Om jeg kan banne? Sjølsagt, det er barnelærdom. Vi brukte banning som signal – hør hvor voksne vi er! En ”guttegreie”, altså. Behovet for å banne har minka med årene, til gjengjeld har interessa for denne delen av språket økt. Hvorfor banner vi, og hvem gjør det?
Banning er et språklig virkemiddel. Vi bruker det både som strek under og utropstegn etter utsagn vi vil gi ekstra kraft. Språket er en sentral del av kulturen vår, banning er derfor kulturuttrykk.
Alle typer språkuttrykk har sine regler og normer, samt et opphav. Banning – både ord og remser – er henta fra mange områder, men to dominerer: Det seksuale og det sakrale. Vi importerer stadig engelske ord fra seksualfeltet – for eksempel fuck (you) og bitch. Det første brukes mer og mer i norsk drakt (føkke, føkkings), det siste er på vei inn i standardspråket. Nylig prøvde noen å registrere ”Basic Bitch” som varemerke, men fikk avslag. Søknaden viser likevel at ordet bitch stiger i status.
Mange banneord og -uttrykk har sakralt opphav. De er henta fra kirke og religion – påkalling av gode og vonde makter. Noen av de sakrale uttrykkene har nå fått ei nisje i språkmarkedet: Agn som frister folk til å klikke for å se TV-snutter i nettaviser.
Jeg veit ikke hvem som velger agn, kanskje en ansatt, kanskje en algoritme. Videoene kommer fra heile verden, ser det ut til. Det er ingen logisk sammenheng mellom innhold og agn. Formålet med agnet er å få flest mulig klikk (= besøk, = inntekt), da er banning god butikk.
Her er noen eksempler fra nettutgaven til Dagbladet:
1. ”Herregud!” er eneste kraftsalve fra himmelsektoren. Uttrykket er velkjent fra salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, men skrivemåte og uttale er annerledes.
2. Det hinsidige er bedre representert. De to vanligste uttrykkene er ”Fy faen!” og ”Å faen!”, det første også brukt som låtnavn. Faen er ei kortform av fanden, som bare finnes i norsk, dansk og svensk. Ordet er kanskje i slekt med fiende.
3. ”Å dæven!” påkaller djevelen (fra gresk diabolos). Uttrykket er kanskje mildere enn ”Å satan” (fra gresk satanas), som viser tydelig hvem man roper på!
4. Banneordet er halvt skjult i ”Å steike!”, men fra barnepensumet minnes jeg ”Faen steike” (eller ”Han steike!”) og den lange varianten ”Faen steike i helvete!”. Der avsløres det sakrale opphavet – ønsket om at fanden må steikes i sitt helvete.
Tilbake til videoene: De viser som regel dramatiske situasjoner fra naturen, fra kampen for å overleve (= skaffe seg mat), uten ondskap eller religion, men med mye brutalitet. Agnet har med andre ord ingenting med innholdet i videoen å gjøre, det skal bare love grøss og gru for dem som biter på.
Til slutt: Banninga til nettavisene bygger på et langt fattigere ordforråd enn det vi guttunger rådde over. Men vi brukte ikke banninga kommersielt …
© Johan I. Borgos 2021
borgosblog 