blogg

Ole Paulsen-slekta

I 1601 kommer fogdens menn til Gullesfjorden på skatteoppkreving. De skriver tre navn på lista – Tomas Paulsen, Ole Paulsen og Ole Einarsen, og føyer til at de er ”til havs”, det vil si på fiske. Alle tre har en bygsel, altså en gård, der kan vi regne med at kone og barn er heime og betaler skatten.

Skatt1601
Skattelista fra 1601

Skattelista sier ingenting om alderen på de tre samene, men det er rimelig å anta at de er minst tretti år gamle, altså født før 1570. Foreløpig er etterslekta til Ole Paulsen den eneste vi klarer å følge med en viss sikkerhet.

  1. generasjon

Ole kan følges i skattelistene fram til 1628, da dør han trolig. Navnet på kona hans står aldri i kildene. Her er familietabellen hans, med parnr/datanr og varighet (n. betyr nevnt). Bostedet er nokså sikkert gnr. 19 i Kvæfjord, altså Våtvoll.

Par 1601/#1828: n.{1601–1628}
Bosted 19/K 1601–1628
M: Ole Paulsen n.(1601–1628), ukj. f.sted.
K: ukjent
Barn:
1. Paul (1610–?), f. 19/K. Til par 1636/#1835.

Våtvoll
Det opprinnelige tunet på Våtvoll kan ha stått her.
  1. generasjon

Få år etter at Ole forsvinner fra kildene, dukker Paul Olsen i hans sted. Det er antakelig sønnen til Ole som gifter seg og overtar bygselen. Et manntall i 1666 viser at han og kona har to sønner (verken kona eller døtre nevnes i manntall). Året etter dør Paul.

Seinere sier skattelistene at enka Marit Tomasdtr betaler bygselavgiftene – hun må være enka etter Paul. Faren hennes heter altså Tomas, kanskje Tomas Paulsen (se første navnet i 1601) eller Tomas Larssen i Gambogen, vi mangler kilder til å avgjøre det. Familietabellen blir slik:

Par 1636/#1835: n.{1636–1667}
Bosted 19/K 1636–1667
M: Paul Olsen (1610–?), f. 19/K. Fra par 1601/#1828 Ole Paulsen/NN.
K: Marit Tomasdtr n.(1681–1687), ukj. f.sted.
Barn:
1. Gunder (1636–?), f. 19/K. Til par 1670/#663, par 1695/#2110.
2. Kristen (1648–?), f. 19/K. Til par 1680/#1849.

  1. generasjon
Ingelsfjorden
Utsikt ut Ingelsfjorden (Gaivuotna)

Den eldste sønnen, Gunder,  gifter seg omlag 1670. Han flytter til vestsida av Hinnøya, til Sommerset ytterst i Ingelsfjorden. Der dør kona på 1690-tallet, og han gifter seg på nytt. Med ett unntak (Erland Nilssen i Lunkfjorden) er samiske par ikke tatt med i manntallet fra 1701 for Hadsel, men Gundersen/Gundersdtr er sjeldne navn, så vi kan anta rimelig sikkert at Peder Gundersen er en sønn fra første ekteskapet og Gjertrud Gundersdtr ei datter fra andre.

Par 1670/#663: n.{1670–1695}
Bosted 7/H 1670–1695
M: Gunder Paulsen (1636–?), f. 19/K. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Peder (n. 1697–1707). Til par 1697/#605.

Par 1695/#2110: n.{1695–1705}
Bosted 7/H 1695–1705
M: Gunder Paulsen (1636–?), f. 19/K – 2.es. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Gjertrud (n. 1705–1738). Til par 1705/#53.

gullesfj
Inn Gullesfjorden sett fra Forøysæter.

Broren til Gunder, Kristen, overtar bygselen på Våtvoll. Han gifter seg omlag 1670, og manntallet fra 1701 viser at han og kona har fire sønner (døtre nevnes fortsatt ikke).

Par 1680/#1849: n.{1680–1710}
Bosted 19/K 1680–1710
M: Kristen Paulsen (1648–?), f. 19/K. Fra par 1636/#1835 Paul Olsen/Marit Tomasdtr.
K: ukjent
Barn:
1. Kristen (1680–?), f. 19/K. Til par 1720/#2074.
2. Erik (1692–?), f. 19/K. Til par 1718/#1850.
3. Svend (1695–1747), f. 19/K. Til par 1727/#673.
4. Ole (1697–?), f. 19/K

  1. generasjon
Sørfjorden
Sørfjorden. Foto: Marianne F. Pettersen.

Kirkeboka for Hadsel begynner i 1693. I 1697 gifter Peder Gundersen og Ellen Pedersdtr seg i kirka der, og året etter døper de dattera Inger. Familien flytter i 1706 til Sørfjorden i Sortland, like etter dør Peder. Dattera vokser opp og fører slekta videre.

Par 1697/#605: g.{1697–?}
Bosted 7/H 1697–1706, 28/S 1706–1707
M: Peder Gundersen n.(1697–1707), ukj. f.sted. Fra par 1670/#663 Gunder Paulsen/NN.
K: Ellen Pedersdtr (1670–1763), ukj. f.sted.
Barn:
1. Inger (1698–?), f. 7/H. Til par 1730/#636.

Kavåsen
Romsetfjorden. Kavåsen til venstre, Finnjorda til høyre.

Halvsøstra til Peder, Gjertrud Gundersdtr, gifter seg i 1905 med smeden Anders Jonsen. De neste årene flytter de mye, først i Hadsel og deretter i Øksnes, mest i Romsetfjorden. Gode kirkebøker viser at barneflokken til paret blir svært stor. Minst tre av barna vokser opp og fører slekta videre.

Par 1705/#53: g.{1705–?}
Bosted 7/H 1705–1713, 9/H 1713–1715, 7/H 1715–1717, 19/H 1717–1718, 53/Ø 1718–1720, 52/Ø 1720–1725, 53/Ø 1725–1726, 52/Ø 1726–1727, 53/Ø 1727–1729, 57/Ø 1729–1732
M: Anders Jonsen n.(1705–1732), ukj. f.sted.
K: Gjertrud Gundersdtr n.(1705–1738), ukj. f.sted. Fra par 1695/#2110 Gunder Paulsen/NN.
Barn:
     1. NN (1706–?), f. 7/H
     2. Berit (1708–?), f. 7/H. Til par 1729/#54.
     3. Anna (1709–1783), f. 7/H. Til par 1736/#142.
     4. Inger (1710–1798), f. 7/H. Til par 1739/#120, par 1768/#419.
     5. Gunnhild (1711–?), f. 7/H
     6. Paul (1712–1712), f. 7/H
     7. Jon (1713–1727), f. 9/HMikkel (1715–?), f. 7/H
8. Mikkel (1715–?), f. 7/H
     9. NN (1717–?), f. 19/H
   10. Gunder (1722–1727), f. 52/Ø
   11. Karen (1728–?), f. 53/Ø

Vi veit ikke hvor det blir av den yngste sønnen til Kristen Paulsen og kona på Våtvoll. Han overtar ikke heimegården, kanskje gjør ei datter av paret det. De tre andre sønnene flytter fra Gullesfjorden.

Salen
Eriksletthaugen. Foto: Marianne F. Pettersen

Erik Kristensen og kona bosetter seg i Salen innafor Kveøya. Tufta etter en dobbeltgamme ved Eriksletthaugen viser antakelig hvor de bodde. Fire barn fører slekta videre.

Par 1718/#1850: n.{1718–1758}
Bosted 42/K 1718–1758
M: Erik Kristensen (1692–?), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: ukjent
Barn:
1. Marit (1716–1786). Til par 1748/#658.
2. Kristen (1732–1815), f. 42/K. Til par 1759/#1794, par 1764/#1813.
3. Ole (1734–1818), f. 42/K. Til par 1761/#1797.
4. Ellen (n. 1752–?), f. 42/K. Til par 1752/#1781, par 1757/#1791.

Også Kristen Kristensen bor i Salen etter at han gifter seg, men han og kona blir kort etter borte fra kildene.

Par 1720/#2074: n.{1720–1723}
Bosted 26/K 1720–1721, 42/K 1721–1723
M: Kristen Kristensen (1680–?), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: ukjent
Barn ikke kjent.

Kobbedalen
Kobbedalen

Den siste av sønnene på Våtvoll, Svend Kristensen, gifter seg i Kobbedalen på Andøya med Berit Amundsdtr. De får seks barn –  to sønner og to døtre fører slekta videre.

Par 1727/#673: g.{1727–1747}
Bosted 10/A 1727–1747
M: Svend Kristensen (1695–1747), f. 19/K. Fra par 1680/#1849 Kristen Paulsen/NN.
K: Berit Amundsdtr (1704–1751), f. 10/A. Fra par 1704/#678 Amund Paulsen/Karen Paulsdtr.
Barn:
1. Kristen (1727–?), f. 10/A. Til par 1756/#744.
2. Inger (1729–?), f. 10/A. Til par 1758/#1792, par 1770/#1934.
3. Tore (1739–1779), f. 10/A. Til par 1759/#1798.
4. Ingeborg (1747–1820), f. 10/A. Til par 1784/#796.
5. Svend (n. 1747–1747), f. 10/A
6. Paul (n. 1753–1753), f. 10/A

Utover 1700-tallet blir kildene stadig bedre, etter 1753 har vi kirkebøker for alle soknene i regionen. De gjør det lettere og sikrere å finne de neste generasjonene med etterkommere til Ole Paulsen. Etterslekta hans teller i dag trolig flere tusen personer.

OP-paraden
25 etterkommere av Ole Paulsen på rad. Foto: Marianne F. Pettersen

Handel, tjenester og møteplasser

Da folketellinga i 1801 blei holdt, hadde Hinnøya og Vesterålen vel ti tusen innbyggere. Omlag ti prosent av dem var etniske samer, de bodde spredt over heile regionen. I enkelte områder, som Gullesfjorden og Eidsfjorden, var andelen samer langt større.

Regionen sett under ett var det kort avstand mellom samer og nordmenn. De møttes ofte, for eksempel på kirkebakken, i fiskeværene, på leidangsberget, på havet, og ikke minst i handel og varebytte. Møtene og kontakten mellom samer og nordmenn førte uten tvil til konflikter, men også til gjensidig nytte.

Gamle stridigheter finnes fortsatt avleira som negative holdninger. De dukker ofte opp i kommentarfelter på internett, som for eksempel når striden dreier seg om det samiske flagget på 17. mai:

samene og alle andre nasjonaliteter må da kunne finne seg en annen dag og flagge på en 17 mai. rødt hvitt og blått skall vaie. inga andre farger skall opp. det er nokk samisk tull på tv og ellers sjilting av plasser og steds navn her i norge.

       Kulturkontakt mellom etniske grupper betyr som regel kulturpåvirkning, fra språk til næring, kanskje også til ei viss arbeidsdeling. Denne posten dreier seg mest om felter der samene var leverandører av varer og tjenester til nordmennene.

smeder

Samiske smeder: Artikkelen ”Et slagsmål i 1723” (se under Samisk historie på dette nettstedet) forteller om en konflikt. Den gjelder kvaliteten på noen jarsteiner (søkker av jern) som en samisk smed har levert til en norsk storkar. En annen nordmann klager på dem, det fører til slagsmål, saka ender i retten og protokollene – slik kjenner vi den.

Skiftematerialet viser mange samiske smeder over heile regionen (se kartet over). Noen eier verktøy, andre har komplette smier med ambolt, esse og belger. Samene dekte også det norske markedet – kildene nevner ikke norske smeder i området før 1800.

Bly og støpeskei nevnes i et par skifter, samene laga altså ammunisjon til børser. Men de fleste produktene deres var av jern, og hvor fikk de det fra? Regionen har forekomster av både jernmalm og myrmalm. Arkeologer har registrert to eller tre jernvinner i regionen (se kartet). Samiske smeder bodde i nærheta, kanskje var ikke naboskapet tilfeldig.

Andongen
«Andongen», bygd 1956 av de samiske båtbyggerne Erling og Martin Erlandsen, Andøy.

Samiske båtbyggere: Skiftene etter samiske smeder inneholder ofte snekkerverktøy, som regel store økser, det betyr nokså sikkert båtbygging. Det er neppe tilfeldig når kartet viser mange samiske smeder i tre områder kjent for båtbygging: Gullesfjorden, Eidsfjorden (med Jørnfjorden) og Risøysundet, mellom Hinnøya og Andøya.

Fiskerinæringa har alltid stått sterkt i regionen. De samiske båtbyggerne hadde derfor et stort marked både blant samer og nordmenn. Folkeminner tyder på at det var ei lønnsom næring, slik sagnet om Jørlandsdronninga forteller (fra Bø-boka av Rolv Straume):

For lenge sia levde det på Jørland ei kone som var så rik og mektig at dei kalla henne Jørlandsdronninga. Ho skulle elles heite Bole, og ho åtte ikkje berre heile Jørland, men også andre gardar. Når ho hadde ærend til prest eller lensmann, vart ho støtt beden inn i storstua, fekk det beste sete og vart traktert på beste måte.

Det samiske paret Bole Nilsdtr (1757–1836) og Nils Jonsen (1784–1828) bygde båter. De bodde på Jørland, derav tilnavnet på Bole, og folkeminnet har rett: Ifølge sesjonslistene først på 1800-tallet var de et av de tre rikeste parene i Øksnes. Sitatet ovenfor hevder også at de hadde høg status i lokalsamfunnet.

Virksomheta til ei av de samiske båtbyggerslektene, Erlandsen-folket, kan følges fra midt på 1600-tallet og tre hundre år framover. Den starta i Gullesfjorden, fortsatte i Eidsfjorden og Jørnfjorden, og endte ved Risøysundet.

Grener
Grene (Foto: Manndalen Husflidlag)

Samisk husflid/duodji: Smedene og båtbyggerne danna ei viktig kontaktflate mellom samer og nordmenn, men det fantes også kvinner som bidro. Produktene deres dukker ofte opp i norske skifter i form av reinskinn og grener. Mørketallene er trolig store, for i listene over dødsbo blei slike ting gitt langt lavere verdi enn båter og smedprodukter. De blei derfor i mindre grad registrert. Noen ganger nevnes imidlertid vever, hjulrokker, til og med strykejern.

Olaus Nicolaisen
Olaus M. Nicolaissen

Samisk legehjelp: Et annet kvinnefelt er synlig både i folkeminner og kilder. Omkring 1850 henta en nordmann samisk fødselshjelp til kona si, sjøl om jordmor og lege bodde nærmere. Slike kilder sammen med folkeminner tyder på at samer, særlig kvinner, ytte ulike helsetjenester også til den norske delen av befolkninga.

Olaus M. Nicolaissen gjengir i boka ”Sagn og fortellinger fra Nordland” (1879) ei historie om Poll-Berit (Berit Pedersdtr, 1749–1817). Historia består egentlig av to beretninger, den ene om ei klok kone (kursiv) og den andre om gand (vanlig skrift):

«Engang kom hun til gaarden Tinden og bad konen der om suppemel; men da hun ikke fik det, lovede hun, at det skulde nok konen faa ret for. Denne blev kort etter dødsens syg, og hendes mand maatte da reise til Pold-Berit og bede hende om, at hun maatte komme og hjelpe hans syge kone. Hun kan gjerne være syg, det er ret tilpas for hende,’ sagde Pold-Berit. Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom ind i stuen, gik hun bent bort til sengen, hvor den syge kone laa, og lagde sin haand under hendes bryst. Men da fortelles der, viste der sig sorte merker efter alle hendes fingre der, hvor hun havde lagt sin haand. Hun sagde da, at det ret var paa høy tid, hun kom, for ellers havde det ikke været helsebod mere for den syge

børse
Foto: digitalmuseum.no

Bjørnejegere: De aller fleste norske parene levde som fiskerbønder – mannen rodde fiske, kona tok seg av gård og buskap. Husdyrene beita i utmarka, de blei ofte utsatt for angrep av bjørn. Samene var dyktige jegere, de fikk betalt for å drepe rovdyrene: Tingbøkene fra 1700-tallet nevner skuddpremier, andre kilder omtaler ”bjønnskatten”.

Olaus Nicolaissen forteller: ”Før det var skuddpremie på rovdyr, brukte finner som drev bjørnejakt å oppkreve bjørneskatt hos hver bosatt mann. Skatten ble betalt dels in natura, dels i mynt.” Bjønnskatten var skuddpremie på forskudd, folkeminnet sier at den blei innkrevd ved at jegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten.

Den mest kjente bjørnejegeren, Åne Ånesen (1745–1811), dreiv jakt langs vestsida av Hinnøya, han skal ha felt over hundre bjørner, ifølge Nicolaissen. Dattersønnen Åne Anfinnsen holdt til på Langøya, som også hadde bjørnestamme. Heller ikke Andøya slapp unna bjørneplaga: Finn Myrvang gjengir flere historier i ”Bjønntørk og reinkalvsri” (1974). De siste bjørnene i regionen blei skutt av et norsk jaktlag, på Hinnøya like etter 1900.

Pilen
MK «Pilen», eid av Koldevin Johansen, Rødsand

Fiskefeltet: Samer og nordmenn hadde felles arbeidsplass under fisket, både på havet og i båten. Kirkebøkene har flere innførsler om samisk-norske mannskaper som omkommer ved forlis. To eksempler fra hvert sitt århundre: 12. desember 1764 mista samen Anders Pedersen og nordmannen Erik Monssen livet ved et forlis i Øksnes Vestbygd, og 23. januar 1893 omkom brødrene Martinus og Hans Henriksen, begge av samisk slekt, da fembøringen til Kolbein Haaheim forsvant like vest for Nyksund.

Haaheim brukte ofte samer i mannskapet. Johan Jakobsen Skålebøl forteller om en stormdag med hans båt i 1887, da samen Per Jakobsen var skautmann (passa seglet): ”Per Jakobsen hadde vært skautmann på fembøring i en lang årrekke. Han var alltid en av de beste skautmenn jeg har vært sammen med. Han tålte at ‘det lå i’, men han var gløgg og ikke uforsiktig.”

Samiske høvedsmenn, fra Sørvikmarka i øst til Bø i vest, var like dyktige som sine norske kolleger, enkelte ganger dyktigere. Her forteller Johan J. Skålebøl: ”Lars Pettersa skal være den første som fant på å kaste not på ‘rei’ og på dypt vatn på Skallflaget, fortalte gamle Nikolai With, Nærøy. Tidligere kastet en alltid noten på grunt vatn, 5 á 15 favner, så nota lå på botnen mens en ventet og delvis manøvrerte for å få seistimen inn på nota.”

Sjøsamen Lars Pettersen og mannskapet hans tømte en kagge og brukte til fløyt, så tok de nota ut på større djup, der seien holdt seg den dagen. Skålebøl forteller at ”Lars Pettersa fikk seistimen innpå og tok den lille nota så full av sei at man måtte til Austringen etter en fembøring, som ble lastet attåt de 4 notbåter, for å få nota tømt og hele fangsten berget. Etterpå brukte norske høvedsmenn samme metode.”

Assimilering

Beretningene viser at samer og nordmenn hadde kontaktflate og samhandlingsrom på en rekke områder. Det skapte sikkert grunnlag for konflikter, men ga dem samtidig kunnskap om hverandre. Kontakten bidro antakelig å senke terskelen for giftermål over den etniske grensa. Terskele

Fra ulik enisitet til felles

To etniske grupper har bodd sammen på øyene vest for Tjeldsundet i minst tusen år, trolig mer. Vi kjenner følgene av dette naboskapet: Samisk kultur smelta etter hvert sammen med den norske, nå er folket i regionen med få unntak norsk-etnisk. Men sporene etter den samiske kulturen er ikke borte. Den blir nå mer og mer synlig i det offentlige rommet etter å ha vært ei privatsak de siste tre-fire generasjonene.

Kanskje var forholdet mellom de to kulturene en gang i tida mer likeverdig. Snorre forteller om ekteskapet mellom Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid, det kan imidlertid være ei myte. Beretninga om Sigurd Slembe virker derimot mer troverdig, hendinga skjedde like før Snorres levetid.

Sigurd overvintra vinteren 1138/39 i Tjeldsundet og trengte nye båter. Snorre forteller at han ”lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg”, og at ”Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for han.”

img257
Erik Werenskiolds tegning av Sigurd og folkene hans sammen med en skinnkledd same. De to reinene på bildet hører heime i et langt seinere århundre.

Snorre framstiller forholdet mellom samene og Sigurd som likeverdig og avslappa: Sigurd bestiller båter, etter fullført jobb holder samene gjestebud. Vi kan tolke hendinga som et uttrykk for kulturkontakt prega av gjensidig utbytte.

Fra 1600 og utover har vi skriftlige kilder av andre typer – først skattelister, seinere kirkebøker og andre kildeserier. Mange prosesser førte til at den samiske kulturen gikk opp i den norske, noen er lett synlige i kildene, andre er mer skjult.

Fornorskinga. Dette er den mest omtalte prosessen, en statlig politikk fra midten av 1800-tallet og i hvert fall til 1980. Fornorskinga var et redskap for den norske nasjonalstaten, lett synlig i vedtak, lover og offentlige tiltak. Men presset mot samisk kultur er synlig langt tidligere, og det er mulig å finne årsaker til det, i denne sammenhengen på øyene vest for Tjeldsundet.

Bygselsystemet. Vi veit ikke hvor tidlig samene begynte å rydde, dyrke og høste innmark for å skaffe fôr til buskapen. Innmark vil si gård, og dermed bygsel (jordleie). Begrepene finneodel (på fastlandet) og finneseter (på øyene) brukes på 1600-tallet, men to gårdsnavn i regionen tyder på opphav århundret før eller tidligere. På 1600-tallet hadde Gullesfjorden minst tre finneseter som samiske brukere betalte bygselavgifter for.

Gullesfjordbotn
Indre del av Gullesfjorden, sett fra fjordbotnen.

Gullesfjorden var den største samiske bosetninga på Hinnøya, der bygsla samiske par gårder over hundre år før misjonen starta opp på 1720-tallet. Misjonen oppretta imidlertid ikke skoler der, men lenger øst – på Kjengsnes og i Kasfjorden, steder som fjellsamiske slekter tok i bruk etter 1690-tallet og som blei bygseljord etter misjonstida.

Kildene forteller ikke hvorfor slike steder blei valgt. Formålet med skolene var imidlertid misjonering, misjonen meinte trolig at behovet var større i øst  enn i Gullesfjorden. Hva bygde misjonen i så fall ei slik oppfatning på? Mest sannsynlig på opplysninger fra presten om god bruk av kirka blant samene i vest, det området der samene tidligst fikk bygsle jord, to forhold som kanskje henger sammen.

I praksis fikk bare gifte par bygsle jord, kanskje var en bygsel også ei forutsetning for å kunne gifte seg, slik enkelte kildeutsagn tyder på. Presten i Bø (Vesterålen) skreiv dette i kirkeboka 28. november 1787:

Trolovet Hans Jonassen Røstnes med Pigen Ane Michelsdatter Polden, som efter Papiir af Hanna Petternelle Sl. Desingthun dateret 16de Novbr. har bøxlet en halv Vog Fiskes leye i Gaarden Røstnes, for dette med videre caverer Ole Jonsen Røstnes, Ole Danielsen Røstnes.

For å bli gift, måtte man være konfirmert, og det forutsatte at man var døpt. Behovet for jord kan altså ha bidratt til at samene tilpassa seg norsk praksis med dåp, konfirmasjon, nattverd og bryllup (før 1737 hadde første nattverd samme funksjon som konfirmasjon). De eldste kirkebøkene (Hadsel, Lødingen) viser at samene søkte kirke minst en generasjon før finnemisjonen begynte sitt virke i regionen. Tidlig på 1700-tallet noterte prestene hvem som fikk nattverd, og bak mange navn skreiv de finn eller lapp.

Kasfjorden
Kasfjorden. Grytøya i bakgrunnen.

Finneskolene: Vi veit om bare to skolesteder, Kjengsnes og Kasfjorden, men kjenner navnet på og virksomheta til mange ”finneskolemestere”, fra 1720-tallet og litt inn på 1800-tallet. Mye tyder derfor på at skolene for samiske unger i regionen var omgangsskoler av samme type som de norske. Lærerne er derfor mer interessante enn stedene.

von Westen

Thomas von Westen

De tidligste lærerne (fra 1720-tallet) blei opplært til jobben av misjonæren Jens Kildal. Jens Sivertsen dro til Tysfjorden og hadde sitt arbeid der, hans brorsønn Anders Henriksen holdt til på Sør-Rygge i Øksnes. Begge dreiv undervisning på samisk, slik misjonslederen Thomas von Westen gikk inn for.

von Westen døde i 1727, og biskop Eilert Hagerup overtok som leder av misjonen. Han braut med den samiske linja til forgjengeren: Samene skulle ha opplæring på dansk. Den første generasjonen lærere døde ut etter midten av 1700-tallet, da forfalt finneskolene. Det hendte at en norsk enkemann tjente som finneskolemester rundt 1800.

Etter 1800 forteller visitasprotokoller om sviktende opplæring av samiske unger.

Prost Colban (1817): ”Omendskjøndt de vel forstaae og kan tale Norsk i Almuens Sprog, saa forstaae de dog ikke Skriftsproget, hvor­for det koster megen Umag at undervise saadanne Finnebørn, naar de ikke kan forbinde det rette Begreb med Ordene i Lærebøgerne.”

       Kommentarene som prestene skreiv om samiske konfirmanter, forteller samme historie. Disse er henta fra kirkeboka for Hadsel 1812 og 1813:

– Yderlig enfoldig og aldeles forsømt i børneaar, yderlig fattig.
– Læser maadelig i bog, meget tungnemmet.
– Enfoldig, fattig, foreldreløs, forsømt.
– Læser meget maadelig i bog. Stupid.
– Denne Finnepige er meget enfoldig, hendes kundskab ringe, men ustraffelig.

       Undervisning på norsk skapte et voldsomt press mot samisk kultur flere tiår før fornorsking blei en statlig politikk. I samme tidsrommet økte tallet på samisk-norske giftermål sterkt i regionen.

Kildal
Jens Kildal holder møte med samene foran fjellet Ræka (Goivo). Tegning av Atle Paulsen.

Misjonen og kirka: Jens Kildal kom på misjonsferd til Vesterålen sommeren 1725. Han holdt to møter på Langøya og skreiv etterpå til von Westen: ”Jeg seer med Glæde, at Hierterne røres, og at Forhaabning haves, af en eeneste Tale til denne Forsamling”.

Men Kildal kom ikke til upløyd misjonsmark. Kirkebøkene viser at samene både gifta seg og døpte ungene i kirka minst tretti år før Kildal kom. De deltok også like tidlig i nattverden, ifølge kommunikantlistene til prestene. Derimot viser kildene at samene i mange tilfeller brukte private gravlegginger, ikke bare på 1700-tallet, men også første halvdel av århundret etter. Det kan bety at at samene valgte kirkelige seremonier der det passa dem, og de tradisjonelle ellers.

Handel og bytte: Da er vi der denne posten starta – økonomisk samkvem mellom samer og nordmenn. Det temaet trenger en egen post …

Palme Olsen
Den samiske smeden Palme Olsen med norske kunder ved døra. Illustrasjon av Jarle Hammer

på omslag til et bind av bygdebok for Øksnes.

r

Fra idé til bok

Våren 2018 gjorde jeg opp status. På pluss-sida: Stadige bønner om nye foredrag og artikler. På minussida: Dårligere syn, plagsom hørselskade, rustne stemmeband – og åtti år  neste sommer. Sluttbalansen blei negativ: Tid å sette strek. Men noe må fullføres mens fingrene ennå trives på tastaturet.

Databasene som er grunnlag for bygdebøkene mine (Øksnes, Sortland og Andøy) er slått sammen med basene for Bø og Hadsel til et prosjekt med publisering på internett som mål. Jeg har imidlertid en database til, for den delen av befolkninga som har samiske røtter. Denne basen omfatter nå heile regionen vest for Tjeldsundet.

ringpermer

Det står mange permer i hyllene mine med arkivstoff om de regionale samene, men våren 2018 hadde jeg ikke ennå noe prosjekt å bruke dette til. Idéen kom snart: Ei bok, ei bygdebok med bare samer!

Problemet mitt: Jeg har aldri vært ansatt ved en institusjon med forskingsbudsjett. Bygdebøkene skreiv jeg på oppdrag fra kommunene, de betalte gildet. Nå er jeg pensjonist, nok sagt om det. Men jeg har over tjue år vært medlem av NFFO, der har jeg tidligere fått reisestipend (tur til seminarer, stats- og riksarkiv) og honnørstipend (noe med alder å gjøre …).

Våren 2018 søkte jeg et prosjektstipend på tre månedsverk, med dette som grunngiing nummer 1:

Det har tidligere ikke vært laga ei framstilling av den samiske historia i regionen som heilhet. En årsak kan være at den er splitta i ti kommuner fordelt på to fylker, men kanskje like mye at den har vært regna som et perifert samisk område. Prosjektet vil prøve å få fram et mer heilhetlig bilde av fragmentene, uten forstyrrende administrative grenser.

region-tot

       De viktigste formålene med boka var:

– vise at samene og samisk kultur er en viktig del av historia i regionen,
– knytte fortid og nåtid sammen ved å følge slekter og bruke kjente personer som ”knagger” for sentrale temaer,
– gi leserne et grunnlag for videre gransking av egen slekt og samisk historie

       Prosjektet måtte ha et navn. Det blei ”Samer ved storhavet”, av to grunner: 1) Øyene vest for Tjeldsundet danner tilsammen ei halvøy som stikker ti mil ut i storhavet (øyene er i sum nesten like store som Østfold fylke). Og 2) samene har alltid utnytta ressursene i havet, mange som høvedsmenn eller notbaser.

Fjellgårdene pano
Utsikt fra fjellgårdene på Andøya mot storhavet i vest.

Konkurransen om prosjektstipendene er stor – jeg fikk avslag. Ved neste utlysing søkte jeg om to månedsverk, det gjorde kanskje utslaget, jeg fikk i hvert fall ja i julegave og satte i gang. Målsetting: Manus ferdig til sommeren.

Boka måtte illustreres. Bilderedaktøren leita på museer og i arkiver, der finnes det sjølsagt ikke bilder av samer fra før 1820 og deres materielle verden. Men landskapene de levde i og brukte, er langt på vei de samme i dag, så jeg kjørte rundt i regionen med kamera og kikkert.

Sørvikmarka-pano
Sørvikmarka på Hinnøya.

Etter sju hektiske måneder sendte jeg et ferdig manus til Orkana forlag først i september 2019. Samtidig gikk søknader om tilskott til kommuner og fylkeskommuner – alle sa ja, og midt i februar kom boka, få uker før coronaviruset skapte kaos overalt.

Samer ved storhavet_cover_170x240

Lanseringa skjedde 18. februar 2020 i Gullesfjorden på Hinnøya, det viktigste kjerneområdet for den gamle samiske bosetninga i regionen. Der bodde blant andre Ole Paulsen (ca. 1560–1624). Fire hundre år og tolv-fjorten generasjoner etter hans tid hedra vi Ole ved å samle 25 dokumenterte etterkommerne til en uhøytidelig parade for å knytte fortid og nåtid sammen.

OP-paraden

Mange sorter samer, eller – ?

Kildene fra 1600- og 1700-tallet deler samene inn i en rekke kateorier: Finner, lapper, sjøfinner, bufinner, fjordfinner, finnlapper, sjølapper, fjell-lapper, østlapper, svensklapper, skoglapper, elvelapper, bolapper, bygdelapper, tiggerlapper og mange flere. Endinga finn har norsk opphav, lapp er opprinnelig svensk, den blei også brukt i Norge.

Kategoriene bygger på bosted og næring, formålet er skattlegging, det viser regnskapene til Senja fogderi tydelig. Her er noen sitater fra protokollen for Kvæfjord tingsted:

1727: Paa Sommer Tinget som holdtes her d. 1 Julij blef inden Retten, Allmuen saavel som tilstædeværende Finner tilspurt, hvem her dette Aar opholder sig af Fieldfinner eller Søefinner som iche har Jorder, hvilche til Schatt eller den sædvanlige Maade kand blive anført.

1732: Joen Christensen find har Huus paa Allmending og bliver derfor anseet til Schatt.

1735: Flere Finner visste ingen af at sige her i Tingsteedet dette Aar at opholde sig, undtagen de som i Huusmands Mandtallet blev tilført for Huusmands Skatt som boer paa Almendinger og der udi blev forklaret.

segl

Inndelinga av samene var først og fremst et hjelpemiddel for den norske forvaltninga. Kategoriene forteller antakelig lite om den samiske kulturen på den tida. Kildene er i tillegg ufullstendige, fogd Andreas Tønder sier dette om noen av årsakene:

Disse fieldfinner haver indfundet sig indeværende Aar, og haver betalt ovenindførte Skatter, hvorom jeg underdanigst vil formode at staae til Troende, saa som jeg ingen anden Beviis om dem kand forskaffe til at belegge mit Regnskab, efterdi de ej søger Ting, ei heller opholder sig ved Søesiden uden dend korte Stund første Sommers Tid, saa at om enskiøndt der kunde være fleere af dem, er det mig ubekiendt, og for mig umueligt  dem at opsøge, naar de icke vil self indfinde sig, dette saaledes at være i Sandhed bekræftes med egen Hand. 31 December 1717. Tønder.

fogd

Seinere blei ei enklere inndeling vanlig: Fjellsamer, markesamer, sjøsamer. Tilholdsstedet har gitt navn til kategoriene: Fjell, markebygder, kyst. Her er inndelinga framstilt med en enkel modell:

samer1

Kildene fra 1700-tallet viser imidlertid at levemåten til de tre gruppene overlapper: Både fjellsamer, markesamer og sjøsamer driver fiske i sjø, tamrein finnes hos alle, smedarbeid drives fra fjell til kyst, og så videre. Overlappinga må på plass i modellen:

samer2

Skattelister, manntall og kirkebøker viser at mobiliteten er stor, både innad i gruppene og mellom dem. Flyttingene kan være både sesongmessige og varige, på 1700-tallet større fra øst mot vest enn andre veien. Her er modellen med antyda flyttemønstre:

samer3

Så nær kontakt mellom de tre gruppene førte til mange ekteskap på tvers av kategoriene, det viser kirkebøkene. Slike allianser smelta sammen kompetansen fra to kategorier i ett hushold. I denne utgaven av modellen symboliserer hjerter disse ekteskapene:

samer4

Med overlappinger, flyttinger og ekteskapsband på plass viser modellen et variert, dynamisk og kompetent samisk samfunn med stor geografisk utstrekning, fra fjellet i øst til fjæra i vest.

samer5

Modellen forenkler sjølsagt. Den er ikke meint som en beskrivelse av det samiske samfunnet, men som et vindu til kildene. De tre kategoriene er konklusjoner, faren for ringslutninger av typen ”sjøsamer er sjøsamer fordi de er sjøsamer” er til stede hvis man starter med dem. Det beste utgangspunktet for kildegranskinga bør være: Alle er samer.

Å bygge ei bok …

”Samer ved storhavet” er ikke en 540 siders roman med sammenhengende handling fra første til siste side. Den er ei historiebok om det samisk området vest for Tjeldsundet, laga slik at leserne kan gå inn i dette samfunnet fra tre ulike kanter. Og den første delen består av kapitler som forteller om samisk kultur.

Det finnes visstnok godt over hundre definisjoner på begrepet kultur. Mange forbinder ordet med kunst og underholdning, det hører absolutt med, men det er nyttigere å se på kulturen som et tilpasningssystem – levemåten til et samfunn: Alle praktiske løsninger, tradisjoner, verdier og ideer medlemmene av samfunnet deler. Kulturkapitlene forteller med andre ord om hvordan samene i denne regionen levde.

Kulturdeler2

Kulturen overføres til nye generasjoner ved læring. Samtidig blir den endra ved at nye løsninger tas i bruk eller at løsninger som ikke lenger duger, blir forlatt. Slike endringer i levemåten skjer heile tida, ikke minst når rammevilkårene skifter, for eksempel ved klimaendringer eller ressurskriser, ved flyttinger (migrasjoner) og kontakt med andre kulturer eller kanskje konflikter med dem.

Kultur overføres ikke via gener, det har vært kjent siden midt på 1950-tallet. Genene er arveanlegg fra mor og far, fra ei eggcelle og ei sædcelle. Arveanleggene kombineres, det former kroppen vår og utseendet, og gir oss en rekke evner. Men ikke kultur. Heller ikke språk, som er en del av kulturen. Vi arver evnen til språk, men ikke språket til foreldrene våre. Det må læres i oppveksten.

elever

Et hopp til den siste hoveddelen av boka. Der står de samiske parene vi veit om i regionen fram til 1820 – dette er den genetiske delen. En slekttabell kan se slik ut (alle koder og forkortinger er forklart i boka):

Par 1748/#659: g.{1748-?}
Bosted 10/A 1748-1762
M: Jon Amundsen (1714-?), f. 10/A – 2.es. Fra par 1704/#678 Amund Paulsen/Karen Paulsdtr.
K: Anne Nilsdtr (1725-?), f. 90/H. Fra par 1710/#627 Nils Anderssen/Berit Paulsdtr.
Barn:
1. Nils (1756-1838), f. 10/A. Til par 1778/#154.
2. Ellen (1761-?), f. 10/A. Til par 1783/#48.
3. Peder (1762-1812), f. 10/A. Til par 1789/#164.
4. Inger (1771-1850), f. 10/A. Til par 1791/#845.

       Kort fortalt: Tabellen viser et par (M og K) og deres foreldre, samt ungene til paret og henvisning til deres tabeller.

lenke

Mellom kulturdelen og slektsdelen står fortellinga om de samiske grendelagene, altså der kulturen blei praktisert, utvikla og lært videre til nye slektledd. Et eksempel fra Kobbedalen på Andøya:

       Amund og Karen har også en gift sønn i Kobbedalen. Jon Amundsen og Karen Tomasdtr [par 1735/#738] bor de første årene av ekteskapet i Sørvikmarka, og flytter til Kobbedalen i 1742. To år etter dør Karen.
Skiftet etter henne viser et bo nokså likt det søstra til Jon etterlater, andre kilder forteller at Jon har rein. Han har også båt, en såkalt bunkeromsbåt, dessuten ambolt og smieverktøy. Han har sikkert overtatt smia etter faren. Andre skifter viser at Jon Amundsen har til gode eller skylder penger der.
Jon gifter seg i 1746 med Anna Nilsdtr [par 1748/#659] fra Eidsfjorden. De får fire barn som alle vokser opp, ei av dem er mormor til Ole Johan Kristensen på Holmstad. Sønnen Nils flytter til Jørland på Langøya, kona hans er Bole Nilsdtr, også kalt Jørlandsdronninga. Paret bygger båter, til det kreves erfaring som snekker og smed, fag Nils har lært heime.
Jon og Anna får et langt liv sammen. Begge lever i 1792, men står ikke i 1801-tellinga. Kirkeboka nevner ikke dødsfall. En sønn fra første ekteskapet til Jon bosetter seg i Sørvikmarka.

Kobbedalen

Teksten nevner Ole Johan Kristensen, det gjør også et av kulturkapitlene, Folketru og fordommer:

       Just Qvigstad ga ut fire samlinger med samiske sagn og eventyr. Bare tre av historiene er fra regionen, alle nedskrevet i 1889 med Ole Johan Kristensen (1829-1910) som kilde. Språket er samisk, Qvigstad oversatte dem seinere til norsk.

ole-johan kristensen

 

 

Skomaker, lag lesten etter foten!

Jeg har 25 års erfaring med å skrive bygdebøker, fjorten bind bygd over stort sett samme lest: Oppdelt i gårdkapitler, hvert med ei generell innledning, så ei fortelling om hvordan folket på gården levde, og til slutt ei slektshistorie. Denne modellen har gården, i praksis innmarka, som utgangspunkt. Den er derfor mer et uttrykk for norsk enn for samisk kultur.

Ei samisk historie må syes over en litt annen lest, eller kanskje flere lester. Spennvidda til de samiske levemåtene var større enn for de norske, i hvert fall i den tida og det området jeg arbeider med. Området er øyene vest for Tjeldsundet, det vil si Hinnøya, Langøya, Andøya, en del småøyer, samt den delen av Austvågøya som hører til Hadsel kommune:

regionkart

Dette området har vært brukt av sjøsamer, markesamer og fjellsamer, for å bruke tre vanlige kategorinavn – mer om dem i en seinere post. Noen få par var leilendinger (hadde bygsel) allerede tidlig på 1600-tallet – det var unntaket, ikke regelen.

Sjøsamiske og markesamiske par bytta ofte bosted, men flytta sjelden særlig langt. Fjellsamene flytta mellom beiteområder, de hadde likevel faste tilholdssteder når de var på øyene. Alt dette gjør at den samiske historia lettest kan studeres ved å dele hver av de store øyene inn i samiske grendelag.

Bosteder Hinnøya

Slektshistoria og fortellinga om folket starter rundt 1600, lenger bak blir kildene for tynne og tilfeldige. Bygdebøkene mine går til 1950, jeg velger å avslutte den samiske historia tidlig på 1800-tallet (1820), av to grunner. Den første er at på den tida gjør økende assimilering og fornorsking at det blir stadig vanskeligere å trekke ei etnisk grense mellom samer og nordmenn. Den andre grunnen har med kildene å gjøre.

Kirkebøker er de viktigste kildene for alle som gransker slektshistoria si bakover i tid. 1820 danner et skille, da får prestene bøker med rubrikker og inndeling etter kirkelig handling. Det gjør  lesbarheta langt større enn for de eldre hulter-til-bulter-bøkene med tettskrevne sider, knapt lesbar skrift og mange vanskelige ord og uttrykk.

KB1808 Hadsel
Kirkebok Hadsel 1807/1808

Til gjengjeld gir kirkebøkene før 1820 flere og sikrere opplysninger om annen etnisitet enn den norske. Det samme gjør sesjonslister, skattelister, skifteprotokoller, folketellinger og manntall, med flere. Bare folketellinga for 1801 finnes i lettlest utgave.

Kapitlene om bosetning og slekt i boka er laga til hjelp for dem som vil finne ut mer om sine samiske røtter, men opplever at de eldste kildene gjør granskinga vanskelig.