Åne Ånesen blei født omkring 1745 i Evenes, det samiske døpenavnet hans var Anut. Foreldrene hans het Åne Mikkelsen og Kirsten Ånesdtr. I 1771 gifta Åne seg i Evenes kirke med Ane Paulsdtr fra Skånland, hun var tre år yngre enn han. Foreldrene hennes het Paul Jonsen og Karen Amundsdtr. Noen måneder etter bryllupet dro paret vestover.
Ingen veit i dag hvorfor Åne og Ane kryssa Tjeldsundet og slo seg ned på Hinnøya. Rett nok bodde samer rundt det meste av øya, fra Lødingen i sør til Godfjorden i nord, fra Tjeldsundet i øst til Sortlandssundet og Raftsundet i vest, og kanskje hadde Ane slekt der ute, mest sannsynlig leita paret etter et sted med ledige ressurser og gode jaktplasser.
Paret dro ikke aleine vestover. Faren til Åne var blitt enkemann og hadde gifta seg på nytt. Han og nykona fulgte med til Hinnøya, det samme gjorde Kristen Ånesen, trolig en bror av Åne. Også Kristen var gift.
Kinn
De tre parene stansa på Kinneset ytterst på vestsida av Godfjorden (1 på kartet). Der rydda de en husmannsplass, eller kanskje gjenrydda et gammelt bosted. Kinneset lå svært godt til for jakt, et av stedene der landdyr passerte på vei mellom øst- og vestsida av Hinnøya. Og bjørnen fulgte sjølsagt etter dem.
Åne kan ha drevet som bjørnejeger før han kryssa Tjeldsundet, men han bygde opp ryet sitt på Hinnøya. Han og Ane bodde på Kinneset fra 1773 og i hvert fall til 1777. I disse årene fikk paret fem barn, og fire av dem levde opp. Bare et tvillingbarn døde. De andre to parene forlot Kinneset rundt 1775, men Henrik Ånesen, halvbroren til Åne, blei igjen.
Kanskje lærte Åne opp de norske naboene på Kinn, kildene forteller i hvert fall at Kinn-folket var bjørnejegere. Men Åne og Ane dro videre.
Lovika
Like før 1780 bosatte Åne og Ane seg i Lovikdalen, som hører til Andøy. De bodde nokså sikkert på Ånetofta (2 på kartet), også det nær et område med mye bjørn. Litt lenger vest ligger Åneslåtta, som kan ha væt slåttemark for paret.
Nå var paret kommet til Vesterålen, en region uten villrein og elg, men med mye husdyr, deriblant tamrein. Kildene fra 1700- og 1800-tallet forteller om stor bjørneplage på gårdene, ikke bare på Hinnøya, men også på Andøya og Langøya.
På disse øyene dreiv mennene fiske, heime passa kvinner og barn husdyrene. Løsninga på rovdyrproblemet blei samiske bjørnejegere, blant dem to brødre ved Djupfjorden. Tingbøker fra 1700-tallet viser at de flere ganger fikk skuddpremie på tinget.
Midt på 1780-tallet flytta Åne-familien fra Lovika. Kanskje hadde Åne vært for dyktig som bjørnejeger og måtte finne andre steder der bjørn ennå farta. Men grunnen kan også være at Andøy fikk ei tamreindrift sist på 1700-tallet, den hadde kanskje sin egen bjørnejeger, i så fall halvbroren til Åne, Henrik Ånesen, som gifta seg med Kirsten Knutsdtr fra reindriftsslekta på Andøya. Hun var søster til Hans Knutsen, stamfaren til Hansa-slekta i Skånland og Evenes.
Kjerringnesdalen
Etter femten års ekteskap slo Åne og Ane seg ned i Kjerringnesdalen, et sentralt dalføre på vestsida av Hinnøya. I nord ligger Hognfjorden/Sørfjorden og Godfjorden, i øst Gullesfjorden og Kvæfjorden, og i sør Sigerfjorden. Det fantes mange husdyrrike gårder langs kysten, og mye tamrein rundt om på øya.
Paret overtok nokså sikkert en samisk husmannsplass i Kleiva (3 på kartet), der dalen deler seg. Det blei bostedet til paret de neste 25 årene, men Åne hadde mange jaktplasser både lenger nord og lenger sør. Og bjørnejakta var blitt ei næring med fastere inntekt.
Sorenskriveren Thomas Winstrup i Vesterålen fortalte om om ei ordning som han kaller bjønnskatten, et sjelden ordning der samer skattlegger norske bumenn som betaling for tjenester. Innkrevinga skjedde ved at bjørnejegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten, både som påminning om bjørneplaga og for å vise at jegeren kunne sine saker.
Sorenskriveren nevner ikke Åne, det gjør imidlertid Olaus Nicolaissen i ”Sagn og eventyr fra Nordland”. Han forteller at ”Åne og Ånekjerringa” en gang kom til Strand ”og krevde bjørnskatt” (Strand er nabogård til Kjerringnes).
Det er nokså sikkert Ane Paulsdtr som Nicolaissen her kaller Ånekjerringa. I et annet sagn bruker han samme navn på ei kone fra Øksnes, antakelig Marta Maria Hansdtr, kona til Åne Anfinnsen, en dattersønn av Åne og Ane. Også den unge Åne var bjørnejeger, sikkert opplært av morfaren.
Det finnes flere sagn om Åne Ånesen, blant annet et som knytter han til Ånesteinen i Djupfjorden (4 på kartet). Steinen står ved ei trekkrute fra indre Gullesfjord, forbi Møysalen og over til yttersida. Ved Ånesteinen slåss han med en bjørn, men klarte å felle bamsen etter å ha blitt skada i ansiktet av bjørnekloa. Åne bar merker etter basketaket resten av livet.
Folketellinga i 1801 sier at han også rodde fiske. Det er mulig, sjøl om boplassen i Kleiva ligger langt fra sjøen. Vi veit at mange av etterkommerne blei svært dyktige fiskere. Kleiva hadde brukbare forhold for husdyrhold, det var ei vanlig samisk næring i regionen. Dermed kunne Åne og Ane drive de tradisjonelle samiske næringene – jordbruk, fiske og jakt.
Olaus Nicolaissen skriver at Åne skal ha felt over hundre bjørner, et tall som sjølsagt ikke kan bekreftes. Da han lå på det siste, forteller Nicolaissen, hørte han en bjørn som krafsa utafor. ”Nå får han være,” sa den gamle bjørnejegeren.
Åne døde i 1811. Skiftet bekrefter at enten han eller sønnene og svigersønnene dreiv sjøen. Som de fleste andre hadde han gjeld til kjøpmannen i Bergen, og det betyr at han leverte tørrfisk dit. Men mest skyldte han en lokal kjøpmann, og sjøl om boet var forholdsvis stort, rakk det ikke til å dekke all gjelda. Men sånn endte de fleste skifteoppgjørene.
Åneslekta
Ane flytta som enke til dattera Marta på Riddarset, innerst i Sigerfjorden, og døde der i 1822. Hun og Åne har ei svært stor etterslekt i Vesterålen, og også utafor regionen. De fikk over førti barnebarn, og da 1900-tallet begynte, hadde paret omkring tre hundre etterkommere bare i Sortland.
Mange vesterålinger kan regne slekta si bakover til Åne og Ane. Det gjelder ikke minst noen av de dyktigste notfiskerne i regionen, med etternavn som Gullvik, Ridderseth og Breines. En av storfiskerne var Nils Edvard Pedersen, som det gikk frasagn om langt utafor Vesterålen.
Da Rikard Kaarbø trengte noen som kunne stenge Trollfjorden med sperrenot i mars 1890, sendte han bud på ”han Nils Persa”, oldebarnet til Åne og Ane. Han gjorde jobben og dro heim igjen før det vidgjetne slaget om skreien i fjorden begynte.
I dag finnes etterkommere av Åne og Ane i de fleste yrkesgruppene i Vesterålen og i heile regionen. Det er stas å høre til ”Åneslekta”, kanskje gløtter mange ætlinger bortover mot Kleiva når de kjører gjennom Kjerringnesdalen.
borgosblog 