Handel, tjenester og møteplasser

Da folketellinga i 1801 blei holdt, hadde Hinnøya og Vesterålen vel ti tusen innbyggere. Omlag ti prosent av dem var etniske samer, de bodde spredt over heile regionen. I enkelte områder, som Gullesfjorden og Eidsfjorden, var andelen samer langt større.

Regionen sett under ett var det kort avstand mellom samer og nordmenn. De møttes ofte, for eksempel på kirkebakken, i fiskeværene, på leidangsberget, på havet, og ikke minst i handel og varebytte. Møtene og kontakten mellom samer og nordmenn førte uten tvil til konflikter, men også til gjensidig nytte.

Gamle stridigheter finnes fortsatt avleira som negative holdninger. De dukker ofte opp i kommentarfelter på internett, som for eksempel når striden dreier seg om det samiske flagget på 17. mai:

samene og alle andre nasjonaliteter må da kunne finne seg en annen dag og flagge på en 17 mai. rødt hvitt og blått skall vaie. inga andre farger skall opp. det er nokk samisk tull på tv og ellers sjilting av plasser og steds navn her i norge.

       Kulturkontakt mellom etniske grupper betyr som regel kulturpåvirkning, fra språk til næring, kanskje også til ei viss arbeidsdeling. Denne posten dreier seg mest om felter der samene var leverandører av varer og tjenester til nordmennene.

smeder

Samiske smeder: Artikkelen ”Et slagsmål i 1723” (se under Samisk historie på dette nettstedet) forteller om en konflikt. Den gjelder kvaliteten på noen jarsteiner (søkker av jern) som en samisk smed har levert til en norsk storkar. En annen nordmann klager på dem, det fører til slagsmål, saka ender i retten og protokollene – slik kjenner vi den.

Skiftematerialet viser mange samiske smeder over heile regionen (se kartet over). Noen eier verktøy, andre har komplette smier med ambolt, esse og belger. Samene dekte også det norske markedet – kildene nevner ikke norske smeder i området før 1800.

Bly og støpeskei nevnes i et par skifter, samene laga altså ammunisjon til børser. Men de fleste produktene deres var av jern, og hvor fikk de det fra? Regionen har forekomster av både jernmalm og myrmalm. Arkeologer har registrert to eller tre jernvinner i regionen (se kartet). Samiske smeder bodde i nærheta, kanskje var ikke naboskapet tilfeldig.

Andongen
«Andongen», bygd 1956 av de samiske båtbyggerne Erling og Martin Erlandsen, Andøy.

Samiske båtbyggere: Skiftene etter samiske smeder inneholder ofte snekkerverktøy, som regel store økser, det betyr nokså sikkert båtbygging. Det er neppe tilfeldig når kartet viser mange samiske smeder i tre områder kjent for båtbygging: Gullesfjorden, Eidsfjorden (med Jørnfjorden) og Risøysundet, mellom Hinnøya og Andøya.

Fiskerinæringa har alltid stått sterkt i regionen. De samiske båtbyggerne hadde derfor et stort marked både blant samer og nordmenn. Folkeminner tyder på at det var ei lønnsom næring, slik sagnet om Jørlandsdronninga forteller (fra Bø-boka av Rolv Straume):

For lenge sia levde det på Jørland ei kone som var så rik og mektig at dei kalla henne Jørlandsdronninga. Ho skulle elles heite Bole, og ho åtte ikkje berre heile Jørland, men også andre gardar. Når ho hadde ærend til prest eller lensmann, vart ho støtt beden inn i storstua, fekk det beste sete og vart traktert på beste måte.

Det samiske paret Bole Nilsdtr (1757–1836) og Nils Jonsen (1784–1828) bygde båter. De bodde på Jørland, derav tilnavnet på Bole, og folkeminnet har rett: Ifølge sesjonslistene først på 1800-tallet var de et av de tre rikeste parene i Øksnes. Sitatet ovenfor hevder også at de hadde høg status i lokalsamfunnet.

Virksomheta til ei av de samiske båtbyggerslektene, Erlandsen-folket, kan følges fra midt på 1600-tallet og tre hundre år framover. Den starta i Gullesfjorden, fortsatte i Eidsfjorden og Jørnfjorden, og endte ved Risøysundet.

Grener
Grene (Foto: Manndalen Husflidlag)

Samisk husflid/duodji: Smedene og båtbyggerne danna ei viktig kontaktflate mellom samer og nordmenn, men det fantes også kvinner som bidro. Produktene deres dukker ofte opp i norske skifter i form av reinskinn og grener. Mørketallene er trolig store, for i listene over dødsbo blei slike ting gitt langt lavere verdi enn båter og smedprodukter. De blei derfor i mindre grad registrert. Noen ganger nevnes imidlertid vever, hjulrokker, til og med strykejern.

Olaus Nicolaisen
Olaus M. Nicolaissen

Samisk legehjelp: Et annet kvinnefelt er synlig både i folkeminner og kilder. Omkring 1850 henta en nordmann samisk fødselshjelp til kona si, sjøl om jordmor og lege bodde nærmere. Slike kilder sammen med folkeminner tyder på at samer, særlig kvinner, ytte ulike helsetjenester også til den norske delen av befolkninga.

Olaus M. Nicolaissen gjengir i boka ”Sagn og fortellinger fra Nordland” (1879) ei historie om Poll-Berit (Berit Pedersdtr, 1749–1817). Historia består egentlig av to beretninger, den ene om ei klok kone (kursiv) og den andre om gand (vanlig skrift):

«Engang kom hun til gaarden Tinden og bad konen der om suppemel; men da hun ikke fik det, lovede hun, at det skulde nok konen faa ret for. Denne blev kort etter dødsens syg, og hendes mand maatte da reise til Pold-Berit og bede hende om, at hun maatte komme og hjelpe hans syge kone. Hun kan gjerne være syg, det er ret tilpas for hende,’ sagde Pold-Berit. Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom ind i stuen, gik hun bent bort til sengen, hvor den syge kone laa, og lagde sin haand under hendes bryst. Men da fortelles der, viste der sig sorte merker efter alle hendes fingre der, hvor hun havde lagt sin haand. Hun sagde da, at det ret var paa høy tid, hun kom, for ellers havde det ikke været helsebod mere for den syge

børse
Foto: digitalmuseum.no

Bjørnejegere: De aller fleste norske parene levde som fiskerbønder – mannen rodde fiske, kona tok seg av gård og buskap. Husdyrene beita i utmarka, de blei ofte utsatt for angrep av bjørn. Samene var dyktige jegere, de fikk betalt for å drepe rovdyrene: Tingbøkene fra 1700-tallet nevner skuddpremier, andre kilder omtaler ”bjønnskatten”.

Olaus Nicolaissen forteller: ”Før det var skuddpremie på rovdyr, brukte finner som drev bjørnejakt å oppkreve bjørneskatt hos hver bosatt mann. Skatten ble betalt dels in natura, dels i mynt.” Bjønnskatten var skuddpremie på forskudd, folkeminnet sier at den blei innkrevd ved at jegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten.

Den mest kjente bjørnejegeren, Åne Ånesen (1745–1811), dreiv jakt langs vestsida av Hinnøya, han skal ha felt over hundre bjørner, ifølge Nicolaissen. Dattersønnen Åne Anfinnsen holdt til på Langøya, som også hadde bjørnestamme. Heller ikke Andøya slapp unna bjørneplaga: Finn Myrvang gjengir flere historier i ”Bjønntørk og reinkalvsri” (1974). De siste bjørnene i regionen blei skutt av et norsk jaktlag, på Hinnøya like etter 1900.

Pilen
MK «Pilen», eid av Koldevin Johansen, Rødsand

Fiskefeltet: Samer og nordmenn hadde felles arbeidsplass under fisket, både på havet og i båten. Kirkebøkene har flere innførsler om samisk-norske mannskaper som omkommer ved forlis. To eksempler fra hvert sitt århundre: 12. desember 1764 mista samen Anders Pedersen og nordmannen Erik Monssen livet ved et forlis i Øksnes Vestbygd, og 23. januar 1893 omkom brødrene Martinus og Hans Henriksen, begge av samisk slekt, da fembøringen til Kolbein Haaheim forsvant like vest for Nyksund.

Haaheim brukte ofte samer i mannskapet. Johan Jakobsen Skålebøl forteller om en stormdag med hans båt i 1887, da samen Per Jakobsen var skautmann (passa seglet): ”Per Jakobsen hadde vært skautmann på fembøring i en lang årrekke. Han var alltid en av de beste skautmenn jeg har vært sammen med. Han tålte at ‘det lå i’, men han var gløgg og ikke uforsiktig.”

Samiske høvedsmenn, fra Sørvikmarka i øst til Bø i vest, var like dyktige som sine norske kolleger, enkelte ganger dyktigere. Her forteller Johan J. Skålebøl: ”Lars Pettersa skal være den første som fant på å kaste not på ‘rei’ og på dypt vatn på Skallflaget, fortalte gamle Nikolai With, Nærøy. Tidligere kastet en alltid noten på grunt vatn, 5 á 15 favner, så nota lå på botnen mens en ventet og delvis manøvrerte for å få seistimen inn på nota.”

Sjøsamen Lars Pettersen og mannskapet hans tømte en kagge og brukte til fløyt, så tok de nota ut på større djup, der seien holdt seg den dagen. Skålebøl forteller at ”Lars Pettersa fikk seistimen innpå og tok den lille nota så full av sei at man måtte til Austringen etter en fembøring, som ble lastet attåt de 4 notbåter, for å få nota tømt og hele fangsten berget. Etterpå brukte norske høvedsmenn samme metode.”

Assimilering

Beretningene viser at samer og nordmenn hadde kontaktflate og samhandlingsrom på en rekke områder. Det skapte sikkert grunnlag for konflikter, men ga dem samtidig kunnskap om hverandre. Kontakten bidro antakelig å senke terskelen for giftermål over den etniske grensa. Terskele

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s