Hans H. Schulzes beretning

Hans H. Schulze
Hans H. Schulze som stortingsmann

Hans Henrik Schulze blei født 1823 i Åsnes, Hedmark, og utdanna seg til jurist. Han arbeidde på sorenskriverkontoret for Lofoten og Vesterålen først på 1850-tallet. I denne tida skreiv han en rekke reisebrev som blei trykt i ei hovedstadsavis. De blei i 1866 utgitt i boka ”Fra Lofoten og Solør”. Den solgte godt og kom ut i flere opplag.

Schulze var stortingsrepresentant for Hedmark fra 1863 til han døde femti år gammel i 1873. I disse årene ga han ut også andre bøker.

Schulzebok
Tittelbladet til andre opplaget av boka (1867)

Reisebrevene nordfra er godt skrevet, prega av godt blikk for natur og folkeliv, men også av en del fordommer, blant annet når det gjelder samer han møter. Han var ”et barn av si tid” – og overklassegutt. I boktittelen bruker han navnet Lofoten, ikke Vesterålen. Det kan være et salgsknep anno 1866: Lofoten var godt kjent, få visste om Vesterålen.

Schulze er ikke redd for å oppgi navn på personene han møter, i hvert fall i noen tilfeller.

NB: Rettskrivinga i bokavsnittene nedenfor er lett modernisert i forhold til originalen.

 

       Lofotøyene er for det meste temmelig avrundte, men det er ikke tilfellet med Langøya, som utskjæres av fjorder og bukter i mangfoldige tunger og halvøyer. Den største av disse fjordene er Eidsfjorden, som skjærer seg tre mil inn i øya og skiller prestegjeldene Hadsel og Bø fra hverandre.

Vaalsnes-Frland
Innerste delen av Eidsfjorden. Valsnes til venstre, Frøskeland til høyre.

       Der Eidsfjorden ender, er en smal jordstrimmel, og bak den enda en fjord som fører til Vestbygda og Langenes. Når man skal dit, kan man seile rundt Langøya enten i sør eller nord, men siden man får farlige farvatn begge disse veiene, velger man gjerne å reise innover Eidsfjorden, gå over eidet og ta båt på den andre siden.

 

Olderfjorden
Holme ved Sølferstranda

       Eidsfjordens bredder frambyr ingen merkelige situasjoner. Fjellmassene hever seg visstnok temmelig bratte opp fra sjøen til en høyde av et par tusen fot, men siden de på toppen danner et jevnt platå og sidene er bevokst med kratt, finner man ikke så meget rart ved dem her oppe hvor det er fjell over alt. Men det er en omstendighet som gjør Eidsfjorden interessant for nordlendingen, og det er det store sildefisket som inntraff her et par år.

Sjølsagt forteller Schulze om sildefisket i området – og om landemerket Reka:

       Ut på høsten i 1848 viste seg plutselig inne i Eidsfjorden uhyre masser av den store fete høstsild, som er så etterspurt i handelen, men det varte lenge før båtene og fartøyene samlet seg her. Endelig kom de sammen, men innen kort tid var alle tønner fylt og det ble fritt for salt. De små beholdningene hos handelsmennene ble snart oppbrukt, og til Bergen var det 150 mil. Da følte man bittert savnet av en by i nærheta med store lagre og driftige spekulanter.

Reka3
Reka sett fra nordsida av Bjønndalsfjorden.

Det indre av Eidsfjorden er et av de vakreste partiene i Vesterålen. Frodig løvskog og tykt gras dekker de små haugene som amfiteatralsk hever seg opp til fjellveggen som plutselig stiger loddrett til værs med kammer som er splittet i mangfoldige spisser og horn.
Gjennom dalene løper en liten elv hvor ørreten spretter, men midt i forgrunnen reiser seg på fundamentet av en grønn bakke en enslig klippe, kalt Reka, som til en høyde av 1500 fot presenterer seg som et uhyre monument, hugget i stein av en mesterhånd. Den er en blanding av en pyramide og en obelisk, og sidene er så glatte og jevne, og formen så regelmessig, at man aldri skulle tro den var dannet av naturen. Her kulle det være deilig å bo, og når arbeid og kunst hadde forskjønnet denne dalen, kunne den bli et verdifullt herresete.

Her kommer han inn på samene:

       Men Lofoten ligger nordenfor folkeskikken, og det er vel ikke utsikt til at den skjønne fruktbare plett i århundrer vil ha andre beboere enn de par finnefamiliene som nå lever fattigslig av sine kreaturer og geiter. Finnene blir aldri jordbrukere. De kan nok stelle godt for husdyrene, og flinke gjetere er de også, men å grave grøfter og tappe ut myrer og rydde jord, det lærer de aldri. Det behøves ikke der oppe på fjellene hvor deres forfedre bodde, og hvor de alltid vil lenges tilbake når nød og fattigdom har jaget dem ned til sjøen.

Skjfjeidet
Skjerfjordeidet. Schulze og følget hans møtte nokså sikkert samer ved bukta til høyre.

       Da vi kom inn mot eidet, knallet et rifleskudd – kula hvinte høyt over hodene våre og traff vannet langt bak oss. Det var Svend Finns salutt til skriverbåten. Vi svarte han straks med to skudd fra våre metallkanoner, knallet drønnet lenge i fjellene og kalte heile finnefamilien ut på bakken. Vi steig i land og blei mottatt av Svend, som aldri unnlot å møte oss her når skriverbåten kom. For da visste han at der vanket en dram så god, så god.
Det var en liten stygg mann med furet og kopparret ansikt og rennende øyne, og slik var nesten alle finnene her oppe. I Lofoten er det ikke så mange, kanskje et par hundre stykker. Av dem er det bare et par familier som har rein, den fører de omkring på fjellene i Borge og på Andøya. De øvrige sitter som bygselmenn eller husmenn på avsideliggende gårder og driver jakt og fiskeri som binæring, men siden de elsker brennevinet inntil lidenskap, vil det ikke lykkes dem å slå seg opp.

Skjerfjeidet
Bjønndalsfjorden mot Eidsfjoirden, sett fra stedet der Schulze og følget spiste middag.

      Her på eidet skulle vi holde middag. Sola brente varmt og ikke et vindpust beveget de skjelvende bladene på ospa. Ved kåring var kokkens og munnskjenkens hederlige oppgave overlatt til meg, og min første omsorg var å finne en skyggefull plass. Jeg oppdaget en uhyre stein som var et godt skjermbrett mot sola, og rundt den dannet halvvoksne osper og rogntrær og tettbladete bjørker et naturlig lysthus. Hit kommanderte jeg nistebomma og flaskeforet, og på det fine grønne graset bredte jeg ut servietten og på den alle de spiselige raritetene. Som garnityr stilte jeg opp blinkende flasker mellom store blåklokker, og da selskapet hadde lagt seg til bords på romersk manér i den kjølige skyggen, og som olympensguder så Hefaistos travelt vimse omkring for å oppvarte med ambrosia og nektar, da brøt de ut i ustanselig latter og lot rettene smake.

Schulze møtte også andre samer. Her skildrer han  møtet med dem, antakelig i et fiskevær i Lofoten. «Fjordene på innlandet» betyr sikkert området Salten-Tysfjord-Ofoten. Han framstiller dem svært positivt og uten fordommer, men avslutter med en påstand som inneholder ei sammenligning vi i dag vil regne som rasistisk:

       Til vinterfisket kommer en heil del finner fra fjordene på innlandet. De gjaldt for utmerkede fiskere og var for det meste ordentlige folk. Flere av dem var svært vakre, de hadde frisk ansiktsfarge, temmelig regelmessige ansiktstrekk og livlige øyne. Deres drakt var særdeles malerisk – en vid vadmelsbluse, kantet med røde og blå band, og omgitt med et glimrende belte eller en kulørt ullsnor, på hodet en blå spiss lue, kantet med rødt, og på føttene komager – deres ytre hadde noe imponerende ved seg når de med armene korslagt på brystet sto tause og alvorlig avsides og hørte på de støyende og snakkende klynger av fiskere. Det syntes som om de med sorgblandet bitterhet betraktet denne menneskeslekt som nå ferdes på deres fedres enemerker. Så godmodig som nordlendingen er og så lite tilbøyelig han er til å overvurdere seg sjøl, så forakter han likevel finnen, og ekteskapelige forbindelser mellom disse ulike stammer er her i det minste ytterst sjeldne. Likesom reinen og kyrne skyr hverandre, slik holder også deres herrer, finnen og bumannen, seg borte fra hverandre.

Reka2
Reka fra nordøst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s