Kategori: Viser

Bruksviser er tekster til bruk på en eller annen sosial sammenkomst, sjølsagt skrevet på kjente melodier så allsangen kan gå greit. I denne sjangeren gjelder Theodore Sturgeons lov om at nitti prosent av alt er bare søppel. Antakelig riktig, i hvert fall kan jeg i dag lese bare tjue til tretti av bruksvisene mine uten å rødme.

I løpet av et kvart århundre som lærer var jeg med på mange kurs, møter og stevner. Sist på 1960-tallet snekra jeg en tekst med en passe dose sjølironi og et skeivblikk på det vi holdt på med som lærere.

Halve juni, juli og august

(Mel.: Barndomshjemmet)

1. La oss synge for de store idealer
   ­som har ført oss til vårt kall som pedagog –
   gitt oss daglig dont i skolehusets saler
   for å hugge i uvitenhetens skog.
   Hva var grunnen til at vi gikk lærerskolen?
   Hvorfor valgte vi nå dette yrket, just?
   Jo, det var den gamle deilige parolen,
   nemlig halve juni, juli og august. 

2. Vi går daglig rundt og herjer med elever,
   resultater ser vi knapt en sjelden gang,
   for de lærer ikke, samme hvor du strever,
   botanikk, kjemi, historie, norsk og sang.
   Men når friminuttet kommer langt om lenge
   høres flokkens sang igjennom støv og dust,
   og du drar vel sikkert kjensel på refrenget,
   nemlig halve juni, juli og august. 

3. Norge er et lite paradis på jorden
   kan man lese på enhver turistplakat:
   Midnattsola, Ole Bull, Hardangerfjorden –
   det er sannelig en brukbar lokkemat.
   Men de glemmer visst å nevne litt om været:
   Her i Norge kan det regne nokså flust –
   og vår regntid er den gode gamle kjære,
   nemlig halve juni, juli og august. 

4. Vi har alltid fulgt den rette samfunnslære,
   og vi må vel bare gi oss først som sist
   når det sies at vår arbeidstid bør være
   ni til fire som en vanlig kontorist.
   Men før slike ting blir gjennomført, så la oss
   protestere til vår aller siste pust:
   Det er en ting dere ikke må ta fra oss,
   nemlig halve juni, juli og august!

På 1970-tallet blei et nytt emne hett stoff på kurs og konferanser – EDB. Jeg deltok på noen samlinger, og en gang – tror det var på Fauske – skreiv jeg denne kommentaren:

EDB
(Mel.: Yesterday)

EDB
e den tellitsvalgtes ABC
som ska pugges inn på en-to-tre –
å, gje æ va et anna sted.

Datastrid
e det nye kværdagssvineri
som vi stakkera e havna i –
å, gje æ levd ei anna tid.

Kvær en
vekkedag fra begynnelse tel slutt –
både
tima, fritid og alle friminutt
så hør man

dataprat
under frokost, kvelds og middagsmat
tel man skrike ut heilt desperat:
Å, gje æ va en undulat!

Men den
fæle tanken som skrem vekk søvnen min
e at
langt inni kvær en edb-maskin
der e æ

mata inn –
både nummer, liv og kropp og sinn
som en masse folk kan leit og finn –
å, gje æ va en sommarvind.
Mmmmmmmmm.

Yesterday er et godt underlag for mange typer tekster. I en politisk periode var jeg involvert i planarbeid:

En støvat plan
(Mel.: Yesterday)

Her om da’n
la æ siste handa på en plan
som e blitt mett kjære hjerteban.
Den absolutt perfekte plan

e fullbrakt,
alle kartan vakkert fargelagt,
æ har fått med alt æ vil ha sagt,
nu ligg den der i all sin prakt.

Men dess-
verre e der et hinder å forsér,
den ska
ut på høring blant folk –
æ sei’kje mer.
Det gjekk tel …

Her om da’n
fekk æ vette ka det blei ut’an,
alle sa det va en tøvat plan,
så nu e den en støvat plan.
Mmmmmmmmmm.

Politiske sanger blir som regel kampsanger uten sjølironi og distanse. Jeg har vel skrevet noen slike – de gulner i skuffa. Men en valgkampkommentar på nynorsk har overlevd, den var beregna på en revy som aldri blei oppført.

Valgkampvise
(Mel.: Oss hev gjort kva gjerast kunne)

Oss hev gjort kva gjerast kunne,
hatt eit veldig valgkampstrev,
oss hev brukt kvar tid og stunde,
gått på kurs og svara brev,
sett på skolepolitikken,
drøfta helsestell på spreng.
Gjelda veks på nærbutikken –
kven har tid å tena peng?

Oss hev tinga på Nationen,
gløtta i Arbeiderbla’,
lytta til opinionen,
freista tolka kva han sa.
Høyrd på radio, sett på tv,
der det heile foregår.
Eg har knapt hatt tid å leve,
enga blei’kje slått i år.

Oss hev trøytt oss ut i kampen,
gjeve alt for sigersval.
Slutt på stimen, slutt på dampen –
opna no kvar stemmesal.
Men no kjem me til det slemme,
det som er so leitt og trist:
Eg fekk ikkje gjett mi stemme –
eg forsov meg, no som sist.

Jeg har skrevet en haug bruksviser, for eksempel revyviser. Der må de viktigste poengene være så tydelige at publikum oppfatter dem der og da. Som ei motvekt har jeg prøvd å snekre noen ”åpnere” viser – det vil si: uten noe tydelig poeng i refrenget og/eller i siste verset. Så kan man tolke teksten hvorhen man vil.

I slike viser er melodien gjerne like viktig som teksten, minst. Jeg liker latinamerikanske rytmer og mollprega temaer, her er fire viser i denne stilen. ”Ta den varmen du treng” veksler mellom vers i sambarytme og refreng som en roligere slow. Verset starter slik:

Visa har en liten coda. Det samme gjelder ”Mella lenjen bakom tonan”, den har i tillegg en liten melodivariasjon i sistevendinga, et forsøk på å bygge opp under ei stigning i teksten. Men det heile starter rolig som en lett beguine:

Tittelen ”Samba på Sortlandsbrua” er ikke heilt korrekt. Melodien er mer en bossanova, eller en litt langsom samba. Ei lita nynnestrofe mellom versene utvides etter hvert og blir til en lang coda.

Også ”Aldri-aldri-landet” går i en bossalignende rytme, men mer synkopert. I likhet med de forrige tre tøyer avslutninga ut i en ritardando. Visene har nemlig et fellestrekk: Det er ikke noe sluttpoeng som skal hamres på plass, mer en tanke som skal henge der.

Vanligvis skriver jeg viser med rim. Et av unntakene er ”Ette en storm”, den har dessuten litt uregelmessige vers – et forsøk på å gjenskape uroa etter stormen.

Hør –
det tordna over fall,
det dundra tungt mot flu og fjell,
men stormen e førbi.

Kjenn
kor vi’inn ennu slit
og smaka salt og lukta tang,
men trua ikkje lenger liv og båt
når stormen e førbi.

Så to heimplass-viser. Jeg laga ”Drømmeøya” på 1980-tallet, da jeg sammen med andre prøvde å berge Skogsøya fra mer avfolkning. Motbakkene blei for bratte, men det bor ennå folk der, især i helgene. Visa (i rocke-takt) kan imidlertid brukes om andre øyer:

Når det blir tåka i tankan og tangentan går i spinn,
når de purra på fra bankan, og alt overskudd førsvinn –
då står det varsel på veggen at du møte snart en mur,
så fyll den minste bag’en og kom opp en liten tur –
i hengekøya på drømmeøya, langt unna mas og jag,
når nordavind’ har løya så vi kan ligg kvær dag
i liggestola tel midnattsola gjør verden varm og rød,
og plagen seila stilt sin eia sjø.

Sommeren 1967 flytta jeg til Sømna på Helgeland, om vinteren satt jeg i Trondheim og pugga matematikk og lengta nord. ”En sommernatt på Helgeland” fikk riksmålstekst – min egen dialekt passa ikke, og sømnadialekten kunne jeg for dårlig. Refrenget går sånn:

En sommernatt på Helgeland
når sjøen leker speil,
når vinden blåser lunt fra land
på leting etter seil,
og stryker om ditt kinn
en sommernatt på Helgeland.

En gang på sekstitallet laga jeg ei gladvise om en småkåt syttiåring – ”Nå er det endelig vår”. Seinere har jeg skrevet tekst og tittel om til dialekt (”Nu e det endelig vår”):

Lenge før at vekkarklokka kime, blir æ vækt –
dettan va’kje vintersol som skein!
Vi’ijn bløs gardinan vekk og sola lyse frækt
rett på gamle vinterkvite bein.
Æ kasta dyna, spreng ner trappa og gløm a’ alder og år –
alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!
Opp med døra, inn med vår’n! Æ gjer hund’ i vinter’n i går!
Alt e grønt, alt e skjønt, nu e det endelig vår!

En gang blei jeg bedt av en kjenning om å lage melodi til et dikt han hadde skrevet. Da jeg endelig fikk tid og inspirasjon til å gjøre det, hadde en annen gjort jobben. Seinere fikk jeg lyst å skrive ei vise om hvordan en vei blei til i gamle dager, da fikk melodien tekst – ”Der ska veien gå”. Her er første verset:

Over heia, gjønna løngen,
mella bjørken tråkla spor,
trødd av saue, gådd av geite,
tegna fint i karrig jord.
Her ska veien gå, her ska veien gå.

Og det siste:

Mella gårda, mella grende
går det mange slike band –
over fjerne himmelblåna,
gjønna alle grenseland,
der ska veien gå, der ska veien gå!

To voggeviser til slutt, men ingen av dem er egentlig ekte vare. ”Nu må littjepia sove” er ei lettbeint vise om en far som sliter med jobben. Slik starter den:

Nu må littjepia spise – et dæ orntlig god og mett!
Vær førsektig med serviset, det kan knuses nokså lett.
Spis opp grauten, littjegullet – vær nu gjæv og god og staut,
– vil du slutte med det tullet! – æ blir overklint med graut!

Og sånn ender den:

Du må ikkje bløyte klean, før æ lika ikj’ å bytt,
æ blir søkkevåt på knean – d’e sånt bal å ta på nytt –
å, du littje trolledokka! Det va nettopp ka du gjor!
Men det gjør vesst ikkje nåkka, før nu høre æ ho mor …

”Voggevise i november” er mer seriøs. Den forteller i tre korte vers om ei mor som trøster ungen like mye som seg sjøl. Her synger hun det første:

Lægg dæ i mak – vi’ijn e’ spak,
drøm ikkje kulingen,
gløm nu den fulingen.
Båten e’ stor – stødig motor,
nu e’ han pappa snart kommen på land.

Planen min er – med tid og stunder – å lage ei digital visebok av den godkjente bunken.

Mange av visene mine er inspirert av jenter, faktisk aldri kjærester – det blir for nært. Bare et par stykker har i lang ettertid fått vite at visa handler om dem.

Jeg er en ”melodi først”- person. En gang hadde jeg laga en inka-aktig melodi, men mangla idé til tekst. Den dukka opp blant gamle bilder jeg skanna. En fireåring i graset blei utgangspunktet for ”Lita jenta”, som starter slik:

Lita jenta, leik i graset,
finn et strå og bløs nån tona,
sett dæ ner og bind en blomsterkrans.
Ennu e du langt fra maset,
dagen e ei solgul krona,
livet står og byr dæ opp tel dans.
Plukk en fin bukett,

blomster finn du lett,
der e prestekrage,
der e soleie og balderbrå.
Lukk øyan og kjenn det lukta godt
av den finaste sommarn du får,
når det e juli og du e berre fire år.

”Spellmannslønn” har en annen type bakgrunn. Ingen bestemt jente har inspirert den, visa er mest ei fortelling om hva det vil si å være spillemann og bare se på, ei oppsummering av mange seige økter med rytmegitaren. Melodien er en urolig og spenningsfylt vals, og historia ender slik:

Stå der og spelle så folket får dans,
se på at andre tar drømman som fanns.
Natta va lummer og festen va slutt,
og tonan hång ennu igjen
i køa langs veian der folk vandra heim,
men ingenstad såg æ et svar på ei bønn –
æ klemte gitaren og spellmann’ si lønn.

Jeg skreiv ”Ei jenta slik som du” etter et samlivsbrudd. Den er takk-for-hjelpa til ei jente som trøsta og støtta, ingenting mer. Jeg glømte sjølsagt å takke der og da …

Glømte heilt å sei te dæ før æ fór
et budskap som e mykje meire enn ord,
men du ska ha det
i en liten ballade:
Så godt at det finnes jente slik som du

En av mine favoritter er Neil Youngs ”Hearth of gold”. Jeg har aldri prøvd å etterligne det mesterverket, men en gang ga ei jente meg en klem fordi hun så jeg var sliten og deppa. Og jeg forsto hva Neil Young meiner med et hjerte av gull. Jenta sa ikke navnet, jeg kalte visa ”Karianne”.

Enkelte jenter må ha ei vise fordi de imponerer meg, og jeg må spinne videre på det de kan og gjør. ”Katariina” handler om en tolk som ikke bare forvandla replikker på et fremmed språk til fortåelige budskap, men også tolka mennesker og landskap slik at jeg forsto.

To viser av typen ”goddag/adjø” hører med i denne bunken. De blei til etter møter eller samtaler med interessante jenter, det vil si jenter som var gode å snakke med, jenter jeg ikke glømmer så lett.

”God tur gjønna livet” begynner etter en lang prat utafor ei kirke på et sangerstevne:

Stå der ei stund med sola i håret –
la mæ få lov å minnes dæ slik
når sola blir bleikar seinar på året
og vi e blidd skjelt av meire enn mil –
la mæ få minnes solskjenn og smil.
God tur gjønna livet,
ta solskjennet med dæ,
men hør ka æ sei:
Det blir’kje bestandig en vals.

Den forrige visa har en valsemelodi, ”I overmårra” er en swing, men tekstene bygger på samme opplegg – ei oppfordring til jenta om ikke å gi seg over i møtet med vanskene som heilt sikkert vil komme lenger fram.

Enda ei fra bunken: ”Høstvise” stammer ikke fra møtet med ei bestemt jente. Den er rein diktning og følger i tre vers et nokså vanlig visemønster:

– hvor vi møttes i går
– hvor vi vandret i går
– hvor vi skiltes i går

Den er også den eldste av ”jente-visene” og skrevet på riksmål, det vil si at den blei laga en gang på 1960-tallet. Og den endte på plate.

Jeg har lagt vekk revystoff, leilighetsviser og noen til, hva har overlevd? For det første tre viser der jeg har satt melodi til andres tekst.

Prestedattera Stine Colban Aas (1791-1863) skreiv i 1814 ”En sang til den nordlandske bondestand”, visstnok det første diktet på dialekt fra vårt område. Stine var en skarp observatør av kystkulturen som omga prestegården, versene nevner både positive og negative sider. Flere andre har tonesatt det velkjente diktet, som begynner slik:

Eg kan så mangen ein vakker song
om fagre land ut i ver’a,
men aller ha eg no haurt eingong
di song om det oss ernæra.
Å derfor vil eg no prøve på
å gjer’ ei visa, så folk kan sjå
at å her nore kan vere bra
om de førakt’ oss der søre.

Småbrukeren Bugge Baustad (1882-1953) fra Sømna spilte fele og skreiv dikt, men laga visstnok aldri melodi til noen av sine tekster. Det har altså jeg gjort. ”Farvel, Olai” forteller om en mann som sytti år gammel kommer på frieri til undomskjæresten han en gang svikta. Tittelen på visa forteller at han fikk nei.

Mange av diktene til Bugge Baustad er lyriske eller vemodige, andre ganger viser han klør. ”Juksarvisa” kan godt handle om han sjøl, men brodden er retta oppover, som i tredje verset:

Det er’kje eg som får deg om lukka held så langt,
for du skal gå til renter og avdrag i ein bank;
det er’kje eg som flirer om kroken i deg smatt,
det er ein annan herremann som går og krev inn skatt.

Jeg har skrevet fire noveller bygd på historiske kilder, men bare ei vise. ”Aleina Malena” forteller historia om Malena Olsdtr (1746-1809), hun mista alle sine – først foreldrene som småjente, ektemannen noen år seinere, til slutt var også barna borte. Trist, men sant. Her første verset og refrenget:

Det e grytidlig mårra en seinkommen vår.
Ho Malena veit stunda e nær,
ho e ferdig med gråten og jenta e klar tel å fær.
Ho va ni år då meldinga nådde tel lands:
– De gjekk rundt, og vi såg berre hav.
Det kom tre lange år med et slit uten stans
som i vår sendte mora i grav.
Aleina, Malena, og ka gjør du då?
Før man kan ikkje gje sæ, det blir vel ei råd –
livet kan vare lenge.
Aleina, Malena, men ka gjør du nu?
Du kan bake et brød, du kan stelle ei ku –
arbeid tel dagen ende, arbeid tel auan dett igjen.

I likhet med novellebunken rommer også visepermene noen tidskapsler – bilder fra kystsamfunnet da jeg var ungdom, det vil si på 1950-tallet. ”Brevet du skreiv” består av tre korte vers der en lofotfisker svarer på budskapet fra jenta at hun har valgt en annen.

”Fraktskuta Lerken” er egentlig en nekrolog over de gamle fraktskutene som snegla langs leia mellom småhavner med last. Landverts trafikk og sentralisering av sjøtransporten tok knekken på dem, omlasting er visstnok raskere og billigere.

Hurtigruta eksisterer ennå i skrivende stund, men har forlengst seilt ut av kystkulturen og inn i turistbransjen. ”Hurtigrutevalsen” er et lett humoristisk referat fra mange turer langs kysten på 1950- og 1960-tallet. Båten anløper Svolvær på nord:

Sommarkveld på hurtigruta,
Ragnvald Jarl e’ full a’ folk –
franske jente, norske guta,
julinatta sjøl e’ tolk.
«Svolvær neste anløp» blir det
sagt på mange tungemål.
Langsomt inn tel kaia glir det
svarte skipet bygd a’ stål.

Utpå natta passerer båten gjennom Vesterålen og forlater Sortland med en passasjer for mye ombord, ifølge sjette og siste verset:

Klokka klemta tredje gongen –
hender venka – båten går.
Nye folk kjæm tel salongen,
nån får sett og andre står.
Nu får losen rektig prøv sæ:
Risøyrenna ligg før stamn.
En fra Sortland som førsøv sæ
rusla a’ i Risøyhamn.

To av mine viser – tekst og noter – er blitt publisert tidligere: ”Voggevise i november” i Nordnorsk Magasin nr. 5/1978, og ”God tur gjønna livet” i visesamlinga ”Sanga i søkk og kav” fra 1995. I tillegg kommer de to som er innspilt på plate (se forrige innlegg).

Nå går jeg gjennom bunken av viser for å se om noen egner seg for publisering, det er både lett og vanskelig – lett fordi jeg liker disse visene, vanskelig fordi jeg ikke aner om andre vil gjøre det.

Etter å ha skrella vekk gammelt skrap, nyere døgnfluer og de fleste revyvisene, teller bunken under tretti publiserbare produkter. Tre av dem har min melodi, teksten har andre skrevet. En tredjepart av resten kan samles under overskrifta ”Jinter je har møtt”, for å sitere Alf Prøysen, men jeg regner dem ikke som kjærlighetsviser. De er inspirert av jentene.

Noen viser er periferalia, ingen er urbane. Enkelte tekster er tidskapsler fra ei forholdsvis nær fortid, i andre prøver jeg å gløtte framover. Ingen av visene er spekulative, alle er ærlig meint. Kvaliteten til samlinga er ei heilt anna sak.

”Mor Falderheims kafé” er den siste visa jeg dytta ut av samlinga. Denne køntriaktige melodien med en litt sentimental tekst blei for mange år siden brukt i en revy som pusterom for publikum mellom to showprega numre. Den havna til slutt under streken og kan tjene som en peikepinn på hvor jeg trekker grensa mot de publiserbare.

l.
Når vi møtes om en time på Mor Falderheims kafe,
har æ fire lyserøde rose med –
ei før trua, ei før håpet, ei før evig kjærligheit,
og den aller største rosa før den finaste æ veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.

Når du kjæm inn, har æ ordan i min munn:
– Vær velkommen hit, du kan vel bli ei stund?
Og mens livet går som vanlig på Mor Falderheims kafe,
ska vi berre sett og prate i en krok i ro og fred,
og du skjønne kanskje ka æ vil ska skje …

2.
Æ har venta her en time på Mor Falderheims kafe,
fire lyserøde rose vesna ned –
der for trua, der gjekk håpet, der en drøm om kjærligheit,
og æ riv i stykkja bildet og de brevan som du veit –
frøken Anne Line Lauritsen, min venn.

Og mens stjernan blenka kaldt i hemmelrom,
går æ langsomt heim og føle mæ så tom.
Når du angra at du svekta og vil prøve en gång te’,
har æ kanskje funn’ ei anna dama som æ skrive med
om å møtes på Mor Falderheims kafe.

 

Jeg har en ringperm kalt ”Skraplåter”. Den inneholder nærmere tjue viser, de første jeg skreiv, alle fra tidlig på 1960-tallet. Nå er de støvsamlere som aldri skal publiseres. Enten råtten tekst, hjelpeløs melodi, eller begge deler samtidig. Men den gangen klimpra jeg videre på gitaren og klapra nye vers på skrivemaskinen i stolthet over å lage noe som ligna viser.

Av og til kom jeg nær noe brukbart, som melodien og første verset på denne:

Men så ødelegger andreverset visa:

Protester blir snille og tamme,
et kjærlighetsdikt blir banalt –
jeg innrømmer flott med det samme
at kunstenes muser har talt:
       Han blir ingen lysende stjerne
       for mengdens beundrende blikk.
       Det lille han eier av hjerne
       bør brukes på matematikk!

Alle visesnekkere må vel gjennom denne fasen før sjølkritikken sier stopp eller krever ny kurs, eller at andre kommer med konstruktiv kritikk. Jeg havna i et revymiljø i 1968 og blei nødt til å skrive andre typer tekster og melodier. Både revyer og viser er muntlige media, der passer dialekt best.

Revy er underholdning, de neste visene mine bærer preg av det. Tekstene skulle helst være morsomme og melodiene sitte godt i øret. Noen satt ekstra godt. Rundt 1970 blei to av revyvisene mine utgitt på vinyl – ”Høstvise” som a-side og ”Buck Owens” som b. Ei dyktig jente sang dem, jeg har aldri hatt strupe til å bli artist. Ikke image heller.

På 1980-tallet laga to morokarer et cd-album med tittelen ”Utgitt på alvor”. Blant de uthengte låtene var ”Buck Owens” – morokarene forsto ikke at visa er en parodi på C&W-låter. De oppdaga heller ikke at opphavsmannen er medlem av TONO …

Det har vel dryppa inn noen småslanter fra TONO, men det er lenge siden. Jeg har aldri brydd meg om å markedsføre visene mine, har mangla både tid og talent til sånt. Men kanskje samle de beste i ei ebok?

For å repetere de fire gruppene:
1. mine egne viser (både tekst og melodi): omlag femti stykker
2. tonesetting av andres tekster: mellom ti og tjue et sted
3. min melodi, ennå uten tekst: minst tjue
4. tekster til andres melodier: to-tre hundre, kanskje

Flere melodier i gruppe 3 er ikke skrevet med tanke på tekst, blant dem en rondo som snubler avsted i 5/4-dels takt. Navnet ”Rondo berusa” viser at det ikke er meint som et seriøst verk. Det er lek med et klassisk format i uvant takt, laga med det første musikkprogrammet jeg kjøpte, eMagic MicroLogic. Hadde jeg vært yngre enn (den gang) 55 år, kunne jeg kalt melodien ”Rondo på gutterommet”. Her er de første taktene:

Min musikalske ballast er lærerskolen (ypperlig lærer der), dirigering av og arrangering for kor og korps, samt spilling i ulike sammenhenger, fra klassisk orkester (kontrabass) til trekkspillklubb og danseband (rytmegitar). Visesang også, sjølsagt.

Jeg har aldri hatt musikken som yrke, den har vært hobby nr. 1. Alt i alt har jeg brei, men nokså grunn erfaring med musikk, dessuten starta jeg så seint (nesten tjue) at jeg aldri kunne bli en god utøver. Ingen av delene plager meg, jeg har det gøy og kan være kreativ. Og jeg er medlem av TONO (Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå), i tilfelle musikken min skulle bli brukt …

En gang på 1990-tallet blei jeg bedt om å skaffe en juletone til en konsert. Javel, så skreiv jeg en juletone, og kalte den – ”Juletone”. Den er blitt brukt i tjue år nå i julesammenheng, har aldri fått noen tekst, det er heller ikke nødvendig. Her et arrangemang for trekkspill og komp:

 

Jeg har skrevet viser og visetekster i over femti år. De kan deles i fire grupper:
1. mine egne viser (både tekst og melodi): omlag nitti stykker
2. tonesetting av andres tekster: tjue, tror jeg
3. min melodi, ennå uten tekst: minst tjue
4. tekster til andres melodier: to-tre hundre, minst

Tekstene i gruppe to er skrevet av Christine Colban Aas (1791-1863), Hans O. Lind (1866-1935) og Bugge Baustad (1882-1953). Her er en tekst av Baustad – Juksarvisa, fra samlinga Frygdasnella:

Eg er ein fattig fiskar, ein armods juksarmann
som sit i skarve båten ei mil og to frå land
og nykkjer, nykkjer, nykkjer i austavind og frost
og ventar på at ongelen skal bera i ein torsk. 

På femti famn dernede du går’ og nok kan sjå
ein pilk som stig og søkkjer med frynsut beite på.
Bit i, så får eg kjenna eit godt, velsigna napp,
så opp eg får deg berga for han som nylig slapp.

Det er’kje eg som får deg om lukka held så langt,
for du skal gå til renter og avdrag i ein bank;
det er’kje eg som flirer om kroken i deg smatt,
det er ein annan herremann som går og krev inn skatt.

Eg er ein fattig fiskar i frå ein armods heim
som bala heile livet med juksa og med stein,
på tofta og med åra ein livsdag lang eg sat,
og fekk i løn for strevet i knappast lage mat.

Ei sælebot du gjorde om riktig gildt du åt,
så eg fekk ro til lands snart med mykje fisk i båt,
så fekk dei litt dei mange som gjæter meg for løn
med lov og tal og domar og skremsler, song og bøn!

Gruppe fire omfatter leilighetsviser, revyviser og lignende. Der er melodiene ”lånt” etter behov. Noen få gjendiktninger/oversettinger av andres viser finnes i denne gruppa. Her er min variant av Ulf Lundells ”Öppna landskap”:

Æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo
nåkken måna utav året slik at sjela kan få ro.
Æ trives best i åpne landskap der vinden bløs kvær dag
og æ kan hør fra gry tel kveld et sus av båredrag.
       Der ror æ ut en ett’middag
       med båten og får nån bøtte sei,
       så byr æ naboan tel lag
       og ingen takka nei –
æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo.

Æ trives best i fred og friheit, der æ kan slappe av
fra alt som sperra sjela inn av regla, bud og krav.
Æ trives best når hemmel’n klårna ette daga med sørvest,
og når sola vekk mæ tidlig som en kjær og savna gjest.
       Då står æ opp og koka mæ
       en stor og gloheit kaffekopp,
       så går æ ner på stranda mi
       og bada sjel og kropp –
æ trives best i fred og friheit, der æ kan slappe av.

Æ trives best når havet blenka i sol som snart går ner,
og fjæra mi e fylt av rak fra siste styggever,
når det går mot bedre tide, og ingen ropa blod,
når et våpen ikkje brukes og ei urett gjøres god.
       Då rusla æ førnøyd og glad
       i fjæra og kasta flyndrestein
       som sprett i bue over sjø
       som lysna grønn og rein –
æ trives best når havet blenka av ei sol som snart går ner.
Æ trives best i åpne landskap – attmed havet vil æ bo…