blogg

Snøballen begynner å rulle

Jeg var ikke alene om å grave i den samiske historia i Vesterålen. Historikeren Øystein Bottolfsen i Hadsel, navnegranskeren Finn Myrvang i Bø, folkeminnesamleren Kåre Glad i Sortland, museumsbestyreren Ivar Toften i Øksnes og ikke minst arkeologen Helge Guttormsen, som forfatta generell historie for Andøy og Sortland – alle leita etter samiske spor i sine områder.

Alta-konflikten var nettopp over, den kan ha forsterka en gammel interesse hos denne flokken, men var kanskje mer årsaken til at Lars Slettjord på Vesterålens Bygdemuseum tromma sammen til et seminar om temaet på Melbu høsten 1984. Det fikk stor deltaking, blant annet fra samiske miljøer og institusjoner.

En utsending fra Sameradioen kom med buss fra Lødingen til Melbu. Han kommenterte: ”Jeg visste ikke det var så mange samer i Vesterålen, men det kom samer på og gikk samer av heile tida.” Da skjønte jeg for første gang at samene i regionen fortsatt var synlige for dem som kjenner folket og kulturen. Det hadde ikke jeg lært.

Foredragene på seminaret blei utgitt som en trykksak – ”Viester-álas”:

Viesteralas
Kartet på forsida viser samiske stedsnavn (etter J. Qvigstad)

Våren etter avla jeg eksamen i historie mellomfag, og begynte straks å arbeide med hovedfagsoppgaven, om ”Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820”, det vil si om det gamle Øksnes, altså heile befolkninga, både norske og samiske innbyggere.

Artiklene i ”Viester-álas” blei lagt merke til, blant annet på Sámi Instituhtta (Nordisk samisk institutt) i Kautokeino. To utsendinger kom på besøk, og Lars Slettjord på Vesterålsmuseet innkalte meg til et møte. Resultatet blei en søknad til NAVF (Norges Allmenvitenskapelige Forskningsråd) om tre års stipend for å kartlegge den sjøsamiske befolkninga, ikke bare i Øksnes, men i heile Vesterålen.

 

En kvit flekk på kartet?

Jeg tok eksamen i historie grunnfag våren 1981, og kasta meg straks over kildene for Øksnes, heimkommunen min, med tanke på en hovedfagsoppgave lenger fram. Området kjente jeg fra oppveksten, og noe av historia kjente jeg til kunne jeg, men mengda av samer i kildene overraska meg.

Romsetfjorden
Romsetfjorden til venstre, lenger bak Eidsfjorden

Sjølsagt hadde jeg hørt om ”finnan” i Romsetfjorden, men visste lite mer. Undringa økte etter hvert som jeg grov i kildene – det var mer enn bare Romsetfjorden, og jeg kunne følge samiske slekter flere generasjoner bakover i tida, like langt som mi norske slekt.

Hovedoppgaven skulle etter planen omfatte heile befolkninga, samene måtte foreløpig nøye seg med en artikkel i 1982-utgaven av ”Leddiken”, årsheftet til historielaget. Overskrifta var:

Leddiken1982

Da heftet var i salg, ringte en kjenning (vi blei konfirmert samtidig i 1954) og ga meg to stedsnavn – Halkahalle og Halleluokta, begge i Romsetfjorden. Jeg sjekka alle kart, de sto ikke noe sted, altså hadde de overlevd muntlig, pluss at språket uten tvil var samisk. Med andre ord: Heimkommunen min hadde vært to-etnisk i nær fortid. Svært nær.

Hadde jeg ”sovet i timen” eller var Vesterålen en kvit flekk på det historiske kartet? Uansett, samene fikk sjølsagt sin plass i disposisjonen for hovedoppgaven.

Ryggepollen
Den gamle samiske boplassen Ryggepollen i Øksnes (nå i Bø)

Noveller eller hva?

Jeg har lurt på om tekstene mine forsvarer å bli kalt noveller. De ytre rammene holder mål: Handlinga foregår som oftest innafor et kort tidsrom, på begrensa plass og med få hovedpersoner og bipersoner, og spenningskurven stiger vanligvis mot et vendepunktet på slutten. Ytre sett skriver jeg altså noveller, men hva med innmaten?

I denne samlinga finnes indre monologer bare i jeg-novellene, ytre tankelesning mangler heilt, og personbeskrivelsene er få. Med andre ord, stort sett bare replikker og handling, ispedd små naturskildringer, som i starten på ”Villniss” (2005):

       Robert sakka stegene og leita etter stien med blikket. Den dukka opp igjen bak einerkratt noen meter lenger fram, tråkla videre langs rabbryggen og svinga bortom en bergknatt. Han småjogga dit, feide vekk rusk og seig ned på solvarma berg.
       Han myste nedover, lommetørkleet sveiva svettedråper av brilleglassene. Heimervatnet speila klarblå himmel, unger plaska og bada ved stranda. Vannsprut glitra i julisola, glade hyl sang over småbølgene som ringa ut fra baderne.
       Røyken fra bålet på badestranda steig rett til værs. Nå og da hoppa spretne kropper over glørne, røyksøyla vakla noen sekunder før den retta ut igjen. Høgt over bålplassen flata blågrå strimer ut til sidene og trevla bort.
       Lys jodling overdøvde badeskrålet et øyeblikk, sekundet etter svarte et ekko. Han skvatt rundt. Oppe ved kanten av bjørkeskogen løfta en rødkledt skikkelse hendene igjen, ekkoet sang fra bergveggen på andre sida av dalen. Han trakk fingrene gjennom håret og retta på kragen, jumpa ned og traska fort oppover, stien forsvant, han fortsatte rett fram.
       Fluer summa over lyngen, kvister nappa i buksebeina, frodig kratt subba opp til knærne. Pusten kvikna, han gløtta opp og økte stegene. En skotupp hekta i ei rot –
– Fanken!
       Han snubla et par steg og deisa på magen i et einerkratt, armene strak ut.
– Ooofff!
       Jodleren snudde i skogkanten, løfta en kikkert og gløtta nedover.
– Treng du hjelp?

villniss

Fortellinger passer sikkert bedre. Fortellinger om hva? Om ganske vanlige mennesker, ikke superhelter eller genier, heller ingen fra andre enden av skalaen. Jeg skriver ikke om ekstreme individer, jeg holder meg nær midten av gausskurven.

Jeg forteller heller ikke om ekstraordinære hendinger, det meste er jordnære opplevelser, som for eksempel å guide en buss som rygger ned en svinget og bratt vei i kuling og snøvær, slik Morten må gjøre i ”Heimtur” (2006):

       Døra knirka igjen, sjåføren sjekka speilene. Han rista på hodet og svinga føttene ut av setet.
– Vi har to problem. Før det første, bussen e lenger enn veien e brei, æ får ikkje snudd. I hvert fall ikkje her på fjellet. Det betyr å rygge tre-fire kilometer. Mot fokket. Og då kjem neste problem. Æ ser null i speilan på grunn av fokket. Det kjem rett bakfra.
       Alle stirra framover, ingen sa noe. Sjåføren kikka opp på klokka.
– Men vi må ner bakkan. E her en barsking som kan stå i døråpninga og vær los?
       Sjakk matt. Regn ikke med kvinnfolkene og ungene, hvem blei igjen? En gamling, en type som ikke tålte trekk, og så meg. Jeg rakte ei hand i været.
– Okei. Ka ska æ gjør?
– Diriger mæ. Hold mæ medt på veien. Og kauk vess det bær ut. Du treng meir klea. Æ har en ekstra jakke og ei skikkelig hua. Her.
       Jakken lukta diesel, lua varma godt. Døra sklei opp, jeg steppa ned og kikka ut. Fokket traff som en isdusj i trynet. Jeg skimta brøytekanten en god meter unna, brøytestikkene bøyde unna nordvesten. Blinklysene blussa opp.
– Klart farvann?
       Jeg nikka. Bussen seig bakover, brøytekanten kom nærmere.
– Stopp! Æ må ut og se.
       Fokket svei mindre foran bussen. Jeg kikka på andre sida av fronten. Tja, bussen sto vel omtrent midt på veien. En tommel i været til sjåføren, så landa jeg på første trinnet igjen. Hjulene pressa unna snø, jeg peika til høyre. Avstanden til brøytekanten krympa ikke lenger.
– Hold han sånn!
– Ser du skjæringa?
       Øverste svingen i Brattlia, et hakk i en smal åskam. Jeg glodde mot snødrevet.
– Ikkje ennu.
       Bussen seig langsomt videre. Lysna det? Nei, lysskinnet svinga.
– Stans! Bil.
       Bremselysene flamma opp gang etter gang. Hjulene stansa.
– Få han tel å snu.
       Jeg stansa ved bakenden og vifta med armene. Bilen stoppa en meter unna. Et vindu glei ned, et skjegget fjes gløtta ut.
– Uløkka?
– Brøytebilen har kjørt sæ fast og sperra veien. Vi må rygge ner. Sjåføren sei du må snu.
– Svarten. Neinei, ikkje anna å gjør.
       Bilen hakka att og fram på veien, baklysene dukka opp, sur eksos dreiv sammen med fokket. Siste vendinga, ryggelysene slokna og motoren rusa. Røde baklykter forsvant i en bue, frontlysene feide over ene veggen i skjæringa.

heumtur

Robert i ”Villniss” og Morten i ”Heimtur” dumper opp i situasjoner som er vanlige i utkantuniverset. Begge er på heimebane, men Robert mestrer dem ikke. Morten gjør det, som den fraskilte agronomen Sunniva i ”Nettkjenning” (2009). Hun drar fra Oslo til ei utbygd for å sjekke om en nettvenn bor der (hun er blitt lurt). Under leitinga kaller den stressa bonden Jørn henne en agronom fra Frognerparken. Hun får siste ordet et par timer seinere:

Jeg skreiv til eksen min, ”takk for at du avleda fyren så jeg fikk slått han i svime”. Nå spør han, ”hvor pokker er du?”. Den svarer jeg ikke – stans! Oksen stanger Jørn!
       Bilen bråstoppa, Sunniva reiv opp døra og hoppa ut.
– Sitt i bilen!
       Brynhild stirra oppover mot fjøset. Jørn lå framstups i molda med hodet skjult under armene, en ungokse dansa rundt og veiva hornene mot han. Sunniva løp oppover gårdsveien og vifta med armene
– Hohoi! Hohoi!
       Oksen svinga blikket mot henne, senka hornene og snøfta. Den grov et par ganger med klauvene, så trava den nedover, fortere og fortere, økte til galopp og brølte.
       Sunniva hoppa over grøfta, tverrvendte og stansa. Ungoksen bremsa og mista fart før den jumpa etter, så senka den hodet og bykste mot henne. Hun venta krumbøyd, steppa litt til side sekundet før oksen nådde henne, hukte hornene og vrei, hardt og kjapt. Oksen gaula av smerte og tumla på rygg, beina spant etter feste, Sunniva lå over halsen og tviholdt hornene.
       Jørn løp nedover marka i lange steg med tau i handa.
– Hold fast, æ kjem!
       Han surra bakbeina sammen, kasta tauet om en gjerdepåle og stramma til. Ungoksen kava hjelpeløst med framføttene. Jørn rakte ei hand til Sunniva og dro henne på beina.
– Kjempeknep! Kor i alle daga har du lært det?
– Frognerparken, sjølsagt.
       Han måpte et par sekunder, så skralla latteren, ekko slo tilbake fra veggene oppe på tunet. Han tørka mold fra fjeset og knakk sammen i ei ny latterkule.
– Hohohohoi, praktskåring, en-null tel dæ.
       Brynhild stansa andpusten på veikanten.
– Gikk det bra?
       Han vendte et latterrødt fjes mot henne.
– Har du sett maken tel jenta?
– Du har ikkje sett alt. Før en halvtime siden slo ho han Karl-David i svime med ei steikepanna.
       Latteren stilna, Jørn gapte stumt mot Sunniva, han bukka djupt.
– Bevares. Du må kom og førtell meir seinar. Nu må æ få oksen innafør gjerdet igjen og lag en meir solid port.

port

Jeg snekrer historiene med et bestemt program. Utkantsamfunnet er i de fleste tilfellene det egentlige hovedtemaet i historiene mine – personer og hendinger skal først og fremst synliggjøre livet, problemene og normaliteten der.

Målet mitt er altså ikke å lage ”stor litteratur”. Jeg skriver politiske tekster i den litterære forma som kalles noveller. Enkelt og greit!

Fra fortid til nåtid

Første novella etter ”Vendemøter” var den fjerde med historiske kilder som grunnlag. Jeg prøver å sannsynliggjøre hvordan presten Christen Jenssen Flye klarte å utelate alle fattige i ei skatteliste på 1760-tallet, uten å miste stillinga si (en annen prest blei avsatt).

”Signaturen” (1999) begynner slik:

       En gråblå kovkjeft slukte Gåsøya. Sjøen svartna foran elingen, de første vindkastene nappa i seilet på færingen som kløyvde gamle kraftløse stormbølger. Mikkel Kristoffersen klemte styrvolen mot sida med albuen og snytte seg i sjøvotten.
– Han kjem med nordvesten nu. Hold aue med sjøen.
Ole Ellingsen nikka og kneip øynene sammen mot vinden. I le braut bølgene mot svarte skjær. Ei klynge gråbrune hus ovenfor stranda glei i skjul bak et nes, brun mark strødd med lyse steinblokker endte mot ei svart fjellside.
Mikkel greip styrvolen igjen. Han dulta den ledige neven mot skikkelsen som satt ihopkrøkt på neste tofta.
– Søv dåkker, Flye?
Presten rista svakt på hodet. Han retta nakken, døsige øyne leita etter land.
– Hvor langt er vi kommet?
– Våsstad.
Christen Jenssen Flye trakk skinnstakken tettere sammen om føttene. Seilet bulte stramt bak han.

signaturen

Til tross for mange ”godbiter” på lager – det blei siste novella bygd på gamle kilder. Jeg skulle skrive ti bygdebøker de neste årene, med snekring av historiske noveller i tillegg kunne jeg stivne i en skjønnlitterær fortidsbås. Men jeg har enda en grunn til å skrive om andre tider.

Jeg kjenner landskap og historie i Vesterålen godt nok til å lage troverdige fortidige rammer. Replikkene går på dialekt fra nåtida, et nødvendig og tilgivelig ”juks”. Handlinga må imidlertid vise hvorfor folk i fortida gjorde det de gjorde og sa det de sa, ellers blir den anakronistisk – nåtidsmennesker omgitt av historiske kulisser. Den fella plaga meg.

Noen forfattere klarer å framstille fortida på fortidas premisser. ”Røde Orm” av Frans G. Bengtsson er blant de morsomste bøkene i nordisk litteratur, og handlinga er troverdig fortid: Aktørene handler ut fra sine erfaringer og kunnskaper, sine verdier og sitt verdensbilde. Boka er på mange måter tidløs – nåtida brukes aldri som referanse eller moralsk målestokk.

BayeuxTapestryScene39

Etter ”Signaturen” skulle jeg de neste årene levere seks tusen sider bygdebokmanus, det innebar å være faglitterær forfatter på godt og vel heiltid til passert sytti. Den skjønnlitterære skrivinga havna på sparebluss, den blei ikke en gang viktigste hobby, musikken gikk foran.

Høsten 2000 leita jeg på nytt etter ideer til den årlige julenovella. Historisk tema kom ikke på tale, i tillegg ville jeg ut av 1950-tallsfella. Sjelegranskende noveller ligger utafor mine litterære evner, jeg valgte derfor den banen jeg kjenner best – utkantsamfunnet på godt og vondt, og den forma jeg har erfaring med – historier med overveiende ytre handling. Men denne gangen prøvde jeg å skrive om samtida.

”Kontakt” (2000) starter slik:

       Kulingen pressa mørke sluddgardiner rundt hamrene, Hege kjørte kloss i bergveggen på venstresida av veien. Tunge bølger dundra jamt mot steinfyllinga til høyre, viskerne trakk gråblå saltbuer over frontruta. Frontlysene svinga gjennom kovet og møtte Svarthammaren, en ullenmørk skygge mot lysninga fra tettstedet bak fjellnakken. Ei brungjørma grusstripe orma forbi bukta og bleikna inn i elingen.
En refleks blinka i neste sving, hun bråbremsa, hjulene sklei i slapset. En liten skikkelse rygga mot veikanten, stoppa og grein mot lyset, hendene pressa ned i jakkelommene. Hege dytta opp døra.
– Kom hit!
Ungen subba bort til bilen og krabba inn. Under hettekanten klistra lyst hår regnvått til fjeset, mellom tjafsene stirra rødkanta øyne.
– Æ frys.
– Ka gjør du her så seint i detta været?
– Ser ætte han Boa. Broren min.
– Vet ho mamma og han pappa at du e her?
– Ho mamma e på arbeid. Han pappa kom ikkje heim. Han Boa sku å se ætte han. Æ frys.

Breistrandvågen

Noe er nytt – et geografisk rom som jeg bygde ut i seinere noveller, ikke et faktisk område, men et ”typisk” landskap: Aksen utkanten (av og til ei øy, andre ganger kalt Ytterbygda), bygdesenteret (her Vågen, noen ganger Været), byen (alltid navnløs). De fleste av de nyere novellene mine foregår langs denne aksen, som jeg varierer etter behov.

Her er starten på ”Bytur” (2004):

       Veien snirkla langs stranda, bøyde rundt bukter, svinga ut på nes. Tunge brunflekka bjørkekroner hang inn over innerste grøftekanten, her og der gnistra røde bærklaser på ranke rogner. Seljerenninger stakk opp fra begge veiskuldrene, som tettplanta veistikker.
Tre måser stirra utover sjøen fra en liten haug. Nebb virra sidelengs mot summinga fra en moped nede i bakken, så bikka fuglene framover og flaksa avgårde.
Mopeden tråkla spor mellom hullene i grusdekket, en skjerm skrangla hver gang forhjulet møtte humper av pukk. I neste dump kryssa en bekk veien, mopedisten løfta beina mens hjulene vispa gjennom høstkaldt vatn. Et kryss kom til syne bak en sving, mopeden slakka farta og svinga inn på skrukket asfalt.
Fylkesveien kryssa breie myrer, delte ei husklynge og nådde et nytt kryss. Mopeden blinka til venstre, skifta gir og økte farta. Avstanden vokste mellom veikantene, asfalten fikk gulstripe.
Riksveien klatra over en lav åsrygg og slynga nedover mot det gamle kommunesenteret. Ruter blinka høstsol fra de første husene, veien dreide mot sentrum og fikk fortau. Bolighus og hager tynna ut, butikker og parkering overtok.
Mopeden blinka inn på rutebilstasjonen og trilla til et skur. Motoren slokna, hender i grønne hansker løfta hjelmen av, Randi rista håret i høstbrisen. Hun lenka mopeden og stappa hjelmen i sidetaska.
Bussen venta med åpen dør. Sjåføren gløtta opp.
– Mårnings, frue. Bytur i dag?
– Æ e nødd. Hiv mæ av på rådhustrappa.

ferja

Randi prøver å skaffe penger til veien og ei kai, får tommel ned i rådhuset, men gir ikke opp. Hun er ikke den første motstrømjenta mi, Torill i ”Fralandsvind” (se tidligere post) tar den plassen. Begge har mange søstre på virkelige utkanter, de har enda flere i seinere noveller.

Vendemøter

Jeg har aldri fridd til forlag for å få utgitt novellene mine, men i 1997 fridde Orkana forlag til meg. Jeg sendte inn fire tidligere trykte tekster, hadde like mange upubliserte på harddisken, og snekra sammen fire nye – det holdt i massevis (ei av novellene blei refusert).

Tittelen ”Vendemøter” fant jeg på sjøl. Den er en vri på vendepunkter, så kan man fabulere videre om hva jeg ville ha fram. Jeg fikk konsulenthjelp, eineste gang jeg har hatt det, men skulle gjerne visst hva som vippa ”Vendemøter” over streken hos Kulturrådet. Boka blei innkjøpt, fortsatt har jeg ingen aning om hvorfor det skjedde. Den blei uansett ikke noen bestselger, ingen rosende avisomtaler fremma salget, til slutt kjøpte jeg restopplaget. Greie gaver til tidligere elever!

I dag synes jeg boka er ujamn, men jeg prøvde i det minste å legge handlinga nærmere nåtida enn tidligere. I den siste novella jeg skreiv til samlinga (”Stormkast”), gikk jeg et steg videre og brukte dagens problemer for utkantsamfunnene – sårbar infrastruktur, nedbygging av private og offentlige tjenester, og sjølsagt fraflytting. Og så inneholder den ei kriminalgåte.

Så mange og innfløkte temaer krever plass. Novella er lang, fem ganger vanlig lengde hos meg, og jeg gjorde hastverkarbeid for å få den ferdig til boka. Derfor har jeg revidert teksten til nyutgivelsen som ebok, mest det språklige, handlinga er som før.

Styggvær er ofte en faktor i novellene mine, alltid som bakgrunn, men i ”Stormkast” også som aktør, sjølsagt uten plan og vilje. Poenget med den hyppige bruken av været er imidlertid dette: Styggvær er en del av normaliteten i livet på kysten, et rammevilkår folk kjenner og derfor veit hvordan de skal takle det som kommer. ”Stormkast” starter slik:

Stormkast

       Gråsvarte båreberg dundra mot betongfronten, slengte kaskader av kvitsmadra sjø opp i rokket og fossa videre på begge sider av moloen. Stormen røska sjødrefset med innover langs raden av betongblokker. Sundrevne strimer tang vifta adjø fra et rustent gelender.
En presenning flaksa til værs ved ferjelemmen, piska noen sekunder i enden av en tautamp lik en vrengt paraply, og klaska ned på betongen igjen. Ei ny rokksalving sleit ei lang rift i stoffet, den neste feide duken opp i uværet.
To menn krøkte stivbeint i ly bak skuret ovafor ferjeleiet. Grønt regnhyr piska mot avskalla maling.
– Moloen skjerma ingenting i dennan vindretninga, sjøen bryt rett inn.
– Æ sa då de laga den, dåkker må bøy den i vinkel ytterst, då skjerma den også mot sør, og sånn e han nu. Men nei.
– Æ sa det samme. Før en oppgang, han slår heilt opp i ferjelemmen – se!
Den ene snargløtta rundt hjørnet. Skinnlua røska i hakebandet.
– Ser du ferja?
– Nei, heilt umulig – der kjem ho Bett, ho har sekkert varmen på.

Bett er ei jente med tak i, sterk i kroppen og stri i kjeften. Hun er et handlingsmenneske, hun tar ofte sjanser, men har erfaring nok til å ta dem.

Stormkast3

       Bett bremsa øverst i Langbakken og slo vindusviskerne på dobbel hastighet. Nede på Støstranda fossa en lang bårerygg over veien og fylte grøfta på øversida. Svarte tangruker flekka grusen da sjøen trakk pusten igjen.
Hun slapp bilen langsomt nedover med kløtsjen inne. Stormen pressa ei kø av bølgerygger innover mot stranda, hun myste mot dem og mumla halvhøgt.
– Stor … lita … lita … stor …
Storbåra sklei utover marka, Bett tråkka gasspedalen. Hjulene slengte sjø og tang til side, vingla i laus grus og hamra over bar pukk. En ny bølge stansa nedafor veikanten, fokk fra den neste piska sidevinduene, bak den vokste en storskavl.
Bett skotta til side, leppene glei vekk fra sammenbitte tenner. Veien drukna bak henne, bilen og båra nådde svingen samtidig, grønn sjø spruta mot bakruta. Hun kikka i speilet og blåste ut.

Kommunikasjonene bryter sammen i stormen, samtidig blir en person på øya brutalt overfalt og rana. Bett prøver å oppklare overfallet før alle mistenker alle og samfunnet bryter sammen. Hun får en mistanke og legger ei felle – handlinga går mot klimaks:

       Bett venta i fjøsdøra til vinden løya litt, hun sprang kroket over gårdsplassen med Festus i armene. Bølger braut mot bergene, drønnene smelta inn i hylet fra vinden. Salt regn piska oppover markene, et lyn blaffa da hun nådde trappa. Hunden pistra og vrei seg.
– Rolig, Festus …
Rokket røska ytterdøra fra henne, dørstopperen knakk, bitene forsvant med vinden. Hun sleit døra igjen og vrei om nøkkelen. Et lyn lyste opp gangvinduet, tordenen drukna i bulderet fra stormen. Festus jumpa ut av armene hennes.
– Vi legg oss …
Hun gikk til loftsvinduet og stirra ut i mørket. Tårer pipla fram og rant nedover kinnene ei lang stund. Hun dro av genseren og tørka tårene med den, så kraup hun under dyna og pressa ansiktet mot puta.
Hun døste noen minutter. Festus knurra brått, Bett løfta dyna fra ansiktet.
– Hysj, det e berre uvéret.
Hunden knurra høyere, hun famla etter lommelykta. Lysstrålen strauk over golvet, Festus sto ved døra, rygghårene stritta til værs. Hun retta nakken.
– Hør du nåkka?
Greiner på storrogna piska mot veggen i hver rokksalving, regn piska mot rutene og spruta inn rundt dem. Knurringa gikk over i et bjeff, Bett svinga beina ut av senga og trakk på dongeribuksa.
– Æ ska se –
Glass singla utafor, et lysskinn feide over vinduet. Bett røska gardinet til side og stirra ned. Festus bjeffa iltert og pilte til døra, klørne krafsa oppover, gøyinga skar over i klynking. Bett sleit en genser over hodet.
– Kom …

Stormkast2

Bett oppklarer overfallet, men andre problemer ligger igjen etter at vinden spakner …

Bruk og kast

Bruksviser er tekster til bruk på en eller annen sosial sammenkomst, sjølsagt skrevet på kjente melodier så allsangen kan gå greit. I denne sjangeren gjelder Theodore Sturgeons lov om at nitti prosent av alt er bare søppel. Antakelig riktig, i hvert fall kan jeg i dag lese bare tjue til tretti av bruksvisene mine uten å rødme.

I løpet av et kvart århundre som lærer var jeg med på mange kurs, møter og stevner. Sist på 1960-tallet snekra jeg en tekst med en passe dose sjølironi og et skeivblikk på det vi holdt på med som lærere.

Halve juni, juli og august

(Mel.: Barndomshjemmet)

  1. La oss synge for de store idealer
    ­som har ført oss til vårt kall som pedagog –
    gitt oss daglig dont i skolehusets saler
    for å hugge i uvitenhetens skog.
    Hva var grunnen til at vi gikk lærerskolen?
    Hvorfor valgte vi nå dette yrket, just?
    Jo, det var den gamle deilige parolen,
    nemlig halve juni, juli og august.
     

  1. Vi går daglig rundt og herjer med elever,
    resultater ser vi knapt en sjelden gang,
    for de lærer ikke, samme hvor du strever,
    botanikk, kjemi, historie, norsk og sang.
    Men når friminuttet kommer langt om lenge
    høres flokkens sang igjennom støv og dust,
    og du drar vel sikkert kjensel på refrenget,
    nemlig halve juni, juli og august.
     
  1. Norge er et lite paradis på jorden
    kan man lese på enhver turistplakat:
    Midnattsola, Ole Bull, Hardangerfjorden –
    det er sannelig en brukbar lokkemat.
    Men de glemmer visst å nevne litt om været:
    Her i Norge kan det regne nokså flust –
    og vår regntid er den gode gamle kjære,
    nemlig halve juni, juli og august.
     
  1. Vi har alltid fulgt den rette samfunnslære,
    og vi må vel bare gi oss først som sist
    når det sies at vår arbeidstid bør være
    ni til fire som en vanlig kontorist.
    Men før slike ting blir gjennomført, så la oss
    protestere til vår aller siste pust:
    Det er en ting dere ikke må ta fra oss,
    nemlig halve juni, juli og august!

juli

På 1970-tallet blei et nytt emne hett stoff på kurs og konferanser – EDB. Jeg deltok på noen samlinger, og en gang – tror det var på Fauske – skreiv jeg denne kommentaren:

EDB
(Mel.: Yesterday)

EDB
e den tellitsvalgtes ABC
som ska pugges inn på en-to-tre –
å, gje æ va et anna sted.

Datastrid
e det nye kværdagssvineri
som vi stakkera e havna i –
å, gje æ levd ei anna tid.

Kvær en
vekkedag fra begynnelse tel slutt –
både
tima, fritid og alle friminutt
så hør man

dataprat
under frokost, kvelds og middagsmat
tel man skrike ut heilt desperat:
Å, gje æ va en undulat!

Men den
fæle tanken som skrem vekk søvnen min
e at
langt inni kvær en edb-maskin
der e æ

mata inn –
både nummer, liv og kropp og sinn
som en masse folk kan leit og finn –
å, gje æ va en sommarvind.
Mmmmmmmmm.

amstrad

Yesterday er et godt underlag for mange typer tekster. I en politisk periode var jeg involvert i planarbeid:

En støvat plan
(Mel.: Yesterday)

Her om da’n
la æ siste handa på en plan
som e blitt mett kjære hjerteban.
Den absolutt perfekte plan

e fullbrakt,
alle kartan vakkert fargelagt,
æ har fått med alt æ vil ha sagt,
nu ligg den der i all sin prakt.

Men dess-
verre e der et hinder å forsér,
den ska
ut på høring blant folk –
æ sei’kje mer.
Det gjekk tel …

Her om da’n
fekk æ vette ka det blei ut’an,
alle sa det va en tøvat plan,
så nu e den en støvat plan.
Mmmmmmmmmm.

plan

Politiske sanger blir som regel kampsanger uten sjølironi og distanse. Jeg har vel skrevet noen slike – de gulner i skuffa. Men en valgkampkommentar på nynorsk har overlevd, den var beregna på en revy som aldri blei oppført.

Valgkampvise
(Mel.: Oss hev gjort kva gjerast kunne)

Oss hev gjort kva gjerast kunne,
hatt eit veldig valgkampstrev,
oss hev brukt kvar tid og stunde,
gått på kurs og svara brev,
sett på skolepolitikken,
drøfta helsestell på spreng.
Gjelda veks på nærbutikken –
kven har tid å tena peng?

Oss hev tinga på Nationen,
gløtta i Arbeiderbla’,
lytta til opinionen,
freista tolka kva han sa.
Høyrd på radio, sett på tv,
der det heile foregår.
Eg har knapt hatt tid å leve,
enga blei’kje slått i år.

Oss hev trøytt oss ut i kampen,
gjeve alt for sigersval.
Slutt på stimen, slutt på dampen –
opna no kvar stemmesal.
Men no kjem me til det slemme,
det som er so leitt og trist:
Eg fekk ikkje gjett mi stemme –
eg forsov meg, no som sist.

snork

Resten av bunken

Jeg har skrevet en haug bruksviser, for eksempel revyviser. Der må de viktigste poengene være så tydelige at publikum oppfatter dem der og da. Som ei motvekt har jeg prøvd å snekre noen ”åpnere” viser – det vil si: uten noe tydelig poeng i refrenget og/eller i siste verset. Så kan man tolke teksten hvorhen man vil.

I slike viser er melodien gjerne like viktig som teksten, minst. Jeg liker latinamerikanske rytmer og mollprega temaer, her er fire viser i denne stilen. ”Ta den varmen du treng” veksler mellom vers i sambarytme og refreng som en roligere slow. Verset starter slik:

Ta den varmen

Visa har en liten coda. Det samme gjelder ”Mella lenjen bakom tonan”, den har i tillegg en liten melodivariasjon i sistevendinga, et forsøk på å bygge opp under ei stigning i teksten. Men det heile starter rolig som en lett beguine:

Mella lenjen

Tittelen ”Samba på Sortlandsbrua” er ikke heilt korrekt. Melodien er mer en bossanova, eller en litt langsom samba. Ei lita nynnestrofe mellom versene utvides etter hvert og blir til en lang coda.

Samba på Sortlandsbrua

Også ”Aldri-aldri-landet” går i en bossalignende rytme, men mer synkopert. I likhet med de forrige tre tøyer avslutninga ut i en ritardando. Visene har nemlig et fellestrekk: Det er ikke noe sluttpoeng som skal hamres på plass, mer en tanke som skal henge der.

Vanligvis skriver jeg viser med rim. Et av unntakene er ”Ette en storm”, den har dessuten litt uregelmessige vers – et forsøk på å gjenskape uroa etter stormen.

Hør –
det tordna over fall,
det dundra tungt mot flu og fjell,
men stormen e førbi.

Kjenn
kor vi’inn ennu slit
og smaka salt og lukta tang,
men trua ikkje lenger liv og båt
når stormen e førbi.

storm

Så to heimplass-viser. Jeg laga ”Drømmeøya” på 1980-tallet, da jeg sammen med andre prøvde å berge Skogsøya fra mer avfolkning. Motbakkene blei for bratte, men det bor ennå folk der, især i helgene. Visa (i rocke-takt) kan imidlertid brukes om andre øyer:

Når det blir tåka i tankan og tangentan går i spinn,
når de purra på fra bankan, og alt overskudd førsvinn –
då står det varsel på veggen at du møte snart en mur,
så fyll den minste bag’en og kom opp en liten tur –
i hengekøya på drømmeøya, langt unna mas og jag,
når nordavind’ har løya så vi kan ligg kvær dag
i liggestola tel midnattsola gjør verden varm og rød,
og plagen seila stilt sin eia sjø.

Sommeren 1967 flytta jeg til Sømna på Helgeland, om vinteren satt jeg i Trondheim og pugga matematikk og lengta nord. ”En sommernatt på Helgeland” fikk riksmålstekst – min egen dialekt passa ikke, og sømnadialekten kunne jeg for dårlig. Refrenget går sånn:

En sommernatt på Helgeland
når sjøen leker speil,
når vinden blåser lunt fra land
på leting etter seil,
og stryker om ditt kinn
en sommernatt på Helgeland.

sommernatt

En gang på sekstitallet laga jeg ei gladvise om en småkåt syttiåring – ”Nå er det endelig vår”. Seinere har jeg skrevet tekst og tittel om til dialekt (”Nu e det endelig vår”):

Lenge før at vekkarklokka kime, blir æ vækt –
dettan va’kje vintersol som skein!
Vi’ijn bløs gardinan vekk og sola lyse frækt
rett på gamle vinterkvite bein.
Æ kasta dyna, spreng ner trappa og gløm a’ alder og år –
alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!
Opp med døra, inn med vår’n! Æ gjer hund’ i vinter’n i går!
Alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!

En gang blei jeg bedt av en kjenning om å lage melodi til et dikt han hadde skrevet. Da jeg endelig fikk tid og inspirasjon til å gjøre det, hadde en annen gjort jobben. Seinere fikk jeg lyst å skrive ei vise om hvordan en vei blei til i gamle dager, da fikk melodien tekst – ”Der ska veien gå”. Her er første verset:

Over heia, gjønna løngen,
mella bjørken tråkla spor,
trødd av saue, gådd av geite,
tegna fint i karrig jord.
Her ska veien gå, her ska veien gå.

Og det siste:

Mella gårda, mella grende
går det mange slike band –
over fjerne himmelblåna,
gjønna alle grenseland,
der ska veien gå, der ska veien gå!

veien

To voggeviser til slutt, men ingen av dem er egentlig ekte vare. ”Nu må littjepia sove” er ei lettbeint vise om en far som sliter med jobben. Slik starter den:

Nu må littjepia spise – et dæ orntlig god og mett!
Vær førsektig med serviset, det kan knuses nokså lett.
Spis opp grauten, littjegullet – vær nu gjæv og god og staut,
– vil du slutte med det tullet! – æ blir overklint med graut!

Og sånn ender den:

Du må ikkje bløyte klean, før æ lika ikj’ å bytt,
æ blir søkkevåt på knean – d’e sånt bal å ta på nytt –
å, du littje trolledokka! Det va nettopp ka du gjor!
Men det gjør vesst ikkje nåkka, før nu høre æ ho mor …

”Voggevise i november” er mer seriøs. Den forteller i tre korte vers om ei mor som trøster ungen like mye som seg sjøl. Her synger hun det første:

Lægg dæ i mak – vi’ijn e’ spak,
drøm ikkje kulingen,
gløm nu den fulingen.
Båten e’ stor – stødig motor,
nu e’ han pappa snart kommen på land.

storm2

Planen min er – med tid og stunder – å lage ei digital visebok av den godkjente bunken.