Kategori: Kommentarer

For snart seksti år siden satt jeg i ei gruppe lærerstudenter bakerst i en småskoleklasse på Nesna for ”å lære å bli lærer”. Klassen hadde naturfag, emnet var mennesket, og læreren fortalte elevene at det finnes fire raser: Den kvite, den gule, den brune og den svarte. Ei ivrig hand skaut i været: Og så den grønne! Gutten forklarte at det var froskemennene som arbeidde i havna på den tida. Og vi lo.

       Men eleven hadde et poeng: På den tida blei farge brukt for å dele menneskene inn i raser. Klassen lærte heldigvis ikke at noen ”raser” er mindre verd enn andre, den rangeringa som gjør rasedeling til rasisme. ”All gjørma av gule, svarte og brune må fjernes fra vårt land, uansett på hvilken måte”, sa Philip Manshaus. Så drepte han stesøstra og prøvde på terror mot en moske. Han har fått den strengeste dommen i norsk fredstid.

Raser

På 1700-tallet kobla den svenske botanikeren Carl von Linné hudfarge sammen med karaktertrekk: Folk med hvit hud (europeere) er smarte og oppfinnsomme, de med rød hud (indianere) er frie og glade, folk med gul hud (asiatere) er tungsindige og gjerrige, og de med svart hud (afrikanere) er slue, late og bekymringsløse. Alt er fordommer og stereotypier.

På 1920-tallet skapte Hitler den nazistiske raselæra, også den basert på ytre kjennetegn. Han meinte den nordisk-germanske rasen (arierne) var opphavet til all kultur og sto over alle andre. Han plasserte jødene lavest, de var undermennesker og skulle utryddes. Denne raselæra bygde på mer enn fordommer. Grunnlaget var falsk vitenskap, for eksempel at skallemåling kan fortelle om intelligens og personlighet. I Norge blei metoden anvendt på samer.

 

I 1962 fikk folkene som kartla strukturen til DNA-molekylet en Nobel-pris, og førti år etter var den samla massen av menneskenes arveanlegg (genomet) ferdig kartlagt. Arbeidet beviser det mange allerede antok: Alle mennesker hører til samme rase. Ulikheter i hudfarge er bagateller i forhold til alle de fysiske fellestrekkene. Det finnes ikke raser, bare mangfold.

Philip Manshaus regner seg som nasjonalsosialist. Han sa i retten at det europeiske folket og vår kultur med alle midler må beskyttes mot undermennesker. Til den siste gruppa regner han ikke-europeere og ikke-kristne, blant annet muslimer og jøder. I likhet med nazistene vil han ”skille rasene og unngå blandingskultur”, men det er ingen sammenheng mellom de to begrepene. Fysisk utseende og kultur er uavhengige av hverandre.

Gener og kultur

Gener bærer informasjonen som former de fysiske egenskapene våre. Kulturen (språk, levesett, verdier, tro, holdninger, kunnskaper og så videre) ligger ikke i genene, alt læres etter fødselen. Et eksempel: Genene gir oss evnen til å lære og bruke språk, oppveksten avgjør hva morsmålet blir.

      DNA-samlinga (genomet) viser at alle mennesker er i slekt med hverandre, noen nært, de fleste fjernt. Våre felles aner vandra ut fra Afrika for minst femti tusen år siden. Nord-Europa lå under et tykt isdekke, det smelta for omlag tolv tusen år siden, og steinalderfolk tok i bruk isfritt land. De levde av sanking, jakt og fangst, blant annet i ressursrike kystområder.

Etter steinalderen kom jordbruket til Norden, trolig med folk som stamma fra områder ved Svartehavet og spredte ut over heile Europa. Deres indoeuropeiske tungemål er opphav til de fleste språkene i den vestlige verden, medregna norsk. Også andre kulturtrekk vandra langt: For tusen år siden måtte den nordiske åsatrua vike for en religion med røtter i Midt-Østen.

De som forsker slekt, finner ofte utenlandske aner. Alle som tar en DNA-test, oppdager gener som har reist langt, ofte rundt halve kloden. Det er den norske genetiske normalen. På samme måte er den norske kulturen ei blanding av heimavla og innlånt, stadig i endring og utvikling, derfor overlever den. Kulturer som skalker lukene mot impulser og endringer, de visner og dør.

Straffa

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen blei adoptert fra Kina til Norge to år gammel. Genene hadde hun fra kinesiske foreldre, kulturen fikk hun gjennom norsk oppvekst. Hun blei ei etnisk norsk jente med kinesiske trekk. Det siste var grunnen til at Philip Manshaus dømte stesøstra fra livet. ”Nå er det nok,” sa han, og skjøt henne.

Kanskje forstår han en gang at meiningene og gjerningene hans ikke bygger på sannheter, men på fordommer, feilslutninger og mangel på motforestillinger. Da får han den hardeste straffa: Å minnes resten av livet ei jente han ikke kan be om tilgivelse fordi han tok feil.

Johanne er borte for alltid.