Ekstremer i språket

Gauss-kurven, oppkalt etter den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss, er ei mye brukt sannsynlighetsfordeling i statistikk – mange typer data er tilnærma fordelt slik den viser. Den midterste stolpen viser gjennomsnittet, der er det flest data (høyden på kurven), så flater kurven ut mot ytterpunktene.

Kurven kalles populært normalfordelinga. Den beskriver fordelinga av tilfeldige verdier, for eks. høyden til alle tjueårige kvinner i landet, antall skåringer pr. kamp i herrehandball en bestemt sesong, mm nedbør daglig gjennom et år, resultater av IQ-stester o.l.

Poenget er: Kvinner er ikke enten dverger eller amasoner, kamper er ikke enten målløse eller skåringsfester, dager er ikke enten knusktørre eller pissvåte, og folk er ikke enten tufser eller genier. De fleste havner mellom ytterpunktene, aller mest i området rundt gjennomsnittet, også kalt ”normalen”. Og hvordan beskriver vi det normale – det moderate?

Idretten er en viktig aktivitet, målt både i pengebruk og medieplass, særlig det siste. Stor leserkrets gir språkbruken i reportasjene stor påvirkningskraft. Problemet for ei nettavis er: Det normale selger dårlig, de gir for få klikk. Det ekstreme, de uvanlige hendingene ytterst på Gauss-kurven, selger mye bedre. Hva gjør man for å lokke lesere? Dramatiserer, smører tjukt på, velger ekstreme ord.

Et eksempel: En video fra siste ski-VM bar tittelen ”[Bolsjunov] Stormet ut av målområdet etter målgang.” Et klikk viste at russeren gikk bestemt, ikke noe mer, det skreiv jeg til journalisten. Han svarte: ”Bolsjunov kan nok løpe raskere, men blikk, aura, væremåte og lukt trumper tempo her. Så tar jeg til meg bruken av stormer.” Javel, men – aura og lukt?

Språkbruken smitter til andre områder:

• Nå vinner man ikke, man knuser motstanderen.
• Man blir ikke kritisert – man slaktes.
• Kurver faller ikke eller bikker nedover, de stuper.
• Og den som feller en tåre for åpent kamera, bryter sammen.

Før eller seinere kan tema og termer flomme til andre felter:

Når svenskan storma over mål,
spreng æ tulling gjønna stadion,
og følelsan riv sjæla sund –
kor helvete e du?
Det forspranget du fekk av mæ,
e blitt slukt, knust og smadra –
æ ska tyn dæ, æ ska hån dæ,
æ ska kall det før et svik!

© Johan I. Borgos 2021

(Unnskyld, Åge …)

Framoverlent

Moteord går fort ut på dato, noen på grunn av overforbruk, andre er i tillegg dårlige bilder – ordene høres flotte ut, men er egentlig komiske. ”Framoverlent” er et godt eksempel.

En gang i tida
da satt man pent
med ryggen rett –
ikke framoverlent.

Nå er det vanlig
– alvorlig ment –
å søke folk
som er framoverlent!

Og alle anbud
blir gitt (fortjent?)
til firmaer
som er framoverlent?!

Nei, rett opp ryggen,
snart er det for sent:
Den tryner først
som er framoverlent …

© Johan I. Borgos 2021

Enten – eller

Dette gryntet dreier seg om polarisering – om enten/eller-vinkling av alt som skjer. Fenomenet er særlig synlig i nettaviser. Når overskrifta bare er kommentarer som skal lokke lesere, da er hvilket som helst av ytterpunktene bedre agn enn … eeeh … fakta.

Når kjendiser har gjort
smått eller stort
mens kamera gikk
for vidåpen mik,
er det en regel at ingen skal skånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Fakta er null,
hensyn er tull,
det gjelder trafikk
og flest mulig klikk,
løgner blir veksla og sannheter lånes:
Noen skal hylles og resten skal hånes.

Dommen er kjapp,
tida er knapp
og ingen har tid
til galluperi –
sånt hefter bare når spalter skal fylles:
Disse skal hånes og resten skal hylles!

© Johan I. Borgos 2021

Om å vri seg unna

Jeg jobba som tenåring et sted nordpå. Mange i bygda var dissentere, leste Bibelen grundig og gikk flittig i kirka. Soknet fikk ny prest etter krigen, han kom snart i disputter med dissenterne – tapte som regel, men vrei seg alltid unna. Når motparten serverte et uventa argument, svarte han ”det der er ekvivalent!”, og debatten stilna.

Kunsten å vri seg unna finner stadig nye uttrykk. Radio, fjernsyn og internett bidrar til at saker går raskere, blir videre kjent og kan få større følger. Det er viktig å finne ei fluktrute bort fra gapestokken når en uventa situasjon fører til nærgående spørsmål, og sannheta bare vil gjøre galt verre. Og det gjelder å slippe unna uten å lyve enda mer.

Fluktrute 1. Enn vanlig metode er for tida denne: ”Jeg kjenner meg ikke igjen” – i framstillinga, artikkelen, påstandene osv.

Utsagnet er smart: Det benekter egentlig ingenting, innrømmer ingen skyld, det gjør saka til noe subjektivt, og antyder dessuten at anklagene kan være fake news. Metoden brukes ofte – ikke uventa –  av maktpersoner som får #MeToo-anklager.

Fluktrute 2. Den forrige utveien duger ikke når bommerter blir dokumentert og konkrete feil påvist, da blir det for risikabelt å si at man ikke kjenner seg igjen. Et bedre svar i slike tilfeller er ”vi skal gå gjennom våre rutiner”.

Stategien er slik: Man nekter ikke for at feil er gjort, men ansvaret avpersonifiseres – det må være en systemsvikt. Rutinene er kanskje ikke gode nok, de kan være gamle eller laga av andre, men de skal bli sjekka.

Metoden har klare fordeler. Den gir inntrykk av kontroll, lover ingen endringer, og gir et pusterom, i beste fall til saka er glømt. Fluktruta brukes ofte av politikere og forvaltning.

Fluktrute 3. Gode journalister gir seg heldigvis ikke, og før eller seinere står en toppfigur uten gode rømmingsveier, med fare for å bli sparka. Da er tida kommet for fingerpeiking – ”andre har skylda”.

Strategien er som før – ingen innrømmelse av skyld eller ansvar. Så begynner jakta på ”andre”, de leiter i sin tur etter beste fluktrute, og spillet starter på toppen igjen.

Om å banne

Om jeg kan banne? Sjølsagt, det er barnelærdom. Vi brukte banning som signal – hør hvor voksne vi er! En ”guttegreie”, altså. Behovet for å banne har minka med årene, til gjengjeld har interessa for denne delen av språket økt. Hvorfor banner vi, og hvem gjør det?

Banning er et språklig virkemiddel. Vi bruker det både som strek under og utropstegn etter utsagn vi vil gi ekstra kraft. Språket er en sentral del av kulturen vår, banning er derfor kulturuttrykk.

Alle typer språkuttrykk har sine regler og normer, samt et opphav. Banning – både ord og remser – er henta fra mange områder, men to dominerer: Det seksuale og det sakrale. Vi importerer stadig engelske ord fra seksualfeltet – for eksempel fuck (you) og bitch. Det første brukes mer og mer i norsk drakt (føkke, føkkings), det siste er på vei inn i standardspråket. Nylig prøvde noen å registrere ”Basic Bitch” som varemerke, men fikk avslag. Søknaden viser likevel at ordet bitch stiger i status.

Mange banneord og -uttrykk har sakralt opphav. De er henta fra kirke og religion – påkalling av gode og vonde makter. Noen av de sakrale uttrykkene har nå fått ei nisje i språkmarkedet: Agn som frister folk til å klikke for å se TV-snutter i nettaviser.

Jeg veit ikke hvem som velger agn, kanskje en ansatt, kanskje en algoritme. Videoene kommer fra heile verden, ser det ut til. Det er ingen logisk sammenheng mellom innhold og agn. Formålet med agnet er å få flest mulig klikk (= besøk, = inntekt), da er banning god butikk.

Her er noen eksempler fra nettutgaven til Dagbladet:

1. ”Herregud!” er eneste kraftsalve fra himmelsektoren. Uttrykket er velkjent fra salmen ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, men skrivemåte og uttale er annerledes.

2. Det hinsidige er bedre representert. De to vanligste uttrykkene er ”Fy faen!” og ”Å faen!”, det første også brukt som låtnavn. Faen er ei kortform av fanden, som bare finnes i norsk, dansk og svensk. Ordet er kanskje i slekt med fiende.

3. ”Å dæven!” påkaller djevelen (fra gresk diabolos). Uttrykket er kanskje mildere enn ”Å satan” (fra gresk satanas), som viser tydelig hvem man roper på!

4. Banneordet er halvt skjult i ”Å steike!”, men fra barnepensumet minnes jeg ”Faen steike” (eller ”Han steike!”) og den lange varianten ”Faen steike i helvete!”. Der avsløres det sakrale opphavet – ønsket om at fanden må steikes i sitt helvete.

Tilbake til videoene: De viser som regel dramatiske situasjoner fra naturen, fra kampen for å overleve (= skaffe seg mat), uten ondskap eller religion, men med mye brutalitet. Agnet har med andre ord ingenting med innholdet i videoen å gjøre, det skal bare love grøss og gru for dem som biter på.

Til slutt: Banninga til nettavisene bygger på et langt fattigere ordforråd enn det vi guttunger rådde over. Men vi brukte ikke banninga kommersielt …

© Johan I. Borgos 2021

Å legge seg flat

En gang laga jeg revyer – for gammel til det nå. Ei tid skreiv jeg i kommentarfelter – nå må man bruke Facebook til sånt (jeg er ikke på FB). Avisinnlegg? Joda, jeg skriver sånne av og til, de skal være saklige, ikke fleip. Men en blogg gir armslag for et medlem av GGG (Gamle Gretne Gubber) til å legge ut sine grynt. Og jeg begynner her.
~
Jeg retta hundrevis stiler som lærer og har ennå en mental rødblyant bak øret, særlig når jeg leser aviser, papir eller på nett. Rett skal være rett, elever hadde god tid, bladfolk har knappe tidsfrister, derfor griper de ofte til klisjeer – uttrykk som har mista si opprinnelige meining.
~
Hva betyr ”å legge seg flat”? Jeg antar det en gang var å ligge mageflat, kanskje for å bli tråkka på nakken. Nå er det bare en talemåte, ingen gjør sånt lenger. Opphavet er glømt og meininga forvrengt, uttrykket er svakere enn ”unnskyld”. Nå kan det til og med være ei fluktrute: Etterpå fortsetter man som før – og vender kanskje saka til egen fordel.
~

Altså:

Om å legge seg flat

Vi finleser nett og avisa
på jakt etter noe å glis’a,
og finner hver dag en krabat
       som
på grunn av en tabbe på jobben
blir offer for vitser fra mobben,
og tvinges å legge seg flat.
       Men,
når hånet fordamper som duggen
og stakkarn kan løfte på luggen,
da gliser han glad og tilfreds,
       for:
Mens tabbene drukner i massen,
står alle han sendte i dassen
fremdeles i dritten til knes.
       Yes!

© Johan I. Borgos 2021