I 2012 avslutta jeg bygdebokskrivinga, fjorten bind på tilsammen 7817 sider. Aner ikke hvor mange timer ved tastaturet det tok. Bygdebøker er faktabasert litteratur, det krever i hvert fall mer tid ved tastene enn å lage rim og dikte historier.
Det faglitterære kjøret ga lite tid for de skjønnlitterære hobbyene mine – fantasibasert skriving: Ingen nye viser, ingen dikt, ingen limericks, bare ei novelle i året. I bygdeboktida havna imidlertid mange ideer som stikkord og kladder på harddisken.
Etter 2012 hadde jeg tid. Hva skulle jeg bruke den til?
Gjennom skrivinga av bygdebøker utforska jeg fortida. Det vil si, finne hva hendte, eller (hvis kildene er tynne) hva kan ha eller må ha hendt? Også fire-fem noveller bygger på gamle kilder, men etter hvert blei novelleskrivinga ei utforsking av samtida. Egentlig faktabasert skriving det også, men med store doser fantasi.
Biblioteket mitt rommer mellom tre og fire tusen bøker. De fleste inneholder fakta, resten hører til kategorien fantasi, de spenner fra Don Quijote til science fiction. SciFi-bøkene er utmerket lesestoff for å studere fantasi-fortellinger, fra de nokså mulige til de heilt umulige.
Hvilke fantasier er mulige og hvilke er umulige?
Jeg antar de fleste naturlovene i hovedsak er kjent. De gjaldt i fortida, de gjelder i nåtida, de vil gjelde i framtida. Videre: Alt som skjer, har sine årsaker og får sine følger (en forenkla utgave av kausalitetsloven). En ting til: Alle mennesker er i slekt med hverandre, fra nært til svært fjernt. Kulturelle ulikheter overføres ikke med gener, men ved læring.
De tre hovedreglene bestemmer handlingsrommet til fantasien min. Magi hører ikke heime der som realiteter, bare som overtru. Det samme gjelder undere og overnaturlige hendinger. Menneskene er verken allvitende vesener eller tanketomme tåper, de er alle varianter imellom. Og de er ikke en grå masse, men flokkdyr med følelser.
Så langt om rammer for fantasier om hva som kan hende i framtida.
borgosblog 