Kart
Fjorden regnes fra Frøskeland (opp til høyre) og utover til linja fra Guvåg til Skaga (nede til venstre). Før 1964 hørte heile Eidsfjorden til Hadsel kommune, da blei vestsida samt østsida ut til Straumfjorden overført til Sortland kommune.
Navn
Fjorden heter på samisk Nuorrevuotna; nuorri betyr sund og vuotna fjord. Navnet må skrive seg fra ei tid da fjorden endte i ett eller flere sund innerst – mot Skjerfjorden, Romsetfjorden eller Vikbotn. Landhevinga har tørrlagt sundene og erstatta dem med lave eid, som i sin tur førte til navnet Eidsfjorden.
Ferdselsveier
• Eidet mellom Olderfjorden til Ånnfjorden i Øksnes bandt sammen samiske bosetninger på begge sider, dessuten var det en lettvint vei for fiskere fra yttersida som skulle til Eidsfjorden på sildefiske, og for fiskere fra fiskefjorden som dreiv vinterfiske fra værene i Øksnes.
• Skjerfjordeidet mellom Bjønndalsfjorden og Skjerfjorden hadde samme funksjon som det forrige. Den første offentlige veien i Øksnes blei bygd over Skjerfjordeidet før 1890, for å lette transporten av båter over eidet. Tidligere blei båtene dratt over. Et vatn på Eidet heter fortsatt Dragarvatnet.
• Kasvåseidet over til Romsetfjorden blei brukt på samme måten som de to forrige (alle fjordene i Øksnes hadde samisk bosetning). Den andre offentlige veien i Øksnes blei bygd over Kavåseidet.
• Ferdselsveien mellom Frøskeland og innerste delen av Steinlandsfjorden binder sammen gamle samiske bosetninger, men blei for tungvint til å dra båter over. I dag går imidlertid hovedveien mellom Sortland og Øksnes over Frøskelandsfjellet.
• Vikeidet var den viktigste ferdselsveien mellom Eidsfjorden og Sortlandssundet, samt til områdene lenger øst, på Hinnøya. Veien som forbinder Sortland med Bø og Øksnes går over Vikeidet.
• Holmstaddalen går fra Holmstad og over til Ånstad ved Sortlandssundet. I likhet med Skjeefjordeidet, Kavåseidet, Frøskelandsfjellet og Vikeidet er disse gamle samiske ferdselsveiene blitt traseer for viktige bilveieer.
• Fra Valfjorden gikk en gammel ferdselsvei gjennom Valfjordmarka, ei rute nor for Holandsknurren gikk over Bøkleiva til Bø i Sortland, og ei sørlig gjennom Risdalen til Rise, også i Sortland.
Sidefjordene
En rekke sidefjorder, boger og viker gir Eidsfjorden ei svært oppdelt kystlinje, og samtidig et vell av gode havner og boplasser. Funn av steinaldertufter viser at bosetninga ved fjorden er mange tusen år gammel.
Straumfjorden er todelt. Grensa mot Hadsel går inn Ytterfjorden.
Valfjorden (Válafierda)
Valfjorden har bosetning på begge sidene og innerst.
Holmstad
Holmstad ligger ikke ved en sidefjord, men bukta ved utløpet av Holmstadelva har vært viktig. Elva danner grensa mellom Holmstad og Valfjorden, videre nordover vokste fram den ene store bosetninga i Eidsfjorden.
Frøskeland (Froská)
Frøskeland er den andre store bosetninga i Eidsfjorden og det viktigste knutepunktet for veinettet. Grensa mot Holmstad går inn Grimsbogen.
Bjønndalsfjorden
Dette egentlig ikke en sidefjord, men ei forlenging av hovedfjorden. Sammen med Skjerfjorden deler den nesten Langøya i to – og gjorde det for noen hundre år siden.
Grytting (Grivtega)
Olderfjorden (Sulfierda)
Olderfjorden har ei norsk side, Solum, og ei samisk – Sølferstranda (av det samiske fjordnavnet, som betyr Øyfjorden).
Sølferstranda sett fra veien til Daljorda. Toppen til høyre er Bukkespelen, som danner grensa mot Øksnes. Den kvasse toppen midt i bildet er Pikstauren, der møtes grensene mellom Sortland, Øksnes og Bø.
Melfjorden (Mádafierda)
Melfjorden har hatt bosetning både innerst og ytterst. Den beste jorda lå inne i fjorden, den delen blei trolig rydda av samer.
Hellfjorden
Dette er den lengste av sidefjordene til Eidsfjorden. Grensa mot Bø går inn fjorden.
Samer og nordmenn
Både samer og nordmenn har bodd i Eidsfjorden så langt bakover skriftlige kilder kan fortelle. Den samiske bosetninga har vært forholdsvis stabil, den norske svinga mer i takt med innsiget av fisk. Grafen nedenfor viser en topp rundt 1760 for begge gruppene, sikkert ei «sildetid». Veksten ut århundret skyldes godt fiske, men etter 1810 kommer katastrofeårene med svartår på land og svært dårlig fiske. «Trångstida» varer til 1814, da er neste alle de norske parene borte, mens den samiske fortsatt er der. Trolig berga utnyttinga av utmarksressurser samene. Fram mot 1850 begynner ei ny «sildetid».
borgosblog 