tre rikeste parene i Øksnes. Sitatet ovenfor hevder også at de hadde høg status i lokalsamfunnet.

Virksomheta til ei av de samiske båtbyggerslektene, Erlandsen-folket, kan følges fra midt på 1600-tallet og tre hundre år framover. Den starta i Gullesfjorden, fortsatte i Eidsfjorden og Jørnfjorden, og endte ved Risøysundet.

Samisk husflid/duodji: Smedene og båtbyggerne danna ei viktig kontaktflate mellom samer og nordmenn, men det fantes også kvinner som bidro. Produktene deres dukker ofte opp i norske skifter i form av reinskinn og grener. Mørketallene er trolig store, for i listene over dødsbo blei slike ting gitt langt lavere verdi enn båter og smedprodukter. De blei derfor i mindre grad registrert. Noen ganger nevnes imidlertid vever, hjulrokker, til og med strykejern.

Samisk legehjelp: Et annet kvinnefelt er synlig både i folkeminner og kilder. Omkring 1850 henta en nordmann samisk fødselshjelp til kona si, sjøl om jordmor og lege bodde nærmere. Slike kilder sammen med folkeminner tyder på at samer, særlig kvinner, ytte ulike helsetjenester også til den norske delen av befolkninga.

Olaus M. Nicolaissen gjengir i boka ”Sagn og fortellinger fra Nordland” (1879) ei historie om Poll-Berit (Berit Pedersdtr, 1749–1817). Historia består egentlig av to beretninger, den ene om ei klok kone (kursiv) og den andre om gand (vanlig skrift):

«Engang kom hun til gaarden Tinden og bad konen der om suppemel; men da hun ikke fik det, lovede hun, at det skulde nok konen faa ret for. Denne blev kort etter dødsens syg, og hendes mand maatte da reise til Pold-Berit og bede hende om, at hun maatte komme og hjelpe hans syge kone. Hun kan gjerne være syg, det er ret tilpas for hende,’ sagde Pold-Berit. Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom ind i stuen, gik hun bent bort til sengen, hvor den syge kone laa, og lagde sin haand under hendes bryst. Men da fortelles der, viste der sig sorte merker efter alle hendes fingre der, hvor hun havde lagt sin haand. Hun sagde da, at det ret var paa høy tid, hun kom, for ellers havde det ikke været helsebod mere for den syge.»

Bjørnejegere: De aller fleste norske parene levde som fiskerbønder – mannen rodde fiske, kona tok seg av gård og buskap. Husdyrene beita i utmarka, de blei ofte utsatt for angrep av bjørn. Samene var dyktige jegere, de fikk betalt for å drepe rovdyrene: Tingbøkene fra 1700-tallet nevner skuddpremier, andre kilder omtaler ”bjønnskatten”.

Olaus Nicolaissen forteller: ”Før det var skuddpremie på rovdyr, brukte finner som drev bjørnejakt å oppkreve bjørneskatt hos hver bosatt mann. Skatten ble betalt dels in natura, dels i mynt.” Bjønnskatten var skuddpremie på forskudd, folkeminnet sier at den blei innkrevd ved at jegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten.

Den mest kjente bjørnejegeren, Åne Ånesen (1745–1811), dreiv jakt langs vestsida av Hinnøya, han skal ha felt over hundre bjørner, ifølge Nicolaissen. Dattersønnen Åne Anfinnsen holdt til på Langøya, som også hadde bjørnestamme. Heller ikke Andøya slapp unna bjørneplaga: Finn Myrvang gjengir flere historier i ”Bjønntørk og reinkalvsri” (1974). De siste bjørnene i regionen blei skutt av et norsk jaktlag, på Hinnøya like etter 1900.

Fiskefeltet: Samer og nordmenn hadde felles arbeidsplass under fisket, både på havet og i båten. Kirkebøkene har flere innførsler om samisk-norske mannskaper som omkommer ved forlis. To eksempler fra hvert sitt århundre: 12. desember 1764 mista samen Anders Pedersen og nordmannen Erik Monssen livet ved et forlis i Øksnes Vestbygd, og 23. januar 1893 omkom brødrene Martinus og Hans Henriksen, begge av samisk slekt, da fembøringen til Kolbein Haaheim forsvant like vest for Nyksund.

Haaheim brukte ofte samer i mannskapet. Johan Jakobsen Skålebøl forteller om en stormdag med hans båt i 1887, da samen Per Jakobsen var skautmann (passa seglet): ”Per Jakobsen hadde vært skautmann på fembøring i en lang årrekke. Han var alltid en av de beste skautmenn jeg har vært sammen med. Han tålte at ‘det lå i’, men han var gløgg og ikke uforsiktig.”

Samiske høvedsmenn, fra Sørvikmarka i øst til Bø i vest, var like dyktige som sine norske kolleger, enkelte ganger dyktigere. Her forteller Johan J. Skålebøl: ”Lars Pettersa skal være den første som fant på å kaste not på ‘rei’ og på dypt vatn på Skallflaget, fortalte gamle Nikolai With, Nærøy. Tidligere kastet en alltid noten på grunt vatn, 5 á 15 favner, så nota lå på botnen mens en ventet og delvis manøvrerte for å få seistimen inn på nota.”

Sjøsamen Lars Pettersen og mannskapet hans tømte en kagge og brukte til fløyt, så tok de nota ut på større djup, der seien holdt seg den dagen. Skålebøl forteller at ”Lars Pettersa fikk seistimen innpå og tok den lille nota så full av sei at man måtte til Austringen etter en fembøring, som ble lastet attåt de 4 notbåter, for å få nota tømt og hele fangsten berget. Etterpå brukte norske høvedsmenn samme metode.”

Beretningene viser at samer og nordmenn hadde kontaktflate og samhandlingsrom på en rekke områder. Det skapte sikkert grunnlag for konflikter, men ga dem samtidig kunnskap om hverandre. Kontakten bidro antakelig å senke terskelen for giftermål over den etniske grensa. Terskele

To etniske grupper har bodd sammen på øyene vest for Tjeldsundet i minst tusen år, trolig mer. Vi kjenner følgene av dette naboskapet: Samisk kultur smelta etter hvert sammen med den norske, nå er folket i regionen med få unntak norsk-etnisk. Men sporene etter den samiske kulturen er ikke borte. Den blir nå mer og mer synlig i det offentlige rommet etter å ha vært ei privatsak de siste tre-fire generasjonene.

Kanskje var forholdet mellom de to kulturene en gang i tida mer likeverdig. Snorre forteller om ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid, det kan imidlertid være ei myte. Beretninga om Sigurd Slembe virker derimot mer troverdig, hendinga skjedde like før Snorres levetid.

Sigurd overvintra vinteren 1138/39 i Tjeldsundet og trengte nye båter. Snorre forteller at han ”lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg”, og at ”Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for han.”

Snorre framstiller forholdet mellom samene og Sigurd som likeverdig og avslappa: Sigurd bestiller båter, etter fullført jobb holder samene gjestebud. Vi kan tolke hendinga som et uttrykk for kulturkontakt prega av gjensidig utbytte.

Fra 1600 og utover har vi skriftlige kilder av andre typer – først skattelister, seinere kirkebøker og andre kildeserier. Mange prosesser førte til at den samiske kulturen gikk opp i den norske, noen er lett synlige i kildene, andre er mer skjult.

Fornorskinga. Dette er den mest omtalte prosessen, en statlig politikk fra midten av 1800-tallet og i hvert fall til 1980. Fornorskinga var et redskap for den norske nasjonalstaten, lett synlig i vedtak, lover og offentlige tiltak. Men presset mot samisk kultur er synlig langt tidligere, og det er mulig å finne årsaker til det, i denne sammenhengen på øyene vest for Tjeldsundet.

Bygselsystemet. Vi veit ikke hvor tidlig samene begynte å rydde, dyrke og høste innmark for å skaffe fôr til buskapen. Innmark vil si gård, og dermed bygsel (jordleie). Begrepene finneodel (på fastlandet) og finneseter (på øyene) brukes på 1600-tallet, men to gårdsnavn i regionen tyder på opphav århundret før eller tidligere. På 1600-tallet hadde Gullesfjorden minst tre finneseter som samiske brukere betalte bygselavgifter for.

Gullesfjorden var den største samiske bosetninga på Hinnøya, der bygsla samiske par gårder over hundre år før misjonen starta opp på 1720-tallet. Misjonen oppretta imidlertid ikke skoler der, men lenger øst – på Kjengsnes og i Kasfjorden, steder som fjellsamiske slekter tok i bruk etter 1690-tallet og som blei bygseljord etter misjonstida.

Kildene forteller ikke hvorfor slike steder blei valgt. Formålet med skolene var imidlertid misjonering, misjonen meinte trolig at behovet var større i øst  enn i Gullesfjorden. Hva bygde misjonen i så fall ei slik oppfatning på? Mest sannsynlig på opplysninger fra presten om god bruk av kirka blant samene i vest, det området der samene tidligst fikk bygsle jord, to forhold som kanskje henger sammen.

I praksis fikk bare gifte par bygsle jord, kanskje var en bygsel også ei forutsetning for å kunne gifte seg, slik enkelte kildeutsagn tyder på. Presten i Bø (Vesterålen) skreiv dette i kirkeboka 28. november 1787:

Trolovet Hans Jonassen Røstnes med Pigen Ane Michelsdatter Polden, som efter Papiir af Hanna Petternelle Sl. Desingthun dateret 16^de Novbr. har bøxlet en halv Vog Fiskes leye i Gaarden Røstnes, for dette med videre caverer Ole Jonsen Røstnes, Ole Danielsen Røstnes.

For å bli gift, måtte man være konfirmert, og det forutsatte at man var døpt. Behovet for jord kan altså ha bidratt til at samene tilpassa seg norsk praksis med dåp, konfirmasjon, nattverd og bryllup (før 1737 hadde første nattverd samme funksjon som konfirmasjon). De eldste kirkebøkene (Hadsel, Lødingen) viser at samene søkte kirke minst en generasjon før finnemisjonen begynte sitt virke i regionen. Tidlig på 1700-tallet noterte prestene hvem som fikk nattverd, og bak mange navn skreiv de finn eller lapp.

Finneskolene: Vi veit om bare to skolesteder, Kjengsnes og Kasfjorden, men kjenner navnet på og virksomheta til mange ”finneskolemestere”, fra 1720-tallet og litt inn på 1800-tallet. Mye tyder derfor på at skolene for samiske unger i regionen var omgangsskoler av samme type som de norske. Lærerne er derfor mer interessante enn stedene.

Thomas von Westen

De tidligste lærerne (fra 1720-tallet) blei opplært til jobben av misjonæren Jens Kildal. Jens Sivertsen dro til Tysfjorden og hadde sitt arbeid der, hans brorsønn Anders Henriksen holdt til på Sør-Rygge i Øksnes. Begge dreiv undervisning på samisk, slik misjonslederen Thomas von Westen gikk inn for.

von Westen døde i 1727, og biskop Eilert Hagerup overtok som leder av misjonen. Han braut med den samiske linja til forgjengeren: Samene skulle ha opplæring på dansk. Den første generasjonen lærere døde ut etter midten av 1700-tallet, da forfalt finneskolene. Det hendte at en norsk enkemann tjente som finneskolemester rundt 1800.

Etter 1800 forteller visitasprotokoller om sviktende opplæring av samiske unger.

Prost Colban (1817): ”Omendskjøndt de vel forstaae og kan tale Norsk i Almuens Sprog, saa forstaae de dog ikke Skriftsproget, hvor­for det koster megen Umag at undervise saadanne Finnebørn, naar de ikke kan forbinde det rette Begreb med Ordene i Lærebøgerne.”

       Kommentarene som prestene skreiv om samiske konfirmanter, forteller samme historie. Disse er henta fra kirkeboka for Hadsel 1812 og 1813:

– Yderlig enfoldig og aldeles forsømt i børneaar, yderlig fattig.
– Læser maadelig i bog, meget tungnemmet.
– Enfoldig, fattig, foreldreløs, forsømt.
– Læser meget maadelig i bog. Stupid.
– Denne Finnepige er meget enfoldig, hendes kundskab ringe, men ustraffelig.

       Undervisning på norsk skapte et voldsomt press mot samisk kultur flere tiår før fornorsking blei en statlig politikk. I samme tidsrommet økte tallet på samisk-norske giftermål sterkt i regionen.

Misjonen og kirka: Jens Kildal kom på misjonsferd til Vesterålen sommeren 1725. Han holdt to møter på Langøya og skreiv etterpå til von Westen: ”Jeg seer med Glæde, at Hierterne røres, og at Forhaabning haves, af en eeneste Tale til denne Forsamling”.

Men Kildal kom ikke til upløyd misjonsmark. Kirkebøkene viser at samene både gifta seg og døpte ungene i kirka minst tretti år før Kildal kom. De deltok også like tidlig i nattverden, ifølge kommunikantlistene til prestene. Derimot viser kildene at samene i mange tilfeller brukte private gravlegginger, ikke bare på 1700-tallet, men også første halvdel av århundret etter. Det kan bety at at samene valgte kirkelige seremonier der det passa dem, og de tradisjonelle ellers.

Handel og bytte: Da er vi der denne posten starta – økonomisk samkvem mellom samer og nordmenn. Det temaet trenger en egen post …

på omslag til et bind av bygdebok for Øksnes.

r

Våren 2018 gjorde jeg opp status. På pluss-sida: Stadige bønner om nye foredrag og artikler. På minussida: Dårligere syn, plagsom hørselskade, rustne stemmeband – og åtti år  neste sommer. Sluttbalansen blei negativ: Tid å sette strek. Men noe må fullføres mens fingrene ennå trives på tastaturet.

Databasene som er grunnlag for bygdebøkene mine (Øksnes, Sortland og Andøy) er slått sammen med basene for Bø og Hadsel til et prosjekt med publisering på internett som mål. Jeg har imidlertid en database til, for den delen av befolkninga som har samiske røtter. Denne basen omfatter nå heile regionen vest for Tjeldsundet.

Det står mange permer i hyllene mine med arkivstoff om de regionale samene, men våren 2018 hadde jeg ikke ennå noe prosjekt å bruke dette til. Idéen kom snart: Ei bok, ei bygdebok med bare samer!

Problemet mitt: Jeg har aldri vært ansatt ved en institusjon med forskingsbudsjett. Bygdebøkene skreiv jeg på oppdrag fra kommunene, de betalte gildet. Nå er jeg pensjonist, nok sagt om det. Men jeg har over tjue år vært medlem av NFFO, der har jeg tidligere fått reisestipend (tur til seminarer, stats- og riksarkiv) og honnørstipend (noe med alder å gjøre …).

Våren 2018 søkte jeg et prosjektstipend på tre månedsverk, med dette som grunngiing nummer 1:

Det har tidligere ikke vært laga ei framstilling av den samiske historia i regionen som heilhet. En årsak kan være at den er splitta i ti kommuner fordelt på to fylker, men kanskje like mye at den har vært regna som et perifert samisk område. Prosjektet vil prøve å få fram et mer heilhetlig bilde av fragmentene, uten forstyrrende administrative grenser.

       De viktigste formålene med boka var:

– vise at samene og samisk kultur er en viktig del av historia i regionen,
– knytte fortid og nåtid sammen ved å følge slekter og bruke kjente personer som ”knagger” for sentrale temaer,
– gi leserne et grunnlag for videre gransking av egen slekt og samisk historie

       Prosjektet måtte ha et navn. Det blei ”Samer ved storhavet”, av to grunner: 1) Øyene vest for Tjeldsundet danner tilsammen ei halvøy som stikker ti mil ut i storhavet (øyene er i sum nesten like store som Østfold fylke). Og 2) samene har alltid utnytta ressursene i havet, mange som høvedsmenn eller notbaser.

Konkurransen om prosjektstipendene er stor – jeg fikk avslag. Ved neste utlysing søkte jeg om to månedsverk, det gjorde kanskje utslaget, jeg fikk i hvert fall ja i julegave og satte i gang. Målsetting: Manus ferdig til sommeren.

Boka måtte illustreres. Bilderedaktøren leita på museer og i arkiver, der finnes det sjølsagt ikke bilder av samer fra før 1820 og deres materielle verden. Men landskapene de levde i og brukte, er langt på vei de samme i dag, så jeg kjørte rundt i regionen med kamera og kikkert.

Etter sju hektiske måneder sendte jeg et ferdig manus til Orkana forlag først i september 2019. Samtidig gikk søknader om tilskott til kommuner og fylkeskommuner – alle sa ja, og midt i februar kom boka, få uker før coronaviruset skapte kaos overalt.

Lanseringa skjedde 18. februar 2020 i Gullesfjorden på Hinnøya, det viktigste kjerneområdet for den gamle samiske bosetninga i regionen. Der bodde blant andre Ole Paulsen (ca. 1560–1624). Fire hundre år og tolv-fjorten generasjoner etter hans tid hedra vi Ole ved å samle 25 dokumenterte etterkommerne til en uhøytidelig parade for å knytte fortid og nåtid sammen.