blogg

Tidlige noveller – 1978

Gode rammevilkår for novelleskriving er tid, overskudd og motivasjon (talent er ei forutsetning, nok om det). Etter 1968 mangla jeg alltid minst ett av rammevilkårene, men i 1978 måtte jeg bo noen stille dager på et sykehus som ledsager for ei datter. Jeg hadde penn og papir i veska, ferske inntrykk fra barndomsplassen i bakhodet, en idé til ei handling og en symbolrik tittel: Fralandsvind. Og jeg skreiv.

Årene siden forrige novelle hadde vært ganske produktive – fire revyer og en haug med viser. Arbeidet med stoff som skulle framføres muntlig, dytta meg bort fra et stivt riksmål, samtidig prøvde jeg å flette inn dialekt i tekstene mine, men sleit med måten å skrive den på.

”Fralandsvind” viser hvor jeg var sist på 1970-tallet: Fortsatt riksmål (ingen a-endinger), dialekt i replikkene, noen radikale ordformer i teksten – alt i alt ei sprikende blanding av ulike stilarter.

Historia spinner langs to akser med kjærlighet: gutten/jenta, paret/øya. Jeg laga den året før jeg fylte førti, men så ikke at rammene for handlinga egentlig var det samfunnet jeg forlot tjue år tidligere. I ettertid døpte jeg dette for ”1950-tallsfella”.

I 1981 fant jeg fram manuset og sendte det til Nordnorsk Magasin. Der kom det på trykk, illustrert av Dagfinn Bakke. Jeg regner det som min egentlige debut.

       Stål skreik mot stein –
– Helsike også!
       Han vippet opp ljåbladet. En skokk med hakk i den nyslipte eggen. Sigurd flirte over aksla:<
– Træfte du en kjenning, Roald?
– Har nån tid tel å dræg før mæ?
– Snakk med kvinnfolkan! ropte han Elling borte ved kanalen.
       De ni andre karene slo seg breibent bortover mot Nausthauen. Utkvilte armer med kvasse ljåer trøsket løs på tørt og tungslådd gras. Han Elling holdt på gammelmåten.  – Marka tål ikkje slåmaskin, sa han. De andre gårdene lå uslådd, men han Elling tok en dugnad hver sommer.
       Roald rotet nedi den korte skårgången sin, fant steinen og kylte den avgårde. Steinen traff berget og sang utover blankstilla. To måser stupte ned mot plasket. Roald svor igjen og slengte ljåen over aksla. Han banket på kjøkkenvinduet i forbifarten –
– Nån må kom og snu slipsteinen litt!

Fralandsvind
Gryende følelser på høymarka. Tegning: Dagfinn Bakke.

Torill kom for å dra slipesteinen. De begynte å krangle, men noen timer seinere gikk de tett sammen opp fra fjæra etter en stri rotur – mot en like stri fralandsvind, sjølsagt.

Tidlige noveller – 1967

Denne samlinga omfatter de ti første novellene jeg fikk på trykk. ”Stormnatten” er eldst, skrevet i 1967 mens jeg studerte matematikk i Trondheim. Studielånet var magert, jeg sendte manuset til Norsk Ukeblad i håpet om napp – og lykkes.

Nå, femti år etter, tar jeg den med i samlinga som seilingsmerke for å vise hvor jeg starta. Novella røper i hvert fall bakgrunnen min, både litterært og erfaringsmessig. Lesinga mi som unggutt omfatta både fakta og fortellinger, de siste i stor grad ukebladnoveller.

På lærerskolen fikk vi helst oppgaver av typen sakstiler. Dessuten leste vi Litteratur med stor L, det meste fjernt fra min bakgrunn både i år og avstand (unntaket ”Den siste viking” er i hvert fall nærkulturell, sjøl om handlinga foregår på 1800-tallet).

Pr. 1967 hadde jeg i praksis aldri skrevet prosa og for det meste lest bare ”billig” litteratur. Mitt ”univers” var liv og levekår på den nordnorske kysten. Der henta jeg handling og rammer i ”Stormnatten”, forma lånte jeg fra ukebladnovellene, denne blandinga fortalte jeg på et vaklende riksmål:

     Bussen stoppet på den gjørmete holdeplassen, og passasjerene steg hutrende ut i striregnet og vinden.
– Værmeldingen sa storm, ropte en gjennom kulingen.
– Godt at vi er i hus snart, svarte en annen.
     Tone var en av de siste som forlot den varme bussen. Hun hadde ikke hastverk. Båten skulle ikke gå før om en time. Det så forresten ut til å bli en ganske frisk sjøreise, men hun hadde reist i styggere vær enn dette. Hun grudde seg litt for det åpne havstykket før de nådde i ly av Svartholmene.
     Iskaldt regn pisket mot ansiktet hennes da hun kom ut av bussen. Vinden sto rett mot land, og hun kjente saltsmak fra sjørokket som drev inn over havnen og opp over bebyggelsen. Et øyeblikk lurte hun på om det var saltsmaken av tårer hun kjente, helst var det vel en blanding av begge deler.
     Hun gikk ned til kaien hvor rutebåten skulle ligge. Lukten av barkede garn og fisk til tørk møtte henne der nede, og fikk henne til å rynke på nesen. Hun tråkket seg forsiktig vei mellom kasser og linestamper, og løftet den eksklusive kofferten høyt opp for ikke å få fiskeavfall på den.
     Fiskebåter lå langs kaien og slet i trossene. Kulingen plystret gjennom riggene og bølgene presset båtene mot kaien. De fleste båtene hadde motoren i gang, antagelig skulle de gå ut og legge seg for anker på grunn av uværet.
     Rutebåten var ikke kommet, og Tone syntes det var merkelig. Den hadde bunkring her og kom alltid i god tid. Hun ble ergerlig. Dette var det samme som forsinkelse, og hun ville gjerne komme hjem før det ble sen kveld.
     To karer sto og stirret på henne en stund, og så kom den ene bortover. Han hadde oljehyre på seg.
– God kveld.
– God kveld, svarte Tone.
– Skal du med rutebåten?
– Ja. Kommer den ikke snart?
     Karen stirret fra henne og utover sjøen og tilbake igjen. Han nikket ut mot havet.
– Du må nok vente lenge. Den har gått på grunn og står hårdt på.
– Hva? Men da kommer jeg ikke hjem ikveld …
– Og alle passasjerene er reddet, fortsatte han uforstyrrelig.

Sjølsagt happy ending på siste side. Alle ukebladnovellene blei illustrert, jeg regner med at tegninga til ”Stormnatten” blei plukka fra en bunke innkjøpte illustrasjoner. Tegneren kalles Jacono, trolig et pseudonym. Han hadde nok aldri lest novella …

Stormnatten
(Illustrasjonen skal forestille en situasjon i styrehuset på en fiskerbåt!)

De neste tre manusene kom i retur, heilt okei – jeg prøvde lage historier fra miljøer jeg ikke kjente godt nok, da blei det for overfladisk og klisjeprega. Interessa mi for novelleskriving dalte brått og lå lavt et drøyt tiår.

Et lass noveller

Jeg har pr. idag skrevet 55 noveller, den eldste fra 1967, den ferskeste fra 2017. Førti er publisert, femten har jeg ikke prøvd å få på trykk, men regner dem som noenlunde lesbare. De er skrevet etter 2012, da siste bygdeboka blei utgitt, og jeg brått fikk mange ledige timer ved tastaturet.

Elleve av novellene (merka med * i tabellen) står i samlinga ”Vendemøter”, utgitt av Orkana forlag i 1998. Jeg kjøpte restopplaget, derfor er boka i praksis umulig å få kjøpt. De fleste av de øvrige publiserte novellene har stått på trykk i avisbilag, noen få i Nordnorsk Magasin.

Med andre ord: Novellene mine er ikke lette å få lest. Vel, kanskje med ett unntak: ”Isfjell” (nummer fire på lista) fikk førsteprisen i en novellekonkurranse i 1983, og blei tittelnovelle i ei samling, utgitt på Tiden forlag i 1984. Boka kan være mulig å finne på et bibliotek. Og etter hvert skal jeg gi ut heile samlinga, fordelt på tre e-bøker. Mer om dem seinere.

Skogsøya1

Bakteppet for historiene mine er det samme i dag som da jeg starta for femti år siden. Mitt ”univers” har heile tida vært kysten og kystkulturen. Her er lista pr. 2017:


Nr. Tittel År Publ.
1 Stormnatten 1967 ja
2 Fralandsvind 1981 ja
3 Dei namnlause 1983 ja
4 Isfjell 1984 ja
5 Murane 1984 ja
6 Skiftet 1985 ja
7 Stevnemøte 1986 ja
8 Tunnelen 1987 ja
9 Prøva* 1988 ja
10 Julefest 1989 ja
11 Sauesankinga 1990 ja
12 Ringen* 1991 ja
13 Overfarta* 1992 ja
14 Oppklarning* 1993 ja
15 Wonderful life* 1994 ja
16 Prinsessa* 1995 ja
17 Rasnatt* 1996 ja
18 Klassetreff* 1997 ja
19 Haikeren* 1998 ja
20 Stormkast* 1998 ja
21 Veiende* 1998 ja
22 Signaturen 1999 ja
23 Kontakt 2000 ja
24 Julebord 2001 ja
25 Tåketur 2002 ja
26 Høljeregn 2003 ja
27 Bytur 2004 ja
28 Villniss 2005 ja
29 Heimtur 2006 ja
30 Bagateller 2007 ja
31 Avslaget 2008 ja
32 Møtet 2008 ja
33 Nettkjenning 2009 ja
34 Sarahuset 2010 ja
35 Visitten 2011 ja
36 Svingen 2012 ja
37 Eleven 2013
38 Befaringa 2013 ja
39 Omflødd 2013 ja
40 Maleriet 2013
41 Mpp 2013
42 Rømlingen 2013
43 Isbjørnen 2013 ja
44 Postkassa 2013
45 Rollebytte 2013
46 Vendereis 2013 ja
47 Mobberen 2014
48 Teltturen 2014
49 Tersklene 2014
50 Sol 2014
51 Skoleturen 2014
52 Orkanen 2015
53 Siri 2016
54 Guiden 2016
55 Sangen 2017

 

 

Flyttesjau

Etter et år med andre oppgaver er tida overmoden for å friske opp bloggen. Samtidig begynner jeg en flyttesjau, fra www.borgos.nndata.no over til dette nettstedet. Det gamle og heimsnekra nettstedet blei til i januar 1996, nå er det modent for pensjonering. Men alt blir neppe med på flyttelasset – tida har løpt fra mange sider.

Min første webeditor var Hot Dog, deretter FirstPage, og så HomeSite. Programkjennere ser sikkert at jeg handkoda nettsidene mine, gikk aldri over til Wysiwyg-programmer. Etter hvert er mange sider blitt teknologisk forelda – uleselige på store skjermer eller uegna for lesing på mobiler. Hodet mitt er for gammelt til å lære hvordan slike problemer kan løses, dessuten inneholder nettstedet mellom tre og fire hundre sider …

Det gamle nettstedet er langt på vei tospråklig. De engelske tekstene er stort sett mynta på utenlandske slektsforskere og historieinteresserte – også den servicen har utviklinga løpt fra. Tolkeprogrammer oversetter fra norsk til utenlandsk på sekunder, men jeg er fullstendig klar over at mange ord og uttrykk ikke kan oversettes uten videre. Det gjelder særlig hvis teksten omhandler liv og virke i gamle dager. Men det ordner seg vel etter hvert.

Til nå har jeg benytta det nye nettstedet til å skrive om mine skjønnlitterære sysler. Nå er tida kommet til å fortelle om det jeg kan best – faglitterær skriving. Sjølsagt legger jeg ikke ut ti tusen sider her, bibliografien og noen utvalgte artikler kommer imidlertid etter hvert.

Men hvorfor flytting til nytt nettsted når man er 78 år??? Det har noe å gjøre med å holde hodet i form, lære nytt, være kreativ, se framover, men uten å bli stressa eller panisk. Med andre ord: En meiningsfylt hobby så lenge hodet holder.

06-014

Publisert!

Et mål nådd? Neida,  bare en ny etappe unnagjort. Men Energia Borealis kan oppfattes som langt mer kontroversiell enn Røsslyngtid. Handlinga foregår på navngitte steder og konflikten har motstykker i nær og fjernere fortid. Og finalen foregår i Alta!

eb

Den røde linja viser omfanget av Energia Borealis. Der produseres mye av energien som Europa trenger – atomkraft, vindkraft, bølgekraft, biomassekraft, osmosekraft mm. Det måtte sjølsagt ei etnisk rensing og ny nedbrenning av området  til for å rydde plass til alle verkene.

Energia Borealis ligger som ebok (i ePub-formatet) på ebok.no og kan kjøpes der.

Folksomt på Vidda

Energia Borealis er ikke en direkte fortsettelse av Røsslyngtid, men foregår i samme «universet» og fører videre noen temaer. I tillegg dukker seks personer fra Røsslyngtid opp i denne boka – tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate), en it-ingeniør (Verner Larsvoll), samt politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind, alle sjølsagt ti år eldre enn sist.

Tvillingene og politiagentene er sammen med fire andre fanger i transporten som blei nevnt i forrige innlegg. Den kræsjer på vei til CoCaKola (Consentration Camp Kola), og fangene slipper ut på Vidda. Samtidig kommer seks agenter sjøveien for å sabotere kraftverkene, også de rammes av uhell og havner etter hvert på Vidda.

Men Vidda er slett ikke folketom. Foruten mannskapene på femten kraftverk av ulike typer, holder ei langt større gruppe til der. Her forteller en same om hva som skjedde til en av tvillingene:

     Veien skar nedover i elvedalen. Ánde bremsa jeepen og peika.
– Der bor de nærmeste naboene mine. Dere ser ikke gammene fra veien, men de er der.
Teddy vrei hodet mot sideruta.
– Ærlig talt, vi skjønner lite av det som skjedde i kalottkrigen. Dere skulle vekk, ikke sant?
– Ikke bare vi, kvener og nordmenn også. Vi prøvde å stanse bygginga av kraftverk, da blei det krig. De brente alle hus, slakta all rein og jaga oss vekk. Det var ikke mange som hadde rein, men det ramma økonomien hardt. Kysten blei sperra for å brukes til bølgekraftverk, det var enda mer effektivt. Alle fiskeværene måtte sjølsagt legge ned.
– Men dere kom likevel tilbake?
– Vi dro aldri, lå bare lavt til soldatene var borte. Bodde i gammer og levde som før, stort sett.
– Stort sett, men ikke heilt?
– Det stemmer. KonDir bygde enda flere kraftverk. Vi oppdaga at mannskapene levde mest på hermetikk og pulvermat, så vi begynte å tilby dem kjøtt og fisk. Det tulla på seg, sånn blei handelen til. AllSafe har fått snusen i den og leiter etter bevis, altså påskudd for å kaste oss ut.

Eller som den før nevnte Biret forklarer en kraftverksjef på feiringa i Alta:

– Dere er mange millioner, og ingen kjenner alle. Vi er ikke så mange, og alle kjenner de fleste, da kan alle være med på å lage løsninger. Sånn er det også mellom dere og oss. Vi kjenner dere, dere kjenner oss, vi har lært oss å leve med hverandre og stole på hverandre. Har det ikke gått bra nok? Det nye er bare at nå kan vi handle åpent.
– Du er altså villig til å fortsette handelen?
– Så lenge dere ikke prøver å jage oss vekk igjen. Det nytter forresten ikke, vi kommer alltid tilbake. Men si til KonDir, ikke flere kraftverk. Hvis ett legges ned, ikke noe nytt i stedet. Og slipp noen tusen villrein inn på Vidda. Det er mat nok, fullt av reinlav, jeg har lengta meg sjuk i tjue år etter smaken av margbein og reinskav.

Da er Energia Borealis klar for publisering så snart de siste detaljene er på plass – ISBN-nummer o.l.. Klargjørings av neste manus  er allerede i gang.

Er Energia Borealis en politisk tekst? Javisst, satire blir ofte det! Enn stor litteratur? Jeg får bruke som motto et par linjer av Herman Wildenvey: «.. og dette vil ergre de store, men mange små vil det more». Og slik er disse romanene faktisk meint – som en slags undergrunnslitteratur.

eb1

Energia Borealis

Navnet er laga etter modell av aurora boralis – altså nordlys, eller mer korrekt nordlig polarlys. Energia Borealis var arbeidstittel, men blei varig. To grunner til det: Energi er trolig den viktigste «varen» i framtida, det betyr konflikt mellom «dem som har og dem som ikke har», slik et av premissene sier. Og Nordkalotten er godt egna for ulike typer energiproduksjon – hvis bare innbyggerne var vekk.

Sjølsagt finnes det ekko fra Alta-konflikten noen steder i romanen, kanskje har ideen til historia surra i bakhodet siden 1980-tallet. Dengang gjaldt det vasskraft, i Energia Borealis ramser ei samisk jente opp «Olje og gass ved kysten, bølgekraft og biokraft også, kjernekraft flere steder på vidda. Og vindkraft i øst.»

Konfliktene er mange: Mellom Skandi (som Nordkalotten er en del av) og kontinentet (som kjøper dyr kraft derfra), mellom KonDir (som driver firmaet Skandi) og AllSafe (som driver sitt eget spill), og sjølsagt mellom energiverkene (som er inntrengere) og befolkninga (de som blei igjen og tilpassa seg situasjonen på overraskende måter).

Det aller meste av handlinga utspilles på en scene som strekker seg fra Tromsø i vest til Kola i øst, fra Karesuando i sør til Finnmarkskysten i nord. Den begynner med en fangetrasport:

     Tunge skyer trakk inn fra fjorden og seig nedover fjellene på begge sider av Skibotndalen. Øverst i dalen strevde ei transportvogn oppover mot skydekket, elmotoren summa mørkere i bakkene. Viskerne feide av og til over rutene i førerhuset, regndråper tegna skrå striper nedover støvete sider på den vindusløse kassa bak.
     Bjørkeskogen glisna vekk, nakne bergnabber dukka fram og danna grå silhuetter mot en lysere himmel i øst. Bilen nådde siste bakketoppen, veien flata ut, motoren nynna høyere og hjulene rulla raskere. Vindusviskerne stilna etter hvert ved foten av frontruta.
     Kartet på konsollen i førerhuset glei ned et hakk, øverst dukka en grønn trekant fram. Sjåføren flytta et søvnig blikk fra konsollen og myste framover under tunge øyelokk. Han gjespa langt.

Og ender – sjølsagt – i Alta:

     Et veggur slo tolv slag. Kraftverksjef Josefsen sjangla mellom bordene i kantina, han vifta med begge armene.
– Kom igjen, til vinduene på nordsida.
     Bordbein skrapa, alle stimla sammen og stirra ut i sommernatta. SS ”Steinvikholm” seig ut fjorden, hekken krympa langsomt, ei flammerød midnattssol skein gjennom dampen fra skorsteinen. Falck og Molberg vifta med servietter og ulte som ulver, Bomholt og Bråsund laga indianerhyl.
     Biret gløtta mellom dem, hun blunka noen ganger.
– Vakkert.
     Et smil vokste fram.
– Midnattssola også.


Biret er same og siida-leder – hvorfor står hun sammen med en gjeng kraftverksjefer og feirer at en båt siger ut fjorden?

Ropinsalmi

Ropinsalmi

Nye timer ved tastaturet

Høsten 2012 leverte jeg manuset til den fjortende og siste bygdeboka mi og blei pensjonist, 73 år gammel, fortsatt noenlunde intakt over snippen – og med tastaturabstinens. Røsslyngtid var lenger unna bok enn noen gang, likefullt begynte jeg å spinne videre på ei av forutsetningene for den historia – at deler av Nordkalotten var lagt ut til energiproduksjon.

Ei slik handling måtte nødvendigvis innebære etnisk rensing av området, ei svært alvorlig sak, men også med rike muligheter for satire. Ideene strømma på …

Røsslyngtid avslutta med et enormt datakræsj (Marfus osv.) som sikkert hadde endra samfunnet, dermed kunne jeg legge inn noen nye forutsetninger:

  • Sett at
  • ti år er gått siden hendingene i Røsslyngtid
  • Norge er blitt en del av en skandinavisk union (EuroNord)
  • unionen er et konsern og styres av en direksjon (KonDir)
  • alle samfunnstjenester er privatisert, blant dem politiet (AllSafe)
  • samt at
  • ikke-fornybar energi stort sett er forlatt som drivstoff
  • båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
  • det meste av Nordkalotten brukes til energiproduksjon
  • og dessuten at
  • andre deler av Europa har for lite og for dyr energi
  • – forholdet mellom dem som har og dem som ikke har aldri er godt
  • folk stort sett er som før på godt og vondt
  • hva så?
  • Da vil denne prognosen kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Det var bakteppet, så gjelder det å lage et plott og bemanne scenen!

Kokelv

Goavkejohka – Kokelv

Fra harddisk til Ebok.no

Røsslyngtid er nå blitt ei ebok som kan kjøpes på ebok.no. Den er produsert i epub-formatet, som lett kan konverteres til Kindle-formatet mobi. Hva den handler om? Som nevnt i en tidligere post: Om et bakteppe og en del aktører. Mønsteret på bakteppet bygger på en del premisser:

  1. Sett at
    – samfunnet blir for komplisert og sårbart til politisk styring
    – datasystemer overtar mer og mer av samfunnsstyringa
    – datautstyret er lynkjapt, stemmestyrt, uunnværlig og over alt
    – alt av lyd, tekst, bilder og kommunikasjon lagres på nettet
    samt at
    – Norge er integrert i en stor økonomisk og kulturell union
    – nymenigheter konkurrerer ut gamle trossamfunn
    – kultur og idrett er mest børs og minst katedral
    – idretten bruker dop, kortere metere og lengre sekunder
    og dessuten at
    – deler av Nordkalotten legges ut til energiproduksjon
    – ikke-fornybar energi er forlatt som drivstoff
    – båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
    – sivil lufttrafikk er avvikla og erstatta av lynrask landtrafikk
    men at
    – folk er stort sett som før på godt og vondt
    hva så?
    Da vil denne historia kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Mot dette bakteppet driver aktørene sitt spill, det kan du lese om her:

rt

Marfus

Romanen Røsslyngtid har ei parallellhandling som følges i egne avsnitt i de fleste kapitlene. Der skildres hva Marfus gjør – eller er programmert til å gjøre. Marfus er ikke en person, men et datasystem, et svært avansert stykke «kunstig intelligens», kort sagt – en supersnoker. Noen klipp fra beskrivelsen av Marfus (ikke bli skremt av symbolene, de er mest til pynt):

Datasystemet bygger på fire grunnsetninger. Den første, punktaksiomet, sier at ”enhver observert hending eller handling a kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet p større enn 0 og mindre eller lik 1”, med andre ord 0 < p ≤ 1. (Primærhendinger).

Den andre, kjedeaksiomet, sier at ”enhver observert hending a utløser nye hendinger bn som kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet pn”, i dette tilfellet fra og med 0 (de umulige følgene) til og med 1, med andre ord 0 ≤ p ≤ 1. (Sekundærhendinger).

Hver sekundærhending blir ei primærhending i neste trinn av analysen. Det fører til oppbygging av matriser med stadig flere ukjente dersom analysen går mange trinn. Prosessen kan lett ende i kaos, men den tredje grunnsetninga, rangaksiomet, forhindrer det: ”Bare én prognose er riktigst på et gitt punkt i framtida”.

Singularitet-aksiomet er den fjerde grunnsetninga i datasystemet: ”Singulariteter er hendinger med sannsynlighet ikke målbart større enn 0.” De skal behandles som falske observasjoner og/eller ekstreme målefeil, og forkastes.

Marfus påvirker handlinga og påvirkes av den. Kunstig intelligens er imidlertid ikke skarpere enn de som lager den. Systemet mangler ikke minst klokhet og mulighet for frie valg, og et uforutsett problem sender det i spinn. Dette er siste melding om Marfus, nesten på tampen av Røsslyngtid:

Fysiske forhold begynte å endre seg på en rekke sentrale servere som følge av overbelastninga: Temperaturen steig. Da sensorene tirsdag kveld registrerte temperaturer nær det som kunne skade systemet, blei en spesiell nødrutine aktivert for aller første gang.

Svært lite kode har overlevd fra den tida it-ingeniører begynte å bygge opp datasystemet. Unntaket er programsnutter som sjelden eller aldri blir brukt. En av disse kalles Doomsday eller Dommedag. Navnet er trolig en it-spøk fra den tida det verserte vitser om å reformatere nettet, men noen brukte faktisk noen ledige timer og laga programmet.

Dommedagrutinen blei glømt, er aldri blitt sletta eller endra, og kan fortsatt aktiveres. Programmet inneholder et ”bombeur” med 24 timers horisont, og tirsdag kveld nådde temperaturen på sentrale servere så høyt at rutinen blei utløst og nedtellinga starta.

Ved null aktiveres prosedyrene. Første trinn er tømming av internminner på alle servere, andre trinn reformatering av alle datalagere. Hva tredje trinn går ut på, husker ingen lenger.

Atter en gang: Hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg05