borgosblog

Energia Borealis

Demninga i Čávžu under bygging (foto: Johan I. Borgos)

Framtidsfabel nummer to. Handlinga foregår ti år etter ”Røsslyngtid”. Et konsern ”eier” landet, nye aktører og andre konflikter dominerer handlinga, det gjelder særlig energi. Noen vil hevde at romanen har trekk av av Alta-konflikta. Nytter ikke nekte – handlinga ender til og med der!

Tittelen sikter til områder langt mot nord: Finnmark ”med någå attåt”, det vil si bortover Kola og et stykke ned i Sverige og Finland, kortere sagt: Sápmi. Kraftverk av alle typer er bygd opp der. Samer, kvener og andre er jaga for å gi plass. ”Energia Borealis” handler om konflikten mellom innfødte og inntrengere.

Urealistisk opplegg? Men Máze (Masi) skulle opprinnelig demmes ned og havne under hundre meter vatn. Samer har bodd der i mange generasjoner, bygd kirke og skole, men de eier ikke jorda. Sa staten. (NB: Jeg er ikke kraftverkmotstander, men vil helst ha grønn energi.)

Seks personer fra ”Røsslyngtid” er med i ”Energia Borealis”: Tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate Skarnes), datamannen Verner Larsvoll, pluss politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind.

I tillegg er nesten sytti andre aktører innom handlinga, ikke minst den samiske jenta Elle-Máret. Forholdet mellom henne og Tim er en rød (og romantisk) tråd i romanen, to sterke personer med vilje og vett, med krutt i nevene begge to. Hvorfor jeg laga dem slik? Stikkord: De er likeverdige. Finn ut resten sjøl.

Noen aktører drar aldri til Sápmi. Ledelsene i AllSafe, KonDir, DesKom og VitaReg sysler med sitt langt unna og tror de har kontroll, men feies med av det som skjer i nord. Jeg benytter anledninga til å parodiere ulike typer styrepraksis.

Mange samtaler går mellom samer, de er ”teksta” på norsk (jeg kan ikke samisk). Til gjengjeld er de fleste stedsnavnene i Sápmi på samisk, med et par finske innslag. En replikk fra første kapitlet: ”Vi kræsja ved Roabenjávre. Ropinsalmi er finsk, kanskje Ropisjøen på skandisk. Ropi er det finske navnet på fjellet der.”

”Energia Borealis” er en politisk fabel, i likhet med ”Røsslyngtid”. Jeg publiserte begge i 2015, nå kommer også Energia i revidert utgave, stort sett med mindre språklige endringer.

Røsslyngtid

Jeg tok historie hovedfag i 1987. De neste 25 årene skreiv jeg bygdebøker og sleit ut flere pc-er. I ledige stunder kladda jeg blant annet en framtidsfabel, ei motvekt til den strengt saklige og faktabaserte historieskrivinga. Jeg kalte den ”Røsslyngtid” – handlinga foregår om høsten, når røsslyngen blomstrer.

Manuset var innom noen forlag, et par sa kanskje, resten sa nei. I 2012, etter bygdeboktida, tok jeg fram manuset igjen. Jeg var for gammel (73) til å krige med konsulenter, i 2015 valgte jeg å publisere digitalt. På eget forlag. Resultat: Null salg. Samme året blei jeg opptatt med faglitterær skriving igjen og satte skjønnlitteraturen på ny pause.

I februar 2020 lanserte jeg ei ny historiebok (Samer ved storhavet), kort etter satte Covid-19 samfunnet på pause. Jeg fikk hauger av ledig tid i fanget, og vedtok å rydde på harddisken. Etter noen uker nådde jeg katalogen /romaner/rt, da kom tankekorsene: Hva gjorde jeg ikke godt nok sist? Og: Kan jeg gjøre det bedre nå? Pluss: Hvordan?

Tida var opplagt inne for konstruktiv sjølkritikk.

Hva er ”Røsslyngtid”? Fri fantasi, både bakteppe, konflikter og aktører. Det fysiske bakteppet omfatter noen kjente steder (fakta) pluss et par oppdikta (fantasi). Det teknologiske bakteppet er en verden uten fossil energi, biler går på strøm, båter på damp, og fly går ikke. Samfunnet styres av datasystemer, det mest avanserte er ”Marfus”.

Norge er integrert i en stor union og organisert som et konglomerat, MultiMedia (MuM). Den viktigste konflikten er at MuM vil legge ned hjørnesteinsbedrifta i Breisund. Lokalt slåss man sjølsagt for å redde den, det utløser et ras av hendinger. I tillegg rommer historia en rekke andre konflikter, fra idrettsbanen til under dyna. Noen steder i teksten ligger dessuten frø til ei ny bok fra samme ”universet”, uten at det egentlig var planen.

Aktørene er knytta til politi, media, konsern og så mye annet. Tallmessig er de fleste menn, derimot er jenter oftest ”helter” (husker ikke at jeg gjorde det siste bevisst, men det blei slik). Felles for alle aktørene er nok at de er mer konturer enn karakterer. Beklager.

Røsslyngen blomstrer på Skogsøya høsten 1984 (eget foto)

Historia foregår i løpet av et par uker i ei ikke alt for fjern framtid. Realistisk handling? Faktisk blir ingen fysiske lover brutt. Mer eller mindre sannsynlige tilfeldigheter vrimler, men ingen umulige. Magi opptrer som overtro, som basis for ny-religioner og fortids-medisin, men ikke som realitet. Noen merkelige hendinger i prologen får si forklaring i epilogen – de er en fiksjon i fiksjonen.

Et spørsmål: Er den reviderte utgaven bedre enn originalen? Aner ikke, det er ei subjektiv sak, og jeg er ikke objektiv der. Teksten er kutta ned femten-tjue sider, handlinga er omlag som før, men mange overflødige ord og ditto replikker er borte. Persongalleriet er uforandra, jeg har ikke prøvd å bygge ut noen av karakterene. Beklager igjen.

To spørsmål: Hva er vitsen med revideringa? Ha det moro underveis, og samtidig forbedre skriveferdigheta. Jeg har aldri gått noe annet skrivekurs enn å kritisere meg sjøl. Og: Hva lærte jeg i denne runden? Få handlinga raskere i gang, bruk færre tomme ord!

Tre spørsmål til: Er jeg en upartisk forfatter? Overhodet ikke. Neste, er ”Røsslyngtid” en dystopi? Ikke meint slik – det er en fabel om ei uønska framtid. Til slutt: Er ”Røsslyngtid” meint å være alvorlig eller morsom? Svaret er et ”Gruk” av Kumbel (Piet Hein):

”Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.”

Fantasi og fakta

I 2012 avslutta jeg bygdebokskrivinga, fjorten bind på tilsammen 7817 sider. Aner ikke hvor mange timer ved tastaturet det tok. Bygdebøker er faktabasert litteratur, det krever i hvert fall mer tid ved tastene enn å lage rim og dikte historier.

Det faglitterære kjøret ga lite tid for de skjønnlitterære hobbyene mine – fantasibasert skriving: Ingen nye viser, ingen dikt, ingen limericks, bare ei novelle i året. I bygdeboktida havna imidlertid mange ideer som stikkord og kladder på harddisken.

Etter 2012 hadde jeg tid. Hva skulle jeg bruke den til?

Gjennom skrivinga av bygdebøker utforska jeg fortida. Det vil si, finne hva hendte, eller (hvis kildene er tynne) hva kan ha eller må ha hendt? Også fire-fem noveller bygger på gamle kilder, men etter hvert blei novelleskrivinga ei utforsking av samtida. Egentlig faktabasert skriving det også, men med store doser fantasi.

Biblioteket mitt rommer mellom tre og fire tusen bøker. De fleste inneholder fakta, resten hører til kategorien fantasi, de spenner fra Don Quijote til science fiction. SciFi-bøkene er utmerket lesestoff for å studere fantasi-fortellinger, fra de nokså mulige til de heilt umulige.

Hvilke fantasier er mulige og hvilke er umulige?

Jeg antar de fleste naturlovene i hovedsak er kjent. De gjaldt i fortida, de gjelder i nåtida, de vil gjelde i framtida. Videre: Alt som skjer, har sine årsaker og får sine følger (en forenkla utgave av kausalitetsloven). En ting til: Alle mennesker er i slekt med hverandre, fra nært til svært fjernt. Kulturelle ulikheter overføres ikke med gener, men ved læring.

De tre hovedreglene bestemmer handlingsrommet til fantasien min. Magi hører ikke heime der som realiteter, bare som overtru. Det samme gjelder undere og overnaturlige hendinger. Menneskene er verken allvitende vesener eller tanketomme tåper, de er alle varianter imellom. Og de er ikke en grå masse, men flokkdyr med følelser.

Så langt om rammer for fantasier om hva som kan hende i framtida.

Om kjendiser og sånt

Ingen orker leve
innestengt og glømt,
alle vil på TV –
alle bli berømt.

Kjendiser er kjent på grunnlag av posisjoner, prestasjoner, meininger og/eller utseende. Ifølge Wikipedia blei ordet kändis brukt første gang på svensk TV i november 1963. Kort etter dukka kjendis opp i norsk medier.

Etter hvert har antall kjendiser blitt høgt og utskiftinga stor. Det finnes A-kjendiser og B-kjendiser, til og med C-kjendiser, samt et par spesielle kjendistyper – stjerner og profiler. Ikke alle kjendiser er stjerner eller profiler, mange blei kalt stjerner lenge før kjendis-begrepet oppsto.

Stjerner

Charlie Chaplin – den første store filmstjerna

Vi fikk først filmstjerner på lerret, deretter stjerner innafor sang/musikk på scene, og så enda flere på idrettsbanen, med andre ord – heile underholdningsindustrien. Samtidig har verdien av stjernestatusen dalt i takt med mengden av stjerner.

Denne demokratiseringa gjør at det ikke lenger er noe ekstraordinært å være stjerne, for – som Andy Warhol spådde:

I framtida, sånn omtrent,
vil samtlige jenter og gutter
trolig bli verdenskjent
i minimum femten minutter.

Det berømmelige kvarteret

Profiler

På et lag av stjerner vil det som regel være noen som utmerker seg. De kalles profiler. Navnet ”stjerner” har en viss symbolikk: De henger høyt og skinner klart, profiler har andre kvaliteter som kjendiser sikter etter.

Ordet profil betyr generelt et omriss, mer spesielt et ansikt sett fra sida. Det kan også bety en identitet, for eks. på Facebook. Samme logikk heile veien, egentlig, men hvorfor kaller man en del stjerner/kjendiser for profiler? Ordet ligner engelsk prolific, altså effektiv og produktiv, men den forklaringa er nok litt søkt.

Ei anna mulighet, kan ordet være avleda av profilert? Nei, det er omvendt: Profilert betyr egentlig ”tegna i profil”. Uttrykket profilert brukes forøvrig mest om kunstnere og personer i intellektuelle yrker, sjeldnere om folk fra idretten.

Er profil kanskje lånt fra boktittelen ”Profiles in Courage” (John F. Kennedy, 1956)? Spør journalister, det er de som bruker ordet. Jeg tipper de svarer: Opphav og meining er underordna, bare det høres eksklusivt ut.

Ikke kryp på knærne
ikke vær servil
ikke gjør det gærne
hev deg over tvil
bruk de rette klærne
finn din egen stil
tå til topp moderne
dra ditt største smil –
etter år som stjerne
kan du bli profil.

Og etterpå?

Før eller seinere mister media interessa når en kjendis ikke lenger har nyhetsverdi, ikke lenger er stjerne og heller ikke profil. Mange forlenger karrieren ei tid ved hjelp av kjendiseri, der de flyter på velkjent fjes og navn. Andre trekker seg tilbake med stil, de kan oppnå en særstatus.

Unngå skandaler
og slette moraler
hold deg i livet
i pressearkivet
da blir du kan hende
levende legende.

Legende er (opprinnelig) ei fortelling om hellgie menn og kvinner.

Om avkjønning av navn

Ordbøker forteller om opphavet til ordene vi bruker. Kanskje er behovet for nye ord større enn produksjonen, i hvert fall blir ord i mange tilfeller gitt nytt innhold (adjektivet skeiv har fått ei ekstrameining de siste tiårene), lånes fra andre språk (for eks. blogg) eller blir snekra etter behov.

Behovet for å avkjønne navn på yrker og stillinger er stort. Fylkesmannen måtte bort, greit nok, stillinga kalles nå statsforvalter. Men vedkommende passer ikke på staten, bare for en del av den – et fylke, på vegne av staten. Han/hun er strengt tatt en fylkesforvalter, men kanskje fylke snart skal ut av ordboka?

Svalbard er i praksis et fylke, men kalles et syssel (eller ei sysle) og forvalteren sysselmann – enda et ord som må bort. Det nye dørskiltet blir imidlertid ikke statsforvalter, men sysselmester. Her bruker man politimester som forbilde, og håper at idretten på Svalbard ikke har bruk for ordet.

Toppfigurer kan kalles forvaltere og mestere uten at det skurrer for mye, men hva med folk i grasrot-embeter med ”kjønnete” navn som for eksempel lensmann? Navnet er ulogisk, for i gammel tid bestyrte lokale lensmenn aldri noe len, det vil si amt/fylke, det gjorde lensherren, som seinere blei til amtmann og deretter fylkesmann, nå altså statsforvalter.

Men det var lensmannen: Stillinga skal nå hete politiavdelingsleder. Sikkert presist, men åtte stavinger! Det blir lange dørskilt. Heldigvis har ikke endringa tilbakevirkende kraft, da ville sjøl Øystein Sunde snubla i tredje verset av ”Hesthandlarar” av Jakob Sande/Geirr Tveitt:

– Omsider kom då politiavdelingsleiaren og presten, osv …

Sjølsagt et usaklig argument mot tittelen,. De nye navnene er laga i god meining for å løse et reelt behov, men de er ikke alltid lette å forstå og heller ikke logiske sett i sammenheng.

Et forslag: Lensmannen skal være leder, det betyr omlag det samme som forvalter, dermed bør både fylkesleder og sysselleder være mulige navn. Og er ikke politileder like brukbart som politiavdelingsleder?

Nærpolitileder er også mulig, men hva er et nærpoliti? Bare et skryteord.

(Her ønska jeg en god illustrasjon på en kjønnsnøytral leder, men alle tegninger/bilder jeg fant på nettet, har en mann som leder.)

Ekstremer i språket

Gauss-kurven, oppkalt etter den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss, er ei mye brukt sannsynlighetsfordeling i statistikk – mange typer data er tilnærma fordelt slik den viser. Den midterste stolpen viser gjennomsnittet, der er det flest data (høyden på kurven), så flater kurven ut mot ytterpunktene.

Kurven kalles populært normalfordelinga. Den beskriver fordelinga av tilfeldige verdier, for eks. høyden til alle tjueårige kvinner i landet, antall skåringer pr. kamp i herrehandball en bestemt sesong, mm nedbør daglig gjennom et år, resultater av IQ-stester o.l.

Poenget er: Kvinner er ikke enten dverger eller amasoner, kamper er ikke enten målløse eller skåringsfester, dager er ikke enten knusktørre eller pissvåte, og folk er ikke enten tufser eller genier. De fleste havner mellom ytterpunktene, aller mest i området rundt gjennomsnittet, også kalt ”normalen”. Og hvordan beskriver vi det normale – det moderate?

Idretten er en viktig aktivitet, målt både i pengebruk og medieplass, særlig det siste. Stor leserkrets gir språkbruken i reportasjene stor påvirkningskraft. Problemet for ei nettavis er: Det normale selger dårlig, de gir for få klikk. Det ekstreme, de uvanlige hendingene ytterst på Gauss-kurven, selger mye bedre. Hva gjør man for å lokke lesere? Dramatiserer, smører tjukt på, velger ekstreme ord.

Et eksempel: En video fra siste ski-VM bar tittelen ”[Bolsjunov] Stormet ut av målområdet etter målgang.” Et klikk viste at russeren gikk bestemt, ikke noe mer, det skreiv jeg til journalisten. Han svarte: ”Bolsjunov kan nok løpe raskere, men blikk, aura, væremåte og lukt trumper tempo her. Så tar jeg til meg bruken av stormer.” Javel, men – aura og lukt?

Språkbruken smitter til andre områder:

• Nå vinner man ikke, man knuser motstanderen.
• Man blir ikke kritisert – man slaktes.
• Kurver faller ikke eller bikker nedover, de stuper.
• Og den som feller en tåre for åpent kamera, bryter sammen.

Før eller seinere kan tema og termer flomme til andre felter:

Når svenskan storma over mål,
spreng æ tulling gjønna stadion,
og følelsan riv sjæla sund –
kor helvete e du?
Det forspranget du fekk av mæ,
e blitt slukt, knust og smadra –
æ ska tyn dæ, æ ska hån dæ,
æ ska kall det før et svik!

(Unnskyld, Åge …)

Framoverlent

Moteord går fort ut på dato, noen på grunn av overforbruk, andre er i tillegg dårlige bilder – ordene høres flotte ut, men er egentlig komiske. ”Framoverlent” er et godt eksempel.

En gang i tida
da satt man pent
med ryggen rett –
ikke framoverlent.

Nå er det vanlig
– alvorlig ment –
å søke folk
som er framoverlent!

Og alle anbud
blir gitt (fortjent?)
til firmaer
som er framoverlent?!

Nei, rett opp ryggen,
snart er det for sent:
Den tryner først
som er framoverlent …

Enten – eller

Dette gryntet dreier seg om polarisering – om enten/eller-vinkling av alt som skjer. Fenomenet er særlig synlig i nettaviser. Når overskrifta bare er kommentarer som skal lokke lesere, da er hvilket som helst av ytterpunktene bedre agn enn … eeeh … fakta.

Når kjendiser har gjort
smått eller stort
mens kamera gikk
for vidåpen mik,
er det en regel at ingen skal skånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Fakta er null,
hensyn er tull,
det gjelder trafikk
og flest mulig klikk,
løgner blir veksla og sannheter lånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Dommen er kjapp,
tida er knapp
og ingen har tid
til galluperi –
sånt hefter bare når spalter skal fylles:
Disse skal hånes og resten skal hylles!

Om å vri seg unna

Jeg jobba som tenåring et sted nordpå. Mange i bygda var dissentere, leste Bibelen grundig og gikk flittig i kirka. Soknet fikk ny prest etter krigen, han kom snart i disputter med dissenterne – tapte som regel, men vrei seg alltid unna. Når motparten serverte et uventa argument, svarte han ”det der er ekvivalent!”, og debatten stilna.

Kunsten å vri seg unna finner stadig nye uttrykk. Radio, fjernsyn og internett bidrar til at saker går raskere, blir videre kjent og kan få større følger. Det er viktig å finne ei fluktrute bort fra gapestokken når en uventa situasjon fører til nærgående spørsmål, og sannheta bare vil gjøre galt verre. Og det gjelder å slippe unna uten å lyve enda mer.

Fluktrute 1. Enn vanlig metode er for tida denne: ”Jeg kjenner meg ikke igjen” – i framstillinga, artikkelen, påstandene osv.

Utsagnet er smart: Det benekter egentlig ingenting, innrømmer ingen skyld, det gjør saka til noe subjektivt, og antyder dessuten at anklagene kan være fake news. Metoden brukes ofte – ikke uventa – av maktpersoner som får #MeToo-anklager.

Fluktrute 2. Den forrige utveien duger ikke når bommerter blir dokumentert og konkrete feil påvist, da blir det for risikabelt å si at man ikke kjenner seg igjen. Et bedre svar i slike tilfeller er ”vi skal gå gjennom våre rutiner”.

Stategien er slik: Man nekter ikke for at feil er gjort, men ansvaret avpersonifiseres – det må være en systemsvikt. Rutinene er kanskje ikke gode nok, de kan være gamle eller laga av andre, men de skal bli sjekka.

Metoden har klare fordeler. Den gir inntrykk av kontroll, lover ingen endringer, og gir et pusterom, i beste fall til saka er glømt. Fluktruta brukes ofte av politikere og forvaltning.

Fluktrute 3. Gode journalister gir seg heldigvis ikke, og før eller seinere står en toppfigur uten gode rømmingsveier, med fare for å bli sparka. Da er tida kommet for fingerpeiking – ”andre har skylda”.

Strategien er som før – ingen innrømmelse av skyld eller ansvar. Så begynner jakta på ”andre”, de leiter i sin tur etter beste fluktrute, og spillet starter på toppen igjen.

Om å banne

Om jeg kan banne? Sjølsagt, det er barnelærdom. Vi brukte banning som signal – hør hvor voksne vi er! En ”guttegreie”, altså. Behovet for å banne har minka med årene, til gjengjeld har interessa for denne delen av språket økt. Hvorfor banner vi, og hvem gjør det?

Banning er et språklig virkemiddel. Vi bruker det både som strek under og utropstegn etter utsagn vi vil gi ekstra kraft. Språket er en sentral del av kulturen vår, banning er derfor kulturuttrykk.

Alle typer språkuttrykk har sine regler og normer, samt et opphav. Banning – både ord og remser – er henta fra mange områder, men to dominerer: Det seksuale og det sakrale. Vi importerer stadig engelske ord fra seksualfeltet – for eksempel fuck (you) og bitch. Det første brukes mer og mer i norsk drakt (føkke, føkkings), det siste er på vei inn i standardspråket. Nylig prøvde noen å registrere ”Basic Bitch” som varemerke, men fikk avslag. Søknaden viser likevel at ordet bitch stiger i status.

Mange banneord og -uttrykk har sakralt opphav. De er henta fra kirke og religion – påkalling av gode og vonde makter. Noen av de sakrale uttrykkene har nå fått ei nisje i språkmarkedet: Agn som frister folk til å klikke for å se TV-snutter i nettaviser.

Jeg veit ikke hvem som velger agn, kanskje en ansatt, kanskje en algoritme. Videoene kommer fra heile verden, ser det ut til. Det er ingen logisk sammenheng mellom innhold og agn. Formålet med agnet er å få flest mulig klikk (= besøk, = inntekt), da er banning god butikk.

Her er noen eksempler fra nettutgaven til Dagbladet:

1. ”Herregud!” er eneste kraftsalve fra himmelsektoren. Uttrykket er velkjent fra salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, men skrivemåte og uttale er annerledes.

2. Det hinsidige er bedre representert. De to vanligste uttrykkene er ”Fy faen!” og ”Å faen!”, det første også brukt som låtnavn. Faen er ei kortform av fanden, som bare finnes i norsk, dansk og svensk. Ordet er kanskje i slekt med fiende.

3. ”Å dæven!” påkaller djevelen (fra gresk diabolos). Uttrykket er kanskje mildere enn ”Å satan” (fra gresk satanas), som viser tydelig hvem man roper på!

4. Banneordet er halvt skjult i ”Å steike!”, men fra barnepensumet minnes jeg ”Faen steike” (eller ”Han steike!”) og den lange varianten ”Faen steike i helvete!”. Der avsløres det sakrale opphavet – ønsket om at fanden må steikes i sitt helvete.

Tilbake til videoene: De viser som regel dramatiske situasjoner fra naturen, fra kampen for å overleve (= skaffe seg mat), uten ondskap eller religion, men med mye brutalitet. Agnet har med andre ord ingenting med innholdet i videoen å gjøre, det skal bare love grøss og gru for dem som biter på.

Til slutt: Banninga til nettavisene bygger på et langt fattigere ordforråd enn det vi guttunger rådde over. Men vi brukte ikke banninga kommersielt …