Måned: august 2021

       Framtidsfabel nummer to. Handlinga foregår ti år etter ”Røsslyngtid”. Et konsern ”eier” landet, nye aktører og andre konflikter dominerer handlinga, det gjelder særlig energi. Noen vil hevde at romanen har trekk av av Alta-konflikta. Nytter ikke nekte – handlinga ender til og med der!

       Tittelen sikter til områder langt mot nord: Finnmark ”med någå attåt”, det vil si bortover Kola og et stykke ned i Sverige og Finland, kortere sagt: Sápmi. Kraftverk av alle typer er bygd opp der. Samer, kvener og andre er jaga for å gi plass. ”Energia Borealis” handler om konflikten mellom innfødte og inntrengere.

       Urealistisk opplegg? Men Máze (Masi) skulle opprinnelig demmes ned og havne under hundre meter vatn. Samer har bodd der i mange generasjoner, bygd kirke og skole, men de eier ikke jorda. Sa staten. (NB: Jeg er ikke kraftverkmotstander, men vil helst ha grønn energi.)

       Seks personer fra ”Røsslyngtid” er med i ”Energia Borealis”: Tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate Skarnes), datamannen Verner Larsvoll, pluss politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind.

       I tillegg er nesten sytti andre aktører innom handlinga, ikke minst den samiske jenta Elle-Máret. Forholdet mellom henne og Tim er en rød (og romantisk) tråd i romanen, to sterke personer med vilje og vett, med krutt i nevene begge to. Hvorfor jeg laga dem slik? Stikkord: De er likeverdige. Finn ut resten sjøl.

       Noen aktører drar aldri til Sápmi. Ledelsene i AllSafe, KonDir, DesKom og VitaReg sysler med sitt langt unna og tror de har kontroll, men feies med av det som skjer i nord. Jeg benytter anledninga til å parodiere ulike typer styrepraksis.

       Mange samtaler går mellom samer, de er ”teksta” på norsk (jeg kan ikke samisk). Til gjengjeld er de fleste stedsnavnene i Sápmi på samisk, med et par finske innslag. En replikk fra første kapitlet: ”Vi kræsja ved Roabenjávre. Ropinsalmi er finsk, kanskje Ropisjøen på skandisk. Ropi er det finske navnet på fjellet der.”

       ”Energia Borealis” er en politisk fabel, i likhet med ”Røsslyngtid”. Jeg publiserte begge i 2015, nå kommer også Energia i revidert utgave, stort sett med mindre språklige endringer.

  

     Jeg tok historie hovedfag i 1987. De neste 25 årene skreiv jeg bygdebøker og sleit ut flere pc-er. I ledige stunder kladda jeg blant annet en framtidsfabel, ei motvekt til den strengt saklige og faktabaserte historieskrivinga. Jeg kalte den ”Røsslyngtid” – handlinga foregår om høsten, når røsslyngen blomstrer.

       Manuset var innom noen forlag, et par sa kanskje, resten sa nei. I 2012, etter bygdeboktida, tok jeg fram manuset igjen. Jeg var for gammel (73) til å krige med konsulenter, i 2015 valgte jeg å publisere digitalt. På eget forlag. Resultat: Null salg. Samme året blei jeg opptatt med faglitterær skriving igjen og satte skjønnlitteraturen på ny pause.

       I februar 2020 lanserte jeg ei ny historiebok (Samer ved storhavet), kort etter satte Covid-19 samfunnet på pause. Jeg fikk hauger av ledig tid i fanget, og vedtok å rydde på harddisken. Etter noen uker nådde jeg katalogen /romaner/rt, da kom tankekorsene: Hva gjorde jeg ikke godt nok sist? Og: Kan jeg gjøre det bedre nå? Pluss: Hvordan?

       Tida var opplagt inne for konstruktiv sjølkritikk.

       Hva er ”Røsslyngtid”? Fri fantasi, både bakteppe, konflikter og aktører. Det fysiske bakteppet omfatter noen kjente steder (fakta) pluss et par oppdikta (fantasi). Det teknologiske bakteppet er en verden uten fossil energi, biler går på strøm, båter på damp, og fly går ikke. Samfunnet styres av datasystemer, det mest avanserte er ”Marfus”.

       Norge er integrert i en stor union og organisert som et konglomerat, MultiMedia (MuM). Den viktigste konflikten er at MuM vil legge ned hjørnesteinsbedrifta i Breisund. Lokalt slåss man sjølsagt for å redde den, det utløser et ras av hendinger. I tillegg rommer historia en rekke andre konflikter, fra idrettsbanen til under dyna. Noen steder i teksten ligger dessuten frø til ei ny bok fra samme ”universet”, uten at det egentlig var planen.

       Aktørene er knytta til politi, media, konsern og så mye annet. Tallmessig er de fleste menn, derimot er jenter oftest ”helter” (husker ikke at jeg gjorde det siste bevisst, men det blei slik). Felles for alle aktørene er nok at de er mer konturer enn karakterer. Beklager.

       Historia foregår i løpet av et par uker i ei ikke alt for fjern framtid. Realistisk handling? Faktisk blir ingen fysiske lover brutt. Mer eller mindre sannsynlige tilfeldigheter vrimler, men ingen umulige. Magi opptrer som overtro, som basis for ny-religioner og fortids-medisin, men ikke som realitet. Noen merkelige hendinger i prologen får si forklaring i epilogen – de er en fiksjon i fiksjonen.

       Et spørsmål: Er den reviderte utgaven bedre enn originalen? Aner ikke, det er ei subjektiv sak, og jeg er ikke objektiv der. Teksten er kutta ned femten-tjue sider, handlinga er omlag som før, men mange overflødige ord og ditto replikker er borte. Persongalleriet er uforandra, jeg har ikke prøvd å bygge ut noen av karakterene. Beklager igjen.

       To spørsmål: Hva er vitsen med revideringa? Ha det moro underveis, og samtidig forbedre skriveferdigheta. Jeg har aldri gått noe annet skrivekurs enn å kritisere meg sjøl. Og: Hva lærte jeg i denne runden? Få handlinga raskere i gang, bruk færre tomme ord!

       Tre spørsmål til: Er jeg en upartisk forfatter? Overhodet ikke. Neste, er ”Røsslyngtid” en dystopi? Ikke meint slik – det er en fabel om ei uønska framtid. Til slutt: Er ”Røsslyngtid” meint å være alvorlig eller morsom? Svaret er et ”Gruk” av Kumbel (Piet Hein):

       ”Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.”