Måned: juli 2020

I 1889 kom språkforskeren Just Qvigstad (1853–1957) til Vesterålen på leiting etter folk som snakka samisk. Vi veit ikke hvem som henviste han til Ole Johan og Gjertrud, men det var et godt råd. Besøket må ha vart mange dager, Qvigstad forlot Holmstad med et omfattende materiale.

      Qvigstad oppgir som kilde ”Ole Kristensen”, men nevner ikke Gjertrud, kona til Ole. Atle Paulsen, illustratøren av bygdeboka, gir henne plass i bildet, der hører hun avgjort heime. De to ektefellene kom fra hver sin del av regionen, kanskje snakka de ikke heilt samme dialekt, i hvert fall visste den ene om stedsnavn som den andre ikke kjente.

Utbyttet Qvigstad fikk med seg, kan deles i tre grupper:
– samiske ord og grammatikk,
– sagn og eventyr,
– samiske stedsnavn.

I tillegg gjorde Qvigstad notater som denne:
”Vesteraalen. Ole Johan Kristensen, Holmstad i Eidsfjord, f. 1830. Hans mormors far het Jo Amundsen og hadde baade kreaturer og rener; han var fra Kobbedal paa Andøy.”

I 2018 publiserte forlaget Skániid girjie ”Just Qvigstads lappiske ordbok fra Kaldfjorden og Vesterålen” (ISBN 978-82-91973-68-5). Den inneholder også eventyr og sagn, henta fra samlingene til Qvigstad. Han oppgir Ole Johan som eneste kilde fra Vesterålen, men notater viser at han også brukte kilder fra Sigerfjorden og Gullesfjorden. Det var områder Gjertrud kjente godt fra oppveksten og gjennom farsslekta i Kvæfjorden.

Dette er både ei norsk-samisk og samisk-norsk ordbok, omfattende, men sjølsagt ikke fullstendig – det ville krevd flere år med intervjuer. Likevel, ordboka er en uvurderlig skatt for alle som vil lære mer om den samiske kulturen på øyene. Den er en solid grunnstein å bygge videre på.

Ole Johan og Gjertrud fortalte et eventyr og to sagn som Qvigstad skreiv ned og deretter oversatte til norsk. Eventyret heter ”Gutten frelser kongsdøtrene fra trollene”, det ene sagnet handler om en stállu (Stallo overvinnes i tvekamp), det andre om drap og hevn (Ole Andersen dreper sin fiende).

Stálluen er en ond og skummel figur som ofte steller i stand kaos og prøver på drap, som i dette sagnet. Poenget med valg av våpen er dette: Samen bruker sin egen rustkniv – sølvdolken ville vendt seg mot han sjøl.

Samisk tekst:       Historia om Ole Andersen kan godt bygge på virkelige hendinger, sjøl om kildene ikke nevner dem. Turer mellom Sverige og Vesterålen var vanlige blant samene, og Ole Andersen (Ánda Vul’le) var et ganske vanlig navn.

Samisk tekst:       Qvigstad samla stedsnavn fra heile regionen og brukte mange kilder. Navnene blei i 1938 trykt i ”De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker”. Der finnes et stort antall navn fra Tjeldsundet og utover til fjæresteinene i Bø.

Tre år etter besøket til Qvigstad fikk gårdparten til Ole Johan og Gjertrud navnet Olsborg. Folketellinga i 1900 kaller dem sjøleiere, det var de i praksis, men skjøtet blei ikke tinglyst i deres levetid. Ole Johan døde i 1910 og Gjertrud to år etter. Paret har stor etterslekt.

Noen samer på øyene vest for Tjeldsundet har satt djupe spor etter seg, både gjennom egen livsgjerning, og fordi tilfeldigheter spilte inn. Begge deler kan sies om Ole Johan Kristensen og Gjertrud Anne Sivertsdtr, sjøl om Gjertrud har kommet litt i skyggen for Ole Johan.

Ole Johan var født i 1829, Gjertrud to år etter. Begge hørte til store samiske slekter i regionen. Anene til Ole Johan holdt seg mest på Langøya og Andøya, de kan følges bakover til 1660-tallet. Gjertrud hører til ei Hinnøy-slekt. En av stamfedrene hennes, Ole Paulsen, nevnes 1601 i Gullesfjorden, svært få norske i regionen kommer så langt bakover.

Ole Johan og Gjertrud gifta seg i 1851, i ei tid da presset mot samisk kultur økte på flere måter, særlig mot språk og næringer. Den ferske norske staten hadde behov for å finne sin egen identitet, ulik den svenske og den danske, og en nasjonalromantisk bølge vokste, særlig i sør. Samene blei regna som innvandrere og kulturen deres som noe fremmed, de fikk ingen plass i det nye norske sjølbildet. Og snart blei fornorskinga satt i verk.

Sameskolene fra århundret før var forlengst borte, samiske unger gikk i omgangsskole når den norske læreren kom på besøk, og han underviste på norsk. Det hendte at prosten kom til soknet på visitas, da kunne han skrive om de samiske ungene i protokollen: ”Omendskjøndt de vel forstaae og kan tale Norsk i Almuens Sprog, saa forstaae de dog ikke Skriftsproget, hvor­for det koster megen Umag at undervise saadanne Finnebørn, naar de ikke kan forbinde det rette Begreb med Ordene i Lærebøgerne.” (Erik Colban, 1817)

Ole Johan og Gjertrud var to-språklige, men heime snakka de samisk. De meinte at de åtte ungene burde lære godt norsk, de ansatte norske hushjelper som ”lærere”. I tillegg holdt Ole Johan andakter i heimen med høytlesing fra Bibelen og Linderoths postill. Boklig lærdom ga status blant samene i området, dessuten hadde Ole Johan og Gjertrud trygg økonomi.

Paret bodde i Kjerringvika (under Valfjorden) til de i 1864 flytta over på sørsida av Holmstadelva og bygsla norddelen av Innerjorda på Holmstad, nokså sikkert der det gamle fellestunet på gården sto. De dreiv den store gårdparten godt, og hadde ei årrekke hest, fire kyr og opptil ti småfe. I tillegg dreiv Ole Johan fiske.

Husdyrtellinga i 1875 viser at de også hadde fem reinsdyr, antakelig den flokken som tanta til Ole Johan, Anna Mikkelsdtr, tidligere eide. Dette var melkerein, ei svært gammel driftsform i regionen. Etterkommere overtok drifta til Ole Johan og Gjertrud. En sønnesønn og kona hadde melkerein så seint som på 1930-tallet.

Dette er noe av bakgrunnen for at Just Qvigstad kom til Ole Johan og Gjertrud i 1889. Mer om dette møtet i neste innlegg.