blogg

Om og til jenter

Mange av visene mine er inspirert av jenter, faktisk aldri kjærester – det blir for nært. Bare et par stykker har i lang ettertid fått vite at visa handler om dem.

Jeg er en ”melodi først”- person. En gang hadde jeg laga en inka-aktig melodi, men mangla idé til tekst. Den dukka opp blant gamle bilder jeg skanna. En fireåring i graset blei utgangspunktet for ”Lita jenta”, som starter slik:

Lita jenta, leik i graset,
finn et strå og bløs nån tona,
sett dæ ner og bind en blomsterkrans.
Ennu e du langt fra maset,
dagen e ei solgul krona,
livet står og byr dæ opp tel dans.
Plukk en fin bukett,

blomster finn du lett,
der e prestekrage,
der e soleie og balderbrå.
Lukk øyan og kjenn det lukta godt
av den finaste sommarn du får,
når det e juli og du e berre fire år.

Lita jenta

”Spellmannslønn” har en annen type bakgrunn. Ingen bestemt jente har inspirert den, visa er mest ei fortelling om hva det vil si å være spillemann og bare se på, ei oppsummering av mange seige økter med rytmegitaren. Melodien er en urolig og spenningsfylt vals, og historia ender slik:

Stå der og spelle så folket får dans,
se på at andre tar drømman som fanns.
Natta va lummer og festen va slutt,
og tonan hång ennu igjen
i køa langs veian der folk vandra heim,
men ingenstad såg æ et svar på ei bønn –
æ klemte gitaren og spellmann’ si lønn.

Jeg skreiv ”Ei jenta slik som du” etter et samlivsbrudd. Den er takk-for-hjelpa til ei jente som trøsta og støtta, ingenting mer. Jeg glømte sjølsagt å takke der og da …

Glømte heilt å sei te dæ før æ fór
et budskap som e mykje meire enn ord,
men du ska ha det
i en liten ballade:
Så godt at det finnes jente slik som du

En av mine favoritter er Neil Youngs ”Hearth of gold”. Jeg har aldri prøvd å etterligne det mesterverket, men en gang ga ei jente meg en klem fordi hun så jeg var sliten og deppa. Og jeg forsto hva Neil Young meiner med et hjerte av gull. Jenta sa ikke navnet, jeg kalte visa ”Karianne”.

Enkelte jenter må ha ei vise fordi de imponerer meg, og jeg må spinne videre på det de kan og gjør. ”Katariina” handler om en tolk som ikke bare forvandla replikker på et fremmed språk til fortåelige budskap, men også tolka mennesker og landskap slik at jeg forsto.

To viser av typen ”goddag/adjø” hører med i denne bunken. De blei til etter møter eller samtaler med interessante jenter, det vil si jenter som var gode å snakke med, jenter jeg ikke glømmer så lett.

”God tur gjønna livet” begynner etter en lang prat utafor ei kirke på et sangerstevne:

Stå der ei stund med sola i håret –
la mæ få lov å minnes dæ slik
når sola blir bleikar seinar på året
og vi e blidd skjelt av meire enn mil –
la mæ få minnes solskjenn og smil.
God tur gjønna livet,
ta solskjennet med dæ,
men hør ka æ sei:
Det blir’kje bestandig en vals.

Den forrige visa har en valsemelodi, ”I overmårra” er en swing, men tekstene bygger på samme opplegg – ei oppfordring til jenta om ikke å gi seg over i møtet med vanskene som heilt sikkert vil komme lenger fram.

Enda ei fra bunken: ”Høstvise” stammer ikke fra møtet med ei bestemt jente. Den er rein diktning og følger i tre vers et nokså vanlig visemønster:

– hvor vi møttes i går
– hvor vi vandret i går
– hvor vi skiltes i går

Den er også den eldste av ”jente-visene” og skrevet på riksmål, det vil si at den blei laga en gang på 1960-tallet. Og den endte på plate.

høstvise
Høststorm på 1980-tallet

Viser over streken

Jeg har lagt vekk revystoff, leilighetsviser og noen til, hva har overlevd? For det første tre viser der jeg har satt melodi til andres tekst.

Prestedattera Stine Colban Aas (1791-1863) skreiv i 1814 ”En sang til den nordlandske bondestand”, visstnok det første diktet på dialekt fra vårt område. Stine var en skarp observatør av kystkulturen som omga prestegården, versene nevner både positive og negative sider. Flere andre har tonesatt det velkjente diktet, som begynner slik:

Eg kan så mangen ein vakker song
om fagre land ut i ver’a,
men aller ha eg no haurt eingong
di song om det oss ernæra.
Å derfor vil eg no prøve på
å gjer’ ei visa, så folk kan sjå
at å her nore kan vere bra
om de førakt’ oss der søre.

Kabelvåg
Kabelvåg, malt av Stine Colban Aas

Småbrukeren Bugge Baustad (1882-1953) fra Sømna spilte fele og skreiv dikt, men laga visstnok aldri melodi til noen av sine tekster. Det har altså jeg gjort. ”Farvel, Olai” forteller om en mann som sytti år gammel kommer på frieri til undomskjæresten han en gang svikta. Tittelen på visa forteller at han fikk nei.

Mange av diktene til Bugge Baustad er lyriske eller vemodige, andre ganger viser han klør. ”Juksarvisa” kan godt handle om han sjøl, men brodden er retta oppover, som i tredje verset:

Det er’kje eg som får deg om lukka held så langt,
for du skal gå til renter og avdrag i ein bank;
det er’kje eg som flirer om kroken i deg smatt,
det er ein annan herremann som går og krev inn skatt.

Blesså
Bugge Baustad bodde på øverste gården midt i bildet

Jeg har skrevet fire noveller bygd på historiske kilder, men bare ei vise. ”Aleina Malena” forteller historia om Malena Olsdtr (1746-1809), hun mista alle sine – først foreldrene som småjente, ektemannen noen år seinere, til slutt var også barna borte. Trist, men sant. Her første verset og refrenget:

Det e grytidlig mårra en seinkommen vår.
Ho Malena veit stunda e nær,
ho e ferdig med gråten og jenta e klar tel å fær.
Ho va ni år då meldinga nådde tel lands:
– De gjekk rundt, og vi såg berre hav.
Det kom tre lange år med et slit uten stans
som i vår sendte mora i grav.
Aleina, Malena, og ka gjør du då?
Før man kan ikkje gje sæ, det blir vel ei råd –
livet kan vare lenge.
Aleina, Malena, men ka gjør du nu?
Du kan bake et brød, du kan stelle ei ku –
arbeid tel dagen ende, arbeid tel auan dett igjen.

Dyrøya
Malena Olsdtr var fra Dyrøya, midt i bildet

I likhet med novellebunken rommer også visepermene noen tidskapsler – bilder fra kystsamfunnet da jeg var ungdom, det vil si på 1950-tallet. ”Brevet du skreiv” består av tre korte vers der en lofotfisker svarer på budskapet fra jenta at hun har valgt en annen.

”Fraktskuta Lerken” er egentlig en nekrolog over de gamle fraktskutene som snegla langs leia mellom småhavner med last. Landverts trafikk og sentralisering av sjøtransporten tok knekken på dem, omlasting er visstnok raskere og billigere.

Hurtigruta eksisterer ennå i skrivende stund, men har forlengst seilt ut av kystkulturen og inn i turistbransjen. ”Hurtigrutevalsen” er et lett humoristisk referat fra mange turer langs kysten på 1950- og 1960-tallet. Båten anløper Svolvær på nord:

Sommarkveld på hurtigruta,
Ragnvald Jarl e’ full a’ folk –
franske jente, norske guta,
julinatta sjøl e’ tolk.
«Svolvær neste anløp» blir det
sagt på mange tungemål.
Langsomt inn tel kaia glir det
svarte skipet bygd a’ stål.

Utpå natta passerer båten gjennom Vesterålen og forlater Sortland med en passasjer for mye ombord, ifølge sjette og siste verset:

Klokka klemta tredje gongen –
hender venka – båten går.
Nye folk kjæm tel salongen,
nån får sett og andre står.
Nu får losen rektig prøv sæ:
Risøyrenna ligg før stamn.
En fra Sortland som førsøv sæ
rusla a’ i Risøyhamn.

Ragnvald Jarl
Ragnvald Jarl

Kill your darlings

To av mine viser – tekst og noter – er blitt publisert tidligere: ”Voggevise i november” i Nordnorsk Magasin nr. 5/1978, og ”God tur gjønna livet” i visesamlinga ”Sanga i søkk og kav” fra 1995. I tillegg kommer de to som er innspilt på plate (se forrige innlegg).

Nå går jeg gjennom bunken av viser for å se om noen egner seg for publisering, det er både lett og vanskelig – lett fordi jeg liker disse visene, vanskelig fordi jeg ikke aner om andre vil gjøre det.

Etter å ha skrella vekk gammelt skrap, nyere døgnfluer og de fleste revyvisene, teller bunken under tretti publiserbare produkter. Tre av dem har min melodi, teksten har andre skrevet. En tredjepart av resten kan samles under overskrifta ”Jinter je har møtt”, for å sitere Alf Prøysen, men jeg regner dem ikke som kjærlighetsviser. De er inspirert av jentene.

Noen viser er periferalia, ingen er urbane. Enkelte tekster er tidskapsler fra ei forholdsvis nær fortid, i andre prøver jeg å gløtte framover. Ingen av visene er spekulative, alle er ærlig meint. Kvaliteten til samlinga er ei heilt anna sak.

”Mor Falderheims kafé” er den siste visa jeg dytta ut av samlinga. Denne køntriaktige melodien med en litt sentimental tekst blei for mange år siden brukt i en revy som pusterom for publikum mellom to showprega numre. Den havna til slutt under streken og kan tjene som en peikepinn på hvor jeg trekker grensa mot de publiserbare.

Mor Falderheims kafé2

l.
Når vi møtes om en time på Mor Falderheims kafe,
har æ fire lyserøde rose med –
ei før trua, ei før håpet, ei før evig kjærligheit,
og den aller største rosa før den finaste æ veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.

Når du kjæm inn, har æ ordan i min munn:
– Vær velkommen hit, du kan vel bli ei stund?
Og mens livet går som vanlig på Mor Falderheims kafe,
ska vi berre sett og prate i en krok i ro og fred,
og du skjønne kanskje ka æ vil ska skje …

2.
Æ har venta her en time på Mor Falderheims kafe,
fire lyserøde rose vesna ned –
der for trua, der gjekk håpet, der en drøm om kjærligheit,
og æ riv i stykkja bildet og de brevan som du veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.

Og mens stjernan blenka kaldt i hemmelrom,
går æ langsomt heim og føle mæ så tom.
Når du angra at du svekta og vil prøve en gång te’,
har æ kanskje funn’ ei anna dama som æ skrive med
om å møtes på Mor Falderheims kafe.

 

Bind etter bind etter bind

Da de to første bindene (av fire) for Øksnes var utgitt, begynte nabokommunene Andøya og Sortland å planlegge hvert sitt verk. Begge hadde tidligere publisert et bind med generell historie, nå ønska de ”gård og slekt á la Øksnes”. De ba meg gjøre jobben.

Det har alltid vært god kontakt mellom de tre naboene, altså mange slektsforbindelser, så jeg hadde allerede mange sortlendinger og andværinger i databasen. Andøy har et utmerket lokalhistorisk arkiv, Sortland la på bordet et påbegynt bygdebokarbeid som startkapital. Begge kommunene lovte reiser til statsarkivet samt sekretærhjelp til innlastinga av data.

Oppgaven måtte gjøres i to etapper, først oppbygging av databaser for begge verkene, deretter skriving av to ganger fem bind. Første fasen tok det meste av 1990-tallet, samtidig begynte de to siste kommunene i Vesterålen (Bø og Hadsel) å legge sine slektshistorier inn på data, også der ved hjelp av databaseopplegget mitt.

Vesterålskart2
Kommunene i Vesterålen

Med heile Vesterålen ”på laget” drømte jeg om en felles kulturhistorisk database for regionen, med mellom 120 tusen og 150 tusen personer som levde mellom 1600 og 1950, kobla sammen med andre data av ymse slag. Det blei med drømmen, et interkommunalt organ sa nei. Tida var ikke moden ennå, og da den blei det, mangla pengene til et sånt prosjekt.

Jeg fortsatte bygdebokarbeidet. Databasen min blei fylt opp innafor en periode med rivende teknologisk utvikling. Sentrale kilder kom ikke på internett før arbeidet stort sett var ferdig, da hadde jeg vært gjennom flere faser i dataregistreringa:

  • før 1992: avskriving på papir i arkivene, lesing av mikrofilmer heime, og så innlasting
  • 1992 til 2002: bærbar pc m/flatdatabase i arkivene, konvertering til dBase etterpå
  • etter 2002: digitalt kamera i arkivene, lesing/innlasting av kilder etterpå
  • etter 2005: sjeldne arkivbesøk, nedlasting av digitale kart og andre kilder fra internett

Skrivefasen begynte i 2000. Det tiende og siste bindet blei lansert tolv år seinere, da var tilsammen nesten 5700 sider skrevet, korrekturlest og trykt. Medregna de fire bindene for Øksnes (nesten 2100 sider) rommer bøkene historia til omlag nitti tusen personer fordelt på rundt 25 tusen par.

bygdebøker
Fra venstre 4 bind for Øksnes, 5 bind for Andøy, 5 bind for Sortland, samt Bø-bøkene – laga ved bruk av samme dataredskaper som mine bøker

Det er klart, med et så stort volum, så høgt tempo og så knappe tidsrammer kunne ikke alt bli sjekka like godt. Feil var uunngåelige og er beklagelige, men i store trekk tar folk dem med godt humør og viser romslig forståelse. Det meste er tross alt korrekt.

Etter avslutta arbeid bestemte kontrakten at arkivet mitt skulle leveres til oppdragsgiver, og jeg starta straks prosessen. Formuleringa var imidlertid laga i papiralderen, mens det suverent største arkivet mitt er digitalt – ei samling datafiler med opplysninger om nærmere 150 tusen personer (da teller jeg med alle de fem kommunene).

Etter snart fem år er ingenting overlevert. Arkivverket vil gjerne ha databasene, men ikke programmene som manipulerer innholdet – det er forståelig, for brukergrensesnittet er forelda. Kommunene eier databasene, de vil gjerne gjøre dem operative på internett, men da må nytt brukergrensesnitt lages, det koster penger. Og jeg vil levere arkivet fra meg snarest mulig …

Denne tråden vil bli forlenga dersom noe skjer i saka, positivt eller negativt.

Ressurser og rådighet

En gård har flere betydninger. I bygdebøkene betyr det en matrikkelgård (eller et gårdsnummer). I dagligtale bruker man ofte ordet om en gårdpart (et bruk) eller til og med et bolighus (”borti gården”). Og i tettsteder har begrepet ingen betydning lenger, unntatt for teknisk etat i kommunen (”deling av gnr. 65/112”).

Alle gårder var opprinnelig en ressursbase for oppsitterne og blei ført i ei jordebok, også kalt matrikkel, derav navnet matrikkelgårder. På yttersida av Vesterålen – og kanskje langs det meste av kysten – omfatta disse ressursbasene tre områder:

  • innmarka
  • utmarka
  • havet

Innmarka besto opprinnelig av teiger. Dersom gården hadde bare ett oppsitterpar, bygsla de som regel alt. Når flere par delte gården, bygsla de hver sine teiger (teigblanding), ei rettferdig deling av innmarka, men ofte upraktisk.

På andre halvdel av 1800-tallet blei det foretatt utskifting av jorda – teigene blei samla i gårdparter eller bruk. Samtidig trakk man grenser mellom brukene og mot utmarka. Prosessen hang sammen med sterk folkeøkning og med overgangen til sjøleie – flere trengte en jordpart og skjøter blei verdifulle. Eiendomsretten styrte bruken av ressursene innafor utmarksgjerdet.

På gamle utskiftningskart er de gamle teigene avgrensa med svake streker og markert med små tall. De nye brukene blei merka med store bokstaver og fikk som regel rettlinja grenser tegna med kraftig strek.

sørsand.jordskiftekart utsnitt
Utsnitt av utskiftningskart fra 1873 for Sørsand

Omtrent samtidig med utskiftningene blei grensene mellom matrikkelgårder fastlagt. De gikk opprinnelig gjennom utmark, fulgte et høydedrag eller ei elv, men mange steder førte nydyrking til at innmarka på en matrikkelgård nærma seg grensa mot nabogården.

Til utmarka kom eiendomsretten seint, mange steder ennå ikke. Der blir ressursene i utmarka fortsatt kollektivt forvalta og høsta av oppsitterne på gården. Systemet styres av hevd – hver matrikkelgård har si utmark, uten interne bruksgrenser og med grenser utad mot andre gårdsnumre. Det gjaldt både beiter og bærmark.

Etter hvert blei det foretatt utskiftninger også i utmarka. To viktige ressurser førte til dette – torvteiger og utmarksslåtter, i tillegg førte ryddinga av husmannsplasser ofte til at innmarka blei utvida.

Mange ubebodde småøyer med slåttemark og torvmyrer er blitt skylddelt, der berører ikke de nye grensene sanking av egg og molter – de styres av andre sedvaner.

Hjellsandøya2
Utskiftningskart fra 1931 for Hjellsandøya

Havet er det tredje ressursområdet. Der går ingen grenser, verken mellom bruk eller matrikkelgårder, men ressursutnyttinga følger likevel visse regler. I bygdeboksammenheng er fisket først og fremst et av de viktige rammevilkårene, der gode og dårlige sesonger påvirker hvordan kystbefolkninga klarer seg.

Alt i alt er det fordelinga av innmarka som må forklares i et bygdebokkapittel. Det kan sjølsagt gjøres i tekst, men visuell framstilling er lettere å forstå.

Gnr33

 

Det viktigste verktøyet

Uten innbyggere, ikke noe samfunn – uten samfunn, ingen grunn til å lage bygdebøker. Et bygdebokverk viser samfunnet gjennom et vindu i tid og rom. Innafor dette vinduet blir det lett mange tusen personer som forfatteren skal holde styr på – fødsler og dødsfall, vigsler og barneflokker, flyttinger og bosteder, økonomi og levesett.

Dataredskapene kom i rette øyeblikk for bygdebokarbeidet mitt, det vil si – sjøl om jeg fikk tak i en database (dBase II), måtte jeg lage mine egne programmer og laste inn alle data sjøl. Slektsprogrammer fantes allerede, de gjorde knapt halve jobben jeg ønska. De kunne bare lage utskrifter etter slekt, ikke etter gård, de kunne forteller hvor mange år folk levde, men ikke hvor lenge de bodde der eller der.

dBase er en relasjonell database med et kraftig programmeringsspråk. Jeg begynte i 1987 å bygge opp en programpakke av jobbmoduler og en databasestruktur av sentrale enkeltfiler. Den siste ser slik ut:

slektsbase

Modulene i programpakken gjør en rekke oppgaver som letter innlastinga, for eksempel sjekker at bare logiske datoer blei lagt inn (ingen 30.02. eller 14.13.), og fyller inn farsnavn og slektsnavn automatisk når foreldrene var kjent. Det sparer et hav av tastetrykk og har luka ut mange feil i databasen.

En sentral modul genererte slektstabellene i det første bindet, som kom ut i 1990 – og i alle seinere bind. Modulen putter på plass henvisninger til andre gårder og kommuner, derfor må slektshistoria for alle bindene være klar før skrivinga av manus til første bind begynner:

PAR 1726: HOVEDOMTALE. Varighet 1726‑1746.
Peder Larssen  (ca. 1701‑1746).
       Foreldre – se par 1701 her.
Maren Kristensdtr  (nevnt 1722‑1780)
       Ekteskap nr. 1 (av 2). Øvrige ekteskap:
       – g. 2) m/Johannes Ingebrigtsen (par 1764, gnr. 72/Stø)
Barn:
        1.  Gjertrud (1727‑1791).
            – g. m/Hans Jakobsen (par 1757, gnr. 82/Lia)
        2.  Kristen (1729‑1771).
            – g. 1) m/Marta Berntsdtr (par 1761, gnr. 79/Meløya)
            – g. 2) m/Anna Jakobsdtr (par 1766, gnr. 79/Meløya)
        3.  Reinholdt (1732‑1809).
            – g. m/Anna Jakobsdtr (se par 1756)
        4.  Lars (1734‑1806).
            – g. 1) m/Anna M. Attalusdtr (par 1765, gnr. 67/Kroknes)
            – g. 2) m/Berit Kristoffersdtr (par 1766, gnr. 66/Høydalen)
            – g. 3) m/Maria Nilsdtr (par 1796, gnr. 19/Tinden)
        5.  Hans (1736‑ ca. 1794).
            – g. 1) m/Anna M. Kristoffersdtr (par 1764, gnr. 42/Hjellsand)
            – g. 2) m/Ingeborg Holgersdtr (par 1771, gnr. 19/Tinden)
        6.  Margreta (1739‑1741).
        7.  Petter Gideon (1742‑1746).
        8.  Peder (1745‑1821). Til Sortland.
            – g. m/Berit Davidsdtr (par 1768, gnr. 66/Høydalen)

Databasen brukes like mye til gårdshistoria som til slektshistoria. Den har opplysninger om hvem som brukte det og det bruket på den og den gården i de og de årene, samt data som sier noe om økonomien til de fleste parene.

Like viktig er det at databasen brukes til statistiske analyser som skaffer bakteppet for gårdshistoria, for eksempel bosetninga på gården:

Hjellsand

Eller bygda gården hører til:

Skogsøya

Eller heile kommunen:

Øksnes

Kvinner og samer

Leiting i bygdebøker etter anene mine har gitt meg nyttige erfaringer for eget arbeid. I et verk fra 1960-tallet er en av mine oldefedre (født 1847) ikke nevnt og slekta videre bakover usynlig. Årsaken er lett å finne: Fødsler utafor ekteskap nevnes stort sett ikke i boka, og oldefaren min var fjerde generasjon født av ugifte foreldre.

I et annet verk, fra en annen landsdel og utgitt på 1990-tallet, mangler også slekta mi, til tross for at minst tre generasjoner bodde i kommunen, ifølge kirkebøkene. I dette tilfellet forklares tausheta i forordet: Bare husmenn og leilendinger er tatt med i boka. Anene mine levde som innerster (losjerende), dermed fikk de ikke plass mellom permene.

Jeg går ut fra at alle bygdebøker tar med kvinnene såframt kildene nevner dem. Men det er mange måter å omtale dem på. I slektstabellene følger jeg den vanlige konvensjonen – mannen før kona, men i gårdshistoria står alltid hun først hvis paret bosetter seg på hennes heimegård, eller hvis hun fører boet videre når han dør (da står hun for kontinuiteten).

Viktig er også hvordan kvinnene omtales. Et fiskerbondepar består av en fisker i bukse og en bonde i stakk. Dette paret bygsla jord eller festa plass, sjøl om bygselseddelen eller husmannskontrakten bare nevner navnet på mannen. Det offisielle bildet er misvisende, derfor prøver jeg å la teksten vise de faktiske forholdene, ikke minst arbeidsbyrda til kvinnene.

     Erik Monssen og Elisabet Klausdtr (par 1752) overtok byg­selen allerede mens Mads levde. Elisabet tjente mange år på Hjellsand og hadde passert førti før hun gifta seg. Hun og Erik fikk ikke barn sammen. Erik kom som enkemann til byg­da, ukjent hvorfra, og hadde to barn med seg, Ingeborg og Mons.

     Like før jul i 1764 omkom Erik da Sander Peder­sen på Austringen forliste ved Finnvågan. Sander blei berga, og kan­skje var det hans utsagn presten skreiv i kirkeboka: «Erich Monsen af Grødsed, meget stille og Gudfryktig Mand.»

     Elisabet slapp å flytte, for barna til Erik gifta seg og bodde der så lenge hun levde. Mons Eriksen og Be­rit Mikkelsdtr (par 1765) overtok gården kort etter at Erik omkom. De klarte ikke å utnytte oppgangstida som kom. Kanskje var fattigdommen skyld i at de fem første ungene deres døde tidlig, en av dem i fødselen. I 1774 ga Mons og Berit opp og flytta til Holm.

Ingeborg Eriksdtr og Hans Jørgensen (par 1766) var hus­menn på gården de få årene de bodde der. Hans kom som enkemann fra Ramsvika på Tindsøya, og hadde med seg to sønner som blei satt bort, trolig på grunn av fattigdom. I 1770 døde Ingeborg, og deretter forsvinner Hans, uvisst hvor.

Neste erfaring: Ei nordnorsk gårds- og slektshistorie fra en etnisk blanda kommune nevner i liten grad den samiske befokninga. Eventuelle omtaler står som regel i et avsnitt bakerst i gårdkapitlene, i den øvrige teksten er samisk etnisitet ofte unevnt. Dette er et gammelt verk, de nyere er stort sett bedre.

Slektstabellene mine oppgir ikke etnisitet, verken samisk eller norsk. Gårdshistoria og bildetekstene forteller derimot hvem som tilhører samiske slekter, altså har samer blant anene sine. 15% av befolkninga i Øksnes ved folketellinga i 1801 var etniske samer, da hadde fornorskninga allerede starta. En generasjon seinere begynte assimileringa, og i folketellinga fra 1900 er samene usynlige som etnisk gruppe.

Folketellingbildet av ei reint norsk-etnisk befolkning er imidertid misvisende. Under arbeidet med bygdeboka dukka det opp tallrike tegn på og utsagn om en ”privat” etnisitet som ikke kommer til syne i offentlige dokumenter. Vissheta om å stamme fra et annet folk har altså overlevd flere generasjoners assimilering. Det stiller krav til framstillinga i bygdeboka.

Jeg hadde skrevet om samene i Vesterålen flere år før jeg begynte på bygdebøkene, og deltatt i mange avisfeider. Begge deler ga nyttige erfaringer for hvordan den samiske historia måtte framstilles. Metoden bygger på to kjøreregler: For det første å dokumentere godt alt jeg skriver, og for det andre å omtale samene som en del av normaliteten i Vesterålen.

     Hans Hanssen og Åshild Jonsdtr (par 1736) kom fra Had­s­el til Skjerfjorden i 1751. De hadde bodd i Øksnes tidligere, på Jørland like etter de gifta. Paret er stamforeldre til svært mange øksnesfjerdinger av samisk slekt.

     Hans og Åshild bygsla halve gården og slapp bygselavgift­ene de første årene fordi husene var i elendig for­fatning. Gården hadde altså hatt bo­setning ikke lenge i for­veien.

     Åshild døde i 1758, og Hans gifta seg året etter med Ber­it Paulsdtr (par 1759). Fødselsåret hennes er ikke kjent, men paret fikk ikke barn, så hun kan ha vært eldre enn Hans.

     Hans og Berit overlot etter hvert deler av gården til neste generasjon. Da Hans døde i 1781, hadde han bygsla jord der i tretti år. Berit døde etter 1783, men vi veit ikke hvor.

     Flere av ungene fra første ekteskapet til Hans bosatte seg i Skjerfjorden. Da Jon Hanssen og Anna Larsdtr (par 1769) gifta seg i 1769, ov­ertok de tredjeparten av bygselen. Anna hadde vært gift før, men det ser ikke ut til at noen av ungene hun fikk med første mannen levde opp.

     Jon og Anna satt også med byg­selen i tretti år. Jon døde i 1798, og boet var lite og fallitt. Gjelda besto av skyldige bygs­elav­gifter, kjøpmannsgjeld finnes ikke. Paret dreiv antak­elig næringer som verken ga formue eller skattbar inntekt.

     Ingen av de tre ungene som levde opp, blei i Skjerfjord­en. Amund fikk en uskjebne. Han blei anklaga for drap på en kamerat (se under par 1799) og dømt til livsvarig feng­sel, men var neppe skyldig. Han døde i arresten på Tunstad i 1802, ett­er å ha levd nærmest som slave på utlån et par år.

Bygdeboka for Øksnes er på fire bind. Det er samer i alle bindene. Et av smussomslagene forestiller en samisk smed i smia si:

Palme Olsen
Palme Olsen i smia på Elvenes. Illustrasjon: Jarle Hammer