Kategori: Noveller

Jeg har lurt på om tekstene mine forsvarer å bli kalt noveller. De ytre rammene holder mål: Handlinga foregår som oftest innafor et kort tidsrom, på begrensa plass og med få hovedpersoner og bipersoner, og spenningskurven stiger vanligvis mot et vendepunktet på slutten. Ytre sett skriver jeg altså noveller, men hva med innmaten?

I denne samlinga finnes indre monologer bare i jeg-novellene, ytre tankelesning mangler heilt, og personbeskrivelsene er få. Med andre ord, stort sett bare replikker og handling, ispedd små naturskildringer, som i starten på ”Villniss” (2005):

       Robert sakka stegene og leita etter stien med blikket. Den dukka opp igjen bak einerkratt noen meter lenger fram, tråkla videre langs rabbryggen og svinga bortom en bergknatt. Han småjogga dit, feide vekk rusk og seig ned på solvarma berg.
       Han myste nedover, lommetørkleet sveiva svettedråper av brilleglassene. Heimervatnet speila klarblå himmel, unger plaska og bada ved stranda. Vannsprut glitra i julisola, glade hyl sang over småbølgene som ringa ut fra baderne.
       Røyken fra bålet på badestranda steig rett til værs. Nå og da hoppa spretne kropper over glørne, røyksøyla vakla noen sekunder før den retta ut igjen. Høgt over bålplassen flata blågrå strimer ut til sidene og trevla bort.
       Lys jodling overdøvde badeskrålet et øyeblikk, sekundet etter svarte et ekko. Han skvatt rundt. Oppe ved kanten av bjørkeskogen løfta en rødkledt skikkelse hendene igjen, ekkoet sang fra bergveggen på andre sida av dalen. Han trakk fingrene gjennom håret og retta på kragen, jumpa ned og traska fort oppover, stien forsvant, han fortsatte rett fram.
       Fluer summa over lyngen, kvister nappa i buksebeina, frodig kratt subba opp til knærne. Pusten kvikna, han gløtta opp og økte stegene. En skotupp hekta i ei rot –
– Fanken!
       Han snubla et par steg og deisa på magen i et einerkratt, armene strak ut.
– Ooofff!
       Jodleren snudde i skogkanten, løfta en kikkert og gløtta nedover.
– Treng du hjelp?

Fortellinger passer sikkert bedre. Fortellinger om hva? Om ganske vanlige mennesker, ikke superhelter eller genier, heller ingen fra andre enden av skalaen. Jeg skriver ikke om ekstreme individer, jeg holder meg nær midten av gausskurven.

Jeg forteller heller ikke om ekstraordinære hendinger, det meste er jordnære opplevelser, som for eksempel å guide en buss som rygger ned en svinget og bratt vei i kuling og snøvær, slik Morten må gjøre i ”Heimtur” (2006):

       Døra knirka igjen, sjåføren sjekka speilene. Han rista på hodet og svinga føttene ut av setet.
– Vi har to problem. Før det første, bussen e lenger enn veien e brei, æ får ikkje snudd. I hvert fall ikkje her på fjellet. Det betyr å rygge tre-fire kilometer. Mot fokket. Og då kjem neste problem. Æ ser null i speilan på grunn av fokket. Det kjem rett bakfra.
       Alle stirra framover, ingen sa noe. Sjåføren kikka opp på klokka.
– Men vi må ner bakkan. E her en barsking som kan stå i døråpninga og vær los?
       Sjakk matt. Regn ikke med kvinnfolkene og ungene, hvem blei igjen? En gamling, en type som ikke tålte trekk, og så meg. Jeg rakte ei hand i været.
– Okei. Ka ska æ gjør?
– Diriger mæ. Hold mæ medt på veien. Og kauk vess det bær ut. Du treng meir klea. Æ har en ekstra jakke og ei skikkelig hua. Her.
       Jakken lukta diesel, lua varma godt. Døra sklei opp, jeg steppa ned og kikka ut. Fokket traff som en isdusj i trynet. Jeg skimta brøytekanten en god meter unna, brøytestikkene bøyde unna nordvesten. Blinklysene blussa opp.
– Klart farvann?
       Jeg nikka. Bussen seig bakover, brøytekanten kom nærmere.
– Stopp! Æ må ut og se.
       Fokket svei mindre foran bussen. Jeg kikka på andre sida av fronten. Tja, bussen sto vel omtrent midt på veien. En tommel i været til sjåføren, så landa jeg på første trinnet igjen. Hjulene pressa unna snø, jeg peika til høyre. Avstanden til brøytekanten krympa ikke lenger.
– Hold han sånn!
– Ser du skjæringa?
       Øverste svingen i Brattlia, et hakk i en smal åskam. Jeg glodde mot snødrevet.
– Ikkje ennu.
       Bussen seig langsomt videre. Lysna det? Nei, lysskinnet svinga.
– Stans! Bil.
       Bremselysene flamma opp gang etter gang. Hjulene stansa.
– Få han tel å snu.
       Jeg stansa ved bakenden og vifta med armene. Bilen stoppa en meter unna. Et vindu glei ned, et skjegget fjes gløtta ut.
– Uløkka?
– Brøytebilen har kjørt sæ fast og sperra veien. Vi må rygge ner. Sjåføren sei du må snu.
– Svarten. Neinei, ikkje anna å gjør.
       Bilen hakka att og fram på veien, baklysene dukka opp, sur eksos dreiv sammen med fokket. Siste vendinga, ryggelysene slokna og motoren rusa. Røde baklykter forsvant i en bue, frontlysene feide over ene veggen i skjæringa.

Robert i ”Villniss” og Morten i ”Heimtur” dumper opp i situasjoner som er vanlige i utkantuniverset. Begge er på heimebane, men Robert mestrer dem ikke. Morten gjør det, som den fraskilte agronomen Sunniva i ”Nettkjenning” (2009). Hun drar fra Oslo til ei utbygd for å sjekke om en nettvenn bor der (hun er blitt lurt). Under leitinga kaller den stressa bonden Jørn henne en agronom fra Frognerparken. Hun får siste ordet et par timer seinere:

– Jeg skreiv til eksen min, ”takk for at du avleda fyren så jeg fikk slått han i svime”. Nå spør han, ”hvor pokker er du?”. Den svarer jeg ikke – stans! Oksen stanger Jørn!
       Bilen bråstoppa, Sunniva reiv opp døra og hoppa ut.
– Sitt i bilen!
       Brynhild stirra oppover mot fjøset. Jørn lå framstups i molda med hodet skjult under armene, en ungokse dansa rundt og veiva hornene mot han. Sunniva løp oppover gårdsveien og vifta med armene
– Hohoi! Hohoi!
       Oksen svinga blikket mot henne, senka hornene og snøfta. Den grov et par ganger med klauvene, så trava den nedover, fortere og fortere, økte til galopp og brølte.
       Sunniva hoppa over grøfta, tverrvendte og stansa. Ungoksen bremsa og mista fart før den jumpa etter, så senka den hodet og bykste mot henne. Hun venta krumbøyd, steppa litt til side sekundet før oksen nådde henne, hukte hornene og vrei, hardt og kjapt. Oksen gaula av smerte og tumla på rygg, beina spant etter feste, Sunniva lå over halsen og tviholdt hornene.
       Jørn løp nedover marka i lange steg med tau i handa.
– Hold fast, æ kjem!
       Han surra bakbeina sammen, kasta tauet om en gjerdepåle og stramma til. Ungoksen kava hjelpeløst med framføttene. Jørn rakte ei hand til Sunniva og dro henne på beina.
– Kjempeknep! Kor i alle daga har du lært det?
– Frognerparken, sjølsagt.
       Han måpte et par sekunder, så skralla latteren, ekko slo tilbake fra veggene oppe på tunet. Han tørka mold fra fjeset og knakk sammen i ei ny latterkule.
– Hohohohoi, praktskåring, en-null tel dæ.
       Brynhild stansa andpusten på veikanten.
– Gikk det bra?
       Han vendte et latterrødt fjes mot henne.
– Har du sett maken tel jenta?
– Du har ikkje sett alt. Før en halvtime siden slo ho han Karl-David i svime med ei steikepanna.
       Latteren stilna, Jørn gapte stumt mot Sunniva, han bukka djupt.
– Bevares. Du må kom og førtell meir seinar. Nu må æ få oksen innafør gjerdet igjen og lag en meir solid port.

Jeg snekrer historiene med et bestemt program. Utkantsamfunnet er i de fleste tilfellene det egentlige hovedtemaet i historiene mine – personer og hendinger skal først og fremst synliggjøre livet, problemene og normaliteten der.

Målet mitt er altså ikke å lage ”stor litteratur”. Jeg skriver politiske tekster i den litterære forma som kalles noveller. Enkelt og greit!

Første novella etter ”Vendemøter” var den fjerde med historiske kilder som grunnlag. Jeg prøver å sannsynliggjøre hvordan presten Christen Jenssen Flye klarte å utelate alle fattige i ei skatteliste på 1760-tallet, uten å miste stillinga si (en annen prest blei avsatt).

”Signaturen” (1999) begynner slik:

       En gråblå kovkjeft slukte Gåsøya. Sjøen svartna foran elingen, de første vindkastene nappa i seilet på færingen som kløyvde gamle kraftløse stormbølger. Mikkel Kristoffersen klemte styrvolen mot sida med albuen og snytte seg i sjøvotten.
– Han kjem med nordvesten nu. Hold aue med sjøen.
Ole Ellingsen nikka og kneip øynene sammen mot vinden. I le braut bølgene mot svarte skjær. Ei klynge gråbrune hus ovenfor stranda glei i skjul bak et nes, brun mark strødd med lyse steinblokker endte mot ei svart fjellside.
Mikkel greip styrvolen igjen. Han dulta den ledige neven mot skikkelsen som satt ihopkrøkt på neste tofta.
– Søv dåkker, Flye?
Presten rista svakt på hodet. Han retta nakken, døsige øyne leita etter land.
– Hvor langt er vi kommet?
– Våsstad.
Christen Jenssen Flye trakk skinnstakken tettere sammen om føttene. Seilet bulte stramt bak han.

Til tross for mange ”godbiter” på lager – det blei siste novella bygd på gamle kilder. Jeg skulle skrive ti bygdebøker de neste årene, med snekring av historiske noveller i tillegg kunne jeg stivne i en skjønnlitterær fortidsbås. Men jeg har enda en grunn til å skrive om andre tider.

Jeg kjenner landskap og historie i Vesterålen godt nok til å lage troverdige fortidige rammer. Replikkene går på dialekt fra nåtida, et nødvendig og tilgivelig ”juks”. Handlinga må imidlertid vise hvorfor folk i fortida gjorde det de gjorde og sa det de sa, ellers blir den anakronistisk – nåtidsmennesker omgitt av historiske kulisser. Den fella plaga meg.

Noen forfattere klarer å framstille fortida på fortidas premisser. ”Røde Orm” av Frans G. Bengtsson er blant de morsomste bøkene i nordisk litteratur, og handlinga er troverdig fortid: Aktørene handler ut fra sine erfaringer og kunnskaper, sine verdier og sitt verdensbilde. Boka er på mange måter tidløs – nåtida brukes aldri som referanse eller moralsk målestokk.

Etter ”Signaturen” skulle jeg de neste årene levere seks tusen sider bygdebokmanus, det innebar å være faglitterær forfatter på godt og vel heiltid til passert sytti. Den skjønnlitterære skrivinga havna på sparebluss, den blei ikke en gang viktigste hobby, musikken gikk foran.

Høsten 2000 leita jeg på nytt etter ideer til den årlige julenovella. Historisk tema kom ikke på tale, i tillegg ville jeg ut av 1950-tallsfella. Sjelegranskende noveller ligger utafor mine litterære evner, jeg valgte derfor den banen jeg kjenner best – utkantsamfunnet på godt og vondt, og den forma jeg har erfaring med – historier med overveiende ytre handling. Men denne gangen prøvde jeg å skrive om samtida.

”Kontakt” (2000) starter slik:

       Kulingen pressa mørke sluddgardiner rundt hamrene, Hege kjørte kloss i bergveggen på venstresida av veien. Tunge bølger dundra jamt mot steinfyllinga til høyre, viskerne trakk gråblå saltbuer over frontruta. Frontlysene svinga gjennom kovet og møtte Svarthammaren, en ullenmørk skygge mot lysninga fra tettstedet bak fjellnakken. Ei brungjørma grusstripe orma forbi bukta og bleikna inn i elingen.
En refleks blinka i neste sving, hun bråbremsa, hjulene sklei i slapset. En liten skikkelse rygga mot veikanten, stoppa og grein mot lyset, hendene pressa ned i jakkelommene. Hege dytta opp døra.
– Kom hit!
Ungen subba bort til bilen og krabba inn. Under hettekanten klistra lyst hår regnvått til fjeset, mellom tjafsene stirra rødkanta øyne.
– Æ frys.
– Ka gjør du her så seint i detta været?
– Ser ætte han Boa. Broren min.
– Vet ho mamma og han pappa at du e her?
– Ho mamma e på arbeid. Han pappa kom ikkje heim. Han Boa sku å se ætte han. Æ frys.

Noe er nytt – et geografisk rom som jeg bygde ut i seinere noveller, ikke et faktisk område, men et ”typisk” landskap: Aksen utkanten (av og til ei øy, andre ganger kalt Ytterbygda), bygdesenteret (her Vågen, noen ganger Været), byen (alltid navnløs). De fleste av de nyere novellene mine foregår langs denne aksen, som jeg varierer etter behov.

Her er starten på ”Bytur” (2004):

       Veien snirkla langs stranda, bøyde rundt bukter, svinga ut på nes. Tunge brunflekka bjørkekroner hang inn over innerste grøftekanten, her og der gnistra røde bærklaser på ranke rogner. Seljerenninger stakk opp fra begge veiskuldrene, som tettplanta veistikker.
Tre måser stirra utover sjøen fra en liten haug. Nebb virra sidelengs mot summinga fra en moped nede i bakken, så bikka fuglene framover og flaksa avgårde.
Mopeden tråkla spor mellom hullene i grusdekket, en skjerm skrangla hver gang forhjulet møtte humper av pukk. I neste dump kryssa en bekk veien, mopedisten løfta beina mens hjulene vispa gjennom høstkaldt vatn. Et kryss kom til syne bak en sving, mopeden slakka farta og svinga inn på skrukket asfalt.
Fylkesveien kryssa breie myrer, delte ei husklynge og nådde et nytt kryss. Mopeden blinka til venstre, skifta gir og økte farta. Avstanden vokste mellom veikantene, asfalten fikk gulstripe.
Riksveien klatra over en lav åsrygg og slynga nedover mot det gamle kommunesenteret. Ruter blinka høstsol fra de første husene, veien dreide mot sentrum og fikk fortau. Bolighus og hager tynna ut, butikker og parkering overtok.
Mopeden blinka inn på rutebilstasjonen og trilla til et skur. Motoren slokna, hender i grønne hansker løfta hjelmen av, Randi rista håret i høstbrisen. Hun lenka mopeden og stappa hjelmen i sidetaska.
Bussen venta med åpen dør. Sjåføren gløtta opp.
– Mårnings, frue. Bytur i dag?
– Æ e nødd. Hiv mæ av på rådhustrappa.

Randi prøver å skaffe penger til veien og ei kai, får tommel ned i rådhuset, men gir ikke opp. Hun er ikke den første motstrømjenta mi, Torill i ”Fralandsvind” (se tidligere post) tar den plassen. Begge har mange søstre på virkelige utkanter, de har enda flere i seinere noveller.

Jeg har aldri fridd til forlag for å få utgitt novellene mine, men i 1997 fridde Orkana forlag til meg. Jeg sendte inn fire tidligere trykte tekster, hadde like mange upubliserte på harddisken, og snekra sammen fire nye – det holdt i massevis (ei av novellene blei refusert).

Tittelen ”Vendemøter” fant jeg på sjøl. Den er en vri på vendepunkter, så kan man fabulere videre om hva jeg ville ha fram. Jeg fikk konsulenthjelp, eineste gang jeg har hatt det, men skulle gjerne visst hva som vippa ”Vendemøter” over streken hos Kulturrådet. Boka blei innkjøpt, fortsatt har jeg ingen aning om hvorfor det skjedde. Den blei uansett ikke noen bestselger, ingen rosende avisomtaler fremma salget, til slutt kjøpte jeg restopplaget. Greie gaver til tidligere elever!

I dag synes jeg boka er ujamn, men jeg prøvde i det minste å legge handlinga nærmere nåtida enn tidligere. I den siste novella jeg skreiv til samlinga (”Stormkast”), gikk jeg et steg videre og brukte dagens problemer for utkantsamfunnene – sårbar infrastruktur, nedbygging av private og offentlige tjenester, og sjølsagt fraflytting. Og så inneholder den ei kriminalgåte.

Så mange og innfløkte temaer krever plass. Novella er lang, fem ganger vanlig lengde hos meg, og jeg gjorde hastverkarbeid for å få den ferdig til boka. Derfor har jeg revidert teksten til nyutgivelsen som ebok, mest det språklige, handlinga er som før.

Styggvær er ofte en faktor i novellene mine, alltid som bakgrunn, men i ”Stormkast” også som aktør, sjølsagt uten plan og vilje. Poenget med den hyppige bruken av været er imidlertid dette: Styggvær er en del av normaliteten i livet på kysten, et rammevilkår folk kjenner og derfor veit hvordan de skal takle det som kommer. ”Stormkast” starter slik:

       Gråsvarte båreberg dundra mot betongfronten, slengte kaskader av kvitsmadra sjø opp i rokket og fossa videre på begge sider av moloen. Stormen røska sjødrefset med innover langs raden av betongblokker. Sundrevne strimer tang vifta adjø fra et rustent gelender.
En presenning flaksa til værs ved ferjelemmen, piska noen sekunder i enden av en tautamp lik en vrengt paraply, og klaska ned på betongen igjen. Ei ny rokksalving sleit ei lang rift i stoffet, den neste feide duken opp i uværet.
To menn krøkte stivbeint i ly bak skuret ovafor ferjeleiet. Grønt regnhyr piska mot avskalla maling.
– Moloen skjerma ingenting i dennan vindretninga, sjøen bryt rett inn.
– Æ sa då de laga den, dåkker må bøy den i vinkel ytterst, då skjerma den også mot sør, og sånn e han nu. Men nei.
– Æ sa det samme. Før en oppgang, han slår heilt opp i ferjelemmen – se!
Den ene snargløtta rundt hjørnet. Skinnlua røska i hakebandet.
– Ser du ferja?
– Nei, heilt umulig – der kjem ho Bett, ho har sekkert varmen på.

Bett er ei jente med tak i, sterk i kroppen og stri i kjeften. Hun er et handlingsmenneske, hun tar ofte sjanser, men har erfaring nok til å ta dem.

       Bett bremsa øverst i Langbakken og slo vindusviskerne på dobbel hastighet. Nede på Støstranda fossa en lang bårerygg over veien og fylte grøfta på øversida. Svarte tangruker flekka grusen da sjøen trakk pusten igjen.
Hun slapp bilen langsomt nedover med kløtsjen inne. Stormen pressa ei kø av bølgerygger innover mot stranda, hun myste mot dem og mumla halvhøgt.
– Stor … lita … lita … stor …
Storbåra sklei utover marka, Bett tråkka gasspedalen. Hjulene slengte sjø og tang til side, vingla i laus grus og hamra over bar pukk. En ny bølge stansa nedafor veikanten, fokk fra den neste piska sidevinduene, bak den vokste en storskavl.
Bett skotta til side, leppene glei vekk fra sammenbitte tenner. Veien drukna bak henne, bilen og båra nådde svingen samtidig, grønn sjø spruta mot bakruta. Hun kikka i speilet og blåste ut.

Kommunikasjonene bryter sammen i stormen, samtidig blir en person på øya brutalt overfalt og rana. Bett prøver å oppklare overfallet før alle mistenker alle og samfunnet bryter sammen. Hun får en mistanke og legger ei felle – handlinga går mot klimaks:

       Bett venta i fjøsdøra til vinden løya litt, hun sprang kroket over gårdsplassen med Festus i armene. Bølger braut mot bergene, drønnene smelta inn i hylet fra vinden. Salt regn piska oppover markene, et lyn blaffa da hun nådde trappa. Hunden pistra og vrei seg.
– Rolig, Festus …
Rokket røska ytterdøra fra henne, dørstopperen knakk, bitene forsvant med vinden. Hun sleit døra igjen og vrei om nøkkelen. Et lyn lyste opp gangvinduet, tordenen drukna i bulderet fra stormen. Festus jumpa ut av armene hennes.
– Vi legg oss …
Hun gikk til loftsvinduet og stirra ut i mørket. Tårer pipla fram og rant nedover kinnene ei lang stund. Hun dro av genseren og tørka tårene med den, så kraup hun under dyna og pressa ansiktet mot puta.
Hun døste noen minutter. Festus knurra brått, Bett løfta dyna fra ansiktet.
– Hysj, det e berre uvéret.
Hunden knurra høyere, hun famla etter lommelykta. Lysstrålen strauk over golvet, Festus sto ved døra, rygghårene stritta til værs. Hun retta nakken.
– Hør du nåkka?
Greiner på storrogna piska mot veggen i hver rokksalving, regn piska mot rutene og spruta inn rundt dem. Knurringa gikk over i et bjeff, Bett svinga beina ut av senga og trakk på dongeribuksa.
– Æ ska se –
Glass singla utafor, et lysskinn feide over vinduet. Bett røska gardinet til side og stirra ned. Festus bjeffa iltert og pilte til døra, klørne krafsa oppover, gøyinga skar over i klynking. Bett sleit en genser over hodet.
– Kom …

Bett oppklarer overfallet, men andre problemer ligger igjen etter at vinden spakner …

”Fralandsvind” ga flere erfaringer: 1) jeg kunne få publisert det jeg skreiv, 2) jeg hadde nok av temaer fra livet på kysten, og 3) jeg måtte gjøre mer med språket mitt. Men etter 1980 var ikke de rette rammevilkårene lenger på plass. Fulltidsjobb som lærer og rektor ved siden av studier, eksamener og hovedoppgave, og deretter bygdebokskriving pluss politiske verv – tiåret blei både travelt og slitende, tida måtte utnyttes godt.

Novelleskrivinga fikk fast årsrytme: Bladet Vesterålen ville ha ei fortelling til det årlige julebilaget, det betydde sommertenking og høstskriving (jeg skriver seint). Temaer fant jeg blant annet i gamle kilder. Rasjonelt opplegg for en travel historiestudent, men det ga små muligheter til å utvikle skriveferdighetene.

Språket måtte jeg legge om, det klemte om skuldrene. I mi tredje novelle, ”Dei namnlause” prøvde jeg nynorsk:

       Knitringa i kakkelomnen døyvde nesten ei lett banking på forstuedøra.
– Kom inn!
Malena Kristoffersdatter stiltra seg inn og skauv døra varsamt att bakom ryggen. Ho neia og kneip auga saman mot lampelyset.
– Ja?
– Det va om presten kunn ha tid tel å snakk med en mann fra Vestbygda?
Mathias Bruun sette ein kvit fingertupp mot ei line i postillen og glytta opp.
– En mann fra Vestbygden – han har vel et navn?
Malena la handa mot halsgropa og lyfta blikket.
– Det e han Jens Andersa i Dyrøya – det har vesst vorre ei uløkka …
Presten myste ned på dei to linene han hadde skrive:
«Prædiken 3die Søndag i Advent Ao. 1764. For Øxnæs Kirkes Menighed.»
       Han stakk arket inn i postillen og slo boka saman.
– Be ham om å komme inn hit. Men ikke med støvler på.

Novella er bygd over en notis presten førte inn i kirkeboka:

       «Paa Søen ved Kuld=Segling forulykt d. 12te Decbr. Erich Monssen af Grødset meget stille og Gudfrygtig Mand – ligl. Anders Pedersen findræng i 20 Aar tienende hos Sander Pedersen Østring som selv var Høveds Mand og blev berget med sitt Liv af Niels Joseph­sens Qvinde Findvog, der med en Wanfør Datter udskuede en stoer Baad og roede efter Raabet i Mørket til hun fandt Hvælvett og ræddede Manden. Erich Monssen var 45 Aar gml.»

”Dei namnlause” er sjølsagt de to kvinnene som gjorde redningsdåden, men som ikke fikk navnet i kirkeboka. Med notisen som grunnlag skreiv jeg ei fortelling om hva som kunne ha skjedd. Seks år seinere brukte jeg notisen på nytt i et bygdebokmanus. Narrativet i kapitlet om Finnvågan forteller hva som måtte ha skjedd:

Det året faren døde, gifta Nils Josefsen seg med Synnøve Olsdtr (par 1735) fra Ramsvika på Tindsøya. Det var forholds­vis vanlig at neste gene­rasjon gifta seg straks et dødsfall blant foreldrene gjorde bygselen ledig.

       Nils og Synnøve satt med Finnvågan nesten førti år, inn i oppgangstida som starta rundt 1750. De slapp ingen andre bruk­ere til på gården, bortsett fra nær slekt som husmenn i kort­ere perioder. Paret satt trygt i bygselen og skapte uten tvil stor velstand for si tid.

Synnøve gjorde i 1764 en dåd som presten Mathias Bruun skreiv om i kirkeboka, der han bare kaller henne «Niels Josef­sens Quinde». Like før jul kvelva en båt i sundet uta­for Finn­vågan. Synnøve hørte nødrop i uværet, men mannfolkene var bor­te, og hun tok med seg ei datter og satte båt på sjø­en. Jenta var vanfør, skriver Bruun, og det må ha vært Mar­ta, Elsa var for ung da. De sleit seg ut i sundet og berga en mann, sjølv­este Sander Ped­er­sen på Austringen. De to andre i båten omkom.

Historia er dramatisk i seg sjøl, men viser dessuten at kvinnene var båtvante nok til å mestre svært vanskelige for­hold på sjø­en. De mangla heller ikke kroppskrefter, for Bruun skriver at båten var stor, og det betyr minst en færing.

—

Notisen i bygdeboka blei altså utgangspunkt for både ei novelle og et avsnitt i bygdeboka. Sannheta om dramaet ligger antakelig et sted mellom de to framstillingene. Kyrre Dahl laga ei visuell tolkning av det som skjedde:

Som nevnt, skrivinga av de tidlige novellene var ei leiting etter ei rettskriving jeg kunne bygge videre på, også etter at jeg la vekk riksmålet. I nynorsktida mi skreiv jeg ”Isfjell” (1984), ”Murane” (1984), ”Skiftet” (1985) og ”Tunnelen” (1987), men snubla i grammatikk og vakla i ordformer. Nynorsk var ikke hjertespråket mitt, jeg måtte leite videre.

Nytt valg blei et nokså radikalt bokmål. Jeg oversatte de to siste novellene og følte snart at ordene flaut lettere – gnisninga mellom replikker og øvrig tekst stilna mye, dessuten kunne jeg bruke dialektord uten at det skar i øynene. ”Skiftet” begynner slik i ny språkdrakt:

       Åttringen glei i sørausten rundt sørspissen av Dyrøya. Ryggefjorden lå ennå gråsvart i morraskjømminga, men øverst i de østvendte fjellsidene bakom Nærøya gulna snøen mot bleik vesthimmel.
Tomas Mikkelsen spytta brunt over ripa.
– Kanskje vi får sjå solauet i dag?
Ove Ellingsen gjespa langt og gnudde hendene varme mellom låra.
– Det vil ikkje vær en dag før tidlig, vi e snart i fasten.
Båten glei inn i vindstilla bak Dyrøyholmen, seglet seig slakt inntil mastra. Lensmann Friis gløtta framover sundet. Husa på Barkestad lå i bakkehellinga på andre sida av Dyrøyvågen, bakom dem skjerma et langt nes bukta.

Men jeg la fortsatt handlinga til gammel tid eller til 1950-tallet. Resultatet blei nokså ufarlig underholdningslesing, passelig for et julebilag.

Gode rammevilkår for novelleskriving er tid, overskudd og motivasjon (talent er ei forutsetning, nok om det). Etter 1968 mangla jeg alltid minst ett av rammevilkårene, men i 1978 måtte jeg bo noen stille dager på et sykehus som ledsager for ei datter. Jeg hadde penn og papir i veska, ferske inntrykk fra barndomsplassen i bakhodet, en idé til ei handling og en symbolrik tittel: Fralandsvind. Og jeg skreiv.

Årene siden forrige novelle hadde vært ganske produktive – fire revyer og en haug med viser. Arbeidet med stoff som skulle framføres muntlig, dytta meg bort fra et stivt riksmål, samtidig prøvde jeg å flette inn dialekt i tekstene mine, men sleit med måten å skrive den på.

”Fralandsvind” viser hvor jeg var sist på 1970-tallet: Fortsatt riksmål (ingen a-endinger), dialekt i replikkene, noen radikale ordformer i teksten – alt i alt ei sprikende blanding av ulike stilarter.

Historia spinner langs to akser med kjærlighet: gutten/jenta, paret/øya. Jeg laga den året før jeg fylte førti, men så ikke at rammene for handlinga egentlig var det samfunnet jeg forlot tjue år tidligere. I ettertid døpte jeg dette for ”1950-tallsfella”.

I 1981 fant jeg fram manuset og sendte det til Nordnorsk Magasin. Der kom det på trykk, illustrert av Dagfinn Bakke. Jeg regner det som min egentlige debut.

       Stål skreik mot stein –
– Helsike også!
       Han vippet opp ljåbladet. En skokk med hakk i den nyslipte eggen. Sigurd flirte over aksla:<
– Træfte du en kjenning, Roald?
– Har nån tid tel å dræg før mæ?
– Snakk med kvinnfolkan! ropte han Elling borte ved kanalen.
       De ni andre karene slo seg breibent bortover mot Nausthauen. Utkvilte armer med kvasse ljåer trøsket løs på tørt og tungslådd gras. Han Elling holdt på gammelmåten.  – Marka tål ikkje slåmaskin, sa han. De andre gårdene lå uslådd, men han Elling tok en dugnad hver sommer.
       Roald rotet nedi den korte skårgången sin, fant steinen og kylte den avgårde. Steinen traff berget og sang utover blankstilla. To måser stupte ned mot plasket. Roald svor igjen og slengte ljåen over aksla. Han banket på kjøkkenvinduet i forbifarten –
– Nån må kom og snu slipsteinen litt!

—

Torill kom for å dra slipesteinen. De begynte å krangle, men noen timer seinere gikk de tett sammen opp fra fjæra etter en stri rotur – mot en like stri fralandsvind, sjølsagt.

Denne samlinga omfatter de ti første novellene jeg fikk på trykk. ”Stormnatten” er eldst, skrevet i 1967 mens jeg studerte matematikk i Trondheim. Studielånet var magert, jeg sendte manuset til Norsk Ukeblad i håpet om napp – og lykkes.

Nå, femti år etter, tar jeg den med i samlinga som seilingsmerke for å vise hvor jeg starta. Novella røper i hvert fall bakgrunnen min, både litterært og erfaringsmessig. Lesinga mi som unggutt omfatta både fakta og fortellinger, de siste i stor grad ukebladnoveller.

På lærerskolen fikk vi helst oppgaver av typen sakstiler. Dessuten leste vi Litteratur med stor L, det meste fjernt fra min bakgrunn både i år og avstand (unntaket ”Den siste viking” er i hvert fall nærkulturell, sjøl om handlinga foregår på 1800-tallet).

Pr. 1967 hadde jeg i praksis aldri skrevet prosa og for det meste lest bare ”billig” litteratur. Mitt ”univers” var liv og levekår på den nordnorske kysten. Der henta jeg handling og rammer i ”Stormnatten”, forma lånte jeg fra ukebladnovellene, denne blandinga fortalte jeg på et vaklende riksmål:

     Bussen stoppet på den gjørmete holdeplassen, og passasjerene steg hutrende ut i striregnet og vinden.
– Værmeldingen sa storm, ropte en gjennom kulingen.
– Godt at vi er i hus snart, svarte en annen.
     Tone var en av de siste som forlot den varme bussen. Hun hadde ikke hastverk. Båten skulle ikke gå før om en time. Det så forresten ut til å bli en ganske frisk sjøreise, men hun hadde reist i styggere vær enn dette. Hun grudde seg litt for det åpne havstykket før de nådde i ly av Svartholmene.
     Iskaldt regn pisket mot ansiktet hennes da hun kom ut av bussen. Vinden sto rett mot land, og hun kjente saltsmak fra sjørokket som drev inn over havnen og opp over bebyggelsen. Et øyeblikk lurte hun på om det var saltsmaken av tårer hun kjente, helst var det vel en blanding av begge deler.
     Hun gikk ned til kaien hvor rutebåten skulle ligge. Lukten av barkede garn og fisk til tørk møtte henne der nede, og fikk henne til å rynke på nesen. Hun tråkket seg forsiktig vei mellom kasser og linestamper, og løftet den eksklusive kofferten høyt opp for ikke å få fiskeavfall på den.
     Fiskebåter lå langs kaien og slet i trossene. Kulingen plystret gjennom riggene og bølgene presset båtene mot kaien. De fleste båtene hadde motoren i gang, antagelig skulle de gå ut og legge seg for anker på grunn av uværet.
     Rutebåten var ikke kommet, og Tone syntes det var merkelig. Den hadde bunkring her og kom alltid i god tid. Hun ble ergerlig. Dette var det samme som forsinkelse, og hun ville gjerne komme hjem før det ble sen kveld.
     To karer sto og stirret på henne en stund, og så kom den ene bortover. Han hadde oljehyre på seg.
– God kveld.
– God kveld, svarte Tone.
– Skal du med rutebåten?
– Ja. Kommer den ikke snart?
     Karen stirret fra henne og utover sjøen og tilbake igjen. Han nikket ut mot havet.
– Du må nok vente lenge. Den har gått på grunn og står hårdt på.
– Hva? Men da kommer jeg ikke hjem ikveld …
– Og alle passasjerene er reddet, fortsatte han uforstyrrelig.

—

Sjølsagt happy ending på siste side. Alle ukebladnovellene blei illustrert, jeg regner med at tegninga til ”Stormnatten” blei plukka fra en bunke innkjøpte illustrasjoner. Tegneren kalles Jacono, trolig et pseudonym. Han hadde nok aldri lest novella …

—

De neste tre manusene kom i retur, heilt okei – jeg prøvde lage historier fra miljøer jeg ikke kjente godt nok, da blei det for overfladisk og klisjeprega. Interessa mi for novelleskriving dalte brått og lå lavt et drøyt tiår.

Jeg har pr. idag skrevet 55 noveller, den eldste fra 1967, den ferskeste fra 2017. Førti er publisert, femten har jeg ikke prøvd å få på trykk, men regner dem som noenlunde lesbare. De er skrevet etter 2012, da siste bygdeboka blei utgitt, og jeg brått fikk mange ledige timer ved tastaturet.

Elleve av novellene (merka med * i tabellen) står i samlinga ”Vendemøter”, utgitt av Orkana forlag i 1998. Jeg kjøpte restopplaget, derfor er boka i praksis umulig å få kjøpt. De fleste av de øvrige publiserte novellene har stått på trykk i avisbilag, noen få i Nordnorsk Magasin.

Med andre ord: Novellene mine er ikke lette å få lest. Vel, kanskje med ett unntak: ”Isfjell” (nummer fire på lista) fikk førsteprisen i en novellekonkurranse i 1983, og blei tittelnovelle i ei samling, utgitt på Tiden forlag i 1984. Boka kan være mulig å finne på et bibliotek. Og etter hvert skal jeg gi ut heile samlinga, fordelt på tre e-bøker. Mer om dem seinere.

Bakteppet for historiene mine er det samme i dag som da jeg starta for femti år siden. Mitt ”univers” har heile tida vært kysten og kystkulturen. Her er lista pr. 2017:

Nr.	Tittel	År	Publ.
1	Stormnatten	1967	ja
2	Fralandsvind	1981	ja
3	Dei namnlause	1983	ja
4	Isfjell	1984	ja
5	Murane	1984	ja
6	Skiftet	1985	ja
7	Stevnemøte	1986	ja
8	Tunnelen	1987	ja
9	Prøva*	1988	ja
10	Julefest	1989	ja
11	Sauesankinga	1990	ja
12	Ringen*	1991	ja
13	Overfarta*	1992	ja
14	Oppklarning*	1993	ja
15	Wonderful life*	1994	ja
16	Prinsessa*	1995	ja
17	Rasnatt*	1996	ja
18	Klassetreff*	1997	ja
19	Haikeren*	1998	ja
20	Stormkast*	1998	ja
21	Veiende*	1998	ja
22	Signaturen	1999	ja
23	Kontakt	2000	ja
24	Julebord	2001	ja
25	Tåketur	2002	ja
26	Høljeregn	2003	ja
27	Bytur	2004	ja
28	Villniss	2005	ja
29	Heimtur	2006	ja
30	Bagateller	2007	ja
31	Avslaget	2008	ja
32	Møtet	2008	ja
33	Nettkjenning	2009	ja
34	Sarahuset	2010	ja
35	Visitten	2011	ja
36	Svingen	2012	ja
37	Eleven	2013
38	Befaringa	2013	ja
39	Omflødd	2013	ja
40	Maleriet	2013
41	Mpp	2013
42	Rømlingen	2013
43	Isbjørnen	2013	ja
44	Postkassa	2013
45	Rollebytte	2013
46	Vendereis	2013	ja
47	Mobberen	2014
48	Teltturen	2014
49	Tersklene	2014
50	Sol	2014
51	Skoleturen	2014
52	Orkanen	2015
53	Siri	2016
54	Guiden	2016
55	Sangen	2017