Publisert!

Et mål nådd? Neida,  bare en ny etappe unnagjort. Men Energia Borealis kan oppfattes som langt mer kontroversiell enn Røsslyngtid. Handlinga foregår på navngitte steder og konflikten har motstykker i nær og fjernere fortid. Og finalen foregår i Alta!

eb

Den røde linja viser omfanget av Energia Borealis. Der produseres mye av energien som Europa trenger – atomkraft, vindkraft, bølgekraft, biomassekraft, osmosekraft mm. Det måtte sjølsagt ei etnisk rensing og ny nedbrenning av området  til for å rydde plass til alle verkene.

Energia Borealis ligger som ebok (i ePub-formatet) på ebok.no og kan kjøpes der.

Folksomt på Vidda

Energia Borealis er ikke en direkte fortsettelse av Røsslyngtid, men foregår i samme «universet» og fører videre noen temaer. I tillegg dukker seks personer fra Røsslyngtid opp i denne boka – tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate), en it-ingeniør (Verner Larsvoll), samt politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind, alle sjølsagt ti år eldre enn sist.

Tvillingene og politiagentene er sammen med fire andre fanger i transporten som blei nevnt i forrige innlegg. Den kræsjer på vei til CoCaKola (Consentration Camp Kola), og fangene slipper ut på Vidda. Samtidig kommer seks agenter sjøveien for å sabotere kraftverkene, også de rammes av uhell og havner etter hvert på Vidda.

Men Vidda er slett ikke folketom. Foruten mannskapene på femten kraftverk av ulike typer, holder ei langt større gruppe til der. Her forteller en same om hva som skjedde til en av tvillingene:

     Veien skar nedover i elvedalen. Ánde bremsa jeepen og peika.
– Der bor de nærmeste naboene mine. Dere ser ikke gammene fra veien, men de er der.
Teddy vrei hodet mot sideruta.
– Ærlig talt, vi skjønner lite av det som skjedde i kalottkrigen. Dere skulle vekk, ikke sant?
– Ikke bare vi, kvener og nordmenn også. Vi prøvde å stanse bygginga av kraftverk, da blei det krig. De brente alle hus, slakta all rein og jaga oss vekk. Det var ikke mange som hadde rein, men det ramma økonomien hardt. Kysten blei sperra for å brukes til bølgekraftverk, det var enda mer effektivt. Alle fiskeværene måtte sjølsagt legge ned.
– Men dere kom likevel tilbake?
– Vi dro aldri, lå bare lavt til soldatene var borte. Bodde i gammer og levde som før, stort sett.
– Stort sett, men ikke heilt?
– Det stemmer. KonDir bygde enda flere kraftverk. Vi oppdaga at mannskapene levde mest på hermetikk og pulvermat, så vi begynte å tilby dem kjøtt og fisk. Det tulla på seg, sånn blei handelen til. AllSafe har fått snusen i den og leiter etter bevis, altså påskudd for å kaste oss ut.

Eller som den før nevnte Biret forklarer en kraftverksjef på feiringa i Alta:

– Dere er mange millioner, og ingen kjenner alle. Vi er ikke så mange, og alle kjenner de fleste, da kan alle være med på å lage løsninger. Sånn er det også mellom dere og oss. Vi kjenner dere, dere kjenner oss, vi har lært oss å leve med hverandre og stole på hverandre. Har det ikke gått bra nok? Det nye er bare at nå kan vi handle åpent.
– Du er altså villig til å fortsette handelen?
– Så lenge dere ikke prøver å jage oss vekk igjen. Det nytter forresten ikke, vi kommer alltid tilbake. Men si til KonDir, ikke flere kraftverk. Hvis ett legges ned, ikke noe nytt i stedet. Og slipp noen tusen villrein inn på Vidda. Det er mat nok, fullt av reinlav, jeg har lengta meg sjuk i tjue år etter smaken av margbein og reinskav.

Da er Energia Borealis klar for publisering så snart de siste detaljene er på plass – ISBN-nummer o.l.. Klargjørings av neste manus  er allerede i gang.

Er Energia Borealis en politisk tekst? Javisst, satire blir ofte det! Enn stor litteratur? Jeg får bruke som motto et par linjer av Herman Wildenvey: «.. og dette vil ergre de store, men mange små vil det more». Og slik er disse romanene faktisk meint – som en slags undergrunnslitteratur.

eb1

Energia Borealis

Navnet er laga etter modell av aurora boralis – altså nordlys, eller mer korrekt nordlig polarlys. Energia Borealis var arbeidstittel, men blei varig. To grunner til det: Energi er trolig den viktigste «varen» i framtida, det betyr konflikt mellom «dem som har og dem som ikke har», slik et av premissene sier. Og Nordkalotten er godt egna for ulike typer energiproduksjon – hvis bare innbyggerne var vekk.

Sjølsagt finnes det ekko fra Alta-konflikten noen steder i romanen, kanskje har ideen til historia surra i bakhodet siden 1980-tallet. Dengang gjaldt det vasskraft, i Energia Borealis ramser ei samisk jente opp «Olje og gass ved kysten, bølgekraft og biokraft også, kjernekraft flere steder på vidda. Og vindkraft i øst.»

Konfliktene er mange: Mellom Skandi (som Nordkalotten er en del av) og kontinentet (som kjøper dyr kraft derfra), mellom KonDir (som driver firmaet Skandi) og AllSafe (som driver sitt eget spill), og sjølsagt mellom energiverkene (som er inntrengere) og befolkninga (de som blei igjen og tilpassa seg situasjonen på overraskende måter).

Det aller meste av handlinga utspilles på en scene som strekker seg fra Tromsø i vest til Kola i øst, fra Karesuando i sør til Finnmarkskysten i nord. Den begynner med en fangetrasport:

     Tunge skyer trakk inn fra fjorden og seig nedover fjellene på begge sider av Skibotndalen. Øverst i dalen strevde ei transportvogn oppover mot skydekket, elmotoren summa mørkere i bakkene. Viskerne feide av og til over rutene i førerhuset, regndråper tegna skrå striper nedover støvete sider på den vindusløse kassa bak.
     Bjørkeskogen glisna vekk, nakne bergnabber dukka fram og danna grå silhuetter mot en lysere himmel i øst. Bilen nådde siste bakketoppen, veien flata ut, motoren nynna høyere og hjulene rulla raskere. Vindusviskerne stilna etter hvert ved foten av frontruta.
     Kartet på konsollen i førerhuset glei ned et hakk, øverst dukka en grønn trekant fram. Sjåføren flytta et søvnig blikk fra konsollen og myste framover under tunge øyelokk. Han gjespa langt.

Og ender – sjølsagt – i Alta:

     Et veggur slo tolv slag. Kraftverksjef Josefsen sjangla mellom bordene i kantina, han vifta med begge armene.
– Kom igjen, til vinduene på nordsida.
     Bordbein skrapa, alle stimla sammen og stirra ut i sommernatta. SS ”Steinvikholm” seig ut fjorden, hekken krympa langsomt, ei flammerød midnattssol skein gjennom dampen fra skorsteinen. Falck og Molberg vifta med servietter og ulte som ulver, Bomholt og Bråsund laga indianerhyl.
     Biret gløtta mellom dem, hun blunka noen ganger.
– Vakkert.
     Et smil vokste fram.
– Midnattssola også.


Biret er same og siida-leder – hvorfor står hun sammen med en gjeng kraftverksjefer og feirer at en båt siger ut fjorden?

Ropinsalmi

Ropinsalmi

Nye timer ved tastaturet

Høsten 2012 leverte jeg manuset til den fjortende og siste bygdeboka mi og blei pensjonist, 73 år gammel, fortsatt noenlunde intakt over snippen – og med tastaturabstinens. Røsslyngtid var lenger unna bok enn noen gang, likefullt begynte jeg å spinne videre på ei av forutsetningene for den historia – at deler av Nordkalotten var lagt ut til energiproduksjon.

Ei slik handling måtte nødvendigvis innebære etnisk rensing av området, ei svært alvorlig sak, men også med rike muligheter for satire. Ideene strømma på …

Røsslyngtid avslutta med et enormt datakræsj (Marfus osv.) som sikkert hadde endra samfunnet, dermed kunne jeg legge inn noen nye forutsetninger:

  • Sett at
  • ti år er gått siden hendingene i Røsslyngtid
  • Norge er blitt en del av en skandinavisk union (EuroNord)
  • unionen er et konsern og styres av en direksjon (KonDir)
  • alle samfunnstjenester er privatisert, blant dem politiet (AllSafe)
  • samt at
  • ikke-fornybar energi stort sett er forlatt som drivstoff
  • båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
  • det meste av Nordkalotten brukes til energiproduksjon
  • og dessuten at
  • andre deler av Europa har for lite og for dyr energi
  • – forholdet mellom dem som har og dem som ikke har aldri er godt
  • folk stort sett er som før på godt og vondt
  • hva så?
  • Da vil denne prognosen kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Det var bakteppet, så gjelder det å lage et plott og bemanne scenen!

Kokelv

Goavkejohka – Kokelv

Fra harddisk til Ebok.no

Røsslyngtid er nå blitt ei ebok som kan kjøpes på ebok.no. Den er produsert i epub-formatet, som lett kan konverteres til Kindle-formatet mobi. Hva den handler om? Som nevnt i en tidligere post: Om et bakteppe og en del aktører. Mønsteret på bakteppet bygger på en del premisser:

  1. Sett at
    – samfunnet blir for komplisert og sårbart til politisk styring
    – datasystemer overtar mer og mer av samfunnsstyringa
    – datautstyret er lynkjapt, stemmestyrt, uunnværlig og over alt
    – alt av lyd, tekst, bilder og kommunikasjon lagres på nettet
    samt at
    – Norge er integrert i en stor økonomisk og kulturell union
    – nymenigheter konkurrerer ut gamle trossamfunn
    – kultur og idrett er mest børs og minst katedral
    – idretten bruker dop, kortere metere og lengre sekunder
    og dessuten at
    – deler av Nordkalotten legges ut til energiproduksjon
    – ikke-fornybar energi er forlatt som drivstoff
    – båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
    – sivil lufttrafikk er avvikla og erstatta av lynrask landtrafikk
    men at
    – folk er stort sett som før på godt og vondt
    hva så?
    Da vil denne historia kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Mot dette bakteppet driver aktørene sitt spill, det kan du lese om her:

rt

Marfus

Romanen Røsslyngtid har ei parallellhandling som følges i egne avsnitt i de fleste kapitlene. Der skildres hva Marfus gjør – eller er programmert til å gjøre. Marfus er ikke en person, men et datasystem, et svært avansert stykke «kunstig intelligens», kort sagt – en supersnoker. Noen klipp fra beskrivelsen av Marfus (ikke bli skremt av symbolene, de er mest til pynt):

Datasystemet bygger på fire grunnsetninger. Den første, punktaksiomet, sier at ”enhver observert hending eller handling a kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet p større enn 0 og mindre eller lik 1”, med andre ord 0 < p ≤ 1. (Primærhendinger).

Den andre, kjedeaksiomet, sier at ”enhver observert hending a utløser nye hendinger bn som kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet pn”, i dette tilfellet fra og med 0 (de umulige følgene) til og med 1, med andre ord 0 ≤ p ≤ 1. (Sekundærhendinger).

Hver sekundærhending blir ei primærhending i neste trinn av analysen. Det fører til oppbygging av matriser med stadig flere ukjente dersom analysen går mange trinn. Prosessen kan lett ende i kaos, men den tredje grunnsetninga, rangaksiomet, forhindrer det: ”Bare én prognose er riktigst på et gitt punkt i framtida”.

Singularitet-aksiomet er den fjerde grunnsetninga i datasystemet: ”Singulariteter er hendinger med sannsynlighet ikke målbart større enn 0.” De skal behandles som falske observasjoner og/eller ekstreme målefeil, og forkastes.

Marfus påvirker handlinga og påvirkes av den. Kunstig intelligens er imidlertid ikke skarpere enn de som lager den. Systemet mangler ikke minst klokhet og mulighet for frie valg, og et uforutsett problem sender det i spinn. Dette er siste melding om Marfus, nesten på tampen av Røsslyngtid:

Fysiske forhold begynte å endre seg på en rekke sentrale servere som følge av overbelastninga: Temperaturen steig. Da sensorene tirsdag kveld registrerte temperaturer nær det som kunne skade systemet, blei en spesiell nødrutine aktivert for aller første gang.

Svært lite kode har overlevd fra den tida it-ingeniører begynte å bygge opp datasystemet. Unntaket er programsnutter som sjelden eller aldri blir brukt. En av disse kalles Doomsday eller Dommedag. Navnet er trolig en it-spøk fra den tida det verserte vitser om å reformatere nettet, men noen brukte faktisk noen ledige timer og laga programmet.

Dommedagrutinen blei glømt, er aldri blitt sletta eller endra, og kan fortsatt aktiveres. Programmet inneholder et ”bombeur” med 24 timers horisont, og tirsdag kveld nådde temperaturen på sentrale servere så høyt at rutinen blei utløst og nedtellinga starta.

Ved null aktiveres prosedyrene. Første trinn er tømming av internminner på alle servere, andre trinn reformatering av alle datalagere. Hva tredje trinn går ut på, husker ingen lenger.

Atter en gang: Hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg05

Lavine og satire

Romanen Røsslyngtid starter med at tre kamerater opplever noe mystisk under ei bjørnejakt. Det utløser i neste omgang et ras av hendinger i stadig større omfang. Jeg kaller det lavineprinsippet.

I store trekk er romanen bygd opp med framtidssamfunnet som bakteppe og personene som aktører i forgrunnen på scenen. Opplegget var fra starten at handlinga skulle foregå «i ei ikke alt for fjern framtid», romme mest mulig satire og humor underveis, og helst ende «happy».

Dette har jeg holdt fast ved, sjølv om bakteppet er blitt justert under marsjen, spillet til aktørene er stadig blitt endra, og endinga ikke er entydig «happy». Fortsatt rommer romanen mye satire, også når det gjelder form, for eksempel prinsippet om å ende der man begynner. Slik starter prologen i den endelige utgaven av Røsslyngtid:

     Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
     BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
     Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
     Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.

Og slik ender handlinga et par uker etter:

     Visa tonte ut. Kristina knipsa med fingrene, aktiverte blokka og satte fingertuppene mot tinningene.
– Lokallager. Manusmal roman. Hovedtittel Røsslyngtid. Kapittelnavn Prolog.
     Hun snakka tydelig og normert, markøren strødde ord bortover displayen:

”Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.”

Det var altså slutten på romanen. Mystisk – hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg03