Hans H. Schulzes beretning

Hans H. Schulze
Hans H. Schulze som stortingsmann

Hans Henrik Schulze blei født 1823 i Åsnes, Hedmark, og utdanna seg til jurist. Han arbeidde på sorenskriverkontoret for Lofoten og Vesterålen først på 1850-tallet. I denne tida skreiv han en rekke reisebrev som blei trykt i ei hovedstadsavis. De blei i 1866 utgitt i boka ”Fra Lofoten og Solør”. Den solgte godt og kom ut i flere opplag.

Schulze var stortingsrepresentant for Hedmark fra 1863 til han døde femti år gammel i 1873. I disse årene ga han ut også andre bøker.

Schulzebok
Tittelbladet til andre opplaget av boka (1867)

Reisebrevene nordfra er godt skrevet, prega av godt blikk for natur og folkeliv, men også av en del fordommer, blant annet når det gjelder samer han møter. Han var ”et barn av si tid” – og overklassegutt. I boktittelen bruker han navnet Lofoten, ikke Vesterålen. Det kan være et salgsknep anno 1866: Lofoten var godt kjent, få visste om Vesterålen.

Schulze er ikke redd for å oppgi navn på personene han møter, i hvert fall i noen tilfeller.

NB: Rettskrivinga i bokavsnittene nedenfor er lett modernisert i forhold til originalen.

 

       Lofotøyene er for det meste temmelig avrundte, men det er ikke tilfellet med Langøya, som utskjæres av fjorder og bukter i mangfoldige tunger og halvøyer. Den største av disse fjordene er Eidsfjorden, som skjærer seg tre mil inn i øya og skiller prestegjeldene Hadsel og Bø fra hverandre.

Vaalsnes-Frland
Innerste delen av Eidsfjorden. Valsnes til venstre, Frøskeland til høyre.

       Der Eidsfjorden ender, er en smal jordstrimmel, og bak den enda en fjord som fører til Vestbygda og Langenes. Når man skal dit, kan man seile rundt Langøya enten i sør eller nord, men siden man får farlige farvatn begge disse veiene, velger man gjerne å reise innover Eidsfjorden, gå over eidet og ta båt på den andre siden.

 

Olderfjorden
Holme ved Sølferstranda

       Eidsfjordens bredder frambyr ingen merkelige situasjoner. Fjellmassene hever seg visstnok temmelig bratte opp fra sjøen til en høyde av et par tusen fot, men siden de på toppen danner et jevnt platå og sidene er bevokst med kratt, finner man ikke så meget rart ved dem her oppe hvor det er fjell over alt. Men det er en omstendighet som gjør Eidsfjorden interessant for nordlendingen, og det er det store sildefisket som inntraff her et par år.

Sjølsagt forteller Schulze om sildefisket i området – og om landemerket Reka:

       Ut på høsten i 1848 viste seg plutselig inne i Eidsfjorden uhyre masser av den store fete høstsild, som er så etterspurt i handelen, men det varte lenge før båtene og fartøyene samlet seg her. Endelig kom de sammen, men innen kort tid var alle tønner fylt og det ble fritt for salt. De små beholdningene hos handelsmennene ble snart oppbrukt, og til Bergen var det 150 mil. Da følte man bittert savnet av en by i nærheta med store lagre og driftige spekulanter.

Reka3
Reka sett fra nordsida av Bjønndalsfjorden.

Det indre av Eidsfjorden er et av de vakreste partiene i Vesterålen. Frodig løvskog og tykt gras dekker de små haugene som amfiteatralsk hever seg opp til fjellveggen som plutselig stiger loddrett til værs med kammer som er splittet i mangfoldige spisser og horn.
Gjennom dalene løper en liten elv hvor ørreten spretter, men midt i forgrunnen reiser seg på fundamentet av en grønn bakke en enslig klippe, kalt Reka, som til en høyde av 1500 fot presenterer seg som et uhyre monument, hugget i stein av en mesterhånd. Den er en blanding av en pyramide og en obelisk, og sidene er så glatte og jevne, og formen så regelmessig, at man aldri skulle tro den var dannet av naturen. Her kulle det være deilig å bo, og når arbeid og kunst hadde forskjønnet denne dalen, kunne den bli et verdifullt herresete.

Her kommer han inn på samene:

       Men Lofoten ligger nordenfor folkeskikken, og det er vel ikke utsikt til at den skjønne fruktbare plett i århundrer vil ha andre beboere enn de par finnefamiliene som nå lever fattigslig av sine kreaturer og geiter. Finnene blir aldri jordbrukere. De kan nok stelle godt for husdyrene, og flinke gjetere er de også, men å grave grøfter og tappe ut myrer og rydde jord, det lærer de aldri. Det behøves ikke der oppe på fjellene hvor deres forfedre bodde, og hvor de alltid vil lenges tilbake når nød og fattigdom har jaget dem ned til sjøen.

Skjfjeidet
Skjerfjordeidet. Schulze og følget hans møtte nokså sikkert samer ved bukta til høyre.

       Da vi kom inn mot eidet, knallet et rifleskudd – kula hvinte høyt over hodene våre og traff vannet langt bak oss. Det var Svend Finns salutt til skriverbåten. Vi svarte han straks med to skudd fra våre metallkanoner, knallet drønnet lenge i fjellene og kalte heile finnefamilien ut på bakken. Vi steig i land og blei mottatt av Svend, som aldri unnlot å møte oss her når skriverbåten kom. For da visste han at der vanket en dram så god, så god.
Det var en liten stygg mann med furet og kopparret ansikt og rennende øyne, og slik var nesten alle finnene her oppe. I Lofoten er det ikke så mange, kanskje et par hundre stykker. Av dem er det bare et par familier som har rein, den fører de omkring på fjellene i Borge og på Andøya. De øvrige sitter som bygselmenn eller husmenn på avsideliggende gårder og driver jakt og fiskeri som binæring, men siden de elsker brennevinet inntil lidenskap, vil det ikke lykkes dem å slå seg opp.

Skjerfjeidet
Bjønndalsfjorden mot Eidsfjoirden, sett fra stedet der Schulze og følget spiste middag.

      Her på eidet skulle vi holde middag. Sola brente varmt og ikke et vindpust beveget de skjelvende bladene på ospa. Ved kåring var kokkens og munnskjenkens hederlige oppgave overlatt til meg, og min første omsorg var å finne en skyggefull plass. Jeg oppdaget en uhyre stein som var et godt skjermbrett mot sola, og rundt den dannet halvvoksne osper og rogntrær og tettbladete bjørker et naturlig lysthus. Hit kommanderte jeg nistebomma og flaskeforet, og på det fine grønne graset bredte jeg ut servietten og på den alle de spiselige raritetene. Som garnityr stilte jeg opp blinkende flasker mellom store blåklokker, og da selskapet hadde lagt seg til bords på romersk manér i den kjølige skyggen, og som olympensguder så Hefaistos travelt vimse omkring for å oppvarte med ambrosia og nektar, da brøt de ut i ustanselig latter og lot rettene smake.

Schulze møtte også andre samer. Her skildrer han  møtet med dem, antakelig i et fiskevær i Lofoten. «Fjordene på innlandet» betyr sikkert området Salten-Tysfjord-Ofoten. Han framstiller dem svært positivt og uten fordommer, men avslutter med en påstand som inneholder ei sammenligning vi i dag vil regne som rasistisk:

       Til vinterfisket kommer en heil del finner fra fjordene på innlandet. De gjaldt for utmerkede fiskere og var for det meste ordentlige folk. Flere av dem var svært vakre, de hadde frisk ansiktsfarge, temmelig regelmessige ansiktstrekk og livlige øyne. Deres drakt var særdeles malerisk – en vid vadmelsbluse, kantet med røde og blå band, og omgitt med et glimrende belte eller en kulørt ullsnor, på hodet en blå spiss lue, kantet med rødt, og på føttene komager – deres ytre hadde noe imponerende ved seg når de med armene korslagt på brystet sto tause og alvorlig avsides og hørte på de støyende og snakkende klynger av fiskere. Det syntes som om de med sorgblandet bitterhet betraktet denne menneskeslekt som nå ferdes på deres fedres enemerker. Så godmodig som nordlendingen er og så lite tilbøyelig han er til å overvurdere seg sjøl, så forakter han likevel finnen, og ekteskapelige forbindelser mellom disse ulike stammer er her i det minste ytterst sjeldne. Likesom reinen og kyrne skyr hverandre, slik holder også deres herrer, finnen og bumannen, seg borte fra hverandre.

Reka2
Reka fra nordøst.

Albert Jersins beretning

Albert Jersin blei født 1726 i Sogn. Han tok teologisk embetseksamen, og etter noen år som privatlærer blei han i 1757 sokneprest i Værøy. I 1766 søkte han stillinga som prest i Steigen og fikk den.

Samme år skreiv han ”Kort Underretning om Lofoden, Westeraalen og Anden i Nordlandene”. Den er visstnok aldri blitt trykt, men manuskriptet finnes i Riksarkivets håndskriftsamling. Det er på 29 sider, halvparten nummerert, kanskje ufullstendig videre.

Beretninga til Jersin omfatter både geografi, dyreliv og befolkning. Det virker som han har reist gjennom regionen og snakka med folk, det blander han med egne observasjoner. Flere steder nevner han samer, som han med den tids språkbruk kaller ”finner”.

Jersin blei fem år i Steigen og deretter åtte år i Alta, før han i 1779 fikk stillinga som prest på Haram, Sunnmøre. Han døde i 1783.

Risøysundet
Sørspisen av Andøya. Gevlfjorden til venstre, Risøysundet går mot høyre.

Jersin reiste med båt, for veier fantes ikke. Beretninga hans følger skipsleia. Tesktene nedenfor er utdrag fra beretninga.

       Videre nord og hen med Langøen paa vestre Side en stor Miil fra Sortlands Kirke adskiller Hassel Fjorden sig og løber i Nordøst og Nordvest og saaledes omløber paa østre og vestre Side en liden herlig Øe Anden. Naar man farer østen om Anden, har man Hinnø, der grændser til Sænnien østen for, hvoraf den Nordlige Deel tilhøre Hoved Sognet Duerberg paa Anden, den mellomste Deel paa vestre Side Annexet Sortland, og den sydligste Deel, der strækker sig til Raftsundet, tilhører Hoved Sognet Hadsel. Men den østlige Deel hører under Sænnien.

Sortland
Langeøya sett fra Strandheia på Hinnøya. Lofotfjellene skimtes i bakgrunnen til venstre.

       Paa denne store og ofte ommeldte Øe Langøen opholde sig nogle Finner hvor der er Skov, thi at brænde Torv er for dem en vederstyggelighed. Disse Finner kan og have en ringe Deel Reendsdyr.

Fjellgårdene
Fjellgårdene på Andøya – Skavdalen og Åbergsjorda sett fra Middagsfjellet. Her bodde trolig samene som eide reinene Jersin så

       Paa denne Øe Anden boer endeel Finner der haver nogle Reensdyr, siden der baade er nogen Skog og en slags Mose paa Klipperne, som disse Dyr kan leve af, og endelig maa have. Disse Dyr ere alle vilde. Det er at merke, at disse og andre Finner der haver Dyr maa oppasse naar de kalver, saa merker enhver sine smaa Kalver med sit merke, og saaledes kiender hver sine Dyr. Naar de om Høsten vil have nogle Dyr, maa de skydes.

bjørn landbrukstidende
Kilde: Landbrukstidende

       Udi Lofoden og Westeraalen findes ingen skadelige Dyr af Biørne eller Ulve, dog kan af en Hendelse undertiden komme en Biørn til Westeraalen, som først er oversvømmede fra indlandet Salten til Sennien, og derfra kommen til Anden eller Raftsundet, men ødelegges strax af de der boende Finner.

gevær
Gevaær fra ca. 1750. Kilde: Digitalmuseum.no

Beretninga om våpnene til samene stemmer svært godt med kildematerialet. De fleste samene hadde gevær (riflebørse).

       I almindelighed Aarsager Indbyggernes Ladhed og egensindige Opdragelse stor Fattigdom, dog sees at de arbeidsomme lever vel, og uden megen Gield. Der finnes iblandt dem ikkun gandske faa velvoxne og af magt, men ere mavre og gustne. De fleeste ere meget frygtagtige og ej modige til at bruge Gevæhr, muligen af denne raison de ere foragtelige over dem der bruger Gevæhr og kalder dem Finner. Men Finnerne giver intet etter i høihjertighed og foragt over de andre, siden de oftest trænger til dem som er hændigere.

gammetuft
Tuft etter en stor gamme i Melfjorden, Sortland. Ildstedet (arran) foran til venstre.

       Disse Finner er i almindelighed smaa folk, men dristige. Deres løfter ere ikke paalidelige, men vil gierne ved Leilighed bedrage, ere ellers paa alle Maader nøysomme baade til Lands og Vands. Naar man ret bettragter disse Finners Natur, Skabning og Omgang, kan man fast falde paa de tanker at de vare af Jøde Slægt, og fører de med sig en ubehagelig Lukt. De maa stedse boe hvor Skov findes, thi de kan ikke fordrage Torv Røg. Hvor disse Finner ikke opholder sig, der ere alle disse Steder saa blottede for fiendtlig overfald at gandske faa bevæbnede kunde uden Modstand røve og plyndre hvor de ville.

sameboplasser
De fleste av disse bostedene eksistert da Jersin besøkte regionen.

Melchior Ramus og kartene hans

Teologen Melchior Ramus var født 1646 på Aukra i Romsdal. I 1688 inngikk han en avtale med kong Christian 5. om å kartlegge heile Norge. Han fikk to år til jobben, brukte vel fire, men var visstnok ikke ferdig da han døde brått våren 1693.

Mye av arbeidet hans er seinere gått tapt, men ei samling kartskisser fra Nord-Norge er bevart og ligger i Riksarkivet. I 1689 kom Ramus til øyene vest for Tjeldsundet, resultatet blei tretten kartskisser fra området. Det er tydelig at han seilte langs det meste av kystlinja, men reiste unntaksvis inn i fjordene.

Antakelig tok Ramus inn hos prestene og brukte sikkert dem som kjentmann i hvert sokn. Skissene er mest detaljert i det nærmeste området rundt kirkestedene, med gjenkjennelige landformer. Hver gård er avmerka med en liten sirkel og navnet tydelig skrevet.

Ramus og det samiske

Det er trolig tre grunner til at kartene har få samiske spor: 1) Ramus så for det meste kystlinja, de fleste samene bodde inne på øyene. 2) I 1689 var få samiske gårder ført inn i matrikkelen. 3) Det er mulig at Ramus i liten grad fikk vite om det samiske innslaget av sine kjentmenn.

Men noen spor er der. Dette kartutsnittet viser et område nord på Hinnøya med Gullesfjorden til venstre og Sørfjorden til høyre. NB: Sør er OPP på kartet. Gambogen er avmerka nederst, Forøya er inntegna uten navn. På øverste del av utsnittet står: «Guldholm ligger på dend ø side j m (1 mil) ind fra Olnes. inden for ere findsætter.» (Finnesete betyr en samisk boplass. Merk flertallsforma!)

ramus01
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_24a

Neste utsnitt viser et område litt lenger øst på samme kartblad. Sørspissen på Kveøya stikker inn nederst midt på utsnittet. Alle gårdsnavnene i riktig rekkefølge viser at Ramus må ha seilt gjennom dette området i 1689. Som vanlig har han markert gårdene med små sirkler, men til venstre for navnet Olnes (Ålnes) har han tegna noe som ligner telt eller gammer. Området blei seinere kalt Salen, der bosatte samer seg på 1680-tallet. Vi veit ikke om Ramus så lávvuer eller gammer der, men lignende symboler finnes ingen andre steder på kartskissene hans fra reegionen.

ramus02
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_24a
ramus03
Utnsitt av kartblad NRA GA 261_bl-20b

Dette utsnittet viser et område nord på Langøya (sør er OPP), med Skogsøya nederst utafor åpninga av Romsetfjorden.

Gårdene inne i fjorden hadde samisk bosetning på den tida, og Ramus skriver Navers-spor, nokså likt den samiske navneforma Nábarsporro. Også Romset kan ha et navn av samisk opprinnelse. Gårdene ytterst i fjorden, Horn(et) og Smines, har norske navn.

Romsetfjorden var en vanlig ferdselsvei mellom Øksnes og Hadsel, blant annet for prestene (Øksnes var et anneks under Hadsel), og fjorden blei opprinnelig kalt Prestfjorden. Vi veit at Ramus bodde ei tid hos presten på Øksnes, det betyr at han reiste gjennom fjorden på vei til eller fra Hadsel.

Det fantes enda en ferdselsvei mellom Øksnes og Hadsel. Den gikk gjennom Skjerfjorden (se neste kartutsnitt).

ramus04
Utnsitt av kartblad NRA GA 261_bl-20b

Dette kartutsnittet viser et område vest for det forrige.

Mye tyder på at Ramus også reiste denne veien: Gårdene er rett plassert og bukta ved Godvika er tegna inn. Legg også merke til profilen av fjellet Saltberget nederst til venstre. Slik ser man den fra prestegården på Øksnes (se nederst på sida).

Ramus kaller fjorden «Skierfiord eller Sandsetfiord». I dag brukes navnet Skjerfjorden bare om den innerste delen, der gårdsnavnet er plassert. På andre sida av Skjerfjordeidet stikker Bjønndalsfjorden inn, det er en arm av Eidsfjorden. Både Skjerfjorden og Bjønndalsfjorden var reint samiske områder da Ramus besøkte regionen.

Skjerfjorden heter på norsk Skjellfjorden og på samisk Skearavutona. Det kan se ut som det samiske navnet har påvirka det norske, lokalt brukes forma Skjerfjorden. Den forma fikk altså Ramus høre i 1689, og han brukte den på kartskissa.

Det siste kartutsnittet vier et område nordøst på Langøya, der Sortlandssundet møter Gavlfjorden. I høyre del av utsnittet stikker en fjord inn i Langøya, med gårdene Holm og Lien ytterst. I dag kalles den Lifjorden, Ramus skriver «Koffiord». Dette var en samisk fjord, som i kildene på 1600-tallet blei kalt Kobbfjorden. Det første leddet er ikke dyrenavnet kobbe, men samisk gobbo, som betyr en bergknatt. Den kalles idag Haugen og ligger lett synlig innafor fjordbotnen.

ramus06
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_bl-23a
Saltberget-ny
Øksnes kirke på Skogsøya. Prestegården sto på sletta til venstra for kirka da Ramus bodde der i 1689. I bakgrunnen ruver Saltberget, som Ramus tegna inn på kartskissa av Øksnes.

Nuorrevuotna – Eidsfjorden

Kart

Fjorden regnes fra Frøskeland (opp til høyre) og utover til linja fra Guvåg til Skaga (nede til venstre). Før 1964 hørte heile Eidsfjorden til Hadsel kommune, da blei vestsida samt østsida ut til Straumfjorden overført til Sortland kommune.

Eidsfjorden2
Kartgrunnlag: Norges kartverk

Navn

Fjorden heter på samisk Nuorrevuotna; nuorri betyr sund og vuotna fjord. Navnet må skrive seg fra ei tid da fjorden endte i ett eller flere sund innerst – mot Skjerfjorden, Romsetfjorden eller Vikbotn. Landhevinga har tørrlagt sundene og erstatta dem med lave eid, som i sin tur førte til navnet Eidsfjorden.

Eidsfjord
Innerdelen av Eidsfjorden sett fra Frøskeland. Skjerfjordeidet (mot Skjerfjorden), Kavåseoidet (mot Romsetfjorden) og Vikeidet (mot vikbotn) starter alle fra Frøskeland.

Ferdselsveier

• Eidet mellom Olderfjorden til Ånnfjorden i Øksnes bandt sammen samiske bosetninger på begge sider, dessuten var det en lettvint vei for fiskere fra yttersida som skulle til Eidsfjorden på sildefiske, og for fiskere fra fiskefjorden som dreiv vinterfiske fra værene i Øksnes.

• Skjerfjordeidet mellom Bjønndalsfjorden og Skjerfjorden hadde samme funksjon som det forrige. Den første offentlige veien i Øksnes blei bygd over Skjerfjordeidet før 1890, for å lette transporten av båter over eidet. Tidligere blei båtene dratt over. Et vatn på Eidet heter fortsatt Dragarvatnet.

• Kasvåseidet over til Romsetfjorden blei brukt på samme måten som de to forrige (alle fjordene i Øksnes hadde samisk bosetning). Den andre offentlige veien i Øksnes blei bygd over Kavåseidet.

Kavåseidet
Kavåseidet mot Eidsfjorden. Fjellene i bakgrunnen ligger på andre sida av fjorden.

• Ferdselsveien mellom Frøskeland og innerste delen av Steinlandsfjorden binder sammen gamle samiske bosetninger, men blei for tungvint til å dra båter over. I dag går imidlertid hovedveien mellom Sortland og Øksnes over Frøskelandsfjellet.

• Vikeidet var den viktigste ferdselsveien mellom Eidsfjorden og Sortlandssundet, samt til områdene lenger øst, på Hinnøya. Veien som forbinder Sortland med Bø og Øksnes går over Vikeidet.

Pilatus-pano
Østenden av Vikeidet, sett fra toppen av steinblokka Pilatus. I bakgrunnen skimtes Sortlandssundet, og bak den fjell på Hinnøya.

• Holmstaddalen går fra Holmstad og over til Ånstad ved Sortlandssundet. I likhet med Skjeefjordeidet, Kavåseidet, Frøskelandsfjellet og Vikeidet er disse gamle samiske ferdselsveiene blitt traseer for viktige bilveieer.

• Fra Valfjorden gikk en gammel ferdselsvei gjennom Valfjordmarka, ei rute nor for Holandsknurren gikk over Bøkleiva til Bø i Sortland, og ei sørlig gjennom Risdalen til Rise, også i Sortland.

Sidefjordene

En rekke sidefjorder, boger og viker gir Eidsfjorden ei svært oppdelt kystlinje, og samtidig et vell av gode havner og boplasser. Funn av steinaldertufter viser at bosetninga ved fjorden er mange tusen år gammel.

Straumfjorden er todelt. Grensa mot Hadsel går inn Ytterfjorden.

Straumfjorden
Innerste delen av Straumfjorden sett mot nord. Profilen til fjellet Reka (Goivo) i bakgrunnen midt i bildet. Toppen til venstre er Bukkespelen mellom Olderfjorden og Ånnfjorden (i Øksnes).

Valfjorden (Válafierda)

Valfjorden har bosetning på begge sidene og innerst.

Oshaugen
Til venstre den innerste bosetninga på gården Valfjorden, i bakgrunnen gådden Oshaugen (Hodja), som blei rydda av samer på 1700-tallet. Bak Oshaugen ruver fjellet Holandsknurren.
Sildpollen
På andre sida av Valfjorden ligger Sildpollen, som på andre del av 1800-tallet var sentrum for et eventyrlig sildefiske, der mange tuden fiskere fra heile landet deltok..

Holmstad

Holmstad ligger ikke ved en sidefjord, men bukta ved utløpet av Holmstadelva har vært viktig. Elva danner grensa mellom Holmstad og Valfjorden, videre nordover vokste fram den ene store bosetninga i Eidsfjorden.

Holmstad skole
Utløpet av Holmstadelva. Bildet er tatt fra Valfjordsida og viser Holmstad skole.
Holmstad-nord
Norddelen av Holmstad sett fra kirka. På andre sida av fjorden ser vi Reka (Goivo) til venstre. I bakgrunnen midt i bildet skimtes fjell på Dyrøya i Øksnes over det lave Skjerfjordeidet.

Frøskeland (Froská)

Frøskeland er den andre store bosetninga i Eidsfjorden og det viktigste knutepunktet for veinettet. Grensa mot Holmstad går inn Grimsbogen.

Frøskeland
Førskeland sett over Grimsbogen. Lengst til høyre skaret over Frøskelandsfjellet, lengst til venstre det lave partiet rundt Kavåseidet. Vikeidet starter heilt til høyre i bildet.

Bjønndalsfjorden

Dette egentlig ikke en sidefjord, men ei forlenging av hovedfjorden. Sammen med Skjerfjorden deler den nesten Langøya i to – og gjorde det for noen hundre år siden.

Bjdalsfjorden
Utløpet mot Eidsfjorden utafor venstre bildekant, Skjerfjordeidet ligger til høyr. Midt i bildet toppen av Reka (Goivv). Både det samiske og det norske navnet betyr en trespade.

Grytting (Grivtega)

Grytting
Grytting (Grivtega) i forgrunnen, Håkabogen på Valsnes til venstre. I bakgrunnen skimtes Sortlandssundet over vikeidet til venstre, og bosetninga på Holmstad videre mot høyre.

Olderfjorden (Sulfierda)

Olderfjorden har ei norsk side, Solum, og ei samisk – Sølferstranda (av det samiske fjordnavnet, som betyr Øyfjorden).

Sølferstranda

Sølferstranda sett fra veien til Daljorda. Toppen til høyre er Bukkespelen, som danner grensa mot Øksnes. Den kvasse toppen midt i bildet er Pikstauren, der møtes grensene mellom Sortland, Øksnes og Bø.

Melfjorden (Mádafierda)

Melfjorden har hatt bosetning både innerst og ytterst. Den beste jorda lå inne i fjorden, den delen blei trolig rydda av samer.

Melfjorden
Indre Melfjorden med Pikstauren til venstre i bildet.

Hellfjorden

Dette er den lengste av sidefjordene til Eidsfjorden. Grensa mot Bø går inn fjorden.

Hellfjorden
Fjordbotnen i Hellfjorden. Bosetninga lå ytterst i fjorden, den innerste delen har vært brukt til reindrift.

Samer og nordmenn

Både samer og nordmenn har bodd i Eidsfjorden så langt bakover skriftlige kilder kan fortelle. Den samiske bosetninga har vært forholdsvis stabil, den norske svinga mer i takt med innsiget av fisk. Grafen nedenfor viser en topp rundt 1760 for begge gruppene, sikkert ei «sildetid». Veksten ut århundret skyldes godt fiske, men etter 1810 kommer katastrofeårene med svartår på land og svært dårlig fiske. «Trångstida» varer til 1814, da er neste alle de norske parene borte, mens den samiske fortsatt er der. Trolig berga utnyttinga av utmarksressurser samene. Fram mot 1850 begynner ei ny «sildetid».

Eidsfjordpar
Johan I. Borgos 2020.

Gollevuotna – Gullesfjorden

Navnet

Det samiske navnet er sammensatt av guolli (fisk) og vuotna (fjord), altså på norsk Fiskfjorden. Det norske navnet på fjorden er antakelig bygd på det samiske. Det finnes forøvrig to «fiskfjorder» til på Hinnøya (Iinnasuolo), en på østsida og en på vestsida.

Fjorden nevnes i Trondenes jordebok fra ca. år 1200. Dersom navnet har samisk opphav, vitner det om svært gammel og viktig samisk bosetning i området.

Kart

Dette kartet viser bare den innerste delen av Gullesfjorden. Her var det ifølge kildene samisk bosetning fra slutten av 1500-tallet.

Gullesfjord
Kartgrunnlag: Norges kartverk

Sirklene markerer gårdene i denne delen av fjorden. Samiske navn i parentes.

15. Gambogen (Gámbohki)
16. Forøya
17. Langvassbukta
18. Bømarka
19. Våtvoll
20. Gullesfjordbotn (Gollevuonbahta)
21. Eidet (Áidi)
22. Moelva
23. Gullholm (Gollessuolo)

16 Forøya har ikke hatt samisk bosetning, så langt vi veit. 23 Gullholm var trolig en norsk gård opprinnelig, men fikk på 1600-tallet også samiske oppsittere.

De øvrige gårdene blei rydda og bosatt av samer. Gnr. 20, 21, og 22 var først husmannsplasser under 23 Gullholm. De blei egne gårder på 1700-tallet.

 

Ferdselsveiene

• Fra 15 Gámbohki går Gámbogvaggi mot nordvest til Sørfjorden (Orjjesvuotna), også det et område med samisk bosetning. Denne ferdselsveien fortsatte mot nord til Andøya.

• Fra 17 Langvassbukt går Langvassdalen vestover til Sigerfjorden, en av de viktigste øst/vest-forbindelsene til Vesterålen.

• Like innafor Våtvoll går Løbergsdalen vestover mot Djupfjorden og Blokken ved Sortlandssundet.

Løbergdalen
Løbergdalen (mot vest fra Løbergsbukta)

• Fra 20 Gollevuonbahta går viktige ferdselsveier i to retninger, mot sør til Øksfjorden (Ákšovuotna) gjennom Sørdalen (Luossavuomi/Otjjesvággi), og mot sørøst til Kanstadfjorden (Gánásvuotna) over Ovsttapáide.

• Fra 21 Áidi går Viesttapáide sørover til Gánásvuotna.

I tillegg har sjølve fjorden alltid vært en viktig ferdselsvei.

Fjorden fra tre standplasser

Gullesfjordbotn
Fra 21 Eide og utover fjorden. Våtvoll på vesntre side, Gullholm til høyre.
Bømarka
Fra 18 Bømarka og innover fjorden. Gullholm på andre sida.
gullesfj
Fra Forsøysæter (utafor Langvassbukta) og rett innover fjorden (motsatt av det første bildet).

Manntallet fra 1601

Skatt1601
Sjøfinnemanntallet fra 1601

Ved hjelp av denne og andre kilder kan vi kartlegge den samiske bosetninga i indre delen av Gullesfjorden fra 1600 til 1640. Før 1620 skiller ikke kildene mellom bostedene, både leilendinger og husmenn står under overskrifta «Gullesfjordens finner». Etter 1620 blir det lettere å su hvor hvert par bor.

gullesfjordbygsler

Våtvoll

Det samiske navnet på bosetninga langs vestsida av indre Gullesfjord er gått tapt. I dag er området delt mellom Langvassbukta, Bømarka og Våtvoll, delinga skjedde trolig midt på 1600-tallet.

Våtvoll
Kanskje lå den tidligste bosetning på våtvoll har, på ei slette like ved utløpet av elva. Bildet er tatt mot nord, Gullholm skimtes til høyre på andre sida av fjorden.

Gullholm (Gollessuolo)

Gullholm fikk en samisk oppsitter utpå 1630-tallet. Seinere spredte den samiske bosetninga seg innover fjordsida til Moelva og Eidet.

Gullholm
Gullholm fotografert mot nord.

Gambogen (Gámbohki)

Gambogen kan være blant de eldste samiske bosetningene i Gullesfjorden, med sterk kontakt over til de samiske områdene på ytre og nordlige delen av Hinnøya.

Gambogen
Innerste delen av Gamboen. Vien til fergeleiet på Flesnes går rundt den skogkledte bergnakken.

Austerfjorden (Mieluidvuotna)

Austerfjorden er en sidefjord til ytre Gullesfjord. Den blei bosatt av samer rundt 1690, kanskje tilflytta familier fra fastlandet, Fergeleiet Refsnes ligger ytterst i Austerfjorden, derfra går ferge over til Flesnes på vestsida av Gullesfjorden.

Austerfjorden
Åpninga av Austerfjorden, sett fra fergeleiet Refsnes. I høyre bildekant skimtes den gamle samiske gården Kjengsnes (Geaηkkak), der «finnemisjonen» holdt skole for samiske unger fra 1720-tallet og utover århundret.

Busser

Hver morgen står busser klar i Harstad for å kjøre hurtigrutepassasjerer over Hinnøya (Iinnasuolo) til Sortland. Turen går gjennom gamle samiske områder, blant annet Gullesfjorden, og alle bussene har guider.

busser

To fjorder

region

Gullesfjorden på Hinnøya og Eidsfjorden på Langøya har flere fellestrekk:

  • de er lange havbukter som mangler terskel ytterst

Gullesfjorden måler 30 km fra fjordbotnen til ytterste spissen av Kveøya, Eidsfjorden er 20 km fra Frøskeland og ut til Guvågen.

  • de er fiskerike fjorder med lokale stammer og mange innsig

I perioder flommer silda inn begge fjordene og trekker tilreisende fiskere dit. Lokale fiskestammer gir grunnlag for heimefiske året rundt.

  • de har gode jordbruksressurser langs fjordsidene

God jord tett ved fiskerik fjord skapte solid grunnlag for fiskerbondesystemet.

  • de har mange ferdelsveier til andre områder

Fra begge fjordene går en rekke daler og eid over til andre områder på Hinnøya og Langøya.

  • de har begge ei lang samisk historie:
    Gullesfjordsamer
    NB: Dårlige kilder mellom 1650 og 1700!
    Eidsfjordsamer
    NB: Manglende kilder før 1695!

    – og de har begge utryddingstrua skoler!

    Holmstad skole i Eidsfjorden og Flesnes skole i Gullesfjorden

    Mer om begge fjordene i nye poster.

Den hardeste straffa

For snart seksti år siden satt jeg i ei gruppe lærerstudenter bakerst i en småskoleklasse på Nesna for ”å lære å bli lærer”. Klassen hadde naturfag, emnet var mennesket, og læreren fortalte elevene at det finnes fire raser: Den kvite, den gule, den brune og den svarte. Ei ivrig hand skaut i været: Og så den grønne! Gutten forklarte at det var froskemennene som arbeidde i havna på den tida. Og vi lo.

raser       Men eleven hadde et poeng: På den tida blei farge brukt for å dele menneskene inn i raser. Klassen lærte heldigvis ikke at noen ”raser” er mindre verd enn andre, den rangeringa som gjør rasedeling til rasisme. All gjørma av gule, svarte og brune må fjernes fra vårt land, uansett på hvilken måte”, sa Philip Manshaus. Så drepte han stesøstra og prøvde på terror mot en moske. Han har fått den strengeste dommen i norsk fredstid.

Raser

von Linne
Carl von Linné

På 1700-tallet kobla den svenske botanikeren Carl von Linné hudfarge sammen med karaktertrekk: Folk med hvit hud (europeere) er smarte og oppfinnsomme, de med rød hud (indianere) er frie og glade, folk med gul hud (asiatere) er tungsindige og gjerrige, og de med svart hud (afrikanere) er slue, late og bekymringsløse. Alt er fordommer og stereotypier.

På 1920-tallet skapte Hitler den nazistiske raselæra, også den basert på ytre kjennetegn. Han meinte den nordisk-germanske rasen (arierne) var opphavet til all kultur og sto over alle andre. Han plasserte jødene lavest, de var undermennesker og skulle utryddes. Denne raselæra bygde på mer enn fordommer. Grunnlaget var falsk vitenskap, for eksempel at skallemåling kan fortelle om intelligens og personlighet. I Norge blei metoden anvendt på samer.

skallemåling
Røros 1922: Jon Alfred Mjøen driver på sørsamer

 

I 1962 fikk folkene som kartla strukturen til DNA-molekylet en Nobel-pris, og førti år etter var den samla massen av menneskenes arveanlegg (genomet) ferdig kartlagt. Arbeidet beviser det mange allerede antok: Alle mennesker hører til samme rase. Ulikheter i hudfarge er bagateller i forhold til alle de fysiske fellestrekkene. Det finnes ikke raser, bare mangfold.

Watson-Crick
James Watson og Francis Cricks med sin oppdagelse

Philip Manshaus regner seg som nasjonalsosialist. Han sa i retten at det europeiske folket og vår kultur med alle midler må beskyttes mot undermennesker. Til den siste gruppa regner han ikke-europeere og ikke-kristne, blant annet muslimer og jøder. I likhet med nazistene vil han ”skille rasene og unngå blandingskultur”, men det er ingen sammenheng mellom de to begrepene. Fysisk utseende og kultur er uavhengige av hverandre.

Gener og kultur

Gener bærer informasjonen som former de fysiske egenskapene våre. Kulturen (språk, levesett, verdier, tro, holdninger, kunnskaper og så videre) ligger ikke i genene, alt læres etter fødselen. Et eksempel: Genene gir oss evnen til å lære og bruke språk, oppveksten avgjør hva morsmålet blir.

steinalder      DNA-samlinga (genomet) viser at alle mennesker er i slekt med hverandre, noen nært, de fleste fjernt. Våre felles aner vandra ut fra Afrika for minst femti tusen år siden. Nord-Europa lå under et tykt isdekke, det smelta for omlag tolv tusen år siden, og steinalderfolk tok i bruk isfritt land. De levde av sanking, jakt og fangst, blant annet i ressursrike kystområder.

Etter steinalderen kom jordbruket til Norden, trolig med folk som stamma fra områder ved Svartehavet og spredte ut over heile Europa. Deres indoeuropeiske tungemål er opphav til de fleste språkene i den vestlige verden, medregna norsk. Også andre kulturtrekk vandra langt: For tusen år siden måtte den nordiske åsatrua vike for en religion med røtter i Midt-Østen.

De som forsker slekt, finner ofte utenlandske aner. Alle som tar en DNA-test, oppdager gener som har reist langt, ofte rundt halve kloden. Det er den norske genetiske normalen. På samme måte er den norske kulturen ei blanding av heimavla og innlånt, stadig i endring og utvikling, derfor overlever den. Kulturer som skalker lukene mot impulser og endringer, de visner og dør.

Straffa

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen blei adoptert fra Kina til Norge to år gammel. Genene hadde hun fra kinesiske foreldre, kulturen fikk hun gjennom norsk oppvekst. Hun blei ei etnisk norsk jente med kinesiske trekk. Det siste var grunnen til at Philip Manshaus dømte stesøstra fra livet. ”Nå er det nok,” sa han, og skjøt henne.

Kanskje forstår han en gang at meiningene og gjerningene hans ikke bygger på sannheter, men på fordommer, feilslutninger og mangel på motforestillinger. Da får han den hardeste straffa: Å minnes resten av livet ei jente han ikke kan be om tilgivelse fordi han tok feil.

Johanne er borte for alltid. Johanne Ihle-Hansen

Åne Ånesen og Ane Paulsdtr

Åne Ånesen blei født omkring 1745 i Evenes, det samiske døpenavnet hans var Anut. Foreldrene hans het Åne Mikkelsen og Kirsten Ånesdtr. I 1771 gifta Åne seg i Evenes kirke med Ane Paulsdtr fra Skånland, hun var tre år yngre enn han. Foreldrene hennes het Paul Jonsen og Karen Amundsdtr. Noen måneder etter bryllupet dro paret vestover.

Aanekart
Kartgrunnlag: Statens kartverk

Ingen veit i dag hvorfor Åne og Ane kryssa Tjeldsundet og slo seg ned på Hinnøya. Rett nok bodde samer rundt det meste av øya, fra Lødingen i sør til Godfjorden i nord, fra Tjeldsundet i øst til Sortlandssundet og Raftsundet i vest, og kanskje hadde Ane slekt der ute, mest sannsynlig leita paret etter et sted med ledige ressurser og gode jaktplasser.

Paret dro ikke aleine vestover. Faren til Åne var blitt enkemann og hadde gifta seg på nytt. Han og nykona fulgte med til Hinnøya, det samme gjorde Kristen Ånesen, trolig en bror av Åne. Også Kristen var gift.

Kinn

De tre parene stansa på Kinneset ytterst på vestsida av Godfjorden (1 på kartet). Der rydda de en husmannsplass, eller kanskje gjenrydda et gammelt bosted. Kinneset lå svært godt til for jakt, et av stedene der landdyr passerte på vei mellom øst- og vestsida av Hinnøya. Og bjørnen fulgte sjølsagt etter dem.

Åne kan ha drevet som bjørnejeger før han kryssa Tjeldsundet, men han bygde opp ryet sitt på Hinnøya. Han og Ane bodde på Kinneset fra 1773 og i hvert fall til 1777. I disse årene fikk paret fem barn, og fire av dem levde opp. Bare et tvillingbarn døde. De andre to parene forlot Kinneset rundt 1775, men Henrik Ånesen, halvbroren til Åne, blei igjen.

Kanskje lærte Åne opp de norske naboene på Kinn, kildene forteller i hvert fall at Kinn-folket var bjørnejegere. Men Åne og Ane dro videre.

Lovika

Like før 1780 bosatte Åne og Ane seg i Lovikdalen, som hører til Andøy. De bodde nokså sikkert på Ånetofta (2 på kartet), også det nær et område med mye bjørn. Litt lenger vest ligger Åneslåtta, som kan ha væt slåttemark for paret.

Nå var paret kommet til Vesterålen, en region uten villrein og elg, men med mye husdyr, deriblant tamrein. Kildene fra 1700- og 1800-tallet forteller om stor bjørneplage på gårdene, ikke bare på Hinnøya, men også på Andøya og Langøya.

fiskarbonde
Fiskerbondeboplass. Illustrasjon: Valborg Gammelsæter

På disse øyene dreiv mennene fiske, heime passa kvinner og barn husdyrene. Løsninga på rovdyrproblemet blei samiske bjørnejegere, blant dem to brødre ved Djupfjorden. Tingbøker fra 1700-tallet viser at de flere ganger fikk skuddpremie på tinget.

Midt på 1780-tallet flytta Åne-familien fra Lovika. Kanskje hadde Åne vært for dyktig som bjørnejeger og måtte finne andre steder der bjørn ennå farta. Men grunnen kan også være at Andøy fikk ei tamreindrift sist på 1700-tallet, den hadde kanskje sin egen bjørnejeger, i så fall halvbroren til Åne, Henrik Ånesen, som gifta seg med Kirsten Knutsdtr fra reindriftsslekta på Andøya. Hun var søster til Hans Knutsen, stamfaren til Hansa-slekta i Skånland og Evenes.

Kjerringnesdalen

Etter femten års ekteskap slo Åne og Ane seg ned i Kjerringnesdalen, et sentralt dalføre på vestsida av Hinnøya. I nord ligger Hognfjorden/Sørfjorden og Godfjorden, i øst Gullesfjorden og Kvæfjorden, og i sør Sigerfjorden. Det fantes mange husdyrrike gårder langs kysten, og mye tamrein rundt om på øya.

Paret overtok nokså sikkert en samisk husmannsplass i Kleiva (3 på kartet), der dalen deler seg. Det blei bostedet til paret de neste 25 årene, men Åne hadde mange jaktplasser både lenger nord og lenger sør. Og bjørnejakta var blitt ei næring med fastere inntekt.

Kleiva
Mattis Mathisen og Jarle Haagensen på tuftene etter bostedet til Åne og Ane. Jarle er en etterkommer av paret.

Sorenskriveren Thomas Winstrup i Vesterålen fortalte om om ei ordning som han kaller bjønnskatten, et sjelden ordning der samer skattlegger norske bumenn som betaling for tjenester. Innkrevinga skjedde ved at bjørnejegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten, både som påminning om bjørneplaga og for å vise at jegeren kunne sine saker.

Sorenskriveren nevner ikke Åne, det gjør imidlertid Olaus Nicolaissen i ”Sagn og eventyr fra Nordland”. Han forteller at ”Åne og Ånekjerringa” en gang kom til Strand ”og krevde bjørnskatt” (Strand er nabogård til Kjerringnes).

Det er nokså sikkert Ane Paulsdtr som Nicolaissen her kaller Ånekjerringa. I et annet sagn bruker han samme navn på ei kone fra Øksnes, antakelig Marta Maria Hansdtr, kona til Åne Anfinnsen, en dattersønn av Åne og Ane. Også den unge Åne var bjørnejeger, sikkert opplært av morfaren.

Åne Ånesen
Åne ved Ånesteinen, malt av hans etterkommer, Atle Paulsen.

     Det finnes flere sagn om Åne Ånesen, blant annet et som knytter han til Ånesteinen i Djupfjorden (4 på kartet). Steinen står ved ei trekkrute fra indre Gullesfjord, forbi Møysalen og over til yttersida. Ved Ånesteinen slåss han med en bjørn, men klarte å felle bamsen etter å ha blitt skada i ansiktet av bjørnekloa. Åne bar merker etter basketaket resten av livet.

Folketellinga i 1801 sier at han også rodde fiske. Det er mulig, sjøl om boplassen i Kleiva ligger langt fra sjøen. Vi veit at mange av etterkommerne blei svært dyktige fiskere. Kleiva hadde brukbare forhold for husdyrhold, det var ei vanlig samisk næring i regionen. Dermed kunne Åne og Ane drive de tradisjonelle samiske næringene – jordbruk, fiske og jakt.

Olaus Nicolaissen skriver at Åne skal ha felt over hundre bjørner, et tall som sjølsagt ikke kan bekreftes. Da han lå på det siste, forteller Nicolaissen, hørte han en bjørn som krafsa utafor. ”Nå får han være,” sa den gamle bjørnejegeren.

Åne døde i 1811. Skiftet bekrefter at enten han eller sønnene og svigersønnene dreiv sjøen. Som de fleste andre hadde han gjeld til kjøpmannen i Bergen, og det betyr at han leverte tørrfisk dit. Men mest skyldte han en lokal kjøpmann, og sjøl om boet var forholdsvis stort, rakk det ikke til å dekke all gjelda. Men sånn endte de fleste skifteoppgjørene.

Åneslekta

Ane flytta som enke til dattera Marta på Riddarset, innerst i Sigerfjorden, og døde der i 1822. Hun og Åne har ei svært stor etterslekt i Vesterålen, og også utafor regionen. De fikk over førti barnebarn, og da 1900-tallet begynte, hadde paret omkring tre hundre etterkommere bare i Sortland.

Mange vesterålinger kan regne slekta si bakover til Åne og Ane. Det gjelder ikke minst noen av de dyktigste notfiskerne i regionen, med etternavn som Gullvik, Ridderseth og Breines. En av storfiskerne var Nils Edvard Pedersen, som det gikk frasagn om langt utafor Vesterålen.

Da Rikard Kaarbø trengte noen som kunne stenge Trollfjorden med sperrenot i mars 1890, sendte han bud på ”han Nils Persa”, oldebarnet til Åne og Ane. Han gjorde jobben og dro heim igjen før det vidgjetne slaget om skreien i fjorden begynte.

I dag finnes etterkommere av Åne og Ane i de fleste yrkesgruppene i Vesterålen og i heile regionen. Det er stas å høre til ”Åneslekta”, kanskje gløtter mange ætlinger bortover mot Kleiva når de kjører gjennom Kjerringnesdalen.

Kleiva2
Kleiva i Kjerringnesdalen