blogg

Fra harddisk til Ebok.no

Røsslyngtid er nå blitt ei ebok som kan kjøpes på ebok.no. Den er produsert i epub-formatet, som lett kan konverteres til Kindle-formatet mobi. Hva den handler om? Som nevnt i en tidligere post: Om et bakteppe og en del aktører. Mønsteret på bakteppet bygger på en del premisser:

  1. Sett at
    – samfunnet blir for komplisert og sårbart til politisk styring
    – datasystemer overtar mer og mer av samfunnsstyringa
    – datautstyret er lynkjapt, stemmestyrt, uunnværlig og over alt
    – alt av lyd, tekst, bilder og kommunikasjon lagres på nettet
    samt at
    – Norge er integrert i en stor økonomisk og kulturell union
    – nymenigheter konkurrerer ut gamle trossamfunn
    – kultur og idrett er mest børs og minst katedral
    – idretten bruker dop, kortere metere og lengre sekunder
    og dessuten at
    – deler av Nordkalotten legges ut til energiproduksjon
    – ikke-fornybar energi er forlatt som drivstoff
    – båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
    – sivil lufttrafikk er avvikla og erstatta av lynrask landtrafikk
    men at
    – folk er stort sett som før på godt og vondt
    hva så?
    Da vil denne historia kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Mot dette bakteppet driver aktørene sitt spill, det kan du lese om her:

rt

Marfus

Romanen Røsslyngtid har ei parallellhandling som følges i egne avsnitt i de fleste kapitlene. Der skildres hva Marfus gjør – eller er programmert til å gjøre. Marfus er ikke en person, men et datasystem, et svært avansert stykke «kunstig intelligens», kort sagt – en supersnoker. Noen klipp fra beskrivelsen av Marfus (ikke bli skremt av symbolene, de er mest til pynt):

Datasystemet bygger på fire grunnsetninger. Den første, punktaksiomet, sier at ”enhver observert hending eller handling a kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet p større enn 0 og mindre eller lik 1”, med andre ord 0 < p ≤ 1. (Primærhendinger).

Den andre, kjedeaksiomet, sier at ”enhver observert hending a utløser nye hendinger bn som kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet pn”, i dette tilfellet fra og med 0 (de umulige følgene) til og med 1, med andre ord 0 ≤ p ≤ 1. (Sekundærhendinger).

Hver sekundærhending blir ei primærhending i neste trinn av analysen. Det fører til oppbygging av matriser med stadig flere ukjente dersom analysen går mange trinn. Prosessen kan lett ende i kaos, men den tredje grunnsetninga, rangaksiomet, forhindrer det: ”Bare én prognose er riktigst på et gitt punkt i framtida”.

Singularitet-aksiomet er den fjerde grunnsetninga i datasystemet: ”Singulariteter er hendinger med sannsynlighet ikke målbart større enn 0.” De skal behandles som falske observasjoner og/eller ekstreme målefeil, og forkastes.

Marfus påvirker handlinga og påvirkes av den. Kunstig intelligens er imidlertid ikke skarpere enn de som lager den. Systemet mangler ikke minst klokhet og mulighet for frie valg, og et uforutsett problem sender det i spinn. Dette er siste melding om Marfus, nesten på tampen av Røsslyngtid:

Fysiske forhold begynte å endre seg på en rekke sentrale servere som følge av overbelastninga: Temperaturen steig. Da sensorene tirsdag kveld registrerte temperaturer nær det som kunne skade systemet, blei en spesiell nødrutine aktivert for aller første gang.

Svært lite kode har overlevd fra den tida it-ingeniører begynte å bygge opp datasystemet. Unntaket er programsnutter som sjelden eller aldri blir brukt. En av disse kalles Doomsday eller Dommedag. Navnet er trolig en it-spøk fra den tida det verserte vitser om å reformatere nettet, men noen brukte faktisk noen ledige timer og laga programmet.

Dommedagrutinen blei glømt, er aldri blitt sletta eller endra, og kan fortsatt aktiveres. Programmet inneholder et ”bombeur” med 24 timers horisont, og tirsdag kveld nådde temperaturen på sentrale servere så høyt at rutinen blei utløst og nedtellinga starta.

Ved null aktiveres prosedyrene. Første trinn er tømming av internminner på alle servere, andre trinn reformatering av alle datalagere. Hva tredje trinn går ut på, husker ingen lenger.

Atter en gang: Hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg05

Lavine og satire

Romanen Røsslyngtid starter med at tre kamerater opplever noe mystisk under ei bjørnejakt. Det utløser i neste omgang et ras av hendinger i stadig større omfang. Jeg kaller det lavineprinsippet.

I store trekk er romanen bygd opp med framtidssamfunnet som bakteppe og personene som aktører i forgrunnen på scenen. Opplegget var fra starten at handlinga skulle foregå «i ei ikke alt for fjern framtid», romme mest mulig satire og humor underveis, og helst ende «happy».

Dette har jeg holdt fast ved, sjølv om bakteppet er blitt justert under marsjen, spillet til aktørene er stadig blitt endra, og endinga ikke er entydig «happy». Fortsatt rommer romanen mye satire, også når det gjelder form, for eksempel prinsippet om å ende der man begynner. Slik starter prologen i den endelige utgaven av Røsslyngtid:

     Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
     BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
     Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
     Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.

Og slik ender handlinga et par uker etter:

     Visa tonte ut. Kristina knipsa med fingrene, aktiverte blokka og satte fingertuppene mot tinningene.
– Lokallager. Manusmal roman. Hovedtittel Røsslyngtid. Kapittelnavn Prolog.
     Hun snakka tydelig og normert, markøren strødde ord bortover displayen:

”Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.”

Det var altså slutten på romanen. Mystisk – hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg03

Mellom saklighet og fabulering

Fra 1980-tallet veksla jeg mellom to hatter ved tastauret – som faghistoriker og som ufaglært ordsnekker. Etter hvert dukka en tredje hatt opp – politikeren. Det vil være tull å påstå at de ikke kikka over skuldra på hverandre og kviskra råd i øret, men jeg klarte stort sett å holde rede på hvilken hatt jeg hadde på hodet til enhver tid. Trur eg, som Jakob Sande sa.

Historikeren måtte være saklig i sine skriverier, ordsnekkeren brukte ofte samme temaer og stoff som han, men kunne fabulere innafor rimelighetas grenser, mens politikeren i tillegg måtte ha taktisk tanke, tunge og penn. Det var hovedgrunnen til at jeg slengte politikerhatten på mørkeloftet midt på 1990-tallet. Med lett hjerte.

Med historikerhatten på hakka jeg ned fjorten mursteiner (dvs. bygdebøker, et sted mellom sju og åtte tusen sider tilsammen) og over hundre historiske artikler, mens kollegaen med dikterhatt stort sett laga ei novelle hvert år, pluss et langsiktig prosjekt – romanen Røsslyngtid. Tastaturet blei omtrent aldri kaldt.

Historikeren gransker fortida, novellesnekkeren skriver for det meste om samtida, hvorfor ikke trekke tråder inn i framtida og lage en roman med handlinga plassert der? Jeg hadde en god idé, tror jeg fortsatt, men jeg overså to store problemer: Det første, jeg beherska ikke så store former som romaner, og dernest, personene mine blei bare pappfigurer. Det skjønte jeg sjølsagt ikke før tre hundre sider seinere …

Ei anna erfaring skrudde optimismen for høgt: I 1997 kom en forlegger og ba om å få gi ut et knippe av novellene mine. Resultatet blei «Vendemøter». Begynnerflaksen slo til på nytt, Kulturrådet kjøpte inn boka, og verdensmesteren våkna igjen. Han fordufta stille etter at «Røsslyngtid» hadde fått de fem første refusjonene.

Fortellinga om Røsslyngtid er årelang og fylt av skuffelser, erfaringer – og lærdom. Den kom aldri ut mellom to permer, men er nå ei egenprodusert ebok på eget forlag. Historia fra ideen blei født for tretti år siden og fram til nå kan leses på nettstedet mitt: www.borgos.nndata.no/roman.htm.

Så langt om bakgrunnen, en presentasjon av eboka begynner i neste innlegg.

blogg02.jpg

Prøve alt – mestre lite

Jeg har vært plaga av begynnerflaks. Den aller første visa jeg skreiv, fikk førsteplass i en konkurranse, det må ha vært i 1961. Og den første novella mi blei altså trykt og honorert. Ikke rart at jeg lenge regna meg som langt på vei verdensmester. Men de neste visene slo ikke an, og nye noveller kom i retur.

I lang ettertid aner jeg de viktigste årsakene: For det første, jeg hadde lest alt for lite av den typen litteratur jeg prøvde å lage, og det lille jeg leste, holdt ikke det nivået jeg prøvde å nå. For det andre, jeg skreiv mer «med hjertet» og mindre «med hjernen», dermed sparka form og innhold ofte beina under hverandre. Og for det tredje, «universet mitt» blei regna som gammeldags, snevert og best egna som grunnlag for morotekster.

Dermed blei det mest morotekster de neste årene: Leilighetsviser, revyer, limericks, monologer – jeg har hundrevis i permer et sted. Etter hvert stivne nakkemusklene. Jeg hadde havna i en morobås og kverna ut bagateller, teknisk holdbare og ofte morsomme, men sa de noe ut over det? Morokverna ønska mer og mer å bli tatt alvorlig. Men hvordan ante jeg ikke.

I stedet begynte jeg å skrive faglitteratur, men sørga for skikkelig grunnlag. Jeg tok grunnfag, mellomfag og hovedfag (som det het da) i historie, og fokuserte på mitt gamle univers – naturen, kulturen og samfunnet på kysten. Og nå blei jeg tatt alvorlig. Fin følelse.

Historiefaget ga meg nye perspektiver  – og et spark i den skjønnlitterære baken. For første gang på mange år skreiv jeg ei novelle. «Fralandsvind» blei trykt i Nordnorsk Magasin, og et par år etter vant den neste, «Isfjell», en novellekonkurranse i magasinet og kom mellom to permer. Boka het til og med Isfjell, og mitt bidrag fikk et par rosende omtaler.

Men på nytt hadde jeg opplevd begynnerflaksen, i dobbel dose denne gangen. Jeg var like lite verdensmester som før. På den tida vakla jeg dessuten mellom ulike språkformer, først et stivt riksmål, deretter en hjelpeløs nynorsk, før jeg valgte et radikalt bokmål med flittig bruk av dialekt. Innholdet flaksa mellom fortid («Murane), samtid («Stevnemøte») og framtid («Isfjell»). Bare temaene lå fast: Mitt gamle univers – kystsamfunnet. Jeg kan vel ikke annet.

blogg04

Hvordan begynte det egentlig?

Jeg blei født i 1939. Det første jeg husker, er et sprøytestikk i armen to år etter. Koppevaksine, utført av jordmora Elfrida Grande, den første som så meg. Nåvel, skrivekløen kom nok lenge etter det.

Det var krig, jeg grøsser ennå ved lyden av propellfly og husker fortsatt synet av tyske soldater. Siste gang jeg så dem, var de nettopp blitt ufarlige – det var 8. mai 1945, og de kom en tur på land for å bomme proviant til turen sørover.

På land, ja. Barndommen er uløyselig knytta til Skogsøya i Vesterålen. Bildet som topper bloggen, er tatt fra heimplassen min i en storm. I bakgrunnen ruver pyramiden Tindstinden borte i Vestbygda, med varden på Pålskjæret som en silhuett i forgrunnen.

Mitt univers dengang besto av dette kystlandskapet, av vær fra blikkstille til orkan, av et lokalsamfunn der alle kjente alle, av næringer på land og hav – og av svært lite lesestoff. Stort sett omfatta tilgjengelig litteratur Bibelen (jeg leste bare Konge- og Krønikebøkene, de var spekka av handling!), «Livet i fjæra» (matnyttig lesning), avisene Lofotposten og Vesterålen, pluss almanakken. Omkring 1950 dukka «Teknikk for Alle» opp på butikken, bladet åpna en heilt ny verden – men ikke en skjønnlitterær.

Likevel, på den tida begynte jeg å dikte historier som jeg fortalte til kameratene (jeg antar de fortsatt tror jeg var sprø). På det verste laga jeg også ei handskreven avis (fikk tak i noen ark blåpapir og ei tidlig kulepenn som grisa mye). Historiene er forlengst glømt og ingen av «avisene» bevart. Pytt pytt.

Jeg blei ikke fisker, som faren min og de fleste mannfolkene i slekta. Min første arbeidsplass var bakom disken på samvirkelaget, da var jeg femten. Så fulgte fem strevsomme år, men etter avtjent militærplikt kom jeg inn på lærerskolen – 4-årig linje for ungdom uten realskole. Der møtte jeg for første gang litteratur i hyllemeter, og skjønte snart at dette var milevis unna «Livet i fjæra» og «Teknikk for Alle». Men jeg lærte i hvert fall å skrive stil, dessuten begynte jeg å skrive rim. Poesi? Langt i fra, kall det i høyden leilighetsdikt.

I 1967/68 studerte jeg matematikk i Trondheim og levde på et magert studielån. Jeg hadde en reiseskrivemaskin og blanke ark, dermed hakka jeg ned ei novelle som jeg håpa å selge. Den het «Stormnatten», handlinga var plassert i det universet jeg kjente fra oppveksten – kystmiljøet, men forøvrig var den typisk ukebladfortelling – og Norsk Ukeblad kjøpte den. 6. desember 1967 sto den på trykk, sjølsagt under pseudonym. For meg var det stort, honoraret middels, og kvaliteten lav. Uansett, en start på noe.

blogg01