Jeg jobba som tenåring et sted nordpå. Mange i bygda var dissentere, leste Bibelen grundig og gikk flittig i kirka. Soknet fikk ny prest etter krigen, han kom snart i disputter med dissenterne – tapte som regel, men vrei seg alltid unna. Når motparten serverte et uventa argument, svarte han ”det der er ekvivalent!”, og debatten stilna.
Kunsten å vri seg unna finner stadig nye uttrykk. Radio, fjernsyn og internett bidrar til at saker går raskere, blir videre kjent og kan få større følger. Det er viktig å finne ei fluktrute bort fra gapestokken når en uventa situasjon fører til nærgående spørsmål, og sannheta bare vil gjøre galt verre. Og det gjelder å slippe unna uten å lyve enda mer.
Fluktrute 1. Enn vanlig metode er for tida denne: ”Jeg kjenner meg ikke igjen” – i framstillinga, artikkelen, påstandene osv.
Utsagnet er smart: Det benekter egentlig ingenting, innrømmer ingen skyld, det gjør saka til noe subjektivt, og antyder dessuten at anklagene kan være fake news. Metoden brukes ofte – ikke uventa – av maktpersoner som får #MeToo-anklager.
Fluktrute 2. Den forrige utveien duger ikke når bommerter blir dokumentert og konkrete feil påvist, da blir det for risikabelt å si at man ikke kjenner seg igjen. Et bedre svar i slike tilfeller er ”vi skal gå gjennom våre rutiner”.
Stategien er slik: Man nekter ikke for at feil er gjort, men ansvaret avpersonifiseres – det må være en systemsvikt. Rutinene er kanskje ikke gode nok, de kan være gamle eller laga av andre, men de skal bli sjekka.
Metoden har klare fordeler. Den gir inntrykk av kontroll, lover ingen endringer, og gir et pusterom, i beste fall til saka er glømt. Fluktruta brukes ofte av politikere og forvaltning.
Fluktrute 3. Gode journalister gir seg heldigvis ikke, og før eller seinere står en toppfigur uten gode rømmingsveier, med fare for å bli sparka. Da er tida kommet for fingerpeiking – ”andre har skylda”.
Strategien er som før – ingen innrømmelse av skyld eller ansvar. Så begynner jakta på ”andre”, de leiter i sin tur etter beste fluktrute, og spillet starter på toppen igjen.
borgosblog 