Fra ulik enisitet til felles

To etniske grupper har bodd sammen på øyene vest for Tjeldsundet i minst tusen år, trolig mer. Vi kjenner følgene av dette naboskapet: Samisk kultur smelta etter hvert sammen med den norske, nå er folket i regionen med få unntak norsk-etnisk. Men sporene etter den samiske kulturen er ikke borte. Den blir nå mer og mer synlig i det offentlige rommet etter å ha vært ei privatsak de siste tre-fire generasjonene.

Kanskje var forholdet mellom de to kulturene en gang i tida mer likeverdig. Snorre forteller om ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid, det kan imidlertid være ei myte. Beretninga om Sigurd Slembe virker derimot mer troverdig, hendinga skjedde like før Snorres levetid.

Sigurd overvintra vinteren 1138/39 i Tjeldsundet og trengte nye båter. Snorre forteller at han ”lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg”, og at ”Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for han.”

Snorre framstiller forholdet mellom samene og Sigurd som likeverdig og avslappa: Sigurd bestiller båter, etter fullført jobb holder samene gjestebud. Vi kan tolke hendinga som et uttrykk for kulturkontakt prega av gjensidig utbytte.

Fra 1600 og utover har vi skriftlige kilder av andre typer – først skattelister, seinere kirkebøker og andre kildeserier. Mange prosesser førte til at den samiske kulturen gikk opp i den norske, noen er lett synlige i kildene, andre er mer skjult.

Fornorskinga. Dette er den mest omtalte prosessen, en statlig politikk fra midten av 1800-tallet og i hvert fall til 1980. Fornorskinga var et redskap for den norske nasjonalstaten, lett synlig i vedtak, lover og offentlige tiltak. Men presset mot samisk kultur er synlig langt tidligere, og det er mulig å finne årsaker til det, i denne sammenhengen på øyene vest for Tjeldsundet.

Bygselsystemet. Vi veit ikke hvor tidlig samene begynte å rydde, dyrke og høste innmark for å skaffe fôr til buskapen. Innmark vil si gård, og dermed bygsel (jordleie). Begrepene finneodel (på fastlandet) og finneseter (på øyene) brukes på 1600-tallet, men to gårdsnavn i regionen tyder på opphav århundret før eller tidligere. På 1600-tallet hadde Gullesfjorden minst tre finneseter som samiske brukere betalte bygselavgifter for.

Gullesfjorden var den største samiske bosetninga på Hinnøya, der bygsla samiske par gårder over hundre år før misjonen starta opp på 1720-tallet. Misjonen oppretta imidlertid ikke skoler der, men lenger øst – på Kjengsnes og i Kasfjorden, steder som fjellsamiske slekter tok i bruk etter 1690-tallet og som blei bygseljord etter misjonstida.

Kildene forteller ikke hvorfor slike steder blei valgt. Formålet med skolene var imidlertid misjonering, misjonen meinte trolig at behovet var større i øst  enn i Gullesfjorden. Hva bygde misjonen i så fall ei slik oppfatning på? Mest sannsynlig på opplysninger fra presten om god bruk av kirka blant samene i vest, det området der samene tidligst fikk bygsle jord, to forhold som kanskje henger sammen.

I praksis fikk bare gifte par bygsle jord, kanskje var en bygsel også ei forutsetning for å kunne gifte seg, slik enkelte kildeutsagn tyder på. Presten i Bø (Vesterålen) skreiv dette i kirkeboka 28. november 1787:

Trolovet Hans Jonassen Røstnes med Pigen Ane Michelsdatter Polden, som efter Papiir af Hanna Petternelle Sl. Desingthun dateret 16^de Novbr. har bøxlet en halv Vog Fiskes leye i Gaarden Røstnes, for dette med videre caverer Ole Jonsen Røstnes, Ole Danielsen Røstnes.

For å bli gift, måtte man være konfirmert, og det forutsatte at man var døpt. Behovet for jord kan altså ha bidratt til at samene tilpassa seg norsk praksis med dåp, konfirmasjon, nattverd og bryllup (før 1737 hadde første nattverd samme funksjon som konfirmasjon). De eldste kirkebøkene (Hadsel, Lødingen) viser at samene søkte kirke minst en generasjon før finnemisjonen begynte sitt virke i regionen. Tidlig på 1700-tallet noterte prestene hvem som fikk nattverd, og bak mange navn skreiv de finn eller lapp.

Finneskolene: Vi veit om bare to skolesteder, Kjengsnes og Kasfjorden, men kjenner navnet på og virksomheta til mange ”finneskolemestere”, fra 1720-tallet og litt inn på 1800-tallet. Mye tyder derfor på at skolene for samiske unger i regionen var omgangsskoler av samme type som de norske. Lærerne er derfor mer interessante enn stedene.

Thomas von Westen

De tidligste lærerne (fra 1720-tallet) blei opplært til jobben av misjonæren Jens Kildal. Jens Sivertsen dro til Tysfjorden og hadde sitt arbeid der, hans brorsønn Anders Henriksen holdt til på Sør-Rygge i Øksnes. Begge dreiv undervisning på samisk, slik misjonslederen Thomas von Westen gikk inn for.

von Westen døde i 1727, og biskop Eilert Hagerup overtok som leder av misjonen. Han braut med den samiske linja til forgjengeren: Samene skulle ha opplæring på dansk. Den første generasjonen lærere døde ut etter midten av 1700-tallet, da forfalt finneskolene. Det hendte at en norsk enkemann tjente som finneskolemester rundt 1800.

Etter 1800 forteller visitasprotokoller om sviktende opplæring av samiske unger.

Prost Colban (1817): ”Omendskjøndt de vel forstaae og kan tale Norsk i Almuens Sprog, saa forstaae de dog ikke Skriftsproget, hvor­for det koster megen Umag at undervise saadanne Finnebørn, naar de ikke kan forbinde det rette Begreb med Ordene i Lærebøgerne.”

       Kommentarene som prestene skreiv om samiske konfirmanter, forteller samme historie. Disse er henta fra kirkeboka for Hadsel 1812 og 1813:

– Yderlig enfoldig og aldeles forsømt i børneaar, yderlig fattig.
– Læser maadelig i bog, meget tungnemmet.
– Enfoldig, fattig, foreldreløs, forsømt.
– Læser meget maadelig i bog. Stupid.
– Denne Finnepige er meget enfoldig, hendes kundskab ringe, men ustraffelig.

       Undervisning på norsk skapte et voldsomt press mot samisk kultur flere tiår før fornorsking blei en statlig politikk. I samme tidsrommet økte tallet på samisk-norske giftermål sterkt i regionen.

Misjonen og kirka: Jens Kildal kom på misjonsferd til Vesterålen sommeren 1725. Han holdt to møter på Langøya og skreiv etterpå til von Westen: ”Jeg seer med Glæde, at Hierterne røres, og at Forhaabning haves, af en eeneste Tale til denne Forsamling”.

Men Kildal kom ikke til upløyd misjonsmark. Kirkebøkene viser at samene både gifta seg og døpte ungene i kirka minst tretti år før Kildal kom. De deltok også like tidlig i nattverden, ifølge kommunikantlistene til prestene. Derimot viser kildene at samene i mange tilfeller brukte private gravlegginger, ikke bare på 1700-tallet, men også første halvdel av århundret etter. Det kan bety at at samene valgte kirkelige seremonier der det passa dem, og de tradisjonelle ellers.

Handel og bytte: Da er vi der denne posten starta – økonomisk samkvem mellom samer og nordmenn. Det temaet trenger en egen post …

på omslag til et bind av bygdebok for Øksnes.

r