blogg

Ekstremer i språket

Gauss-kurven, oppkalt etter den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss, er ei mye brukt sannsynlighetsfordeling i statistikk – mange typer data er tilnærma fordelt slik den viser. Den midterste stolpen viser gjennomsnittet, der er det flest data (høyden på kurven), så flater kurven ut mot ytterpunktene.

Kurven kalles populært normalfordelinga. Den beskriver fordelinga av tilfeldige verdier, for eks. høyden til alle tjueårige kvinner i landet, antall skåringer pr. kamp i herrehandball en bestemt sesong, mm nedbør daglig gjennom et år, resultater av IQ-stester o.l.

Poenget er: Kvinner er ikke enten dverger eller amasoner, kamper er ikke enten målløse eller skåringsfester, dager er ikke enten knusktørre eller pissvåte, og folk er ikke enten tufser eller genier. De fleste havner mellom ytterpunktene, aller mest i området rundt gjennomsnittet, også kalt ”normalen”. Og hvordan beskriver vi det normale – det moderate?

Idretten er en viktig aktivitet, målt både i pengebruk og medieplass, særlig det siste. Stor leserkrets gir språkbruken i reportasjene stor påvirkningskraft. Problemet for ei nettavis er: Det normale selger dårlig, de gir for få klikk. Det ekstreme, de uvanlige hendingene ytterst på Gauss-kurven, selger mye bedre. Hva gjør man for å lokke lesere? Dramatiserer, smører tjukt på, velger ekstreme ord.

Et eksempel: En video fra siste ski-VM bar tittelen ”[Bolsjunov] Stormet ut av målområdet etter målgang.” Et klikk viste at russeren gikk bestemt, ikke noe mer, det skreiv jeg til journalisten. Han svarte: ”Bolsjunov kan nok løpe raskere, men blikk, aura, væremåte og lukt trumper tempo her. Så tar jeg til meg bruken av stormer.” Javel, men – aura og lukt?

Språkbruken smitter til andre områder:

• Nå vinner man ikke, man knuser motstanderen.
• Man blir ikke kritisert – man slaktes.
• Kurver faller ikke eller bikker nedover, de stuper.
• Og den som feller en tåre for åpent kamera, bryter sammen.

Før eller seinere kan tema og termer flomme til andre felter:

Når svenskan storma over mål,
spreng æ tulling gjønna stadion,
og følelsan riv sjæla sund –
kor helvete e du?
Det forspranget du fekk av mæ,
e blitt slukt, knust og smadra –
æ ska tyn dæ, æ ska hån dæ,
æ ska kall det før et svik!

© Johan I. Borgos 2021

(Unnskyld, Åge …)

Framoverlent

Moteord går fort ut på dato, noen på grunn av overforbruk, andre er i tillegg dårlige bilder – ordene høres flotte ut, men er egentlig komiske. ”Framoverlent” er et godt eksempel.

En gang i tida
da satt man pent
med ryggen rett –
ikke framoverlent.

Nå er det vanlig
– alvorlig ment –
å søke folk
som er framoverlent!

Og alle anbud
blir gitt (fortjent?)
til firmaer
som er framoverlent?!

Nei, rett opp ryggen,
snart er det for sent:
Den tryner først
som er framoverlent …

© Johan I. Borgos 2021

Enten – eller

Dette gryntet dreier seg om polarisering – om enten/eller-vinkling av alt som skjer. Fenomenet er særlig synlig i nettaviser. Når overskrifta bare er kommentarer som skal lokke lesere, da er hvilket som helst av ytterpunktene bedre agn enn … eeeh … fakta.

Når kjendiser har gjort
smått eller stort
mens kamera gikk
for vidåpen mik,
er det en regel at ingen skal skånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Fakta er null,
hensyn er tull,
det gjelder trafikk
og flest mulig klikk,
løgner blir veksla og sannheter lånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Dommen er kjapp,
tida er knapp
og ingen har tid
til galluperi –
sånt hefter bare når spalter skal fylles:
Disse skal hånes og resten skal hylles!

© Johan I. Borgos 2021

Om å vri seg unna

Jeg jobba som tenåring et sted nordpå. Mange i bygda var dissentere, leste Bibelen grundig og gikk flittig i kirka. Soknet fikk ny prest etter krigen, han kom snart i disputter med dissenterne – tapte som regel, men vrei seg alltid unna. Når motparten serverte et uventa argument, svarte han ”det der er ekvivalent!”, og debatten stilna.

Kunsten å vri seg unna finner stadig nye uttrykk. Radio, fjernsyn og internett bidrar til at saker går raskere, blir videre kjent og kan få større følger. Det er viktig å finne ei fluktrute bort fra gapestokken når en uventa situasjon fører til nærgående spørsmål, og sannheta bare vil gjøre galt verre. Og det gjelder å slippe unna uten å lyve enda mer.

Fluktrute 1. Enn vanlig metode er for tida denne: ”Jeg kjenner meg ikke igjen” – i framstillinga, artikkelen, påstandene osv.

Utsagnet er smart: Det benekter egentlig ingenting, innrømmer ingen skyld, det gjør saka til noe subjektivt, og antyder dessuten at anklagene kan være fake news. Metoden brukes ofte – ikke uventa –  av maktpersoner som får #MeToo-anklager.

Fluktrute 2. Den forrige utveien duger ikke når bommerter blir dokumentert og konkrete feil påvist, da blir det for risikabelt å si at man ikke kjenner seg igjen. Et bedre svar i slike tilfeller er ”vi skal gå gjennom våre rutiner”.

Stategien er slik: Man nekter ikke for at feil er gjort, men ansvaret avpersonifiseres – det må være en systemsvikt. Rutinene er kanskje ikke gode nok, de kan være gamle eller laga av andre, men de skal bli sjekka.

Metoden har klare fordeler. Den gir inntrykk av kontroll, lover ingen endringer, og gir et pusterom, i beste fall til saka er glømt. Fluktruta brukes ofte av politikere og forvaltning.

Fluktrute 3. Gode journalister gir seg heldigvis ikke, og før eller seinere står en toppfigur uten gode rømmingsveier, med fare for å bli sparka. Da er tida kommet for fingerpeiking – ”andre har skylda”.

Strategien er som før – ingen innrømmelse av skyld eller ansvar. Så begynner jakta på ”andre”, de leiter i sin tur etter beste fluktrute, og spillet starter på toppen igjen.

Om å banne

Om jeg kan banne? Sjølsagt, det er barnelærdom. Vi brukte banning som signal – hør hvor voksne vi er! En ”guttegreie”, altså. Behovet for å banne har minka med årene, til gjengjeld har interessa for denne delen av språket økt. Hvorfor banner vi, og hvem gjør det?

Banning er et språklig virkemiddel. Vi bruker det både som strek under og utropstegn etter utsagn vi vil gi ekstra kraft. Språket er en sentral del av kulturen vår, banning er derfor kulturuttrykk.

Alle typer språkuttrykk har sine regler og normer, samt et opphav. Banning – både ord og remser – er henta fra mange områder, men to dominerer: Det seksuale og det sakrale. Vi importerer stadig engelske ord fra seksualfeltet – for eksempel fuck (you) og bitch. Det første brukes mer og mer i norsk drakt (føkke, føkkings), det siste er på vei inn i standardspråket. Nylig prøvde noen å registrere ”Basic Bitch” som varemerke, men fikk avslag. Søknaden viser likevel at ordet bitch stiger i status.

Mange banneord og -uttrykk har sakralt opphav. De er henta fra kirke og religion – påkalling av gode og vonde makter. Noen av de sakrale uttrykkene har nå fått ei nisje i språkmarkedet: Agn som frister folk til å klikke for å se TV-snutter i nettaviser.

Jeg veit ikke hvem som velger agn, kanskje en ansatt, kanskje en algoritme. Videoene kommer fra heile verden, ser det ut til. Det er ingen logisk sammenheng mellom innhold og agn. Formålet med agnet er å få flest mulig klikk (= besøk, = inntekt), da er banning god butikk.

Her er noen eksempler fra nettutgaven til Dagbladet:

1. ”Herregud!” er eneste kraftsalve fra himmelsektoren. Uttrykket er velkjent fra salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, men skrivemåte og uttale er annerledes.

2. Det hinsidige er bedre representert. De to vanligste uttrykkene er ”Fy faen!” og ”Å faen!”, det første også brukt som låtnavn. Faen er ei kortform av fanden, som bare finnes i norsk, dansk og svensk. Ordet er kanskje i slekt med fiende.

3. ”Å dæven!” påkaller djevelen (fra gresk diabolos). Uttrykket er kanskje mildere enn ”Å satan” (fra gresk satanas), som viser tydelig hvem man roper på!

4. Banneordet er halvt skjult i ”Å steike!”, men fra barnepensumet minnes jeg ”Faen steike” (eller ”Han steike!”) og den lange varianten ”Faen steike i helvete!”. Der avsløres det sakrale opphavet – ønsket om at fanden må steikes i sitt helvete.

Tilbake til videoene: De viser som regel dramatiske situasjoner fra naturen, fra kampen for å overleve (= skaffe seg mat), uten ondskap eller religion, men med mye brutalitet. Agnet har med andre ord ingenting med innholdet i videoen å gjøre, det skal bare love grøss og gru for dem som biter på.

Til slutt: Banninga til nettavisene bygger på et langt fattigere ordforråd enn det vi guttunger rådde over. Men vi brukte ikke banninga kommersielt …

© Johan I. Borgos 2021

Å legge seg flat

En gang laga jeg revyer – for gammel til det nå. Ei tid skreiv jeg i kommentarfelter – nå må man bruke Facebook til sånt (jeg er ikke på FB). Avisinnlegg? Joda, jeg skriver sånne av og til, de skal være saklige, ikke fleip. Men en blogg gir armslag for et medlem av GGG (Gamle Gretne Gubber) til å legge ut sine grynt. Og jeg begynner her.
~
Jeg retta hundrevis stiler som lærer og har ennå en mental rødblyant bak øret, særlig når jeg leser aviser, papir eller på nett. Rett skal være rett, elever hadde god tid, bladfolk har knappe tidsfrister, derfor griper de ofte til klisjeer – uttrykk som har mista si opprinnelige meining.
~
Hva betyr ”å legge seg flat”? Jeg antar det en gang var å ligge mageflat, kanskje for å bli tråkka på nakken. Nå er det bare en talemåte, ingen gjør sånt lenger. Opphavet er glømt og meininga forvrengt, uttrykket er svakere enn ”unnskyld”. Nå kan det til og med være ei fluktrute: Etterpå fortsetter man som før – og vender kanskje saka til egen fordel.
~

Altså:

Om å legge seg flat

Vi finleser nett og avisa
på jakt etter noe å glis’a,
og finner hver dag en krabat
       som
på grunn av en tabbe på jobben
blir offer for vitser fra mobben,
og tvinges å legge seg flat.
       Men,
når hånet fordamper som duggen
og stakkarn kan løfte på luggen,
da gliser han glad og tilfreds,
       for:
Mens tabbene drukner i massen,
står alle han sendte i dassen
fremdeles i dritten til knes.
       Yes!

© Johan I. Borgos 2021

Pressemelding

Litteraturpris til Johan Ingvald Borgos

Forfatteren Johan Ingvald Borgos er tildelt Språklig samlings litteraturpris 2020 for boka Samer ved storhavet (Orkana forlag). Borgos bruker ei talemålsnær språkform og viser at litteratur av høg klasse kan skapes på et folkelig bokmål. Den konsise uttrykksmåten står godt til språkforma og danner ei god ramme rundt skildringa av mennesker som lever under tidvis harde vilkår.

Johan Borgos er historiker utdanna ved Universitetet i Tromsø og har i mer enn 30 år arbeida med lokalhistorie i Vesterålen. Samer ved storhavet omfatter også den østre delen av Hinnøya slik at hele området vest for Tjeldsundet dekkes. Personene i boka er menneskene vi møter i gamle folketellinger, kirkebøker og andre dokumenter. Hovedvekta legges på kulturen og historia til den samiske delen av befolkninga, ei folkegruppe som ellers ofte utgjør bakgrunnen. Enkeltpersoner portretteres med varme og innleving, og i tillegg gir boka et innblikk i det samiske kulturfellesskapet og oppfinnsomheten i utnyttinga av naturressurser på land og hav.

Litteraturprisen finansieres av Tomas Refsdals litteraturfond. Prisen deles ut til bokmålsforfattere eller -skribenter som i sitt litterære arbeid bruker de folkelige formene i bokmålet. Gjennom prisen ønsker Landslaget for språklig samling å verd- sette forfattere og skribenter som gir det folkelige bokmålet en plass i offentligheten og i mediebildet.

Dette er 48. gang prisen deles ut. Den blei første gang delt ut i 1963, og har blant andre gått til Kåre Holt, Dag Solstad, Mona Høvring og Per Petterson. Mer informasjon om prisen og tidligere prisvinnere: www.sprakligsamling.no/litteraturprisen
Overrekkinga av prisen finner sted fredag 9. oktober klokka 12 på Kulturfabrikken kulturhus i Sortland. Arrangementet er åpent for alle.

Orkana forlag: www.orkana.no
Mer informasjon om LSS: www.sprakligsamling.no Thomas Hoel, styreleder i LSS: leder@sprakligsamling.no

Hans H. Schulzes beretning

Hans H. Schulze
Hans H. Schulze som stortingsmann

Hans Henrik Schulze blei født 1823 i Åsnes, Hedmark, og utdanna seg til jurist. Han arbeidde på sorenskriverkontoret for Lofoten og Vesterålen først på 1850-tallet. I denne tida skreiv han en rekke reisebrev som blei trykt i ei hovedstadsavis. De blei i 1866 utgitt i boka ”Fra Lofoten og Solør”. Den solgte godt og kom ut i flere opplag.

Schulze var stortingsrepresentant for Hedmark fra 1863 til han døde femti år gammel i 1873. I disse årene ga han ut også andre bøker.

Schulzebok
Tittelbladet til andre opplaget av boka (1867)

Reisebrevene nordfra er godt skrevet, prega av godt blikk for natur og folkeliv, men også av en del fordommer, blant annet når det gjelder samer han møter. Han var ”et barn av si tid” – og overklassegutt. I boktittelen bruker han navnet Lofoten, ikke Vesterålen. Det kan være et salgsknep anno 1866: Lofoten var godt kjent, få visste om Vesterålen.

Schulze er ikke redd for å oppgi navn på personene han møter, i hvert fall i noen tilfeller.

NB: Rettskrivinga i bokavsnittene nedenfor er lett modernisert i forhold til originalen.

 

       Lofotøyene er for det meste temmelig avrundte, men det er ikke tilfellet med Langøya, som utskjæres av fjorder og bukter i mangfoldige tunger og halvøyer. Den største av disse fjordene er Eidsfjorden, som skjærer seg tre mil inn i øya og skiller prestegjeldene Hadsel og Bø fra hverandre.

Vaalsnes-Frland
Innerste delen av Eidsfjorden. Valsnes til venstre, Frøskeland til høyre.

       Der Eidsfjorden ender, er en smal jordstrimmel, og bak den enda en fjord som fører til Vestbygda og Langenes. Når man skal dit, kan man seile rundt Langøya enten i sør eller nord, men siden man får farlige farvatn begge disse veiene, velger man gjerne å reise innover Eidsfjorden, gå over eidet og ta båt på den andre siden.

 

Olderfjorden
Holme ved Sølferstranda

       Eidsfjordens bredder frambyr ingen merkelige situasjoner. Fjellmassene hever seg visstnok temmelig bratte opp fra sjøen til en høyde av et par tusen fot, men siden de på toppen danner et jevnt platå og sidene er bevokst med kratt, finner man ikke så meget rart ved dem her oppe hvor det er fjell over alt. Men det er en omstendighet som gjør Eidsfjorden interessant for nordlendingen, og det er det store sildefisket som inntraff her et par år.

Sjølsagt forteller Schulze om sildefisket i området – og om landemerket Reka:

       Ut på høsten i 1848 viste seg plutselig inne i Eidsfjorden uhyre masser av den store fete høstsild, som er så etterspurt i handelen, men det varte lenge før båtene og fartøyene samlet seg her. Endelig kom de sammen, men innen kort tid var alle tønner fylt og det ble fritt for salt. De små beholdningene hos handelsmennene ble snart oppbrukt, og til Bergen var det 150 mil. Da følte man bittert savnet av en by i nærheta med store lagre og driftige spekulanter.

Reka3
Reka sett fra nordsida av Bjønndalsfjorden.

Det indre av Eidsfjorden er et av de vakreste partiene i Vesterålen. Frodig løvskog og tykt gras dekker de små haugene som amfiteatralsk hever seg opp til fjellveggen som plutselig stiger loddrett til værs med kammer som er splittet i mangfoldige spisser og horn.
Gjennom dalene løper en liten elv hvor ørreten spretter, men midt i forgrunnen reiser seg på fundamentet av en grønn bakke en enslig klippe, kalt Reka, som til en høyde av 1500 fot presenterer seg som et uhyre monument, hugget i stein av en mesterhånd. Den er en blanding av en pyramide og en obelisk, og sidene er så glatte og jevne, og formen så regelmessig, at man aldri skulle tro den var dannet av naturen. Her kulle det være deilig å bo, og når arbeid og kunst hadde forskjønnet denne dalen, kunne den bli et verdifullt herresete.

Her kommer han inn på samene:

       Men Lofoten ligger nordenfor folkeskikken, og det er vel ikke utsikt til at den skjønne fruktbare plett i århundrer vil ha andre beboere enn de par finnefamiliene som nå lever fattigslig av sine kreaturer og geiter. Finnene blir aldri jordbrukere. De kan nok stelle godt for husdyrene, og flinke gjetere er de også, men å grave grøfter og tappe ut myrer og rydde jord, det lærer de aldri. Det behøves ikke der oppe på fjellene hvor deres forfedre bodde, og hvor de alltid vil lenges tilbake når nød og fattigdom har jaget dem ned til sjøen.

Skjfjeidet
Skjerfjordeidet. Schulze og følget hans møtte nokså sikkert samer ved bukta til høyre.

       Da vi kom inn mot eidet, knallet et rifleskudd – kula hvinte høyt over hodene våre og traff vannet langt bak oss. Det var Svend Finns salutt til skriverbåten. Vi svarte han straks med to skudd fra våre metallkanoner, knallet drønnet lenge i fjellene og kalte heile finnefamilien ut på bakken. Vi steig i land og blei mottatt av Svend, som aldri unnlot å møte oss her når skriverbåten kom. For da visste han at der vanket en dram så god, så god.
Det var en liten stygg mann med furet og kopparret ansikt og rennende øyne, og slik var nesten alle finnene her oppe. I Lofoten er det ikke så mange, kanskje et par hundre stykker. Av dem er det bare et par familier som har rein, den fører de omkring på fjellene i Borge og på Andøya. De øvrige sitter som bygselmenn eller husmenn på avsideliggende gårder og driver jakt og fiskeri som binæring, men siden de elsker brennevinet inntil lidenskap, vil det ikke lykkes dem å slå seg opp.

Skjerfjeidet
Bjønndalsfjorden mot Eidsfjoirden, sett fra stedet der Schulze og følget spiste middag.

      Her på eidet skulle vi holde middag. Sola brente varmt og ikke et vindpust beveget de skjelvende bladene på ospa. Ved kåring var kokkens og munnskjenkens hederlige oppgave overlatt til meg, og min første omsorg var å finne en skyggefull plass. Jeg oppdaget en uhyre stein som var et godt skjermbrett mot sola, og rundt den dannet halvvoksne osper og rogntrær og tettbladete bjørker et naturlig lysthus. Hit kommanderte jeg nistebomma og flaskeforet, og på det fine grønne graset bredte jeg ut servietten og på den alle de spiselige raritetene. Som garnityr stilte jeg opp blinkende flasker mellom store blåklokker, og da selskapet hadde lagt seg til bords på romersk manér i den kjølige skyggen, og som olympensguder så Hefaistos travelt vimse omkring for å oppvarte med ambrosia og nektar, da brøt de ut i ustanselig latter og lot rettene smake.

Schulze møtte også andre samer. Her skildrer han  møtet med dem, antakelig i et fiskevær i Lofoten. «Fjordene på innlandet» betyr sikkert området Salten-Tysfjord-Ofoten. Han framstiller dem svært positivt og uten fordommer, men avslutter med en påstand som inneholder ei sammenligning vi i dag vil regne som rasistisk:

       Til vinterfisket kommer en heil del finner fra fjordene på innlandet. De gjaldt for utmerkede fiskere og var for det meste ordentlige folk. Flere av dem var svært vakre, de hadde frisk ansiktsfarge, temmelig regelmessige ansiktstrekk og livlige øyne. Deres drakt var særdeles malerisk – en vid vadmelsbluse, kantet med røde og blå band, og omgitt med et glimrende belte eller en kulørt ullsnor, på hodet en blå spiss lue, kantet med rødt, og på føttene komager – deres ytre hadde noe imponerende ved seg når de med armene korslagt på brystet sto tause og alvorlig avsides og hørte på de støyende og snakkende klynger av fiskere. Det syntes som om de med sorgblandet bitterhet betraktet denne menneskeslekt som nå ferdes på deres fedres enemerker. Så godmodig som nordlendingen er og så lite tilbøyelig han er til å overvurdere seg sjøl, så forakter han likevel finnen, og ekteskapelige forbindelser mellom disse ulike stammer er her i det minste ytterst sjeldne. Likesom reinen og kyrne skyr hverandre, slik holder også deres herrer, finnen og bumannen, seg borte fra hverandre.

Reka2
Reka fra nordøst.

Albert Jersins beretning

Albert Jersin blei født 1726 i Sogn. Han tok teologisk embetseksamen, og etter noen år som privatlærer blei han i 1757 sokneprest i Værøy. I 1766 søkte han stillinga som prest i Steigen og fikk den.

Samme år skreiv han ”Kort Underretning om Lofoden, Westeraalen og Anden i Nordlandene”. Den er visstnok aldri blitt trykt, men manuskriptet finnes i Riksarkivets håndskriftsamling. Det er på 29 sider, halvparten nummerert, kanskje ufullstendig videre.

Beretninga til Jersin omfatter både geografi, dyreliv og befolkning. Det virker som han har reist gjennom regionen og snakka med folk, det blander han med egne observasjoner. Flere steder nevner han samer, som han med den tids språkbruk kaller ”finner”.

Jersin blei fem år i Steigen og deretter åtte år i Alta, før han i 1779 fikk stillinga som prest på Haram, Sunnmøre. Han døde i 1783.

Risøysundet
Sørspisen av Andøya. Gevlfjorden til venstre, Risøysundet går mot høyre.

Jersin reiste med båt, for veier fantes ikke. Beretninga hans følger skipsleia. Tesktene nedenfor er utdrag fra beretninga.

       Videre nord og hen med Langøen paa vestre Side en stor Miil fra Sortlands Kirke adskiller Hassel Fjorden sig og løber i Nordøst og Nordvest og saaledes omløber paa østre og vestre Side en liden herlig Øe Anden. Naar man farer østen om Anden, har man Hinnø, der grændser til Sænnien østen for, hvoraf den Nordlige Deel tilhøre Hoved Sognet Duerberg paa Anden, den mellomste Deel paa vestre Side Annexet Sortland, og den sydligste Deel, der strækker sig til Raftsundet, tilhører Hoved Sognet Hadsel. Men den østlige Deel hører under Sænnien.

Sortland
Langeøya sett fra Strandheia på Hinnøya. Lofotfjellene skimtes i bakgrunnen til venstre.

       Paa denne store og ofte ommeldte Øe Langøen opholde sig nogle Finner hvor der er Skov, thi at brænde Torv er for dem en vederstyggelighed. Disse Finner kan og have en ringe Deel Reendsdyr.

Fjellgårdene
Fjellgårdene på Andøya – Skavdalen og Åbergsjorda sett fra Middagsfjellet. Her bodde trolig samene som eide reinene Jersin så

       Paa denne Øe Anden boer endeel Finner der haver nogle Reensdyr, siden der baade er nogen Skog og en slags Mose paa Klipperne, som disse Dyr kan leve af, og endelig maa have. Disse Dyr ere alle vilde. Det er at merke, at disse og andre Finner der haver Dyr maa oppasse naar de kalver, saa merker enhver sine smaa Kalver med sit merke, og saaledes kiender hver sine Dyr. Naar de om Høsten vil have nogle Dyr, maa de skydes.

bjørn landbrukstidende
Kilde: Landbrukstidende

       Udi Lofoden og Westeraalen findes ingen skadelige Dyr af Biørne eller Ulve, dog kan af en Hendelse undertiden komme en Biørn til Westeraalen, som først er oversvømmede fra indlandet Salten til Sennien, og derfra kommen til Anden eller Raftsundet, men ødelegges strax af de der boende Finner.

gevær
Gevaær fra ca. 1750. Kilde: Digitalmuseum.no

Beretninga om våpnene til samene stemmer svært godt med kildematerialet. De fleste samene hadde gevær (riflebørse).

       I almindelighed Aarsager Indbyggernes Ladhed og egensindige Opdragelse stor Fattigdom, dog sees at de arbeidsomme lever vel, og uden megen Gield. Der finnes iblandt dem ikkun gandske faa velvoxne og af magt, men ere mavre og gustne. De fleeste ere meget frygtagtige og ej modige til at bruge Gevæhr, muligen af denne raison de ere foragtelige over dem der bruger Gevæhr og kalder dem Finner. Men Finnerne giver intet etter i høihjertighed og foragt over de andre, siden de oftest trænger til dem som er hændigere.

gammetuft
Tuft etter en stor gamme i Melfjorden, Sortland. Ildstedet (arran) foran til venstre.

       Disse Finner er i almindelighed smaa folk, men dristige. Deres løfter ere ikke paalidelige, men vil gierne ved Leilighed bedrage, ere ellers paa alle Maader nøysomme baade til Lands og Vands. Naar man ret bettragter disse Finners Natur, Skabning og Omgang, kan man fast falde paa de tanker at de vare af Jøde Slægt, og fører de med sig en ubehagelig Lukt. De maa stedse boe hvor Skov findes, thi de kan ikke fordrage Torv Røg. Hvor disse Finner ikke opholder sig, der ere alle disse Steder saa blottede for fiendtlig overfald at gandske faa bevæbnede kunde uden Modstand røve og plyndre hvor de ville.

sameboplasser
De fleste av disse bostedene eksistert da Jersin besøkte regionen.

Melchior Ramus og kartene hans

Teologen Melchior Ramus var født 1646 på Aukra i Romsdal. I 1688 inngikk han en avtale med kong Christian 5. om å kartlegge heile Norge. Han fikk to år til jobben, brukte vel fire, men var visstnok ikke ferdig da han døde brått våren 1693.

Mye av arbeidet hans er seinere gått tapt, men ei samling kartskisser fra Nord-Norge er bevart og ligger i Riksarkivet. I 1689 kom Ramus til øyene vest for Tjeldsundet, resultatet blei tretten kartskisser fra området. Det er tydelig at han seilte langs det meste av kystlinja, men reiste unntaksvis inn i fjordene.

Antakelig tok Ramus inn hos prestene og brukte sikkert dem som kjentmann i hvert sokn. Skissene er mest detaljert i det nærmeste området rundt kirkestedene, med gjenkjennelige landformer. Hver gård er avmerka med en liten sirkel og navnet tydelig skrevet.

Ramus og det samiske

Det er trolig tre grunner til at kartene har få samiske spor: 1) Ramus så for det meste kystlinja, de fleste samene bodde inne på øyene. 2) I 1689 var få samiske gårder ført inn i matrikkelen. 3) Det er mulig at Ramus i liten grad fikk vite om det samiske innslaget av sine kjentmenn.

Men noen spor er der. Dette kartutsnittet viser et område nord på Hinnøya med Gullesfjorden til venstre og Sørfjorden til høyre. NB: Sør er OPP på kartet. Gambogen er avmerka nederst, Forøya er inntegna uten navn. På øverste del av utsnittet står: «Guldholm ligger på dend ø side j m (1 mil) ind fra Olnes. inden for ere findsætter.» (Finnesete betyr en samisk boplass. Merk flertallsforma!)

ramus01
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_24a

Neste utsnitt viser et område litt lenger øst på samme kartblad. Sørspissen på Kveøya stikker inn nederst midt på utsnittet. Alle gårdsnavnene i riktig rekkefølge viser at Ramus må ha seilt gjennom dette området i 1689. Som vanlig har han markert gårdene med små sirkler, men til venstre for navnet Olnes (Ålnes) har han tegna noe som ligner telt eller gammer. Området blei seinere kalt Salen, der bosatte samer seg på 1680-tallet. Vi veit ikke om Ramus så lávvuer eller gammer der, men lignende symboler finnes ingen andre steder på kartskissene hans fra reegionen.

ramus02
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_24a

ramus03
Utnsitt av kartblad NRA GA 261_bl-20b

Dette utsnittet viser et område nord på Langøya (sør er OPP), med Skogsøya nederst utafor åpninga av Romsetfjorden.

Gårdene inne i fjorden hadde samisk bosetning på den tida, og Ramus skriver Navers-spor, nokså likt den samiske navneforma Nábarsporro. Også Romset kan ha et navn av samisk opprinnelse. Gårdene ytterst i fjorden, Horn(et) og Smines, har norske navn.

Romsetfjorden var en vanlig ferdselsvei mellom Øksnes og Hadsel, blant annet for prestene (Øksnes var et anneks under Hadsel), og fjorden blei opprinnelig kalt Prestfjorden. Vi veit at Ramus bodde ei tid hos presten på Øksnes, det betyr at han reiste gjennom fjorden på vei til eller fra Hadsel.

Det fantes enda en ferdselsvei mellom Øksnes og Hadsel. Den gikk gjennom Skjerfjorden (se neste kartutsnitt).

ramus04
Utnsitt av kartblad NRA GA 261_bl-20b

Dette kartutsnittet viser et område vest for det forrige.

Mye tyder på at Ramus også reiste denne veien: Gårdene er rett plassert og bukta ved Godvika er tegna inn. Legg også merke til profilen av fjellet Saltberget nederst til venstre. Slik ser man den fra prestegården på Øksnes (se nederst på sida).

Ramus kaller fjorden «Skierfiord eller Sandsetfiord». I dag brukes navnet Skjerfjorden bare om den innerste delen, der gårdsnavnet er plassert. På andre sida av Skjerfjordeidet stikker Bjønndalsfjorden inn, det er en arm av Eidsfjorden. Både Skjerfjorden og Bjønndalsfjorden var reint samiske områder da Ramus besøkte regionen.

Skjerfjorden heter på norsk Skjellfjorden og på samisk Skearavutona. Det kan se ut som det samiske navnet har påvirka det norske, lokalt brukes forma Skjerfjorden. Den forma fikk altså Ramus høre i 1689, og han brukte den på kartskissa.

Det siste kartutsnittet vier et område nordøst på Langøya, der Sortlandssundet møter Gavlfjorden. I høyre del av utsnittet stikker en fjord inn i Langøya, med gårdene Holm og Lien ytterst. I dag kalles den Lifjorden, Ramus skriver «Koffiord». Dette var en samisk fjord, som i kildene på 1600-tallet blei kalt Kobbfjorden. Det første leddet er ikke dyrenavnet kobbe, men samisk gobbo, som betyr en bergknatt. Den kalles idag Haugen og ligger lett synlig innafor fjordbotnen.

ramus06
Utsnitt av kartblad NRA GA 261_bl-23a

Saltberget-ny
Øksnes kirke på Skogsøya. Prestegården sto på sletta til venstra for kirka da Ramus bodde der i 1689. I bakgrunnen ruver Saltberget, som Ramus tegna inn på kartskissa av Øksnes.