Noen samer på øyene vest for Tjeldsundet har satt djupe spor etter seg, både gjennom egen livsgjerning, og fordi tilfeldigheter spilte inn. Begge deler kan sies om Ole Johan Kristensen og Gjertrud Anne Sivertsdtr, sjøl om Gjertrud har kommet litt i skyggen for Ole Johan.
Ole Johan var født i 1829, Gjertrud to år etter. Begge hørte til store samiske slekter i regionen. Anene til Ole Johan holdt seg mest på Langøya og Andøya, de kan følges bakover til 1660-tallet. Gjertrud hører til ei Hinnøy-slekt. En av stamfedrene hennes, Ole Paulsen, nevnes 1601 i Gullesfjorden, svært få norske i regionen kommer så langt bakover.
Ole Johan og Gjertrud gifta seg i 1851, i ei tid da presset mot samisk kultur økte på flere måter, særlig mot språk og næringer. Den ferske norske staten hadde behov for å finne sin egen identitet, ulik den svenske og den danske, og en nasjonalromantisk bølge vokste, særlig i sør. Samene blei regna som innvandrere og kulturen deres som noe fremmed, de fikk ingen plass i det nye norske sjølbildet. Og snart blei fornorskinga satt i verk.
Sameskolene fra århundret før var forlengst borte, samiske unger gikk i omgangsskole når den norske læreren kom på besøk, og han underviste på norsk. Det hendte at prosten kom til soknet på visitas, da kunne han skrive om de samiske ungene i protokollen: ”Omendskjøndt de vel forstaae og kan tale Norsk i Almuens Sprog, saa forstaae de dog ikke Skriftsproget, hvorfor det koster megen Umag at undervise saadanne Finnebørn, naar de ikke kan forbinde det rette Begreb med Ordene i Lærebøgerne.” (Erik Colban, 1817)
Ole Johan og Gjertrud var to-språklige, men heime snakka de samisk. De meinte at de åtte ungene burde lære godt norsk, de ansatte norske hushjelper som ”lærere”. I tillegg holdt Ole Johan andakter i heimen med høytlesing fra Bibelen og Linderoths postill. Boklig lærdom ga status blant samene i området, dessuten hadde Ole Johan og Gjertrud trygg økonomi.
Paret bodde i Kjerringvika (under Valfjorden) til de i 1864 flytta over på sørsida av Holmstadelva og bygsla norddelen av Innerjorda på Holmstad, nokså sikkert der det gamle fellestunet på gården sto. De dreiv den store gårdparten godt, og hadde ei årrekke hest, fire kyr og opptil ti småfe. I tillegg dreiv Ole Johan fiske.
Husdyrtellinga i 1875 viser at de også hadde fem reinsdyr, antakelig den flokken som tanta til Ole Johan, Anna Mikkelsdtr, tidligere eide. Dette var melkerein, ei svært gammel driftsform i regionen. Etterkommere overtok drifta til Ole Johan og Gjertrud. En sønnesønn og kona hadde melkerein så seint som på 1930-tallet.
Dette er noe av bakgrunnen for at Just Qvigstad kom til Ole Johan og Gjertrud i 1889. Mer om dette møtet i neste innlegg.
borgosblog 