Utdanningsveien

I dag har de unge rikelig med muligheter for utdanning, og det er bra. Men det kan være vanskelig å finne et arbeid etter eksamen. Situasjonen var motsatt på 1950-tallet, i hvert fall for en utkant-ungdom: Få muligheter til utdanning, men rikelig med arbeid.

I dag følger de fleste unge utdannings-løyper fra endt ungdomsskole og til de er ferdig utdanna ett eller annet. Mi eiga utdanning fulgte ei mer kronglet og oppdelt løype.

1946-1953: Folkeskolen

Jeg begynte sju år gammel på folkeskolen. Læreren oppdaga at jeg kunne lese, skrive og regne, han flytta meg rett opp i andre klasse. Sånt kunne gjøres i den gamle landsfolkeskolen.

Jeg var ferdig med grunnskolen sommeren 1953, etter seks år. Jeg kunne ikke engelsk, det lærte man bare i byfolkeskolen, som dessuten hadde langt flere skoleuker i året. En del å ta igjen seinere, altså.

På den tida kunne man gå videre i den ettårige framhaldsskolen. Det gjorde ikke jeg. Faren min var fisker, men fisket var dårlig. Han ordna meg jobb på land som butikkbetjent på samvirkelaget.

Dermed blei det verken realskole eller yrkesskole på meg, men jeg ba heller ikke om det. Jeg tjente jo penger, først 125 kroner måneden og så 160 kr. Snart hadde jeg råd til både klokke og sykkel.

1957: Handelsskolen

Antakelig var det foreldrene mine som fant ut at jeg burde gå J. Ellingsen Handelsskole, Sigerfjord, halvårig dagkurs, jeg husker ikke lenger. Mange kalte skolen Vesterålsuniversitetet.

Jeg var sytten og et halvt, umoden for alderen, men svært skolemotivert. Jens Ellingsen var en fenomenal lærer, punktum, og kunnskapene glei lett inn. Og så lærte jeg å skrive på maskin. Opplæringa i touch-metoden som frk. Alma Eide ga meg, har vært gull verd siden.

Etter eksamen fortsatte jeg som butikkbetjent, men var sugen på noe annet. Jeg søkte mange fine jobber, alle spurte om realskole, noen til og med om gymnas, og alle takka for søknaden, men dessverre …

1959/60: Militæret

Militæret er primært ikke en utdanningsinstitusjon, men for meg blei verneplikta også ei skoletid. Jeg trakk i uniform med null kunnskaper i engelsk, større i regning enn i matematikk og utilstrekkelige i norsk. Så oppdaga jeg muligheter for å gjøre noe med det.

Soldatene fikk gratis brevkurs i de fagene vi ønska. Etter rekruttskolen gjennomførte jeg fem eller seks kurs – norsk, matematikk, engelsk, rakk til og med å begynne på tysk, men da var det blitt juni 1960 og dimittering.

Hva nå? Jeg var lei av butikklivet, ville prøve noe annet. Kompanisjefen foreslo verving som kontorpersonell, jeg hadde prøvd meg med hell der, mens undervisningskonsulenten ba meg sende søknad om opptak på lærerskolen.

Jeg søkte begge steder og ville slå til der jeg først fikk napp. Svaret fra militæret kom først, ”– dessverre, vi verver ikke folk uten realskole”! Nesna lærerskole sa: Møt til opptaksprøve om ei uke. Kompanisjefen sa: ”Idiot!”

1960-1964: Lærerskolen

Det var egentlig så vidt jeg fikk delta på opptaksprøva. Kravet var minst ett års utdanning etter folkeskolen. Jeg hadde bare den halvårige handelsskolen. Brevkursene i militæret redda meg, skolen godkjente dem som det halve året jeg mangla.

Jeg klarte opptaksprøva, og så fulgte fire interessante år. Neida, jeg leste ikke døgnet rundt for å ta igjen forsømte år. Jeg gjorde vel leksene der interessa var størst, og tok lettere på resten. Men hver eksamen blei et solid skippertak, med god belønning, og etterpå kom gratiskarakterer i de øvrige fagene …

Kanskje jobba jeg mest med faget musikk, både i teori og praksis. Men jeg hadde starta alt for seint til å bli en god utøver. Dermed blei det bare en hobby, på linje med mye annet vi lærte utenom skoletid, som teater, korsang og volleyball.

Jeg kom ut av skolen i 1964, 25 år gammel, som en typisk allmennlærer, med breie, men ikke særlig djupe kunnskaper. Det holdt i hvert fall til en lærerjobb.

1967/68: Lærerhøgskolen

Etter tre år som lærer begynte suget etter mer kunnskap og høyere lønn å melde seg. Det ville si videreutdanning, men i hvilket fag? Jeg grubla et halv år.

Musikk? For dårlige ferdigheter på instrument. Favoritten biologi? Noe av pensumet på tysk, det hadde jeg aldri lært. Historie? Et tørt og kjedelig bekvemmelighetsfaget på den tida. Så jeg endte opp med matematikk, uten å ha gymnaspensumet innabords.

En veileder ga meg rådet: Sats på moderne matematikk og statistikk, det går bra uten gymnas. Rådet var godt. Skoleåret 1967/68 studerte jeg dermed i Trondheim. Jeg var altså en såkalt 68’er, men det gikk ikke opp for meg før mange år etterpå. Det er gjerne sånn med periode-merkelapper.

Jeg måtte studere knallhardt fordi grunnlaget mitt var tynt. Likevel fant jeg på fritida plass for en gammel hobby, volleyball, pluss en ny. Ikke langt unna lærerhøgskolen på Rosenborg lå statsarkivet, der sysla jeg med slektsforskning i ledige timer.

Den viktigste eksamensdagen holdt på å gå i vasken. Midt i arbeidet med et vanskelig matematisk problem kollapsa magen. Mens jeg satt på skåla, lynte svaret på stykket i tankene, og jeg redda i land en prima karakter.

1971: NRK

Jeg leste videre på mellomfag statistikk etter året i Trondheim, men kjente det butta imot. Lek med symboler, aksiomer og teoremer blei for verdensfjernt, jeg ville prøve mer spennende oppgaver.

NRK tok opp et stipendiatkull, jeg blei utplukka til videre testing og havna blant de åtte utvalgte. 25% skulle snakke nynorsk, dialekten min kvalifiserte. Så begynte jeg på det ett-årige programinnføringskurset, med forkortinga PIF (skulle egentlig vært PIK, men så dristige var man ikke den gang).

Tida utover høsten var uhyre lærerik og morsom, men likevel, jeg hoppa av til jul. Jeg ønska ikke å bli et bittelite hjul i en svær bedrift i en by som jeg ikke fiksa. Men jeg rakk å kjøre den første ni-timen i NRK på nordnorsk dialekt!

1979-1981: Historie grunnfag

Stadig flere lærerkolleger kunne kalle seg adjunkter, dit ville jeg også. Men på nytt, hvilket fag? Jeg hadde lyst på norsk, men pensumet skremte meg.

En annonse åpna nye muligheter: Der ferske universitetet i Tromsø skulle begynne med distanseundervisning i historie grunnfag, og jeg søkte. Distanseundervisning passa utmerket for en travel undervisningsinspektør med studiegjeld og familie.

Hvordan blei en med fire-årig lærerskole student på universitetet? Vel, lærerhøgskolen i Trondheim var blitt en del av universitetet der, så jeg var inne i systemet. Da sto døra åpen også i Tromsø. Jeg tok hurtigruta fra Brønnøysund til Harstad på helgesamling en gang i måneden, leste pensum på nordtur og reinskreiv notater på sørtur. Jeg er rimelig sjøsterk.

Våren 1981 var grunnfaget i boks, og det gikk så bra at det ga meirsmak. Spørsmålet var bare: Hvor langt skulle jeg orke å drive det?

1983/84: Historie mellomfag

Jeg meldte meg på mellomfag historie i Tromsø, men valgte å lese heime. Jeg var rektor på en skole og prosjektleder i et skoleforsøk, det måtte gjennomføres. Våren 1984 skreiv jeg sluttrapporten fra skoleforsøket ved sida av å pløye gjennom pensumlitteraturen. Jeg lærte den engelske delen av pensumet ved å oversette den. Maskinskrivinga fra handelsskolen og en elektrisk skrivemaskin gjorde det til en lek.

Ei uke før eksamen leste jeg ei fersk bok om Hitler, og så dukka en oppgave om Hitler opp på den store dagen. Tidenes flaks sørga for at jeg fikk fullklaff på besvarelsen. Deretter blei jeg oppfordra om å gå videre på hovedfag.

1984-1987: Historie hovedfag

Jeg brukte et år på å finne et tema for hovedoppgaven. Sjølsagt blei det om heimbygda mi, Øksnes, og jeg ville ta for meg den økonomiske og demografiske utviklinga fra 1700 til 1820. Enda en gang valgte jeg å ta studiet ved sida av jobben. Jeg kjøpte min første datamaskin og oppdaga at den moderne matematikken fra Trondheim gjorde all programmering lett, og i tillegg kom statistikkpensumet fra den gang svært godt til nytte.

Det hadde sine ulemper å studere heime uten særlig kontakt med forskermiljøet i Tromsø, blant annet klarte jeg ikke å holde meg godt nok oppdatert på hva andre forska på, så jeg sparka vel opp noen åpne dører. Men til eksamen høsten 1987 gikk det over alle håp.

Ei uke etter eksamen fikk jeg brev fra Lånekassen som gratulerte og forkynte fem tusen kroner avslag på det gamle studielånet. Det hadde jeg nettopp betalt siste terminen på. Så kom et undrende brev fra universitetet, det gjaldt tildeling av cand.philol.-graden: Hadde jeg ikke studiekompetanse, det vil si cand. mag.-tittelen? Jeg beklaga, sånt hadde jeg ikke tenkt på, men jeg kunne leve godt uten graden.

Nytt brev fra universitet: Be Nesna lærerskole (som var blitt lærerhøgskole) om å gi deg en ”regional cand.mag.-grad”. Jeg sendte et flirfullt brev til Nesna, og spurte om jeg kunne bli cand.mag. mellom Helgelandsflæsa og Støttarota. Nesna ga meg den ønska graden.

Etterpå gratulerte universitetet meg som candidatus philologiæ. Ei av døtrene mine spurte hva det betydde. Se i ei ordbok, svarte jeg. Hun kom tilbake og sa: ”Det er en kvitkledd person som søker embete i det romerske senat.”

Doktorgrad?

Det ville vært moro å huke en doktorgrad med bare elleve og et halvt år bak meg på skolebenken, grunnskolen medregna. Kanskje lekte jeg et par ganger med tanken om å prøve, men slo den lett fra meg. Jeg har nådd enden av den kronglete utdanningsveien min. Den har vært morsom!