Om kjendiser og sånt

Ingen orker leve
innestengt og glømt,
alle vil på TV –
alle bli berømt.

Kjendiser er kjent på grunnlag av posisjoner, prestasjoner, meininger og/eller utseende. Ifølge Wikipedia blei ordet kändis brukt første gang på svensk TV i november 1963. Kort etter dukka kjendis opp i norsk medier.

Etter hvert har antall kjendiser blitt høgt og utskiftinga stor. Det finnes A-kjendiser og B-kjendiser, til og med C-kjendiser, samt et par spesielle kjendistyper – stjerner og profiler. Ikke alle kjendiser er stjerner eller profiler, mange blei kalt stjerner lenge før kjendis-begrepet oppsto.

Stjerner

Charlie Chaplin – den første store filmstjerna

Vi fikk først filmstjerner på lerret, deretter stjerner innafor sang/musikk på scene, og så enda flere på idrettsbanen, med andre ord – heile underholdningsindustrien. Samtidig har verdien av stjernestatusen dalt i takt med mengden av stjerner.

Denne demokratiseringa gjør at det ikke lenger er noe ekstraordinært å være stjerne, for – som Andy Warhol spådde:

I framtida, sånn omtrent,
vil samtlige jenter og gutter
trolig bli verdenskjent
i minimum femten minutter.

Det berømmelige kvarteret

Profiler

På et lag av stjerner vil det som regel være noen som utmerker seg. De kalles profiler. Navnet ”stjerner” har en viss symbolikk: De henger høyt og skinner klart, profiler har andre kvaliteter som kjendiser sikter etter.

Ordet profil betyr generelt et omriss, mer spesielt et ansikt sett fra sida. Det kan også bety en identitet, for eks. på Facebook. Samme logikk heile veien, egentlig, men hvorfor kaller man en del stjerner/kjendiser for profiler? Ordet ligner engelsk prolific, altså effektiv og produktiv, men den forklaringa er nok litt søkt.

Ei anna mulighet, kan ordet være avleda av profilert? Nei, det er omvendt: Profilert betyr egentlig ”tegna i profil”. Uttrykket profilert brukes forøvrig mest om kunstnere og personer i intellektuelle yrker, sjeldnere om folk fra idretten.

Er profil kanskje lånt fra boktittelen ”Profiles in Courage” (John F. Kennedy, 1956)? Spør journalister, det er de som bruker ordet. Jeg tipper de svarer: Opphav og meining er underordna, bare det høres eksklusivt ut.

Ikke kryp på knærne
ikke vær servil
ikke gjør det gærne
hev deg over tvil
bruk de rette klærne
finn din egen stil
tå til topp moderne
dra ditt største smil –
etter år som stjerne
kan du bli profil.

Christian V. til hest og i profil

Og etterpå?

Før eller seinere mister media interessa når en kjendis ikke lenger har nyhetsverdi, ikke lenger er stjerne og heller ikke profil. Mange forlenger karrieren ei tid ved hjelp av kjendiseri, der de flyter på velkjent fjes og navn. Andre trekker seg tilbake med stil, de kan oppnå en særstatus.

Unngå skandaler
og slette moraler
hold deg i livet
i pressearkivet
da blir du kan hende
levende legende.

Legende er (opprinnelig) ei fortelling om hellgie menn og kvinner.

© Johan I. Borgos 2021

Om avkjønning av navn

Ordbøker forteller om opphavet til ordene vi bruker. Kanskje er behovet for nye ord større enn produksjonen, i hvert fall blir ord i mange tilfeller gitt nytt innhold (adjektivet skeiv har fått ei ekstrameining de siste tiårene), lånes fra andre språk (for eks. blogg) eller blir snekra etter behov.

Behovet for å avkjønne navn på yrker og stillinger er stort. Fylkesmannen måtte bort, greit nok, stillinga kalles nå statsforvalter. Men vedkommende passer ikke på staten, bare for en del av den – et fylke, på vegne av staten. Han/hun er strengt tatt en fylkesforvalter, men kanskje fylke snart skal ut av ordboka?

Svalbard er i praksis et fylke, men kalles et syssel (eller ei sysle) og forvalteren sysselmann – enda et ord som må bort. Det nye dørskiltet blir imidlertid ikke statsforvalter, men sysselmester. Her bruker man politimester som forbilde, og håper at idretten på Svalbard ikke har bruk for ordet.

Toppfigurer kan kalles forvaltere og mestere uten at det skurrer for mye, men hva med folk i grasrot-embeter med ”kjønnete” navn som for eksempel lensmann? Navnet er ulogisk, for i gammel tid bestyrte lokale lensmenn aldri noe len, det vil si amt/fylke, det gjorde lensherren, som seinere blei til amtmann og deretter fylkesmann, nå altså statsforvalter.

Men det var lensmannen: Stillinga skal nå hete politiavdelingsleder. Sikkert presist, men åtte stavinger! Det blir lange dørskilt. Heldigvis har ikke endringa tilbakevirkende kraft, da ville sjøl Øystein Sunde snubla i tredje verset av ”Hesthandlarar” av Jakob Sande/Geirr Tveitt:

– Omsider kom då politiavdelingsleiaren og presten, osv …

Tegning Unni.Lise Jonsmoen

Sjølsagt et usaklig argument mot tittelen,. De nye navnene er laga i god meining for å løse et reelt behov, men de er ikke alltid lette å forstå og heller ikke logiske sett i sammenheng.

Et forslag: Lensmannen skal være leder, det betyr omlag det samme som forvalter, dermed bør både fylkesleder og sysselleder være mulige navn. Og er ikke politileder like brukbart som politiavdelingsleder?

Nærpolitileder er også mulig, men hva er et nærpoliti? Bare et skryteord.

(Her ønska jeg en god illustrasjon på en kjønnsnøytral leder, men alle tegninger/bilder jeg fant på nettet, har en mann som leder.)

Ekstremer i språket

Gauss-kurven, oppkalt etter den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss, er ei mye brukt sannsynlighetsfordeling i statistikk – mange typer data er tilnærma fordelt slik den viser. Den midterste stolpen viser gjennomsnittet, der er det flest data (høyden på kurven), så flater kurven ut mot ytterpunktene.

Kurven kalles populært normalfordelinga. Den beskriver fordelinga av tilfeldige verdier, for eks. høyden til alle tjueårige kvinner i landet, antall skåringer pr. kamp i herrehandball en bestemt sesong, mm nedbør daglig gjennom et år, resultater av IQ-stester o.l.

Poenget er: Kvinner er ikke enten dverger eller amasoner, kamper er ikke enten målløse eller skåringsfester, dager er ikke enten knusktørre eller pissvåte, og folk er ikke enten tufser eller genier. De fleste havner mellom ytterpunktene, aller mest i området rundt gjennomsnittet, også kalt ”normalen”. Og hvordan beskriver vi det normale – det moderate?

Idretten er en viktig aktivitet, målt både i pengebruk og medieplass, særlig det siste. Stor leserkrets gir språkbruken i reportasjene stor påvirkningskraft. Problemet for ei nettavis er: Det normale selger dårlig, de gir for få klikk. Det ekstreme, de uvanlige hendingene ytterst på Gauss-kurven, selger mye bedre. Hva gjør man for å lokke lesere? Dramatiserer, smører tjukt på, velger ekstreme ord.

Et eksempel: En video fra siste ski-VM bar tittelen ”[Bolsjunov] Stormet ut av målområdet etter målgang.” Et klikk viste at russeren gikk bestemt, ikke noe mer, det skreiv jeg til journalisten. Han svarte: ”Bolsjunov kan nok løpe raskere, men blikk, aura, væremåte og lukt trumper tempo her. Så tar jeg til meg bruken av stormer.” Javel, men – aura og lukt?

Språkbruken smitter til andre områder:

• Nå vinner man ikke, man knuser motstanderen.
• Man blir ikke kritisert – man slaktes.
• Kurver faller ikke eller bikker nedover, de stuper.
• Og den som feller en tåre for åpent kamera, bryter sammen.

Før eller seinere kan tema og termer flomme til andre felter:

Når svenskan storma over mål,
spreng æ tulling gjønna stadion,
og følelsan riv sjæla sund –
kor helvete e du?
Det forspranget du fekk av mæ,
e blitt slukt, knust og smadra –
æ ska tyn dæ, æ ska hån dæ,
æ ska kall det før et svik!

© Johan I. Borgos 2021

(Unnskyld, Åge …)

Framoverlent

Moteord går fort ut på dato, noen på grunn av overforbruk, andre er i tillegg dårlige bilder – ordene høres flotte ut, men er egentlig komiske. ”Framoverlent” er et godt eksempel.

En gang i tida
da satt man pent
med ryggen rett –
ikke framoverlent.

Nå er det vanlig
– alvorlig ment –
å søke folk
som er framoverlent!

Og alle anbud
blir gitt (fortjent?)
til firmaer
som er framoverlent?!

Nei, rett opp ryggen,
snart er det for sent:
Den tryner først
som er framoverlent …

© Johan I. Borgos 2021

Enten – eller

Dette gryntet dreier seg om polarisering – om enten/eller-vinkling av alt som skjer. Fenomenet er særlig synlig i nettaviser. Når overskrifta bare er kommentarer som skal lokke lesere, da er hvilket som helst av ytterpunktene bedre agn enn … eeeh … fakta.

Når kjendiser har gjort
smått eller stort
mens kamera gikk
for vidåpen mik,
er det en regel at ingen skal skånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Fakta er null,
hensyn er tull,
det gjelder trafikk
og flest mulig klikk,
løgner blir veksla og sannheter lånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Dommen er kjapp,
tida er knapp
og ingen har tid
til galluperi –
sånt hefter bare når spalter skal fylles:
Disse skal hånes og resten skal hylles!

© Johan I. Borgos 2021

Om å vri seg unna

Jeg jobba som tenåring et sted nordpå. Mange i bygda var dissentere, leste Bibelen grundig og gikk flittig i kirka. Soknet fikk ny prest etter krigen, han kom snart i disputter med dissenterne – tapte som regel, men vrei seg alltid unna. Når motparten serverte et uventa argument, svarte han ”det der er ekvivalent!”, og debatten stilna.

Kunsten å vri seg unna finner stadig nye uttrykk. Radio, fjernsyn og internett bidrar til at saker går raskere, blir videre kjent og kan få større følger. Det er viktig å finne ei fluktrute bort fra gapestokken når en uventa situasjon fører til nærgående spørsmål, og sannheta bare vil gjøre galt verre. Og det gjelder å slippe unna uten å lyve enda mer.

Fluktrute 1. Enn vanlig metode er for tida denne: ”Jeg kjenner meg ikke igjen” – i framstillinga, artikkelen, påstandene osv.

Utsagnet er smart: Det benekter egentlig ingenting, innrømmer ingen skyld, det gjør saka til noe subjektivt, og antyder dessuten at anklagene kan være fake news. Metoden brukes ofte – ikke uventa –  av maktpersoner som får #MeToo-anklager.

Fluktrute 2. Den forrige utveien duger ikke når bommerter blir dokumentert og konkrete feil påvist, da blir det for risikabelt å si at man ikke kjenner seg igjen. Et bedre svar i slike tilfeller er ”vi skal gå gjennom våre rutiner”.

Stategien er slik: Man nekter ikke for at feil er gjort, men ansvaret avpersonifiseres – det må være en systemsvikt. Rutinene er kanskje ikke gode nok, de kan være gamle eller laga av andre, men de skal bli sjekka.

Metoden har klare fordeler. Den gir inntrykk av kontroll, lover ingen endringer, og gir et pusterom, i beste fall til saka er glømt. Fluktruta brukes ofte av politikere og forvaltning.

Fluktrute 3. Gode journalister gir seg heldigvis ikke, og før eller seinere står en toppfigur uten gode rømmingsveier, med fare for å bli sparka. Da er tida kommet for fingerpeiking – ”andre har skylda”.

Strategien er som før – ingen innrømmelse av skyld eller ansvar. Så begynner jakta på ”andre”, de leiter i sin tur etter beste fluktrute, og spillet starter på toppen igjen.

Om å banne

Om jeg kan banne? Sjølsagt, det er barnelærdom. Vi brukte banning som signal – hør hvor voksne vi er! En ”guttegreie”, altså. Behovet for å banne har minka med årene, til gjengjeld har interessa for denne delen av språket økt. Hvorfor banner vi, og hvem gjør det?

Banning er et språklig virkemiddel. Vi bruker det både som strek under og utropstegn etter utsagn vi vil gi ekstra kraft. Språket er en sentral del av kulturen vår, banning er derfor kulturuttrykk.

Alle typer språkuttrykk har sine regler og normer, samt et opphav. Banning – både ord og remser – er henta fra mange områder, men to dominerer: Det seksuale og det sakrale. Vi importerer stadig engelske ord fra seksualfeltet – for eksempel fuck (you) og bitch. Det første brukes mer og mer i norsk drakt (føkke, føkkings), det siste er på vei inn i standardspråket. Nylig prøvde noen å registrere ”Basic Bitch” som varemerke, men fikk avslag. Søknaden viser likevel at ordet bitch stiger i status.

Mange banneord og -uttrykk har sakralt opphav. De er henta fra kirke og religion – påkalling av gode og vonde makter. Noen av de sakrale uttrykkene har nå fått ei nisje i språkmarkedet: Agn som frister folk til å klikke for å se TV-snutter i nettaviser.

Jeg veit ikke hvem som velger agn, kanskje en ansatt, kanskje en algoritme. Videoene kommer fra heile verden, ser det ut til. Det er ingen logisk sammenheng mellom innhold og agn. Formålet med agnet er å få flest mulig klikk (= besøk, = inntekt), da er banning god butikk.

Her er noen eksempler fra nettutgaven til Dagbladet:

1. ”Herregud!” er eneste kraftsalve fra himmelsektoren. Uttrykket er velkjent fra salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, men skrivemåte og uttale er annerledes.

2. Det hinsidige er bedre representert. De to vanligste uttrykkene er ”Fy faen!” og ”Å faen!”, det første også brukt som låtnavn. Faen er ei kortform av fanden, som bare finnes i norsk, dansk og svensk. Ordet er kanskje i slekt med fiende.

3. ”Å dæven!” påkaller djevelen (fra gresk diabolos). Uttrykket er kanskje mildere enn ”Å satan” (fra gresk satanas), som viser tydelig hvem man roper på!

4. Banneordet er halvt skjult i ”Å steike!”, men fra barnepensumet minnes jeg ”Faen steike” (eller ”Han steike!”) og den lange varianten ”Faen steike i helvete!”. Der avsløres det sakrale opphavet – ønsket om at fanden må steikes i sitt helvete.

Tilbake til videoene: De viser som regel dramatiske situasjoner fra naturen, fra kampen for å overleve (= skaffe seg mat), uten ondskap eller religion, men med mye brutalitet. Agnet har med andre ord ingenting med innholdet i videoen å gjøre, det skal bare love grøss og gru for dem som biter på.

Til slutt: Banninga til nettavisene bygger på et langt fattigere ordforråd enn det vi guttunger rådde over. Men vi brukte ikke banninga kommersielt …

© Johan I. Borgos 2021

Å legge seg flat

En gang laga jeg revyer – for gammel til det nå. Ei tid skreiv jeg i kommentarfelter – nå må man bruke Facebook til sånt (jeg er ikke på FB). Avisinnlegg? Joda, jeg skriver sånne av og til, de skal være saklige, ikke fleip. Men en blogg gir armslag for et medlem av GGG (Gamle Gretne Gubber) til å legge ut sine grynt. Og jeg begynner her.
~
Jeg retta hundrevis stiler som lærer og har ennå en mental rødblyant bak øret, særlig når jeg leser aviser, papir eller på nett. Rett skal være rett, elever hadde god tid, bladfolk har knappe tidsfrister, derfor griper de ofte til klisjeer – uttrykk som har mista si opprinnelige meining.
~
Hva betyr ”å legge seg flat”? Jeg antar det en gang var å ligge mageflat, kanskje for å bli tråkka på nakken. Nå er det bare en talemåte, ingen gjør sånt lenger. Opphavet er glømt og meininga forvrengt, uttrykket er svakere enn ”unnskyld”. Nå kan det til og med være ei fluktrute: Etterpå fortsetter man som før – og vender kanskje saka til egen fordel.
~

Altså:

Om å legge seg flat

Vi finleser nett og avisa
på jakt etter noe å glis’a,
og finner hver dag en krabat
       som
på grunn av en tabbe på jobben
blir offer for vitser fra mobben,
og tvinges å legge seg flat.
       Men,
når hånet fordamper som duggen
og stakkarn kan løfte på luggen,
da gliser han glad og tilfreds,
       for:
Mens tabbene drukner i massen,
står alle han sendte i dassen
fremdeles i dritten til knes.
       Yes!

© Johan I. Borgos 2021

Pressemelding

Litteraturpris til Johan Ingvald Borgos

Forfatteren Johan Ingvald Borgos er tildelt Språklig samlings litteraturpris 2020 for boka Samer ved storhavet (Orkana forlag). Borgos bruker ei talemålsnær språkform og viser at litteratur av høg klasse kan skapes på et folkelig bokmål. Den konsise uttrykksmåten står godt til språkforma og danner ei god ramme rundt skildringa av mennesker som lever under tidvis harde vilkår.

Johan Borgos er historiker utdanna ved Universitetet i Tromsø og har i mer enn 30 år arbeida med lokalhistorie i Vesterålen. Samer ved storhavet omfatter også den østre delen av Hinnøya slik at hele området vest for Tjeldsundet dekkes. Personene i boka er menneskene vi møter i gamle folketellinger, kirkebøker og andre dokumenter. Hovedvekta legges på kulturen og historia til den samiske delen av befolkninga, ei folkegruppe som ellers ofte utgjør bakgrunnen. Enkeltpersoner portretteres med varme og innleving, og i tillegg gir boka et innblikk i det samiske kulturfellesskapet og oppfinnsomheten i utnyttinga av naturressurser på land og hav.

Litteraturprisen finansieres av Tomas Refsdals litteraturfond. Prisen deles ut til bokmålsforfattere eller -skribenter som i sitt litterære arbeid bruker de folkelige formene i bokmålet. Gjennom prisen ønsker Landslaget for språklig samling å verd- sette forfattere og skribenter som gir det folkelige bokmålet en plass i offentligheten og i mediebildet.

Dette er 48. gang prisen deles ut. Den blei første gang delt ut i 1963, og har blant andre gått til Kåre Holt, Dag Solstad, Mona Høvring og Per Petterson. Mer informasjon om prisen og tidligere prisvinnere: www.sprakligsamling.no/litteraturprisen
Overrekkinga av prisen finner sted fredag 9. oktober klokka 12 på Kulturfabrikken kulturhus i Sortland. Arrangementet er åpent for alle.

Orkana forlag: www.orkana.no
Mer informasjon om LSS: www.sprakligsamling.no Thomas Hoel, styreleder i LSS: leder@sprakligsamling.no

Hans H. Schulzes beretning

Hans H. Schulze
Hans H. Schulze som stortingsmann

Hans Henrik Schulze blei født 1823 i Åsnes, Hedmark, og utdanna seg til jurist. Han arbeidde på sorenskriverkontoret for Lofoten og Vesterålen først på 1850-tallet. I denne tida skreiv han en rekke reisebrev som blei trykt i ei hovedstadsavis. De blei i 1866 utgitt i boka ”Fra Lofoten og Solør”. Den solgte godt og kom ut i flere opplag.

Schulze var stortingsrepresentant for Hedmark fra 1863 til han døde femti år gammel i 1873. I disse årene ga han ut også andre bøker.

Schulzebok
Tittelbladet til andre opplaget av boka (1867)

Reisebrevene nordfra er godt skrevet, prega av godt blikk for natur og folkeliv, men også av en del fordommer, blant annet når det gjelder samer han møter. Han var ”et barn av si tid” – og overklassegutt. I boktittelen bruker han navnet Lofoten, ikke Vesterålen. Det kan være et salgsknep anno 1866: Lofoten var godt kjent, få visste om Vesterålen.

Schulze er ikke redd for å oppgi navn på personene han møter, i hvert fall i noen tilfeller.

NB: Rettskrivinga i bokavsnittene nedenfor er lett modernisert i forhold til originalen.

 

       Lofotøyene er for det meste temmelig avrundte, men det er ikke tilfellet med Langøya, som utskjæres av fjorder og bukter i mangfoldige tunger og halvøyer. Den største av disse fjordene er Eidsfjorden, som skjærer seg tre mil inn i øya og skiller prestegjeldene Hadsel og Bø fra hverandre.

Vaalsnes-Frland
Innerste delen av Eidsfjorden. Valsnes til venstre, Frøskeland til høyre.

       Der Eidsfjorden ender, er en smal jordstrimmel, og bak den enda en fjord som fører til Vestbygda og Langenes. Når man skal dit, kan man seile rundt Langøya enten i sør eller nord, men siden man får farlige farvatn begge disse veiene, velger man gjerne å reise innover Eidsfjorden, gå over eidet og ta båt på den andre siden.

 

Olderfjorden
Holme ved Sølferstranda

       Eidsfjordens bredder frambyr ingen merkelige situasjoner. Fjellmassene hever seg visstnok temmelig bratte opp fra sjøen til en høyde av et par tusen fot, men siden de på toppen danner et jevnt platå og sidene er bevokst med kratt, finner man ikke så meget rart ved dem her oppe hvor det er fjell over alt. Men det er en omstendighet som gjør Eidsfjorden interessant for nordlendingen, og det er det store sildefisket som inntraff her et par år.

Sjølsagt forteller Schulze om sildefisket i området – og om landemerket Reka:

       Ut på høsten i 1848 viste seg plutselig inne i Eidsfjorden uhyre masser av den store fete høstsild, som er så etterspurt i handelen, men det varte lenge før båtene og fartøyene samlet seg her. Endelig kom de sammen, men innen kort tid var alle tønner fylt og det ble fritt for salt. De små beholdningene hos handelsmennene ble snart oppbrukt, og til Bergen var det 150 mil. Da følte man bittert savnet av en by i nærheta med store lagre og driftige spekulanter.

Reka3
Reka sett fra nordsida av Bjønndalsfjorden.

Det indre av Eidsfjorden er et av de vakreste partiene i Vesterålen. Frodig løvskog og tykt gras dekker de små haugene som amfiteatralsk hever seg opp til fjellveggen som plutselig stiger loddrett til værs med kammer som er splittet i mangfoldige spisser og horn.
Gjennom dalene løper en liten elv hvor ørreten spretter, men midt i forgrunnen reiser seg på fundamentet av en grønn bakke en enslig klippe, kalt Reka, som til en høyde av 1500 fot presenterer seg som et uhyre monument, hugget i stein av en mesterhånd. Den er en blanding av en pyramide og en obelisk, og sidene er så glatte og jevne, og formen så regelmessig, at man aldri skulle tro den var dannet av naturen. Her kulle det være deilig å bo, og når arbeid og kunst hadde forskjønnet denne dalen, kunne den bli et verdifullt herresete.

Her kommer han inn på samene:

       Men Lofoten ligger nordenfor folkeskikken, og det er vel ikke utsikt til at den skjønne fruktbare plett i århundrer vil ha andre beboere enn de par finnefamiliene som nå lever fattigslig av sine kreaturer og geiter. Finnene blir aldri jordbrukere. De kan nok stelle godt for husdyrene, og flinke gjetere er de også, men å grave grøfter og tappe ut myrer og rydde jord, det lærer de aldri. Det behøves ikke der oppe på fjellene hvor deres forfedre bodde, og hvor de alltid vil lenges tilbake når nød og fattigdom har jaget dem ned til sjøen.

Skjfjeidet
Skjerfjordeidet. Schulze og følget hans møtte nokså sikkert samer ved bukta til høyre.

       Da vi kom inn mot eidet, knallet et rifleskudd – kula hvinte høyt over hodene våre og traff vannet langt bak oss. Det var Svend Finns salutt til skriverbåten. Vi svarte han straks med to skudd fra våre metallkanoner, knallet drønnet lenge i fjellene og kalte heile finnefamilien ut på bakken. Vi steig i land og blei mottatt av Svend, som aldri unnlot å møte oss her når skriverbåten kom. For da visste han at der vanket en dram så god, så god.
Det var en liten stygg mann med furet og kopparret ansikt og rennende øyne, og slik var nesten alle finnene her oppe. I Lofoten er det ikke så mange, kanskje et par hundre stykker. Av dem er det bare et par familier som har rein, den fører de omkring på fjellene i Borge og på Andøya. De øvrige sitter som bygselmenn eller husmenn på avsideliggende gårder og driver jakt og fiskeri som binæring, men siden de elsker brennevinet inntil lidenskap, vil det ikke lykkes dem å slå seg opp.

Skjerfjeidet
Bjønndalsfjorden mot Eidsfjoirden, sett fra stedet der Schulze og følget spiste middag.

      Her på eidet skulle vi holde middag. Sola brente varmt og ikke et vindpust beveget de skjelvende bladene på ospa. Ved kåring var kokkens og munnskjenkens hederlige oppgave overlatt til meg, og min første omsorg var å finne en skyggefull plass. Jeg oppdaget en uhyre stein som var et godt skjermbrett mot sola, og rundt den dannet halvvoksne osper og rogntrær og tettbladete bjørker et naturlig lysthus. Hit kommanderte jeg nistebomma og flaskeforet, og på det fine grønne graset bredte jeg ut servietten og på den alle de spiselige raritetene. Som garnityr stilte jeg opp blinkende flasker mellom store blåklokker, og da selskapet hadde lagt seg til bords på romersk manér i den kjølige skyggen, og som olympensguder så Hefaistos travelt vimse omkring for å oppvarte med ambrosia og nektar, da brøt de ut i ustanselig latter og lot rettene smake.

Schulze møtte også andre samer. Her skildrer han  møtet med dem, antakelig i et fiskevær i Lofoten. «Fjordene på innlandet» betyr sikkert området Salten-Tysfjord-Ofoten. Han framstiller dem svært positivt og uten fordommer, men avslutter med en påstand som inneholder ei sammenligning vi i dag vil regne som rasistisk:

       Til vinterfisket kommer en heil del finner fra fjordene på innlandet. De gjaldt for utmerkede fiskere og var for det meste ordentlige folk. Flere av dem var svært vakre, de hadde frisk ansiktsfarge, temmelig regelmessige ansiktstrekk og livlige øyne. Deres drakt var særdeles malerisk – en vid vadmelsbluse, kantet med røde og blå band, og omgitt med et glimrende belte eller en kulørt ullsnor, på hodet en blå spiss lue, kantet med rødt, og på føttene komager – deres ytre hadde noe imponerende ved seg når de med armene korslagt på brystet sto tause og alvorlig avsides og hørte på de støyende og snakkende klynger av fiskere. Det syntes som om de med sorgblandet bitterhet betraktet denne menneskeslekt som nå ferdes på deres fedres enemerker. Så godmodig som nordlendingen er og så lite tilbøyelig han er til å overvurdere seg sjøl, så forakter han likevel finnen, og ekteskapelige forbindelser mellom disse ulike stammer er her i det minste ytterst sjeldne. Likesom reinen og kyrne skyr hverandre, slik holder også deres herrer, finnen og bumannen, seg borte fra hverandre.

Reka2
Reka fra nordøst.