Snøballen begynner å rulle

Jeg var ikke alene om å grave i den samiske historia i Vesterålen. Historikeren Øystein Bottolfsen i Hadsel, navnegranskeren Finn Myrvang i Bø, folkeminnesamleren Kåre Glad i Sortland, museumsbestyreren Ivar Toften i Øksnes og ikke minst arkeologen Helge Guttormsen, som forfatta generell historie for Andøy og Sortland – alle leita etter samiske spor i sine områder.

Alta-konflikten var nettopp over, den kan ha forsterka en gammel interesse hos denne flokken, men var kanskje mer årsaken til at Lars Slettjord på Vesterålens Bygdemuseum tromma sammen til et seminar om temaet på Melbu høsten 1984. Det fikk stor deltaking, blant annet fra samiske miljøer og institusjoner.

En utsending fra Sameradioen kom med buss fra Lødingen til Melbu. Han kommenterte: ”Jeg visste ikke det var så mange samer i Vesterålen, men det kom samer på og gikk samer av heile tida.” Da skjønte jeg for første gang at samene i regionen fortsatt var synlige for dem som kjenner folket og kulturen. Det hadde ikke jeg lært.

Foredragene på seminaret blei utgitt som en trykksak – ”Viester-álas”:

Viesteralas
Kartet på forsida viser samiske stedsnavn (etter J. Qvigstad)

Våren etter avla jeg eksamen i historie mellomfag, og begynte straks å arbeide med hovedfagsoppgaven, om ”Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820”, det vil si om det gamle Øksnes, altså heile befolkninga, både norske og samiske innbyggere.

Artiklene i ”Viester-álas” blei lagt merke til, blant annet på Sámi Instituhtta (Nordisk samisk institutt) i Kautokeino. To utsendinger kom på besøk, og Lars Slettjord på Vesterålsmuseet innkalte meg til et møte. Resultatet blei en søknad til NAVF (Norges Allmenvitenskapelige Forskningsråd) om tre års stipend for å kartlegge den sjøsamiske befolkninga, ikke bare i Øksnes, men i heile Vesterålen.

 

En kvit flekk på kartet?

Jeg tok eksamen i historie grunnfag våren 1981, og kasta meg straks over kildene for Øksnes, heimkommunen min, med tanke på en hovedfagsoppgave lenger fram. Området kjente jeg fra oppveksten, og noe av historia kjente jeg til kunne jeg, men mengda av samer i kildene overraska meg.

Romsetfjorden
Romsetfjorden til venstre, lenger bak Eidsfjorden

Sjølsagt hadde jeg hørt om ”finnan” i Romsetfjorden, men visste lite mer. Undringa økte etter hvert som jeg grov i kildene – det var mer enn bare Romsetfjorden, og jeg kunne følge samiske slekter flere generasjoner bakover i tida, like langt som mi norske slekt.

Hovedoppgaven skulle etter planen omfatte heile befolkninga, samene måtte foreløpig nøye seg med en artikkel i 1982-utgaven av ”Leddiken”, årsheftet til historielaget. Overskrifta var:

Leddiken1982

Da heftet var i salg, ringte en kjenning (vi blei konfirmert samtidig i 1954) og ga meg to stedsnavn – Halkahalle og Halleluokta, begge i Romsetfjorden. Jeg sjekka alle kart, de sto ikke noe sted, altså hadde de overlevd muntlig, pluss at språket uten tvil var samisk. Med andre ord: Heimkommunen min hadde vært to-etnisk i nær fortid. Svært nær.

Hadde jeg ”sovet i timen” eller var Vesterålen en kvit flekk på det historiske kartet? Uansett, samene fikk sjølsagt sin plass i disposisjonen for hovedoppgaven.

Ryggepollen
Den gamle samiske boplassen Ryggepollen i Øksnes (nå i Bø)