Fra idé til bok

Våren 2018 gjorde jeg opp status. På pluss-sida: Stadige bønner om nye foredrag og artikler. På minussida: Dårligere syn, plagsom hørselskade, rustne stemmeband – og åtti år  neste sommer. Sluttbalansen blei negativ: Tid å sette strek. Men noe må fullføres mens fingrene ennå trives på tastaturet.

Databasene som er grunnlag for bygdebøkene mine (Øksnes, Sortland og Andøy) er slått sammen med basene for Bø og Hadsel til et prosjekt med publisering på internett som mål. Jeg har imidlertid en database til, for den delen av befolkninga som har samiske røtter. Denne basen omfatter nå heile regionen vest for Tjeldsundet.

ringpermer

Det står mange permer i hyllene mine med arkivstoff om de regionale samene, men våren 2018 hadde jeg ikke ennå noe prosjekt å bruke dette til. Idéen kom snart: Ei bok, ei bygdebok med bare samer!

Problemet mitt: Jeg har aldri vært ansatt ved en institusjon med forskingsbudsjett. Bygdebøkene skreiv jeg på oppdrag fra kommunene, de betalte gildet. Nå er jeg pensjonist, nok sagt om det. Men jeg har over tjue år vært medlem av NFFO, der har jeg tidligere fått reisestipend (tur til seminarer, stats- og riksarkiv) og honnørstipend (noe med alder å gjøre …).

Våren 2018 søkte jeg et prosjektstipend på tre månedsverk, med dette som grunngiing nummer 1:

Det har tidligere ikke vært laga ei framstilling av den samiske historia i regionen som heilhet. En årsak kan være at den er splitta i ti kommuner fordelt på to fylker, men kanskje like mye at den har vært regna som et perifert samisk område. Prosjektet vil prøve å få fram et mer heilhetlig bilde av fragmentene, uten forstyrrende administrative grenser.

region-tot

       De viktigste formålene med boka var:

– vise at samene og samisk kultur er en viktig del av historia i regionen,
– knytte fortid og nåtid sammen ved å følge slekter og bruke kjente personer som ”knagger” for sentrale temaer,
– gi leserne et grunnlag for videre gransking av egen slekt og samisk historie

       Prosjektet måtte ha et navn. Det blei ”Samer ved storhavet”, av to grunner: 1) Øyene vest for Tjeldsundet danner tilsammen ei halvøy som stikker ti mil ut i storhavet (øyene er i sum nesten like store som Østfold fylke). Og 2) samene har alltid utnytta ressursene i havet, mange som høvedsmenn eller notbaser.

Fjellgårdene pano
Utsikt fra fjellgårdene på Andøya mot storhavet i vest.

Konkurransen om prosjektstipendene er stor – jeg fikk avslag. Ved neste utlysing søkte jeg om to månedsverk, det gjorde kanskje utslaget, jeg fikk i hvert fall ja i julegave og satte i gang. Målsetting: Manus ferdig til sommeren.

Boka måtte illustreres. Bilderedaktøren leita på museer og i arkiver, der finnes det sjølsagt ikke bilder av samer fra før 1820 og deres materielle verden. Men landskapene de levde i og brukte, er langt på vei de samme i dag, så jeg kjørte rundt i regionen med kamera og kikkert.

Sørvikmarka-pano
Sørvikmarka på Hinnøya.

Etter sju hektiske måneder sendte jeg et ferdig manus til Orkana forlag først i september 2019. Samtidig gikk søknader om tilskott til kommuner og fylkeskommuner – alle sa ja, og midt i februar kom boka, få uker før coronaviruset skapte kaos overalt.

Samer ved storhavet_cover_170x240

Lanseringa skjedde 18. februar 2020 i Gullesfjorden på Hinnøya, det viktigste kjerneområdet for den gamle samiske bosetninga i regionen. Der bodde blant andre Ole Paulsen (ca. 1560–1624). Fire hundre år og tolv-fjorten generasjoner etter hans tid hedra vi Ole ved å samle 25 dokumenterte etterkommerne til en uhøytidelig parade for å knytte fortid og nåtid sammen.

OP-paraden

Mange sorter samer, eller – ?

Kildene fra 1600- og 1700-tallet deler samene inn i en rekke kateorier: Finner, lapper, sjøfinner, bufinner, fjordfinner, finnlapper, sjølapper, fjell-lapper, østlapper, svensklapper, skoglapper, elvelapper, bolapper, bygdelapper, tiggerlapper og mange flere. Endinga finn har norsk opphav, lapp er opprinnelig svensk, den blei også brukt i Norge.

Kategoriene bygger på bosted og næring, formålet er skattlegging, det viser regnskapene til Senja fogderi tydelig. Her er noen sitater fra protokollen for Kvæfjord tingsted:

1727: Paa Sommer Tinget som holdtes her d. 1 Julij blef inden Retten, Allmuen saavel som tilstædeværende Finner tilspurt, hvem her dette Aar opholder sig af Fieldfinner eller Søefinner som iche har Jorder, hvilche til Schatt eller den sædvanlige Maade kand blive anført.

1732: Joen Christensen find har Huus paa Allmending og bliver derfor anseet til Schatt.

1735: Flere Finner visste ingen af at sige her i Tingsteedet dette Aar at opholde sig, undtagen de som i Huusmands Mandtallet blev tilført for Huusmands Skatt som boer paa Almendinger og der udi blev forklaret.

segl

Inndelinga av samene var først og fremst et hjelpemiddel for den norske forvaltninga. Kategoriene forteller antakelig lite om den samiske kulturen på den tida. Kildene er i tillegg ufullstendige, fogd Andreas Tønder sier dette om noen av årsakene:

Disse fieldfinner haver indfundet sig indeværende Aar, og haver betalt ovenindførte Skatter, hvorom jeg underdanigst vil formode at staae til Troende, saa som jeg ingen anden Beviis om dem kand forskaffe til at belegge mit Regnskab, efterdi de ej søger Ting, ei heller opholder sig ved Søesiden uden dend korte Stund første Sommers Tid, saa at om enskiøndt der kunde være fleere af dem, er det mig ubekiendt, og for mig umueligt  dem at opsøge, naar de icke vil self indfinde sig, dette saaledes at være i Sandhed bekræftes med egen Hand. 31 December 1717. Tønder.

fogd

Seinere blei ei enklere inndeling vanlig: Fjellsamer, markesamer, sjøsamer. Tilholdsstedet har gitt navn til kategoriene: Fjell, markebygder, kyst. Her er inndelinga framstilt med en enkel modell:

samer1

Kildene fra 1700-tallet viser imidlertid at levemåten til de tre gruppene overlapper: Både fjellsamer, markesamer og sjøsamer driver fiske i sjø, tamrein finnes hos alle, smedarbeid drives fra fjell til kyst, og så videre. Overlappinga må på plass i modellen:

samer2

Skattelister, manntall og kirkebøker viser at mobiliteten er stor, både innad i gruppene og mellom dem. Flyttingene kan være både sesongmessige og varige, på 1700-tallet større fra øst mot vest enn andre veien. Her er modellen med antyda flyttemønstre:

samer3

Så nær kontakt mellom de tre gruppene førte til mange ekteskap på tvers av kategoriene, det viser kirkebøkene. Slike allianser smelta sammen kompetansen fra to kategorier i ett hushold. I denne utgaven av modellen symboliserer hjerter disse ekteskapene:

samer4

Med overlappinger, flyttinger og ekteskapsband på plass viser modellen et variert, dynamisk og kompetent samisk samfunn med stor geografisk utstrekning, fra fjellet i øst til fjæra i vest.

samer5

Modellen forenkler sjølsagt. Den er ikke meint som en beskrivelse av det samiske samfunnet, men som et vindu til kildene. De tre kategoriene er konklusjoner, faren for ringslutninger av typen ”sjøsamer er sjøsamer fordi de er sjøsamer” er til stede hvis man starter med dem. Det beste utgangspunktet for kildegranskinga bør være: Alle er samer.

Å bygge ei bok …

”Samer ved storhavet” er ikke en 540 siders roman med sammenhengende handling fra første til siste side. Den er ei historiebok om det samisk området vest for Tjeldsundet, laga slik at leserne kan gå inn i dette samfunnet fra tre ulike kanter. Og den første delen består av kapitler som forteller om samisk kultur.

Det finnes visstnok godt over hundre definisjoner på begrepet kultur. Mange forbinder ordet med kunst og underholdning, det hører absolutt med, men det er nyttigere å se på kulturen som et tilpasningssystem – levemåten til et samfunn: Alle praktiske løsninger, tradisjoner, verdier og ideer medlemmene av samfunnet deler. Kulturkapitlene forteller med andre ord om hvordan samene i denne regionen levde.

Kulturdeler2

Kulturen overføres til nye generasjoner ved læring. Samtidig blir den endra ved at nye løsninger tas i bruk eller at løsninger som ikke lenger duger, blir forlatt. Slike endringer i levemåten skjer heile tida, ikke minst når rammevilkårene skifter, for eksempel ved klimaendringer eller ressurskriser, ved flyttinger (migrasjoner) og kontakt med andre kulturer eller kanskje konflikter med dem.

Kultur overføres ikke via gener, det har vært kjent siden midt på 1950-tallet. Genene er arveanlegg fra mor og far, fra ei eggcelle og ei sædcelle. Arveanleggene kombineres, det former kroppen vår og utseendet, og gir oss en rekke evner. Men ikke kultur. Heller ikke språk, som er en del av kulturen. Vi arver evnen til språk, men ikke språket til foreldrene våre. Det må læres i oppveksten.

elever

Et hopp til den siste hoveddelen av boka. Der står de samiske parene vi veit om i regionen fram til 1820 – dette er den genetiske delen. En slekttabell kan se slik ut (alle koder og forkortinger er forklart i boka):

Par 1748/#659: g.{1748-?}
Bosted 10/A 1748-1762
M: Jon Amundsen (1714-?), f. 10/A – 2.es. Fra par 1704/#678 Amund Paulsen/Karen Paulsdtr.
K: Anne Nilsdtr (1725-?), f. 90/H. Fra par 1710/#627 Nils Anderssen/Berit Paulsdtr.
Barn:
1. Nils (1756-1838), f. 10/A. Til par 1778/#154.
2. Ellen (1761-?), f. 10/A. Til par 1783/#48.
3. Peder (1762-1812), f. 10/A. Til par 1789/#164.
4. Inger (1771-1850), f. 10/A. Til par 1791/#845.

       Kort fortalt: Tabellen viser et par (M og K) og deres foreldre, samt ungene til paret og henvisning til deres tabeller.

lenke

Mellom kulturdelen og slektsdelen står fortellinga om de samiske grendelagene, altså der kulturen blei praktisert, utvikla og lært videre til nye slektledd. Et eksempel fra Kobbedalen på Andøya:

       Amund og Karen har også en gift sønn i Kobbedalen. Jon Amundsen og Karen Tomasdtr [par 1735/#738] bor de første årene av ekteskapet i Sørvikmarka, og flytter til Kobbedalen i 1742. To år etter dør Karen.
Skiftet etter henne viser et bo nokså likt det søstra til Jon etterlater, andre kilder forteller at Jon har rein. Han har også båt, en såkalt bunkeromsbåt, dessuten ambolt og smieverktøy. Han har sikkert overtatt smia etter faren. Andre skifter viser at Jon Amundsen har til gode eller skylder penger der.
Jon gifter seg i 1746 med Anna Nilsdtr [par 1748/#659] fra Eidsfjorden. De får fire barn som alle vokser opp, ei av dem er mormor til Ole Johan Kristensen på Holmstad. Sønnen Nils flytter til Jørland på Langøya, kona hans er Bole Nilsdtr, også kalt Jørlandsdronninga. Paret bygger båter, til det kreves erfaring som snekker og smed, fag Nils har lært heime.
Jon og Anna får et langt liv sammen. Begge lever i 1792, men står ikke i 1801-tellinga. Kirkeboka nevner ikke dødsfall. En sønn fra første ekteskapet til Jon bosetter seg i Sørvikmarka.

Kobbedalen

Teksten nevner Ole Johan Kristensen, det gjør også et av kulturkapitlene, Folketru og fordommer:

       Just Qvigstad ga ut fire samlinger med samiske sagn og eventyr. Bare tre av historiene er fra regionen, alle nedskrevet i 1889 med Ole Johan Kristensen (1829-1910) som kilde. Språket er samisk, Qvigstad oversatte dem seinere til norsk.

ole-johan kristensen

 

 

Skomaker, lag lesten etter foten!

Jeg har 25 års erfaring med å skrive bygdebøker, fjorten bind bygd over stort sett samme lest: Oppdelt i gårdkapitler, hvert med ei generell innledning, så ei fortelling om hvordan folket på gården levde, og til slutt ei slektshistorie. Denne modellen har gården, i praksis innmarka, som utgangspunkt. Den er derfor mer et uttrykk for norsk enn for samisk kultur.

Ei samisk historie må syes over en litt annen lest, eller kanskje flere lester. Spennvidda til de samiske levemåtene var større enn for de norske, i hvert fall i den tida og det området jeg arbeider med. Området er øyene vest for Tjeldsundet, det vil si Hinnøya, Langøya, Andøya, en del småøyer, samt den delen av Austvågøya som hører til Hadsel kommune:

regionkart

Dette området har vært brukt av sjøsamer, markesamer og fjellsamer, for å bruke tre vanlige kategorinavn – mer om dem i en seinere post. Noen få par var leilendinger (hadde bygsel) allerede tidlig på 1600-tallet – det var unntaket, ikke regelen.

Sjøsamiske og markesamiske par bytta ofte bosted, men flytta sjelden særlig langt. Fjellsamene flytta mellom beiteområder, de hadde likevel faste tilholdssteder når de var på øyene. Alt dette gjør at den samiske historia lettest kan studeres ved å dele hver av de store øyene inn i samiske grendelag.

Bosteder Hinnøya

Slektshistoria og fortellinga om folket starter rundt 1600, lenger bak blir kildene for tynne og tilfeldige. Bygdebøkene mine går til 1950, jeg velger å avslutte den samiske historia tidlig på 1800-tallet (1820), av to grunner. Den første er at på den tida gjør økende assimilering og fornorsking at det blir stadig vanskeligere å trekke ei etnisk grense mellom samer og nordmenn. Den andre grunnen har med kildene å gjøre.

Kirkebøker er de viktigste kildene for alle som gransker slektshistoria si bakover i tid. 1820 danner et skille, da får prestene bøker med rubrikker og inndeling etter kirkelig handling. Det gjør  lesbarheta langt større enn for de eldre hulter-til-bulter-bøkene med tettskrevne sider, knapt lesbar skrift og mange vanskelige ord og uttrykk.

KB1808 Hadsel
Kirkebok Hadsel 1807/1808

Til gjengjeld gir kirkebøkene før 1820 flere og sikrere opplysninger om annen etnisitet enn den norske. Det samme gjør sesjonslister, skattelister, skifteprotokoller, folketellinger og manntall, med flere. Bare folketellinga for 1801 finnes i lettlest utgave.

Kapitlene om bosetning og slekt i boka er laga til hjelp for dem som vil finne ut mer om sine samiske røtter, men opplever at de eldste kildene gjør granskinga vanskelig.

 

Snøballen ruller videre

Nesten to år siden forrige post, unnskyldninga først: Jeg har skrevet et stykke faglitteratur på rundt 540 sider i mellomtida. Mer om hva og hvordan i seinere poster.

Arbeidet med en serie bygdebøker av typen ”gård & slekt” (Øksnes, Andøy og Sortland) fram til 2012 skaffa meg svært mye stoff om samisk historie i området, mellom permer og på harddisker. Midtveis i dette arbeidet spurte Erik Bugge i Vesterålen kulturutvalg: ”Kan du skrive ei samisk historie for Vesterålen?” Resultatet blei et hefte på førti sider, utgitt i 1999.

img253

Bygdebøkene omfatter både norsk og samisk historie. I tillegg holdt jeg en rekke foredrag om den samiske delen, med tre spørsmål som ramme: 1) Hvor kom de fra? (aner ikke, jeg er ikke arkeolog), deretter 2) Hva gjorde de her? (40 minutter blablablabla ….), og til slutt 3) Hvor blei de av? (de er her ennå). Erik Bugge valgte det siste svaret som tittel.

Bildekunstneren Helle Storvik er blant dem som via bygdebøkene og ”De er her ennå” oppdaga sine samiske røtter. Hun stilte flere spørsmål: ”Hva betyr det i praksis? Er vi her ennå? Som samer? Uten språket. Uten kofta. Uten tradisjoner?” Sammen med Rune Johansen, Mari Boine og Aslaug Krokann Berg reiste hun rundt i Vesterålen, snakka med folk og holdt konserter. Gruppa skapte deretter kunstprosjektet ”Er vi her ennå?”, som turnerte 2012 til 2015 fra Oslo til Karasjok.

img254

Økt interesse for det samiske i regionen førte til stadige foredrag og mer graving i kildene. Vel så viktig blei et samarbeid med arkeologer i arbeidet med å saumfare et stort veiprosjekt, ”Hålogalandsveien”, i 2015. Så langt hadde jeg stort sett studert Vesterålen og sjøsamene der, nå innså jeg det blei for snevert grunnlag. Mine tidligere arbeider måtte revideres.

Nye timer ved tastaturet …

Snøballen begynner å rulle

Jeg var ikke alene om å grave i den samiske historia i Vesterålen. Historikeren Øystein Bottolfsen i Hadsel, navnegranskeren Finn Myrvang i Bø, folkeminnesamleren Kåre Glad i Sortland, museumsbestyreren Ivar Toften i Øksnes og ikke minst arkeologen Helge Guttormsen, som forfatta generell historie for Andøy og Sortland – alle leita etter samiske spor i sine områder.

Alta-konflikten var nettopp over, den kan ha forsterka en gammel interesse hos denne flokken, men var kanskje mer årsaken til at Lars Slettjord på Vesterålens Bygdemuseum tromma sammen til et seminar om temaet på Melbu høsten 1984. Det fikk stor deltaking, blant annet fra samiske miljøer og institusjoner.

En utsending fra Sameradioen kom med buss fra Lødingen til Melbu. Han kommenterte: ”Jeg visste ikke det var så mange samer i Vesterålen, men det kom samer på og gikk samer av heile tida.” Da skjønte jeg for første gang at samene i regionen fortsatt var synlige for dem som kjenner folket og kulturen. Det hadde ikke jeg lært.

Foredragene på seminaret blei utgitt som en trykksak – ”Viester-álas”:

Viesteralas
Kartet på forsida viser samiske stedsnavn (etter J. Qvigstad)

Våren etter avla jeg eksamen i historie mellomfag, og begynte straks å arbeide med hovedfagsoppgaven, om ”Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820”, det vil si om det gamle Øksnes, altså heile befolkninga, både norske og samiske innbyggere.

Artiklene i ”Viester-álas” blei lagt merke til, blant annet på Sámi Instituhtta (Nordisk samisk institutt) i Kautokeino. To utsendinger kom på besøk, og Lars Slettjord på Vesterålsmuseet innkalte meg til et møte. Resultatet blei en søknad til NAVF (Norges Allmenvitenskapelige Forskningsråd) om tre års stipend for å kartlegge den sjøsamiske befolkninga, ikke bare i Øksnes, men i heile Vesterålen.

 

En kvit flekk på kartet?

Jeg tok eksamen i historie grunnfag våren 1981, og kasta meg straks over kildene for Øksnes, heimkommunen min, med tanke på en hovedfagsoppgave lenger fram. Området kjente jeg fra oppveksten, og noe av historia kjente jeg til kunne jeg, men mengda av samer i kildene overraska meg.

Romsetfjorden
Romsetfjorden til venstre, lenger bak Eidsfjorden

Sjølsagt hadde jeg hørt om ”finnan” i Romsetfjorden, men visste lite mer. Undringa økte etter hvert som jeg grov i kildene – det var mer enn bare Romsetfjorden, og jeg kunne følge samiske slekter flere generasjoner bakover i tida, like langt som mi norske slekt.

Hovedoppgaven skulle etter planen omfatte heile befolkninga, samene måtte foreløpig nøye seg med en artikkel i 1982-utgaven av ”Leddiken”, årsheftet til historielaget. Overskrifta var:

Leddiken1982

Da heftet var i salg, ringte en kjenning (vi blei konfirmert samtidig i 1954) og ga meg to stedsnavn – Halkahalle og Halleluokta, begge i Romsetfjorden. Jeg sjekka alle kart, de sto ikke noe sted, altså hadde de overlevd muntlig, pluss at språket uten tvil var samisk. Med andre ord: Heimkommunen min hadde vært to-etnisk i nær fortid. Svært nær.

Hadde jeg ”sovet i timen” eller var Vesterålen en kvit flekk på det historiske kartet? Uansett, samene fikk sjølsagt sin plass i disposisjonen for hovedoppgaven.

Ryggepollen
Den gamle samiske boplassen Ryggepollen i Øksnes (nå i Bø)