Å sanke egg

I mai hvert år drar grupper av mennesker ut på øyer og holmer langs kysten. De har spenning i blodet og spann i neven, årets eggsanking er i gang. Alle aldre og begge kjønn deltar, de er naboer og veit hva de skal gjøre.

Uskrevne regler, generasjoner gamle, styrer arbeidet utover dagen. Ing­en tar for mange egg i hvert reir, da vil måsene ”sky” eggværet og hekke andre steder neste år. Dess­uten, i reir med mange egg vil de eldste allerede være ”stropne” – det nye fjærkreet så langt utvikla at egget er uspiselig.

På heimplassen min i Vesterålen er regelen slik: Vi tar eggene når reiret rom­mer færre enn tre. Da verper fugl­ene reiret fullt igjen, og egg­ene vi tar med oss, er vanligvis spise­lige. Er det minst tre egg i reiret, går vi forbi. Andre steder høster man på andre måter, men med samme resultat.

Folket sprer seg utover, kjemmer den kilometerlange øya i heile si lengde. De kjenner terrenget og veit av de beste reirplassene. Rygger bøyes, vante hend­er løft­er egg forsiktig opp, legg­er dem i spann med gras i botnen. Over jager iltre og maktesløse måser, de stuper skrikende ned mot inntrengerne, som bær­er stad­ig tyngre.

Etter timer er eggsankinga over. Noen har funnet mange, andre færre. Vi drar til lands, der legger vi eggene på sanden og teller dem. Hvor mange som del­tar fra hver nabo og hvor mange egg den enkelte har i spannet, spiller ingen rolle når fangsten skal gjøres opp. Eggene deles slik at hvert nabobruk får like mange. Divi­sjonen går sjelden opp, det blir som regel «odde» egg. Den eller de som sørga for båt­skyssen, får disse som ekstra ved­erlag.

Vi bærer egg fra flere arter med heim, mest fra måsefugler. Fangsten ender i bakverk eller på brødskiva, men ikke med Mack-øl til. Reklameslagordet er ei myte uten hjem­mel i mat­kul­turen til eggsankerne.

Det hender journalister eller et tv-team dekker en slik dag. Det eksotiske blir vektlagt, normaliteten forsvinner. Reportasjene vinkler ofte eggsankinga som ei folkloristisk forestilling eller kanskje som gassing i naturens goder. Den er ing­en av delene.

Eggsankerne

De som sanker, fordeler og spiser eggene, er naboer i ei bestemt betydning: Alle eier jord med samme gårdsnummer, på en ganske vanlig matrikkelgård med inn­mark og utmark. Eggværet er en del av utmarka.

Unge og gamle, kvinner og menn, deltar i sankinga. Den er både matauk og en skole der gammel kunnskap overføres til nye generasjoner. Yngre lær­er av eldre, om hekkeplasser, fugler og egg, om metodene og samhand­linga. De lærer å tolke tegn som fører til målet, de føler den stille ekstasen når blikket treffer reir med egg i, og de får erfare skillet mellom bruk og misbruk av natur og ress­urs­er, for­skjell­en mellom høsting og ran.

De unge gjør grovarbeidet når man finner teist-reir. Teisten hekker inne i trange kløfter og sprekker, der smidige armer rekker lettest fram og henter ut et egg eller to med ei skei som redskap. Også klatring i flog og balansering utover tare­glatte skråberg er en jobb for de unge.

De eldste fungerer mest som lærere i et fag skolen aldri har hatt som pens­um. De er bindeleddet mellom fortid og framtid, de formidler en kultur og en kompe­tanse som kan­skje er i ferd med å forsvinne. Samtidig opplever de fortsatt sitringa i brystkassa over en god fangst.

De som koker måsegg til kveldsmat, er foreløpig siste generasjon forvaltere av res­surser som har vært høsta gjennom århundrer. Og egg­sankinga er ett av de siste eksemplene på den gamle forvaltninga av natur­ressurser i det som ut­gjør stor­del­en av arealet i landet – utmarka.

Utmarka

Mesteparten av utmarka i Norge er enten privat eiendom eller stats­eide all­menn­ing­er. Dessuten finnes noen allmenninger som staten har solgt til bygde­lag, med alle matrikkelgårdene i bygda som medeiere. Eggsankinga hører heime i et ann­et og langt eldre system.

Arealene til gården eggsankerne bor på, er delt i to: Ei inn­mark reelt delt med grenser i terrenget, og ei ideelt delt utmark. Den private eien­doms­retten gjelder bare inn­marka. Utmarka er verken privateid eller allmenning, den eies og høstes kollekt­ivt av oppsitterne på gården.

Friluftsloven av 1957 sier at utmark er ”udyrket mark som etter foregåen­de ledd ikke reknes like med innmark”. Innmarka er i hovedsak ”gårdsplass, hus­tomt, dyrk­et mark, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt”. Loven refererer først og fremst til arealbruken i jord­bruksområder. Kystforhold er lite syn­lige.

Utafor inn­marks­gjerdet har alle rett til fri ferdsel, sier friluftsloven. Statens Frilufts­råd satte i si tid opp regler for fri ferdsel der. De fleste punkt­ene gjelder for­bud mot forsøp­ling og skade på skog. Alle­manns­retten har sin basis i et land­skap som ligner mest på innlandet.

Egg­vær­et er etter loven utmark, udyrka mark uten nevneverdig økonomisk nytteverdi. Egg­sank­erne har et annet syn på saka: Ut­marka er om­rådene de eier og høster i fell­esskap. Bare der er det fellesplukking, på inn­marka kan opp­sitter­en ta eggene – og moltene – sjøl.

Utmarka rommer en rekke ress­urser som kan høstes og tas med heim, fra fisk i elvene og ryper i liene til molter på myr­ene og egg på øyene. Strid om retten til disse godene blusser stadig opp: Skal de være forbe­holdt et lite an­tall grunn­eiere, eller skal alle og enhver få del i dem?

Eggsankerne føler seg ikke som part i denne striden. Ressurs­ene i ut­marka deres er verken pri­vateide eller allment tilgjenge­lige, men en koll­ektiv rettighet. Det er imidlertid et faktum som aldri dukker opp i debattene.

Ingen har ennå veid de tre regimene – privat, statlig og lokalt/kol­l­ek­tivt – mot hverandre, men hvis det skal gjøres, bør det viktigste spørs­mål­et være: Hvilket regime forvalter utmarka mest økologisk?

Utmarksressurser er sårbare og avkastninga usikker. En del forvaltere av en ett­erspurt ressurs, som bær, molter, egg, småvilt og fisk, har prøvd å intensivere «pro­duk­sjonen» eller motvirke de årlige svingningene i avkastning. Kultivering av elver og fiskevatn er velkjent, bygging av ærfuglhus et annet eksempel.

Andre forvaltere skjermer si utmark mot alle inngrep fra mennesker. Naturen skal sjøl få styre endringene, i stedet for utmark skal det være villmark, der menn­eskene langt på vei er ekskludert.

Men ut­marka i alminnelighet og eggværet i særdeleshet er allmenn­inger: Na­turen sår, mennesket høster overskuddet, og intensiv drift går bare unntaksvis godt. Egg­sank­erne har aldri tenkt tanken å ”kultivere” øya si eller å rømme den.

Ressursforvaltninga

Retten til ressurs­ene som sankerne høster i utmarka, er godt dokumentert. Gamle kild­er nevner blant annet egg og dun, molter og bær, lakseelver og flynd­re­botn­er, torv og skog, beit­er og slåtte­teiger, tang og tare. De såkalte ”her­lighet­ene” talte med når landskylda blei fastlagt.

Tid­ligere blei mange skatter ut­regna med land­skylda som grunnlag. Opp­sitt­erne har i genera­sjoner betalt skatt for tilgangen på sine her­ligheter. Ingen bør derfor være forundret over at de verner rettighetene sine.

Eggværene har rettsvern i form av fredlysing. Det nevner ikke friluftsloven, men panteboka inneholder et vell av slike tinglyste dokumenter. Det syn­lige tegn­et på rettsvernet er tre­kors på de høgste haugene. Budskapet er det sam­me i pan­te­boka og på haug­en: Opp­sitterne, og bare de, har rett til å høste dette egg­været.

Trekorset varsler ikke ”privat eiendom – adgang forbudt”, men sier ”egg­vær – adgang forbudt i hekketida”. Oppsitter­ne har alltid innskrenka sin egen rett til fri ferdsel i eggvær og på moltemyrer fram til høstinga.

Ikke alle respekterer rettigheter og varselskilt. Tyvsanking forekommer ofte. Folk med raske båter, liten omtanke og stor grådighet gjør strandhogg nattetid og nasker med seg det de finner. Oftest er dette mennesker som aldri har lært å forvalte eggvær. De fatter ikke skaden de gjør og for­står ikke at de tråkker på eldgamle rettigheter.

For noen tiår siden fikk eggsankerne en stri tørn med å forsvare eggværet mot glupske gjester som verken leste lover eller forsto skilt. Villmink, rømte dyr fra pelsdyr­farmer, fråtsa i fugler og egg, og skada store fuglebe­stand­er. Minken var ny­kommer i kystfaunaen og hadde bare to fiender: Eggsankerne og vinteren. Det tok år før fuglene kunne ta gamle hekkeplasser i bruk igjen.

Ingen av oppsitterne i mi heimbygd holder hus for ærfuglene lenger. Egg­vær­ene er derfor ikke dunvær i dag. Kanskje er det en av grunnene til at antallet hekk­­ende ærfuglpar er langt mindre enn tidligere. Kunnskapen om dunsanking er også borte, men lever fremdeles lenger sør på kysten.

I store trekk forvalter sankerne eggværet sitt slik: Ingen kultiv­er­ing for å øke produksjonen, men flere tiltak for å hindre nedgang i fuglebe­standen. Den ene typen til­tak er å sørge for at uttaket av egg ikke blir for stort, den andre er å skjerme hekkende fugler mot skadedyr, firbeinte som tobeinte. Mange besøken­de glømmer at når hekkende fugl blir skremt opp, ligger reiret åpent for rovfugl.

Den kollektive forvaltninga har vedlikeholdt eggværene i mange hundre år. Uttaket av egg ligger fortsatt så lavt at det ikke truer fuglebestanden. Egg­sank­erne snakker aldri om økologi og bærekraftig utvikling, men sankingsmetoden deres er både økologisk og bærekraftig.

Forvaltninga av eggværet har ingen formell struktur. Reglene som styrer den årlige sankinga, er ikke nedskrevet noen steder. De er overlevert fra ge­nera­sjon til generasjon. Det finnes heller ikke noe styrende or­gan, et råd eller et styre som be­stemmer tidspunkt eller praks­is. Egg­sankerne drar til øya når de veit tida er inne, og konflikter løses utafor rettssalen.

Ressursfordelinga

Like etter krigen endra eggsankerne på heimplassen min fordelinga av egg­fangsten. Ett av brukene hadde en tredel av skyldøret, og fikk tilsvarende med egg. En annen tredel av gården var delt i to bruk, de to naboene fikk hver en seks­del av eggene. Siste tre­delen av jorda var blitt til tre bruk, dermed blei resten av eggene delt i tre parter.

Den gamle nøkkelen var altså landskylda, en gang den avgifta bygselfolket betalte til jordeieren i leie for gården. Beløpet – også kalt skyldøret – var samtidig et mål for hvor mye gård­en kunne produ­se­re.

Kanskje var en demokratisk tankegang årsaken til at opp­sitterne forlot den gamle nøkkelen og tok til å dele eggene likt mellom opp­sitt­erne. Men mest sann­synlig hadde skyldøret mista så mye av si opprinne­lige be­tydning at det føltes urettferdig som fordelingsnøkkel. Praksisen ved fordelinga av utbyttet fra fisket kan også ha spilt inn. Det blei delt i like lotter. De fleste av mennene blant egg­sankerne er fiskere eller har vært det.

Fiskerbondesamfunnet var prega av stor egalitet. De som tyvsanker egg på øy­er som tilhører andre gårder, bruker kanskje et egalitetsprinsipp for å rett­ferd­ig­gjøre strandhogget. Eggene deles likt mellom oppsitterne på gården, men egg­vær­ene er ikke likt fordelt mellom ulike matrikkelgårder.

Fordelinga av det utbyttet en ressurs gir, kan imidlertid ikke skilles fra for­valt­ninga av den samme ressursen. De er to sider av samme sak. Ei god forvalt­ning gir et sikkert utbytte, et godt utbytte motiverer til fortsatt god forvalt­ning. Kanskje var det siste djupest sett grunn til at fordelingsreglene blei endra.

Ei anna regelendring har sneket seg inn i etterkrigstida. Tid­ligere var eggsank­er­ne de heilårs fastboende på gården, men nå står noen hus tomme eller blir brukt bare som fritidsboliger. De fraflytta familiene eier en gårdpart og har der­med krav på en andel av eggene. Den nye praks­isen kolli­der­er likevel med gamle rettsopp­fat­ninger.

Å flytte fra en gård var tidligere ensbetydende med å overlate jorda til nye brukere og å forlate kollektivet. Ingen fikk eiendomsretten med på flytte­lass­et. Opp­sitterne var forvaltere og brukere av ressurser, ikke eiere. Denne folkelige rettsoppfatninga skriver seg fra bygseltida, men holdt seg i flere generasjoner etter at skjøtet hadde avløst bygselseddelen.

Dagens utflytta egg- og moltesankere er født og oppvokst på gården og opp­dratt i koll­ektivet. Deres barn er ikke det. Her ligger ei sprengkraft som lenger fram kan ødelegge det gamle systemet: Hvorfor skal utabygds folk ha andeler av eggene og moltene våre? Situa­sjonen begynner å ligne leilendingstida, da fjerne jordeiere hvert år krevde inn sine avgifter, som regel i naturalia.

På øya med eggværet finnes andre ressurser som tidligere betydde mye – torv og gras. Torv var viktigste brensel på en skogfattig kyst, gras vanligste dyre­­fôr. Først på 1900-tallet blei slåtteteigene og torvmyrene delt mellom opp­sitt­erne med grenser i marka. Men grasmark og torvmyr er ulikt fordelt fra natur­en si side, de måtte derfor utskiftes hver for seg.

Øya fikk innmarksgrenser, de delte opp slåttemarkene. Retten til torvmyrene fulgte ikke med i grensedraginga, det ville gitt skeivfordeling mellom bruk­ene. Myrene blei fordelt ved ei egen kartfesta utskifting. Flere oppsittere fikk sine torv­teiger på andres innmark, men rettferdig deling av ressursene var sikra.

Rettighetene til egg og molter blei ikke berørt av disse to delingene. Dette er mobile ressurser. Fuglene flytter over tid sine hekkeplasser rundt på øya, vind­retning og varme i blomstringstida avgjør hvilke moltemyrer som bugner når høst­en kommer. Faste grenser vil de fleste årene gi urettferdig fordeling.

Øya er altså innmark når det gjelder torv og gras, men utmark for andre res­s­urser. Forvaltninga og fordelinga er tilpassa den aktuelle ressursen. Ingen lover har pålagt opp­sitterne å lage slike systemer. Lokalbasert behov og kom­petanse utforma dem og holder dem ved like. Men lenger bak i tida greip myndighetene inn mot slik egenrådig forvaltning av viktige ressurser:

”På de allerfleste gårdene der det finnes flere oppsittere, er det et skadelig fell­es­skap såvel i hjemmemark som i utmark, skog, torv­skjær m.v. Visse åkerstykker dyrker vel enhver for seg når de blir sådd, men alt det øvrige er felles: Høyet deles på marken mellom oppsitterne, som gjerne har like an­del­er i gården.”

Dette skreiv Eric Colban, prost i Lofoten og Vesterålen, tidlig på 1800-tallet. Attesten skadelig fellesskap viser hva han og andre embetsmenn meinte om ressurs­del­inga. De ivra sterkt for et mer ”moderne” jordbruk, der hver gård­bruker dyrka sin egen gårdpart mest mulig intensivt.

Utviklinga gikk den vei de ønska, men helst på grunn av andre faktorer. Det er imidlertid ei anna his­to­rie. Viktig i denne sammenhengen er dette: Sitatet for­teller at den kollekt­ive del­inga eggsankerne foretar når de kom­mer på land, en gang gjaldt alle res­surs­ene på gården, utmark som innmark.

Et solidaritetsspill

Det hender at noen bryter reglene og sanker på egen hånd, men det er ikke særlig vanlig. Solidariteten mellom eggsankerne holder, spillereglene blir fulgt, år etter år. Enhver av oppsitterne har muligheter til større utbytte ved å bryte regle­ne, men de velger solidaritet med de andre framfor egeninteressen.

I ”Forklaring og didaktikk” (Pax 1979) sier vitenskapsfilosofen Jon Elster at ”mens selvoppofrelse er en ubetinget altruisme, bør solidaritet tolkes som be­tinget altruisme”. Med andre ord, eggsankerne tenker slik: Jeg følger reglene forutsatt at alle de andre også gjør det. Tilsynelatende skal det ikke mange brudd­ene før samholdet kollapser, likevel har solidariteten holdt i århundrer.

Motivasjon for å vise solidaritet er allerede nevnt: God forvalt­ning gir sikk­ert utbytte, godt utbytte motiverer til fortsatt god forvalt­ning. Dessuten veit egg­sank­erne at å bryte ut bare gir kortsiktig gevinst. I neste omgang vil nemlig alle de and­re svare med samme mynt, forvaltninga av eggværet bryter sammen, og av­kast­ninga blir raskt mindre.

Kanskje er behovet for økonomisk trygghet den sterkeste drivkrafta for å opp­rettholde solidariteten. Det er allment behov. I ”Spelet om rettferd” (Det Norske Samlaget 1982) sier den amerikanske økonomiprofessoren Lester C. Thurow:

”Økonomisk tryggleik kan du berre få dersom ein annan person, eller ei gruppe, blir samde om å dele med deg under visse nærmare bestemte for­hold. I sjølve sin natur er økonomisk tryggleik eit kollektivt fenomen som krev kollektive av­gjerder og kollektiv plikt til å rette seg etter avgjerdene.”

Sankerne blei opplært fra første dag på øya til å opptre solidarisk. Den sam­me oppdragelsen fikk de i andre sammenhenger. Dugnader holdes fortsatt, men er mest pliktløp for entusiaster og har ideelt formål. De gamle dugnadene i kyst­jord­bruket var solidari­tets­spill og samhandling, en arv fra den felleshøstinga prost Colban kritiserte.

Markene på en gård blei slått og høyet hesja i løpet av en lang dag ved et samla skippertak fra folket i grenda. Ved neste høve tok man en ny gård, og så vid­ere. Hjelper du meg, så hjelper jeg deg. Et arbeid var et arbeid, ikke noe som blei målt i timer og prissatt med moms på toppen.

Slike dugnader er historie av mange grunner. Det meste av kystjordbruket forsvant, de enhetene som overlevde, blei produksjonsjordbruk og firmaer. I et slikt system blir dugnaden en anakronisme og dugnadsinnsatsen svart arbeid, sett ifra skatteloven. Men en skole for samhandling og solidaritet er borte.

Solidariteten i ressursforvaltninga bevares ved hjelp av maktmidler når mo­tiv­asjon og opptukt ikke strekker til. Den folkelige forvaltninga har ingen skrevne regler eller noen «straffelov», ikke politi eller domstoler, men mangler likevel ikke kontroll og sanksjoner.

Jon Elster (se ovenfor) sier at i et slikt solidaritetsspill ”er det avgjørende hvor mye informasjon vi antar at spillerne har om hverandre”. Mange har latt­er­liggjort små bygdesamfunn for den nysgjerrigheta og interessa for andres verk og virke man finner der. Men uten denne «overvåkinga» vil egoistiske akt­ører få langt større spillerom. I et slikt perspektiv er likegyldigheta i tettsam­funn­et et langt alvorligere problem.

Reaksjonen mot sankere som bryter solidariteten, er først og fremst moralsk fordømming, kanskje også trussel om utestenging fra ressursen. I et lite og tett lokal­samfunn svir slike sanksjoner meget sterkt.

Samhandling basert på solidaritet er skapt av mange generasjoners opp­samla erfaringer om forvaltning av de ressursene som danner grunnlaget for bosetninga i området. I ei spissformulering: Folket har ikke kultivert eggværet, men eggværet har kultivert folket.

Et kultursystem

Den kollektive ressursforvaltninga av eggværet og delinga av fangsten er ei samhandling. Samhandling på mange felter mellom menn­esk­e­ne som bor i et område, skaper et sam­funn. De deler oppgaver, erfaringer og løsninger, kanskje også ressurser, slik tilfellet er med sankerne. Margaret Thatchers velkjente ut­sagn – ”There is no such thing as Society. There are indi­vi­d­ual men and women, and there are families.” – gjelder ikke blant dem.

Samhandling kan være alt fra sporadisk og fåmennt til systematisk og all­menn. Eggsankinga hører heime på den sistnevnte enden av skalaen. Både for­valt­ninga og del­inga av utbyttet illustrerer godt denne kulturdefi­ni­sjonen:

”Kulturen til et gitt samfunn er et til­pas­ningssystem som rommer alle koll­ekt­ive til­tak deltakerne i dette samfunnet bruker for å løse problemer som hind­rer dem i å tilfredsstille sine behov, materielle som immaterielle, eller som de frykter kan gjøre det.”

Det sentrale ordet er behov, og behovet for føde er det mest grunnleggen­de. Kystfolk har alltid hatt mange lett tilgjengelige matressurser av mange slag. Egg­ene er en av dem, næring og delikatesse innafor samme skall. Det skal mindre til for å skape et behov.

Men eggene er samtidig neste generasjon eggprodusenter. Uvettig sanking hindrer derfor tilfredsstilling av behovet for egg i neste omgang. Over tid og av erfaring har eggsankerne funnet si løsning på dette prob­lemet. At for­delinga blei endra litt, var løsninga på et delproblem: Misnøye med delinga etter skyld­øre.

Eggsankerne lever i en verden som stadig endres, og de kan som regel lite gjøre med forandringene som skjer. Når deres egne rammevilkår end­res, må de finne nye løsninger. Dels prøver de å påvirke endringene gjennom aktiv til­pas­ning, som å utrydde villminken, dels må de ty til mer passive til­pasninger, som å sanke færre egg når naturlige svingninger fører til færre hekkende par.

Med andre ord, kulturen eller til­pasningssystemet end­res stadig. Den er og må være en prosess. Ved å justere måten eggværet blir forvalta og avkast­ninga for­delt på, sikrer sankerne at systemet overlever, at prosessen fortsetter.

Løsninger som blir forlatt, som for eksempel kollektiv deling av høyet på inn­marka eller bygging av hus for ærfuglene, opphører å være en del av kultur­pro­sessen. Noen slike «parkerte» løsninger bevares eller dokumenteres for ettertida, de kalles kultur­minner. Kulturminnevern er billedlig sagt å ta vare på aska, kul­tur­vern er å sørge for at bålet brenner videre.

På heimstedet mitt er eggsankinga fortsatt levende kultur og ikke et kultur­minne. Men nye generasjoner embetsmenn kommer stadig med påbud mot denne formen for ressursforvaltning.

Et EU-direktiv om for­bud mot plukk­ing av egg i naturen svirra i debattlufta foran siste folkeavstemming mot EU. Sankerne oppfatta det som ei kriminaliser­ing av egg­sank­inga. Ikke rart at de reagerte stemmedagen. Eggdirektivet var neppe viktig­­ste nei-grunnen for dem, bare enda et bevis på at det byråkratiske EU-systemet er tufta på behovene til et samfunn radi­kalt ulikt sankerne sin verd­en, hvor egg­sanking er et stykke sjøl­råde­rett av den typen de har tapt på havet.

En større gård, ei større utmark

La oss erstatte matrikkelgården med kongeriket Norge og regne de nære hav­områdene med til utmarka, slik kystfolket alltid har gjort. Norge har gang på gang flytta «utmarksgrensa» lenger fra land, både for å beskytte gamle rettigheter og å sikre ei best mulig forvaltning av fiskeressursene. Og Norge rea­gerer mot tyvfiske ikke ulikt slik eggsankerne reagerer mot tyvsanking.

Villfisk er i likhet med egg en allmenningsressurs. En gang i tida blei begge forvalt­a etter samme prinsipp. Høstinga lå i store trekk godt innafor grensene for ei bære­kraft­ig utvikling, og verdiskapinga kom lokalbefolkninga til gode.

Fisk og egg har forlengst skilt lag. Sankerne forvalter ennå eggværet, fiskerne er satt utafor for­valtninga av den våte utmarka og får minimalt av verdiskapinga. Forskjell­en i utvikling har flere årsaker. Egg sankes i knøttsmå mengder sammen­ligna med fiske­fangst­ene. Egg går nesten uavkorta til eget forbruk, fisk var salgs­vare allerede for tusen år siden. Måsegg spises så snart de er kokt (det tar tolv til fjorten minutter), fisk må bearbeides til en salg­bar og holdbar vare.

Den gamle og forsiktige høstinga av havet har forlengst tapt for et systematisk og intensivt uttak av ressurser, med de følgene det har fått. Den gamle forvalt­ninga var tilpassa husholdet som økonomisk enhet. Fisk­eri­nær­inga domineres nå totalt av firmalogikken – og allmenning­ens tragedie. Den har ennå ikke ramma eggværet.

Sanking av egg til eget forbruk er en arv fra fiskerbonde­tida. Fiskerbondepar­et, hun bonde og han fisker, dreiv en «ved­likeholdsøkonomi», der målet for strev­et ikke var å bli rik, men å klare seg. Ved­likehold av deres verd­en, egg­været med­regna, var deres strategi, ingen tenkte på vekst. Og likevel, nærmeste nabo til egg­været er i dag en av de største vekstnæringene i landet.

Oppdrett av matfisk bygger på eld­gamle prinsipper fra jordbruket. Først tar man et stykke av utmarka og gjør den til innmark, med gjerde omkring. Deretter sår man, og gjøres resten riktig, blir det lønnsom avl­ing. Forbildet i jordbruket er tydelig: Nå ”slakter” man fisken.

Fugl­ene på øya må se langt etter godbitene i merdene. Slaktinga foregår på land, ingen hender kaster slog over rekka til skrikende måser som fanger byttet nesten før det når sjøen. Men havbruket står ikke utafor den økologiske sam­men­hengen. Fysisk forurensing skader ofte omgivelsene, og rømt oppdrettsfisk klarer det oppdrettsmink på frifot ikke makta – å erobre en plass i økosystemet.

Vil eggværet unngå å dele skjebne med fiskefeltene? For­valtninga av været kan bryte sammen, eggene kan bli salgsvare, miljøkata­strofer kan ramme fuglene, bosetninga kan forsvinne, allmenningens tragedie kan ødelegge øya. Dessuten, sankerne kan bli stengt ute fra eggværet av kunn­skapsløse statlige forvaltere og velmein­ende, men ofte historieløse naturvernere.

Utmarka blir mindre

”Naturen er en nasjonalverdi som må vernes”, sier naturvernloven, påfall­en­de likt munnhellet om at når myndighetene kaller en ressurs nasjonal, betyr det at de vil ta den fra deg. Og sant nok, naturvernet innskrenker den lokale for­valt­ninga av utmarka på flere måter.

Den ene typen virke­mid­ler er vern av en bestand, den andre av et område. Målsettinga er lik og prisverdig – bevaring av biologisk mang­fold­ og rekreative verdier, ell­er som loven definerer naturvern: ”Naturvern er å dispo­nere natur­res­sursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom menn­esket og nat­uren, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden.”

Det statlige naturvernet har rett nok endra seg fra fredning som fremste virke­middel, til kontroll­ert bruk. Men spørsmålene står likefullt i kø: Hva skal fortsatt fredes? Hvem skal ha kontroll­en? Og hvilken bruk skal tillates?

Visse bestander trenger uten tvil lovfesta vern og overordna styring. Rov­dyr­ har jaktområder som er langt større enn utmarka til en matrikkelgård, der striden er blodigst om hvem som skal spise beitedyrene – mennesket eller rov­dyret. Kamp­en er ulik, de som eier matdyrene, er langt flere og best bevæpna. Vern av rov­dyrbe­stand­en er en strategi for å gjøre situasjonen mer balansert.

En del ettertrakta matdyr trenger også vern, i det minste regulert høst­ing. Sli­ke bestander er en allmenningsressurs og ikke lokalisert til en bestemt matrik­k­elgård. Avkastninga deles i noen tilfeller på måter som minner om det gam­le ut­marks­re­gimet. I hvert vall kan jaktlaget felle et gitt antall dyr. Men del­takerne i jakt­lag­et er nødvendigvis ikke bosatt i bygda.

Atter andre bestander vernes fordi de er trua av utrydding, mer enn ofte som utilsikta virkninger av uvettige endringer i naturen – det vil si utmarka. Endring­ene kan være alt fra utbygging og innføring av intensive driftsformer, til foru­rens­ing og ferdselslitasje. Lokalbefolkninga står sjelden bak slike endringer.

Områderetta vern har mange etiketter; nasjonalpark, naturreservat, land­skaps­vernområde, naturminne, kystvernesone og så videre. Ifølge naturvernlov­en skal de omfatte urørte eller egenartede eller vakre naturområder, egen­artet eller vakkert natur- eller kulturlandskap, urørt, eller tilnærmet urørt natur, med andre ord områder med jomfruelighet, særpreg eller visse estetiske verdier. Loven sier at are­aler av statens grunn kan legges ut som verneområder.

Flere områder på kysten er utpeika for framtidig vern, og de foreslåtte områ­d­ene omfatter øyer og holmer som er deler av velbrukt utmark. Kysten har verken urørt eller tilnærma urørt natur. Den er et kultur­landskap, bruken og brukerne har satt mange spor, endra vekstliv og dyreliv, og etterlatt et vell av stedsnavn.

Men eggværet har bestått i århundrer uten behov for annet vern enn jakt på vill­mink og skjerming mot tyvsankere. Bestandene av måse, ærfugl og andre arter har svinga opp og ned, men aldri vært trua av forvalterne. Eggsankerne fulgte på­budet ”en­hver skal vise hensyn og var­somhet i omgang med naturen” lenge før natur­vern­loven kom, og følger det fortsatt, uten å kjenne lovteksten.

Kystverneplanene omfatter en rekke eggvær og innfører et verneregime av en heilt annen type enn praksisen til eggsankerne. Loven sier: ”Inngrep i nat­ur­en bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressurs­dis­ponering som tar hen­syn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneske­nes virk­somhet, helse og trivsel.”

Eggsanking er inngrep i naturen. Sankerne foretar aldri den analysen loven krever. De høster i tråd med den kompetansen mange generasjoner før dem har bygd opp og den opplæringa de sjøl har fått. Forvaltninga av egg­været er integ­rert i deres tilpasning, deres kultur. Og så lenge eggsankinga er lev­ende kultur, opp­rettholdes og fornyes den kunn­skapen som er nødvendig for ei økologisk for­svarlig forval­tning av egg­været.

Det kulturelle aspektet er imidlertid fraværende i lovteksten. Før det gjøres inn­grep i naturen, må det ”utføres na­turvitenskapelige undersøkelser”, og inn­grep­ene må ikke medføre ”skade på landskapet eller naturmiljøet for øvrig” eller ”ves­entlig skade for naturvitenskapelige verdier”. Naturvernloven dreier seg naturlig nok om natur. Men skjøttinga av eggværet er kulturvern.

Kulturbetinga bruk av naturen i et verneområde kreves altså ikke undersøkt. Natur­vern­loven nevn­er kultur to ganger, bare i sammensatte ord. Kultur­minner står blant verneobjektene i nasjonal­parker, kulturlandskap omtales i forbindelse med landskaps­vern­områ­der, der det ikke skal ”iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskap­ets art ell­er karak­ter”. Dette er uten tvil musealisering.

Folket på kysten ser slikt vern som innskrenking av gamle bruks­rett­ig­het­er. Loven skal rett nok sørge for at ”naturen i fremtiden bevares som grunn­lag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel”, men hva slags virksomhet? Vi kan tenke oss fire typer aktiviteter i verneområdene – museale tiltak, forsk­nings­arb­eid, rekreasjon og økonomisk virksomhet. Eggsanking hører til i siste gruppa.

Kystverneplanen for Nordland sier at målsettinga med planen er ”å verne eit representativt utval av lokalitetar langs heile kyststrekninga”, og på lista over slike lokaliteter er ”aktive egg- og dunvær som både er ein spesiell viltbiotop og ein unik del av kulturlandskapet på kysten”.

Eggsankerne frykter at planen inne­bærer et vern svært ulikt det de sjøl prakt­iserer, eller i verste fall utstenging, slik planen antyder: ”Sjølv om det totalt sett er små areal som vert verna, kan ulike typar næringsverksemd likevel verte ute­lukka frå enkelte mindre område der­som slik aktivitet er i strid med formålet med vernet.”

Også av andre grunner er kystbefolkninga skeptisk til kystverneplanene. Lov­en skiller ikke mellom lokalbefolkninga og besøkende utenfra. Men de to grupp­ene har vanligvis nokså ulike forutsetninger for å oppfylle naturvern­lov­ens inten­sjoner. De har dessuten ulike motiver for å besøke verneområdet.

Oppsitterne har økonomiske interesser i utmarka – egg, molter, bær. De opp­fatter andre besøk­ende som inntrengere, som villmink. ”Turistene” ser på opp­sitterne som ei hindring for fri ferdsel – og kanskje sanking – i det de oppfatter som allmenning. Konflikten skyldes langt på vei kommunikasjonssvikt. For opp­sitt­erne er kollektiv og eksklusiv bruks­rett til utmarka en sjølsagt ting, for be­søk­en­de er en slik rettighet som regel heilt ukjent.

Størst er kanskje skepsisen til staten som forvalter, eller rettere til statens for­valtere. Den bygger på konkrete erfaringer. Et stykke unna heimplassen min ligg­er et annet eggvær, som hører til en fraflytta matrikkel­gård. Det er foreslått som kystvernesone, og i planarbeidet kontakta et statlig organ de som hadde bodd på gården og deres etterkommere.

Planlegger­en trodde de tidligere oppsitterne var grunneiere i eggværet, for­sto ikke heilt begrepet kollektiv eiendomsrett, kjente lite til kollektiv bruks­rett som utmarksregime, og meinte visstnok at stat­en uten sæ­rlige problemer kunne inn­lemme egg­været i kystvernesonen etter en lovbestem­t høringsrunde. Til­fellet er ikke enestående.

Men den mest markerte skillelinja i synet på forvaltninga av utmarka går ikke mellom «vi» og «de andre» eller mellom innabygds og utabygds for­valtere. Skillet går heller mellom tre ulike syn på bruk av naturressurser, sett fra egg­vær­et: De som raner alt, de som høster forsiktig, og de som er mot all sanking.

Eggsankerne kjemper altså en krig på to fronter. På havet er motstanderne de som soper med seg alt, de er allerede omtalt. På land går frontlinja mot det ur­bane naturvernet, repre­sentert av folk som setter markerte skranker mellom menn­esker og natur. Deler av det organiserte naturvernet er rekruttert fra denne gruppa.

Lovtekstene avslører at lovmakerne står nærmest det urbane synet på naturen. Uttrykk som  egenartede eller vakre naturområder og vakkert natur- eller kulturlandskap røper ikke bare naturmystikk, men også synet på naturen som en konsumentvare. For eggsankerne er naturen derimot både arbeidsplass og mat­produsent.

Frontlinjene går mellom synet på naturen som en konkret ressurs og som en ab­strakt opplevelse; mellom den kulturbaserte bærekraftige høstinga og den teo­ret­isk be­regna bæreevna; mellom ei usentimental holdning til matressurser i na­tur­en og et følelseslada syn på dyr og planter; mellom forvaltning av egne ress­urs­er og for­mynderi av andres; og mellom ei inkluderende og ei ekskluderen­de hold­ning over­for mennesker som høster naturen på tradisjonelt vis.

De som står for et urbant naturvernsyn, kommer ikke nødvendigvis fra ur­b­ane strøk, og noen av eggsankerne bor i tettsteder. Kulturell bakgrunn og er­verva kunnskap er vikt­igere enn adresse. Eggsanking kan vanskelig læres ved studium på et universitet, bare ved årviss deltaking i eggværet.

Kanskje naturvernet burde overlates til folk med høstingskompetanse av den typen eggsankerne har? Så enkelt er det ikke. Deres kompetanse er mest praksis uten teoretisk overbygning, den er svært lokal og nært knytta til ei kollektiv res­sursforvaltning som taper terreng til både privat eie og statlige inngrep.

Egg­været er et ytterpunkt blant ressurser som blir utnytta, både i art og om­fang. Erfaringa derfra kan i beskjeden grad generaliseres og har begrensa over­føringsverdi. Men som ytterpunkt blant måtene vi høster allmenningsress­ursene, danner eggsankinga samtidig ene enden av en lang skala med fiskeriene i andre enden. Den er der­for velegna til å gi et nødvendig perspektiv.

Eggsankinga er ei lokal­styrt og økologisk riktig ressursforvalt­ning som har fung­ert svært lenge, da kan ikke systemet være uinteressant. Den viser oss et naturvern der menn­esket er en art i faunaen og ikke turist i naturen, og den gir innsikt i det mest effektive vern­et for en rekke allmenningsressurser – den koll­ektive ressursforvaltninga.

Å sanke egg

Eggsankinga foregår i mai fordi den er kobla til en syklisk prosess, den år­visse for­meringa til fuglene. En eggsanker som lever i åtti år, kan få minst sytti sesonger med spann i neven på øya, en lang karri­ere fra lærling til lære­mester.

Årsrytmen i eggværet har en rekke paralleller som eggsankerne kjenner fra inn- og utmark, fra havet og ikke minst fra værlaget. Også andre endringspro­sess­er blir synlige i løpet av et rimelig langt menn­es­ke­liv. Noen av dem er sykliske, sjøl om sammenhengen ikke er lett å se. Slike endringer minner mest om lange bølger fra en fjern storm.

En eller flere ganger i århundret blir havet kaldere. Fisket avtar og fugle­be­standene krymper i takt med mindre tilgang på mat. Til andre tider flommer hav­et av fisk, og aktiviteten øker både i eggvær og fiskevær. Kystfolket kjenner sjelden årsaken til slike svingninger, men har lært å leve med dem.

En del prosesser er progressive. Gapet mellom gammel og ny virkelighet bare øker og øker, de ”gode gamle dagene” dukker aldri opp igjen. Slike endringer er som regel skapt av mennesker, med ny teknologi og nye økonomiske system­er som sterkeste drivkrefter. Resultatet er forbruk av råvarer og energi i et omfang og tempo som sprenger alle grenser for økologisk bærekraft.

Eggsankerne har tilpassa seg de sykliske prosessene, korte som lange, men har få løsninger på de problemene som den progressive utviklinga skaper for dem. Faktisk har de sjøl drevet en type høsting som kan kalles uøkologisk og som i hvert fall skaper ei varig endring:

Uttaket av torv var trolig langt større enn tilveksten. Torvinga er historie nå, men av heilt andre årsaker enn hensynet til ressursene. Heilt uøkologisk var den imidlertid ikke. I mange tilfeller blei uttorva områder brukbar slåttemark etter noen år. Det øverste laget på torvmoa blei nemlig ikke tørka til brensel, men etterlatt på stedet.

Fjerninga av det verdifulle torvlaget som lå under overflata, er en parallell i miniatyr til pumpinga av olje og gass. Denne nedtappinga av en grunn­kapital har umåtelig større dimensjoner enn torvinga. Alle veit at olja og gassen tappes langt raskere enn tilvekst­en. Folket på torv­moa mestra stort sett kunsten å høste avkast­ninga i nat­ur­en uten å true grunnkapitalen. Når de unntaksvis henta ut mer enn tilveksten, skjedde det i beskjeden målestokk.

Høsterne på kysten slåss på to fronter, både mot plyndrere og vernere. De som henter ut mer enn naturen tåler, har vår tids sterkeste og råeste ideologi på si side – markedsliberalismen. Den er rake motsatsen til ideen om forsiktig høsting av naturen, og erstatter solidaritet med konkurranse.

Mot­standerne på vernesida har som regel høy faglig kompetanse, henta på høg­skoler og uni­versi­teter. Men uten et kulturelt rammeverk blir skolebasert kom­petanse akademisk, urban og historieløs.

Utgangen på tofrontslaget er kanskje gitt. For det første er den lokale kompe­tansen i ferd med å gå tapt ”ved naturlig avgang”, som det heter. Eggsankerne blir eldre og eldre og stadig færre, og kunnskapen deres dør med dem.

For det andre kolliderer den lokale forvaltninga med allemannsretten – ønsket om fri ferdsel og størst mulig del av naturressursene. Den har ei bastant politisk støtte, det viser grunngiinga for både natur­vernlov og friluftslov.

Og for det tredje, høstingskompetansen blei skapt av mennesker som bodde nær ress­ursene og nytta dem som en del av næringsgrunnlaget. Men gjenopprett­ing av den tidligere bosetninga og de gamle næringene er ikke mulig.

Det er ikke lett å være framtidsoptimist på vegne av utmarka generelt og egg­været spesielt. Sjølsagt kan man håpe at en ny generasjon lærer å forvalte ressurs­ene der gjennom ansvarlig bruk, uten å havne i meiningsløst misbruk eller uvettig vern.

Men dette håpet dempes av dagens klareste trend: Stadig flere unge har en dataskjerm plassert mellom seg og virkeligheta. Som redskap for en rekke opp­gaver er dataverktøy nyttig, nødvendig og ofte uunnværlig. Men man lærer ikke å sanke egg i et vir­tu­elt land­skap.